STATSKAPITALISME OG KORRUPSJON

Opplysninger mottatt under den videre oppfølging av sakskomplekset i det nye århundre tilsier at kopi av brevene fra Østlund, herunder brevet av 3.05.1989 til det da nyopprettede Økoavsnittet ved Oslo Politikammer, aldri kom tidligere politimester i Oslo, Willy Haugli i hende. Haugli har omtalt forholdene ved Oslo Politikammer i sin egen bok "Tøffe år". Men om det at brev ikke kommer frem skyldtes interne forhold ved politikammeret eller andre steder i brevforsendelsen vites i skrivende stund ikke. Brevet kom imidlertid frem til Økoavsnittet hvilket Østlund fikk bekreftet da han kort tid senere ringte Økoavsnittet.. Det ble sagt at de imidlertid ikke hadde ressurser til å se på saken. Etterforskningen av en navngitt fagforeningsleder i Tønsberg la beslag på ressursene.

Det tolkes dit hen at Økokrim vegret seg for å se på korrupsjonssaken innvolverende Statoil. Det å motta penger eller gaver innvolverer nødvendigvis ikke korrupsjon. Korrupsjon kommer av latinsk og betyr forderve, dvs. misbruk av egen stilling og ansvar til egen fordel på bekostning av de interesser, verdier, vedkommende er satt til å ivareta. "Kostnadsanalysen Norsk kontinentalsokkel" også kalt "Moe-komiteen" hadde dokumentert sløsingen og merkostnadene som følge av bl.a. svak ledelse og styring av ingeniørarbeidene. Kort etter at rapporten ble offentligjort 29. april 1980 (1 mnd etter Kielland-havariet 27. mars 1980) fikk den store oppslag i pressen. Den 30 april kunne en lese i Bergens Tidende under overskriften "Konsulenter sløste under planleggingen": "Ser man på utviklingen av kostnaden for prosjektstyring og ledelse har denne vært på 469% fra vel 600 milioner til noe nær 3,5 milliarder. Spesielt i søkelyset har vært samarbeidet mellom Brown & Root og Norwegian Petroleum Consultants i forbindelse med Statfjord B. Komiteen sier rett ut at dette ikke har fungert tilfredsstillende", sitat slutt (forstørret). Debatten om rammebetingelser og organiseringen av norsk oljevirksomhet, herunder statens og Statoil's engasjement forstummet imidlertid i dragsuget etter "Kielland"katastrofen.

Brevet til Økokrim (Økoavsnittet) er inntatt på side 18 i boken "Sabotasjen mot Kielland" som ble skrevet av Østlund og utgitt i1992. Kostnadsanalysen er i boken omhandlet i et eget kapittel med overskriften "STATSKAPITALISME OG KORRUPSJON" på side 22 til og med side 53. Avdøde Stortingsmann Erland Asdahl fra Senterpartiet hadde i forbindelse med sitt engasjement i Kielland-havariet (ref. bokens side 29) fått kjennskap til at det var etablert forståelse mellom politiske topper i Arbeiderpartiet og Brown & Root om sistnevntes engasjement innen norsk offshorevirksomhet. Ikke å undre seg over at Statoil ønsket B & R som samarbeidspartner til NPC på Statfjord B.

Statoil ble av initiativtakerne, daværende industriminister for Arbeiderpartiet Finn Lied, Jens Chr. Hauge som ble Statoils første styreformann, med flere forespeilet som et verktøy som skulle fremme norsk olejvirksomhet og bl.a. være et lokomotiv for norsk næringsliv. Gjennom å støtte utvikling av nye produkter og løsninger kunne norsk industri styrkes i konkurransen med utlandske selskaper. At så ikke har fungert etter hensikten er der flere bevis på. I mange år har det fremtvunget seg en tendens der norske selskaper har søkt samarbeide i utlandet og flyttet ut, fusjonert med utenlandske selskaper fordi mulighetene ikke har vært til stede i Norge.På 70-tallet måtte de nyetablerte uavhengige norske oljeselskaper engasjere seg ute skulle de ha mulighet til å overleve hvilket ikke alle gjorde. Senere har store industribedrifter som Kværner flyttet hovedkontoret til London og Aker selger sin undervannsavdeling til utlandet som de mest fremtredende eksempler.

Østlund så seg selv etter flere års forgjeves markedsfremstøt i Norge tvunget til å ta sine ideer angående undervannsproduksjon av olje og gass "BOPROD" med ut og etablere et eget selskap i USA. Statoil hadde tidligere avslått Østlunds forespørsel om støtte.
Brev til Statoil av 8.02.82
Svar fra Statoil av 17.03.82
Boprod er et eksempel på at Statoil ikke har virket etter enkeltes forespeilte intensjoner og gjennom sin dominerende rolle begrenset mulighetene i Norge.

Da Riksadvokat og regjering ikke fulgte opp anmeldelsen av sabotasjen mot Kielland vendte Østlund imidlertid tilbake til Norge, med påfølgende "svartelisting", økonomisk trakassering og boikott som følge.

Mellbye-utvalget nedsatt av regjeringen Willoch utredet det som senere er kallt vingeklipping av Statoil, ved opprettelse av SDØE - statens direkte økonomiske engasjement. Så lenge SDØE og Statoil begge eies 100 % av den norske stat og forvaltningen av sdøe er overlatt Statoil endrer dette ikke på statens totale engasjement innen norsk oljevirksomhet. Oppdelingen er kosmetisk med den ene forskjell at større del av pengestrømmen går direkte i statskassen i stedet for gjennom Statoil. Den privatiseringsdebatt som i dag foregår også i Arbeiderpartiet angående Statoil skulle vært tatt i 1980. I mellomtiden har staten ytterligere befestet sin stilling innen oljesektoren ved at det tredje norske oljeselskapet SAGA har blitt delt mellom Statoil og det halvstatlige Hydro. Innfusjoneringen av deler av Saga i Hydro førte imidlertid til at statens eierinteresser i sistnevnte er redusert til under 50% hvilket må anses som et skritt i riktig retning. Det må imidlertid anses som et skritt i feil retning at Norge har mistet det privateide Saga som oljeselskap. Norge burde som Storbritannia hatt mange norske privateide oljeselskaper som kunne konkurere og samarbeide med internasjonal oljeindustri både hjemme og ute. Det ville gitt Norge flere hester å spille på.

Erfaring viser at det ikke er mulig å bekjempe korrupsjon gjennom lover og regler uten at der utøves nødvendig kontroll. Den kontrollen som i dette tilfelle kreves er det umulig at departement, regjering og Stortng kan utøve, til det er bransjens virksomhet for omfattende og innvolverer for mye kapital og svake mennesker. Den beste måten å bekjempe utvekstene på viser seg å være ved konkurranse og rammebetingelser som stimulerer til "et rent løp". Innføring av petroleumskatten med tilbakevirkende kraft i juli 1975 ble av mange oppfattet som kriminell. Det er en kjennsgjerning at kriminalitet avler kriminalitet. FBI har i rapporter dokumentert organisert kriminalitet, mafia, innfiltrasjon i legitime virksomheter. Oljevirksomheten er intet untak.

For de som måtte ønske mafialignende tilstander i Norge som i Russland, er imidlertid opprettholdelsen av statlige melkekuer ønskelig og hvor kun de "som er inne i varmen" ("mafiaen"), slipper til.

Debatten om privatisering av Statoil møter, som fremkom under møte i Oslo Arbeiderparti, bastant motstand fra de fire arbeiderpartihøvdingene; Haakon Lie, Jens Christian Hauge, Finn Lied og Tor Aspengren. Jens Christian Hauge var lederen til "Kjakan" Sønsteby, medlem av den såkalte Oslo-gruppen under krigen. Sønsteby ledet mot slutten av 1960-tallet oppbyggingen av Akers oljedivisjon.

Godt støttet av tidligere fylkesordfører i Sør-Trøndelag, Ivar Ytreland. Det vises til flere innlegg i Adreeavisen fraYtreland om dette emne bl.a. innlegg 13. juli 2000 med overskriften: " Privatisering av Statoil et feilgrep". Ytreland var i sin tid med som primus motor da Statoil etablerte sen forskningsavdeling i Trondheim, på samme måte som tidligere ordfører i Stavanger Arne Rettedal var med å tilrettela forholdene for Statoil i Stavanger. Svein Ytreland, bror av Ivar Ytreland var i sin tid ansatt i Akergruppens oljedivisjon sammen med bl.a. Kjell Aambakk, leder av Petcon i Stavanger.