Jeg fikk kjennskap til bandet ganske sent. Jeg husker noen kamerater av meg likte "Vienna" og "Rage in Eden". De spilte de for meg, uten at jeg helt fikk taket på musikken. Jeg fikk også spilt inn to kassetter med de platene på. Uten at jeg tror det hjalp så mye.

Det var nok med Ultravox, som med så mye annen musikk jeg likte på den tiden, at det måtte en video til for at jeg skulle få opp øyene for bandet. Zikk Zakk med Ivar Dyrhaug viste "Reap the wild Wind", og fra da av var jeg fan. Jeg kjøpte meg "Quartet" kort tid etter. Og den falt i smak. Jeg oppdaget hele tiden nye sider ved plata, og låter som var bra. Først likte jeg "Serenade" og "The Song(we go)". Ettervert skjønte jeg at det var "Visions in Blue" og "Mine for Life" som var bra, i tillegg til singlene "Reap the wild Wind" og "Hymn". 

Dette var en fin tid musikalsk. Hvor det var flere av oss som likte Ultravox og annen synthmusikk. Det førte til mange meningsutvekslinger om hvilke låter og plater som var bra.

Jeg kjøpte vel ikke flere Ultravox - plater på en stund. Jeg tok heller fram de gamle opptakskassettene med "Rage in Eden" og "Vienna". Men fikk vel ikke det helt rette inntrykket av platene med de. Først senere kjøpte jeg "Vienna" på LP, og en stund etter det på cd. Og det var først da jeg virkelig innså hvor bra den var. Jeg likte den kalde stemningen på plata. Og "Vienna" ble en av favoritt låtene mine. Med årene har jeg kjøpt ganske så mange plater med bandet. Bla. "Lament" som også er en fin plate. Med flotte låter som den mystiske "Man of two worlds", den synthete "White China", og hitèn "Dancing with tears in my eyes". 

Jeg har også kjøpt endel av de platene som Ultravox ga ut sammen med John Foxx. Uten at jeg helt klarer å få taket på de. Men jeg jobber med det. Platene fra etter 1987 har jeg kun et perifert forhold til. Jeg har også kjøpt flere av de mange samleplatene som er gitt ut i årene etter. Det eneste positive med de, er at de viser noen låter som jeg ikke er på studioalbumene. Slik som Bowie`s "The Man who sold the World", "Paths and Angels", og den tyske versjonen av "Mr. X".

I hele tatt er det tiden med Midge Ure som fascinerer. Derfor har jeg vært mer positiv til hans plater med Slik og som soloartist. Enn tiden med Ultravox fra før 1980, og etter 1986.

Interessen for Ultravox går i bølger. Men det er alltid hyggelig å ta fram de gamle platene. I de senere år har jeg funnet mange Ultravox fans gjennom VGnett - musikk. Noe som har inspirert meg litt ekstra. Jeg kommer ihvertfall aldri til å bli lei de klassiske platene. Så får man heller være litt vemodig fordi den kreative perioden ble så alt for kort.