Midge Ure (James Ure) : Født 10. Oktober 1953, Cambuslang, Lanarkshire, Skottland

Warren Cann : Født 20 Mai 1952, Victoria, British Columbia, Canada

Chris Cross (Christopher Allen) : Født 14. Juli 1952, London, England

Billy Currie (William Lee Currie) : Født  1.  April 1950, Huddersfield, Yorkshire, England

John Foxx (Dennis Leigh) : Født i Chorley, Lancashire, England

Da synthbølgen for alvor slo gjennom på starten av 80-tallet var Ultravox sammen med The Human League det mest sentrale bandet. Også innen strømninger som new wave og new romantic var Ultravox et av de bandene man gjerne framhevet. Størst suksess hadde de med låta og albumet "Vienna". Musikk som ennå idag spilles jevnlig rundt om, pga. sin tidløse kvalitet. Bandet hadde sin klassiske periode i årene 1980-1986. En periode som falt sammen med sanger Midge Ures` deltakelse i bandet. Ultravox huskes også for låter som "Dancing with tears in my eyes", "Hymn", "The Voice" og "All stood Still".

 

Billy Currie	Chris Cross	Midge Ure	Warren Cann

Det første Ultravox ble dannet i London i 1973 under navnet Tiger Lily. Bandet var ledet av den intellektuelle John Foxx (Dennis Leigh). Det var også han som hadde ideen om å startet et band. Chris St. John (Chris Cross), og Steve Shears var venner av ham fra kunstskolen. Warren Cann som opprinnelig var kanadier, ble med etter at han hadde svart på en annonse i Melody Maker der de søkte etter en trommeslager. Han var imponert over låtene og stilen til Foxx. Bandet hadde øvingene sine i et lokale nær Kings Cross i London. En venn av Foxx eide lokalet som ellers ble brukt til oppbevaring av utstillingsdukker.

I oktober 1974 ble også Billy Currie medlem av bandet. I starten bidro han kun med fiolinspill. Men da det ble kjent at han også kunne spille piano, ble han tatt inn som fast medlem.

William Lee Currie var født i Huddersfield i Yorkshire, der han allerede i sine første år fant glede i sangen. Han fikk sin første gitar da han var 10 år. Currie : "It blew my mind". Året etter lærte han seg også å spille fiolin (på skolen). Han spilte i skoleorkesteret og han gikk på musikk college. Her var fiolin hovedinstrumentet hans, mens piano var hans andre instrument. i 1971 ble han med i The Ritual Theatre i hjembyen, der han sammen med andre klassisk skolerte musikere utgjorde et ensemble. Senere ble han med i bandet Flash Gordon. Ed Francis, en av vennene hans fra The Ritual theatre introduserte Billy for John Foxx i 1973, da Francis på den tiden var danser for Tiger Lily. Foxx og Currie fant tonen, ikke minst musikalsk. Currie : "There was no improvisation at all, but that was the stance! I felt that this band wanted desperately to close the chapter of the 1960's (that was over staying it's welcome) and start something new!"

Sitt første spilleoppdrag fikk Tiger Lily i august 1974 som oppvarmere for Heavy Metal Kids, på legendariske Marquee. Like etter varmet de opp for Chris Spedding  på samme sted. 14. mars 1975 ga de ut sin første singel kalt "Monkey Jive / Ain`t misbehavin`". Sistnevnte ble brukt i en B-film ved samme navn. De fikk også sin første anmeldelse i Melody Maker med denne singelen. Den ble omtalt som ukens hitsingel. Manageren deres på denne tiden het John Marshall. Iflg. bandet var han den eneste som hadde tro på dem på den tiden.

 

		1. singelen "Monkey Jive".		Tiger Lily live i 1975.

For pengene de fikk av platesalget kjøpte de sitt første elektriske piano, et piano Billy Currie kom til å traktere. I 1976 skiftet de navn til Ultravox! (med utropstegn). Underveis hadde de også hatt navnene The Zips, London Soundtrack og Fire of London. Samtidig endret John Foxx og Chris Cross navn til det de er blitt kjent som i årene etter, i et forsøk på å fremstå som mer interessant. Da en av låtene deres på den tiden skulle være med på en plate kalt "The Wild, the Beautiful & the Dammed", ville de ikke si hva det het i frykt for at de kom opp med et navn de ikke ville like i ettertid. Dermed ble låta deres fulgt av et spørsmålstegn på baksiden av coveret.

Januar 1977 ga de ut sin første singel som Ultravox!. "Dangerous Rhythm / My Sex" var produsert av Brian Eno og Steve Lillywhite. To produsenter som kom til å markere seg sterkt på 80-og 90-tallet. Dvs. deres bidrag på plata var minimalt, da Ultravox! gjorde det meste selv. Men selskapet syntes det så finere ut med de to navnene på coveret.

Steve Lillywhite var en av de mest markante britiske produsentene på 80-tallet.

Bandet hadde på forhånd stor tiltro til at Brian Eno var mannen som kunne utvide horisonten deres når det gjaldt studioteknikk. Men i ettertid følte de at han var like blank som det de var. Brian Enos styrke var prosessen, og de gode ideene.

Dangerous Rhythm/My Sex

Like etter ga de ut sitt første studioalbum kalt "Ultravox!". Plata var produsert av Brian Eno (ex. Roxy Music) i Island studios, Hammersmith, London. Og hentet mye inspirasjon fra nettopp Roxy Music, og tidlig David Bowie. Det ble også brukt synthesizere på plata, noe som ikke var så vanlig på den tiden. Tekstene på plata handlet for det meste om det å bo i London.

Debutalbumet med et sjeldent bilde av Steve Shears (til venstre) som senere forlot bandet.

De fleste av låtene på plata inkludert "I want to be a Machine", var skrevet lenge før de fikk platekontrakten med Island records. Kontrakten fikk de etter en liveframføring for sjefene på Island. Studioet delte de med The Rolling Stones. Ultravox! brukte studioet på dagtid, mens Stones hadde det om natta. En morgen de kom i studio for å spille, fant de en døddrukken Keith Richards i en stol. Men istedet for å vekke ham opp og be ham gå, begynte de å spille mens han sov. Etter en og en halv time våknet han og gikk ut av rommet.

En promoterings plakat for Ultravox som ble lagt med i et nummer av NME i 1976.

I en tid der pønken var på fremmarsj ble ikke musikken til Ultravox lagt merke til. Plata solgte dårlig, men de fikk en liten hit i England med singelen "My sex / Dangerous Rhythms". En låt som fikk flott omtale i New Musical Express, Sounds og Record Mirror.

I oktober 1977 kom deres neste album "Ha! Ha! Ha!". Den markerte starten på Ultravox! som et band som brukte trommemaskiner og synthesizere som hovedinstrument. Noe som var svært uvanlig på den tiden. Chris Cross var den første som kjøpte en synth, en EMS "synthi". Billy Currie investerte i en elektrisk fiolin. Den første synth låta de gjorde var "Hiroshima Mon Amour". 

Som "Ultravox!" ble også "Ha! Ha! Ha!" en flopp salgsmessig. Etter dette ble Steve Shears byttet ut med den tidligere Neo gitaristen Robin Simon. Shears evner på gitar hadde vist seg å være for begrenset i forhold til det lydbildet bandet ønsket å ha. Simon hadde kun 10 dager på seg til å lære låtene til Ultravox!. Deretter bar det ut på scenen.

	Ultravox live på Marquee i 1977.		Robin Simon

Ikke alle konsertene de gjorde ble like godt besøkt. En gang de opptrådte på Country club i Ashby de la Zouch, møtte det opp kun 1 person. Chris Cross : "Not even the bar staff attended! We played to one person." Like ille var det en gang de spilte på The Grey topper i Jacksdale. Cross : "There were more people in the fish shop opposite than at the gig."

En annen gang opptrådte de på Coatham Ballroom i Recar, nord-øst i England. Da opplevde John Foxx å få et bord! hodet, som var blitt kastet fra noen som stod oppe på balkongen.

Etter en serie livekonserter ga de i 1978 ut EPèn "Live retro" med låtene "The wild, beautiful & the damned", "My sex", "Young savage" og "The Man who dies everyday". Bla. med opptreden på Huddersfield poly. 

Fra singelen "Live retro" med Johnn Foxx, Steve Shears, Billy Currie, Chris Cross og Warren Cann.

I 1978 kom albumet "Systems of Romance". Det var produsert av den legendariske produsenten Conny Plank. En mann som tidligere hadde jobbet med Kraftwerk, og som kom til å ha betydning for bandet på 80-tallet. På plata hadde de valgt å kutte bort utropstegnet fra bandnavnet.

Dette skulle bli plata som for alvor plasserte Ultravox på kartet. Bandet selv var veldig fornøyd med låter som "Slow motion", "Quiet Men" og "Just for a moment". Og arbeidet med Conny Plank i hans studio i Neunkirchen, Tyskland var også svært vellykket. Bandet var svært fascinert over mannen og hans studio.

 

Den nye besetningen med John Foxx, Billy Currie, Warren Cann, Chris Cross og Robin Simon.	En promoteringsplakat fra 1978 beregnet på Tyskland.

Men historien gjentok seg. "Systems of Romance" solgte dårlig, og like etter ble de droppet av Island som ikke lenger hadde tro på dem. Bandet var sjokkert. Men etter å ha ristet av seg skuffelsen bestemte de seg for å dra til U.S.A. i et forsøk på å få en ny start der. På billigste flybilletter, og med en dårlig turnebuss dro de rundt i det store landet og holdt konserter. De startet på østkysten og jobbet seg vestover. Miles Copeland (bror til Stewart Copeland i The Police) hjalp dem med å skaffe spillejobber. 

Å bo under så kummerlige forhold som bandet gjorde i denne perioden gjør noe med folk. Og med et på forhånd anstrengt forhold til sanger John Foxx, ble ikke ting bedre da. Det utviklet seg til munnhuggeri og uvennskap mellom Foxx og de andre. Man ble da enig om å dra tilbake til London og deretter fortsette hver for seg.

John Foxx fortsatte som soloartist med en viss suksess. Hans "Metamix" (1980) og "The Garden" (1981) regnes som to klassiske 80-talls album.

Robin Simon ble igjen i New York da de andre dro hjem til London. Og da Warren Cann litt senere tok en telefon for å høre når han kom tilbake, fikk han beskjed om at Simon ønsket å forlate bandet. Han syntes New York var en mer spennende by enn London, og Ultravox hadde han mistet troen på.

Simon ble i 1980 med i Magazine. Et band som aldri solgte mange plater, men som var et kultband i sin samtid, og som i årene etter har blitt nevnt som referanser og forbilder for nyere rockeband. Senest av suksessbandet Franz Ferdinand.

Der stod Currie og co. uten sanger, gitarist og penger. I tillegg hadde de ikke lenger noen platekontrakt eller manager. Ting virket håpløst. Men likefullt var de gjenværende medlemmene motivert for å fortsette med Ultravox.

På samme tid var Billy Currie engasjert i et annet prosjekt sammen med sin venn Rusty Egan som de kalte Visage, opprinnelig kalt The Original Mirrors. Også Barry Adamson som Currie hadde blitt kjent gjennom turnevirksomheten med Ultravox var engasjert i Visage. Noe som gjorde det naturlig for Currie å bli med. Visages store hit "Fade to Grey" ble skrevet av Currie og keyboardisten Chris Paine. Currie : "They sounded too much like Ultravox so I passed on this project. I started hanging out with the guys who were to be "Visage"-Rusty Egan, Steve Strange, Midge Ure, Barry Adamson, Dave Formula and John McGeogh.

En klubb kalt Billy`s som senere ble til innstedet The Blitz var drevet av en Steve Strange. Og i new romanticens æra ønsket de å lage musikk som passet til det glamorøse imaget klubben stod for. Rusty Egan hadde tidligere spilt sammen med Midge Ure i The Rich Kids, og fikk etterhvert meg seg ham i prosjektet. Ure kom inn i prosjektet før Currie. Og Visage hadde allerede rukket å gi ut sin første singel kalt "In the year 2525" før Currie kom på banen. Gjennom Visage ble Currie og Ure gode venner. Og da Ure hørte at Ultravox var iferd med å gå i oppløsning etter at Foxx og Simon ga seg, tenkte han at dette kunne være tingen for ham. Rusty Egan gjorde også sitt for å overbevise Currie om at Ure ville passe perfekt inn i bandet deres. Både Currie og Ure valgte å slutte i Visage i 1982, for å kunne konsentrere seg om Ultravox. Dessverre var det en krangel med de andre i Visage om hvem som skulle bestemme hva, som ble hovedårsaken til at Ure sluttet. Ure : "I have nothing to do with Visage anymore.  There are too many cooks and no chiefs."

Skotten Midge Ure som var født i in Cambuslang, Lanarkshire, Skottland, hadde fram til da hatt suksess med band som The Rich Kids og Slik. Slik hadde i 1976 en nr. 1 hit i England med singelen "Now & Forever".

 

Midge Ure Rich Kids Slik Visage

Ultravox på sin side var på utkikk etter en kombinert sanger / vokalist som var folkelig innstilt, og som hadde samme sansen for humor som de. For å teste ut om det sosiale fungerte dro alle 4 på pub. Midge Ure er svært liten av vekst. Og for å sjekke om han tok seg selv høytidelig kom Warren Cann opp med alle de vitsene han kunne om små mennesker. Men Ure bare lo av dem alle, noe som var et positivt tegn. Deretter dro de på et øvingslokale for å spille sammen. Warren Cann mente Ure var den beste gitaristen han noen gang hadde spilt sammen med.

Høsten 1979 ble Midge Ure medlem av Ultravox. Men man bestemte seg for å ta en pause fra hverandre før de gjorde noe mer. Midge Ure hadde endel uoppgjort med plateselskapet sitt. Etter tiden i Slik skyldte han dem penger, og som medlem av Rich Kids hadde han fortsatt 4 album igjen å lage. Så det var ikke bare de gjenværende medlemmene av Ultravox som hadde sitt å stri med. 

I det neste halve året jobbet Currie for Gary Numan, Midge Ure dro på turne som gitarist i Thin Lizzy (Gary Moore var syk), Warren Cann spilte i bandet til Zaine Griff (sammen med Hans Zimmer), og deltok med The Buggles på Top of the Pops der de framførte "Video killed the radio stars", mens Chris Cross livnærte seg som fotograf.

Da de kom sammen igjen fikk de til en ordning med Island records der de fikk et mindre pengelån. Deretter dro de på en 6 ukers turne til U.S.A. Uten manager, uten noe nytt album, og uten noe plateselskap som kunne promotere dem. Likefullt ble det en innbringende turne økonomisk. Dette imponerte Chris Morrison og Chris O`Donnell som på den tiden var managere for Thin Lizzy. Bandet ytret ønske om at de to kunne fungere som managere for dem, noe de stilltiende godtok uten at det ble skrevet noen kontrakt mellom partene. Etter suksessen med "Vienna" ble samarbeidet formalisert på papiret.

Årsaken til at de valgte U.S.A. var at de ønsket å prøve ut ulike ting uten at den engelske pressen hang over skuldrene på dem. Da de kom tilbake til England gjorde de en konsert som skapte stor interesse hos Chrysalis records. Selskapet oppfordret bandet til å gå i studio og spille inn noe på tape. Og det kom til å bli de første versjonene av  "Sleepwalk",  "Astradyne", "Mr.X" og og "New Europeans". En låt som ble forkastet i denne kreative prosessen var "Yellow Pearl". Midge Ure hadde ideen til låta, men de følte aldri at de fikk den til ordentlig. Istedet ble den gitt til Ures gamle venn Phil Lynott som spilte den inn året etter. Det ble Lynotts eneste hit som soloartist med en 14. plass på de britiske listene.

Medlemmene av Ultravox ble på et tidlig tidspunkt enige om at enhver låt som ble skrevet skulle akkrediteres de 4 som helhet. Dvs. som låtskriver skulle det stå Cann / Cross / Currie / Ure. På den måten slapp man uenighet i ettertid om rettighetene til låtene. Og ideflyten i den kreative fasen ville bli bedre. En slik løsning var uvanlig på denne tiden. Men Paul McCartney og John Lennon gjorde det samme i The Beatles. 

I løpet av høsten 1979 spilte de inn de fleste låtene til "Vienna" albumet før de hadde i hele tatt hadde en kontrakt med Chrysalis. For å få et lite avbrekk i innspillingen dro de på en  turne til U.S.A. Samt at de spilte 4 konserter i England. Bla. på legendariske Eric`s i Liverpool. Her spilte de både nye låter og noen av de gamle fra Foxx tiden. Det var stadig fans som ropte etter nettopp Foxx da Midge entret scenen.

Da de kom tilbake fra U.S.A. tidlig i 1980 spilte de en konsert på The Electric Ballroom i London. Deretter fikk de kontrakt med Chrysalis som ordnet med tid i studio for å spille inn en plate. De valgte da å bruke Conny Plank som de tidligere hadde brukt på "Systems of Romance". De følte han var rette person til å videreutvikle de ideene bandet hadde meg seg. Plank hadde tidligere jobbet med tyske Kraftwerk. Et band de alle beundret. Flere av låtene på "Vienna" hadde likhetstrekk med det Kraftwerk hadde gjort på 70-tallet. 

Produsent Conny Plank

Bandet ønsket å lage en plate som gjenspeilte den musikken de selv likte å høre på. Og synthesizerne ble en naturlig del av innspillingen. I mye større grad enn på noe tidligere album. Selv om alle 4 var dyktige musikere på tradisjonelle instrumenter, følte de en barnslig glede over å eksperimentere med synthesizere. F.eks. ved å spille gitarer og trommelyder baklengs skapte man helt spesielle effekter som man kan høre på "Vienna" albumet. Trommeslager Warren Cann brukte en Roland CR-78 som egentlig var en ganske banal maskin med knapper for fox trot, samba og tango. Men som med litt justering skapte han trommerytmen vi kjenner fra "Vienna". Hvor tempoet øker på utover i låta. 

Den første ferdige låta de kunne presentere for Chrysalis var "Sleepwalk". Etter det ble den endelige kontrakten mellom Chrysalis og Ultravox tegnet. Deretter dro de tilbake i studio der de skrev og spilte inn "Vienna", "Passing Strangers" og "Western Promise". Disse låtene ble til underveis mens de prøvde ut ulike ting for å se hva som fungerte. Plata ble ferdigmikset i Conny Planks studio i Tyskland i løpet av kun 2 uker.

Island records skjønte at Ultravox nå stod foran sitt store gjennombrudd. Og for å gjør et forsøk på å "cashe inn" noen kroner ga de ut samleplaten "Three into one". En samling låter fra John Foxx tiden som Ultravox ikke hadde sans for at ble gitt ut. Chris Cross og Warren Cann som fortsatt hadde kontakter i design avdelingen i Island gjorde sitt beste for å påvirke de til å velge et "teit" cover på samlingen. Noe de syntes de lyktes bra med.

Også senere har det kommet endel samlealbum fra Island Records som tar for seg denne perioden. I ettertid har det likevel vist seg at Chrysalis er verstingene på dette området. Med utrolig mange samleplater med både Ultravox og Spandau Ballet.

Warren Cann og Chris Cross fikk seg en god latter da Island valgte dette coveret på "3 into 1".

16. juni 1980 ble "Sleepwalk" gitt ut som singel. Og 11. juli var også albumet "Vienna" klart for markedet.

Den klassiske besetningen med Billy Currie, Chris Cross, Midge Ure og Warren Cann.

Verken "Sleepwalk" (29. plass i England) eller 2. singelen "Passing strangers" ble noen større suksesser for bandet. God kritikk av "Vienna" albumet førte den opp til en 14. plass på de britiske listene. Det var først da "Vienna" ble gitt ut som singel det tok av.

Singelen "Vienna" 

Låta ble skapt i løpet av en dag i studio, der de kompet en trommerytme på Roland CR-78 synthen med et refreng de hadde liggende.

Midge Ure : "To come up with this electronic, meandering ballad - which speeds up in the middle - was probably a stupid thing to do but the single has become a classic."

Dette refrenget med ditto tekst hadde Midge skrevet litt tidligere. Å synge om Wien/Vienna var noe kona til Ultravox` manager (ufrivillig) hadde oppmuntret ham til. Hun mente bandet trengte en stor hit, slik Fleetwood Mac hadde hatt med "Vienna". Men da hun skulle synge Fleetwood Macs hit, var det tydelig at det var "Rhiannon" hun egentlig mente på. Midge syntes episoden var morsom, og tanken om å skrive en låt om Wien ble skapt. Enda han aldri hadde vært der. Midge : "For whatever reason, an idea for a song stuck in my head."

Tekstlinjen :"This means nothing to me", og hva låta skulle handle om, hadde Midge allerede skrevet ned på det tidspunktet.

Billy, Midge, Chris og Warren følte med en gang at "Vienna" var det beste de hadde laget sammen, og det som best representerte det lydbildet de ønsket å ha. Men med sine 6 minutt var både Chrysalis og Billy Currie skeptisk til å gi den ut som singel. Curries skepsis gikk på teksten, da han mente det å synge om Wien ikke var noe sjakktrekk. Currie : "When Midge first sang it in rehearsal (øving), I thought `what is he going on about, singing about bloody Vienna?"

Men etter en demokratisk prosess i bandet ble den likevel sluppet som singel i januar 1981. Og det var nok alle glade for i ettertid da den ga bandet det store gjennombruddet i England (2. plass) og ellers i Europa. Låta ble en av de store hitène det året, og en av de låtene man gjerne forbinder 80-tallet med.

Med "Vienna" fikk Chris, Billy, Warren og Midge det store gjennombruddet.

For å holde interessen for låta oppe dro bandet til Wien for å lage en video. Der noen av byens mange ærverdige bygninger ble brukt som kulisser. Dvs. flere av scenene i videoen var tatt opp i gatene i Londons Covent Garden. Midge Ure : "It was actually the wet cobble-stoned streets in London's Covent Garden. The scene with the white horse was done five minutes' walk from Piccadilly Circus."

 "Vienna" videoen kostet kun 70.000 kr. å lage. Ganske så lite når man vet hva videoer med de store artistene koster i dag. Singelen lå som nr. 2 i flere uker. Først bak John Lennons "Imagine", en mann som nettopp hadde blitt drept på det tidspunktet. Deretter lå den som nr. 2 bak Lennons "Woman". Om ikke det var nok kom australske Joe Dolce og hans store hit "Shaddap you Face" opp og stjal førsteplassen foran "Vienna", på et tidspunkt der Lennons singler hadde gjort sitt på listene.

Et lite plaster på såret ble det for bandet da "Vienna" ble kåret til "Best british single of the year".

Pga. den store suksessen til singelen, ble det skapt en ny interesse for albumet "Vienna". Og i januar 1981 gjorde plata gjeninntreden på de britiske listene med en 3. plass som det beste. I Norge fikk bandet sin debut på VG-lista med en 18. plass.

Mange vil si at dette var det første synthrock  albumet som virkelig slo an, og som gjorde ungdom over hele Europa oppmerksomme på stilarten. Like etter fulgte klassiske album med Human League, Depeche Mode, China Crisis, Talk Talk m. fl. 

Som 4. singel fra albumet ble "All stood still" gitt ut. Det ble ikke laget noen video til låta, likefullt nådde den en fin 8. plass i England i juni 1981.

Etter suksessen med "Vienna" dro bandet på en lengre turne. Her fra

Vancouver, Canada. En uoffisiell plate kalt "Live in Concert" ble gitt ut etter turneen.

Både i 1980 og 1981 gjennomførte Ultravox turneer. 1980 turneen omfattet kun Storbritannia, mens 1981 turneen også innbefattet Europa og Nord Amerika. Bandet hadde etterhvert fått mange fans i bla. Tyskland. Også i Norge var det mange unge som fikk øynene opp for Ultravox. Og 4. november 1981 tok de seg tid til å gjøre en konsert på Chateau Neuf i Oslo.

"All stood still" kom inn på listen i juli, og allerede i august hadde de den første singelen fra det neste albumet kalt "Rage in Eden" klar. Den het "The thin wall" og nådde en 14. plass i England. 

Innimellom turnevirksomheten, og alle intervjuene etter suksessen med "Vienna" hadde de likevel tid til å produsere en ny plate. Igjen var det Conny Plank som produserte. Og i likhet med "Vienna" ble store deler av "Rage in Eden"spilt inn i hans Cologne studio i Tyskland. Som ifølge bandet lå ute på bondelandet et sted i Tyskland. Mens de på "Vienna" hadde skrevet, og laget demoer av de fleste låtene før de kom i studio. Var låtene på "Rage in Eden" skrevet mens de var i studio.

På forhånd hadde de bestemt seg for å lage en plate som låt helt annerledes enn "Vienna". Og de ønsket å lage en tidløs plate som hadde en dybde og en tidløshet som gjorde at man kunne ta den fram om 10 år, og fortsatt sette pris på den. Midge Ure : "Rage in Eden ' has some depht to it. In ten years time somebody will pick it up and go, 'this still stands up and makes sense'." Om de ikke helt lyktes på det flrste punktet, kan man vel si at de ihvertfall klarte å lage en tidløs plate, som også etter 25 år står seg godt.

"Rage in Eden" ble en naturlig fortsettelse av "Vienna", med den forskjell at albumet ikke hadde noen "Vienna" til å promotere plata. Men vakre låter som "The Voice", "I remember", "The thin wall" og "The Ascent" bidro likevel til å gjøre plata til en hyggelig opplevelse. Flere av medlemmene av bandet har framhevet "Rage in Eden" som den beste plata Ultravox laget i sin tid. Igjen hadde Warren Cann og de andre spilt inn lydspor som de deretter kjørte baklengs for å skape en spesiell effekt. Noe man hører spesielt godt på "I remember". Sistnevnte låta var en slags hyllest til John Lennon og Marilyn Monroe. Og det ubegripelige i deres plutselige dødsfall. Midge Ure : "You switch on the radio and hear John Lennon has been shot, or Marilyn Monroe has been found dead. You laugh because you can`t believe it."

Plata ble åpnet med den storslåtte, men samtidig litt dystre "The Voice". Midge Ure : "We wanted something bright and sparky to start the album. As Ultravox means 'a lot of voice'." Koringen i refrenget på "The Voice" kunne minne om munkesang.

"The Ascent",  "Accent on youth", og "Your name" var tre låter som ble til i den samme prosessen, og som på en måte henger sammen. Chris Cross : "The Ascent" and "Your name" are developments (utvikling) on "Accent on youth". "The Accent on youth" handler om den problematiske tiden man går gjennom i ungdommen, mens "The Ascent" handler om å ha kommet seg gjennom den tøffe tiden. Dette avsluttes på en litt dyster måte i "Your name (has slipped my mind again", der man knekker sammen. Midge Ure : "This sounds like a concept album!"

Selv om Ultravox syntes plata var svært bra, var ikke musikkpressen som året før hadde hyllet "Vienna", like fornøyd. De mente"Rage in Eden" var for pretensiøs, og tekstmessig for dårlig. Anerkjente Melody Maker var blant de som likte den. De brukte ordene Confirmation, consolidation og CLASS om plata.

En 4. plass på de britiske listene var likevel en fin plassering. I Norge ble det en 20. plass for albumet på VG-lista. I U.S.A. ble bandet aldri noen suksess (144. plass for "Rage in Eden"), selv om de gjennomførte flere turneer der borte.

"Rage in Eden" ble ellers lagt merke til for sitt stilfulle cover. Bildet av damen på forsiden var basert på arbeider av Claus Hansmann. Men pga. uenighet rundt kopirettighetene ble senere utgaver av platen gitt ut med et annet cover (bilde av noen hester).

De to utgavene av "Rage in Eden" albumet.

"The Voice" ble gitt ut som andre og siste singel fra "Rage in Eden" 29. oktober 1981, med en litt skuffende 16. plass som resultat

Høsten 1981 dro Ultravox ut på en ny turne kalt "Rage in Eden world tour", med hovedfokus på Storbritannia. Mellom 23. september og 18. oktober gjorde de hele 22 konserter i hjemlandet. Deretter gjorde de enkeltkonserter i Rimini, Gøteborg, Berlin, Milano og Lyon. Bandet fikk mye skryt for de stilfulle og romantiske kulissene. En anmelder mente bandet fungerte bedre live enn på plate : "What`s always noticeable is how much stronger Ultravox sound on stage than on record."

30. september 1981 opptrådte Ultravox på Liverpool`s Empire theatre.

I juni 1982 ga Midge Ure ut sin første soloplate, med utgivelsen av singelen "No regrets". En låt som opprinnelig hadde vært en liten hit med The Walker brothers i 1976. Ure : "I`ve always liked the song." Ure sang, spilte alle instrumentene, og produserte låta. I Storbritannia ble det en oppløftende 9.plass for "No regrets".

Bandet fortsatte sin svært produktive periode da de i oktober 1982 var klar med albumet "Quartet". Selv om de var fornøyd med det arbeidet Conny Plank hadde gjort for dem på "Vienna" og "Rage in Eden", ønsket de å utvide horisonten ved å bruke en annen produsent. Og etter å ha samarbeidet med flere av de store navnene (Brian Eno, Steve Lillywhite, Conny Plank), falt valget på den kanskje største av dem alle, nemlig Beatles produsenten George Martin. Et både uventet, vågalt og spennende valg. 80-talls synthrock vs. 60-tallets Beatles pop virket i utgangspunktet som et merkelig valg. Midge Ure : "It such a bizarre idea that I love it!" George Martin dukket opp på en konsert Ultravox gjorde i Hammersmith, London, for å danne seg et inntrykk av bandet.

George Martin som rundt 1980 hadde suksess med produksjoner for Paul McCartney ("Tug of War" og "Pipes of Peace") og UFO, viste at han fortsatt var en av de beste. Og ikke minst var han i stand til å ta kommandoen i studio, noe bandet trengte. Midge Ure : "More than anything we needed a referee." I Martins eget AIR studio i London, ble "Quartet" spilt inn i hyggelige omgivelser. Det hele var så koselig og fint at det nesten ble for mye av det gode. Billy Currie : "Working with George Martin was a bit too steady for me." Plata ble deretter mikset i Martins studio på den karibiske øya Montserrat.

George Martin og en lettkledd Billy Currie i studio på Montserrat.

Der de to foregående albumene kunne oppleves som eksperimentelle og utpreget synthete, var "Quartet" en softere og mer velprodusert opplevelse. I tillegg hadde bandet tydeligvis hentet inspirasjon fra de klassiske komponistene. Noe man tydelig kunne høre i vakre "Visions in Blue" , "Serenade" og "Hymn". Det var kun i sistelåta "The song (we go)" man kunne ane noen røffe kanter. 

Den ultrasofte "Reap the wild wind" ble valgt ut til å være førstesingel fra plata. Med 12. plass som resultat. Heller ikke singlene "Hymn" (11. plass i Storbritannia, 9. plass i Tyskland), "Visions in Blue" (15. plass) eller "We came to dance" (18. plass) nådde topp 10 i England. Bedre gikk det med albumet som nådde 6. plass. I Norge ble 19. plass.

De fleste var enig om at dette var en bra plata, om enn ikke den viktigste bandet hadde gitt ut.

I 1982 dro de ut på en turne kalt "Monument World tour". De startet i Dublin, Irland den 10. november, og avsluttet 4.mai 1983 i Nagoya Public hall, Japan. På London Hammersmith Odeon hadde de 4 opptredener. Tilsammen gjorde de 42 konserter i løpet av turneen.

Turneen ble i 1983 gitt ut på en liveplate kalt "Monument the Soundtrack". Selv om de spilte synthersizer musikk hadde de fått ry på seg for å være et godt liveband. Som for så mange andre band var litt av poenget med "Monument" å konkurrere mot de mange bootlegs platene som var i omløp.

Fra plata "Monument the Soundtrack".

Ting gikk slag i slag på denne tiden, for i 1983 dro de ut på en ny turne (som denne gangen kun omfattet U.S.A.) i tillegg til at de stadig vekk stilte opp i intervjuer og var medi TV show. I tillegg til at de skrev låter. Men dette var livet de ønsket å leve på denne tiden. Å sitte i ro og ikke gjøre noe passet dem ikke. Billy Currie : "I find that If I get to much time off, I start going round the twist." Warren Cann : "I went on a gliding holiday in Kent and I nearly left on the first day. Everyone else was really enjoying the relaxed pace, but I was stamping my feet up and down." Midge Ure etablerte sitt eget selskap kalt Music fest i 1983, og han bygde opp sitt eget platestudio i West London garden. Warren Cann deltok på filmmusikk legenden Hans Zimmers plate "Spies". Mens både Ure og Chris Cross deltok på eksentrikeren Maxwell Longdowns album "The Bloodied sword".

Høsten 1983 gjorde Midge Ure også en coverversjon av David Bowies klassiker "The man who sold the world" i forbindelse med filmen "Party party". Låta har senere vært å finne på raritets og samleplater med Ultravox.

Ultravox i 1983.

To år etter "Quartet" var Ultravox i april 1984 klar med et nytt studioalbum, kalt "Lament". Og med et snev av misnøye pga. Martins softe produksjon på "Quartet" valgte de å produsere plata selv denne gangen. Midge Ure hadde på denne tiden bygd opp sitt eget studio hvor det meste av "Lament" ble spilt inn. Studioet ble samme år arena for de første innspillingene av det som kom til å bli "Do they know it`s christmas?". 

"Lament" var et gælisk ord. Og muligens samtidig et uttrykk for bandets ønske om å gå tilbake til røttene. Musikalsk på den måten at de ikke ville lage en ny overprodusert plate som "Quartet", men heller litt enklere slik de gjorde på "Vienna". Og etnisk på den måten at Midge Ure med sin skotske bakgrunn ønsket å hente inspirasjon fra den keltiske arven. Simple Minds, The Alarm og Big Country var kelt inspirerte rockeband som hadde stor suksess på denne tiden. Låtene "One small day" og "Man of two worlds" viste at Ultravox hadde latt seg inspirere. Mens "White China", "Lament" og "Heart of the country" var røffe synthrock låter som aldri ville passet inn på "Quartet".

"One small day" ble gitt ut som førstesingel fra plata. Og med sitt el. gitar baserte lydbilde var det mange Ultravox fans som fikk seg et sjokk. Stonehenge fungerte som kulisser i videoen til låta. Salgsmessig ble det en katastrofal start for den nye plata da singelen kun nådde 27. plass i England. Likevel klarte albumet en grei 8. plass i april 1984. I Norge fikk bandet sin beste notering med albumet "Lament" der den nådde en 10. plass i mai 1984. 

Om 1. singelen hadde vært en fiasko for bandet, ble den neste singelen en megahit. "Dancing with tears in mye eyes" gikk helt til 3. plass på de britiske listene i mai 1984. I Tyskland som er et av de andre store markedene nådde låta 7. plass. Som også var det beste de oppnådde der. 

"Dancing with tears in my eyes" er en rett fram poplåt med en alvorlig tekst som de færreste fikk med seg. Om den siste dans med sin kjære etter at atomkrigen har startet.

Som 3. singel hadde bandet merkelig nok valgt den synthete og lite fengende låta "Lament" (22. plass i England). 

Etter utgivelsen av "Lament" dro bandet ut på en "Set movements world tour", med start i Valencia, Spania den 26.april. I løpet av året gjorde de 47 konserter.

Fra arbeidet med videoen til "Dancing with tears in my eyes".

 En låt som omhandlet en kommende atomkrig.

I 1984 ga Ultravox også ut "The Collection". Som den første av mange samleplater. Og med 2. plass på de britiske listene nådde den høyere enn noe annet Ultravox album. "Vienna" nådde som kjent 3. plass. På plata hadde de i tillegg til de gamle hitène også funnet plass til en ny låt. Den het "Love`s great adventure". Den ble også gitt ut på singel, med 12. plass i England som beste plassering.

Etter at "Lament" var spilt inn ble Midge Ure svært delaktig i Bob Geldofs humanitære prosjekt for Etiopia. Sammen skrev de klassikeren "Do they know it`s Christmas?" som ble tidenes mest solgte singel da den ble gitt ut jula 1984. Ure og Geldof kordinerte innspillingen av låta, der de fleste av 80-tallets store britiske stjerner deltok. Låta ble også produsert av Midge Ure. 

Selv om dette var en flott begivenhet ble det samtidig starten på slutten for Ultravox. Midge Ure unnlot å invitere resten av bandet med på Band Aid innspillingen (med unntak av Chris Cross som han hadde et nært forhold til). Mens Bob Geldof tok med seg gammelbandet The Boomtown Rats. Bedre ble det ikke da Midge istedet ba med seg Spandau Ballet og Bananarama (som også var på Chrysalis).

13. juli 1985 fulgte Geldof (med hjelp fra Midge Ure) opp med tidenes største rockegalla kalt Live Aid. På denne dagen ble det holdt to gigantkonserter. En i London, og en i Philadelphia, U.S.A. Og det var kun de største navnene på begge sider av Atlanteren som fikk lov til å opptre denne dagen. Deriblant Ultravox. Kl.13.16 gikk de på scenen, der de framførte 4 låter : "Dancing with tears in my eyes", "One small Day", "Vienna" og "Reap the wild wind". Dette skulle vise seg å bli den siste opptredenen bandet gjorde sammen på mange år.

Ultravox fikk æren av å opptre på Live Aid 13. juli 1985. I tidenes største rockegalla.

Midge Ure som hadde vært sentral både i Band Aid innspillingen, og i forberedelsene til Live Aid, var svært opprømt etter konserten. Midge Ure : "I was really nervous at the beginning, but we got through it! Bob proved that complete tossers (slyngler) from Ireland and Scotland can put this together, so surely other tossers can do the same."

Midge Ure var virkelig i skuddet på midten av 80-tallet. Både som sanger i Ultravox, som sentral person i Band Aid, og som soloartist. Parallelt med deltakelsen i Ultravox hadde han som nevnt vært aktiv som medlem av Visage. I juli 1983 hadde han gitt ut topp 40 hiten "After a fashion", en låt som var et samarbeid mellom Ure og Mick Karn fra Japan. I 1985 klarte han noe Ultravox aldri klarte, nemlig å gå til topps på de engelske hitlistene. Det skjedde med singelen "If I was". På låta spilte Mark King fra Level 42 bassgitar. King var en nær venn av Midge Ure.

Midge Ure hadde også mye å glede seg over på den personlige fronten også. 30. desember 1985 ble han gift med Annabel Giles, i en bryllupsseremoni som var så hemmelig at ikke engang Annabels foreldre visste om den. Deretter dro de to på bryllupsreise til Montserrat i Karibien. Sammen fikk de i 1987 datteren Molly. Annabel hadde fortid som modell, og hadde vært kjent for mange briter som modell for Ponds ansiktskrem.

Midge Ure med sin kone Annabel Giles.

Suksessen som soloartist, parallelt med den synkende interessen for Ultravox, gjorde at Midge ønsket å konsentrere seg om sin egen karriere.

Mick Karn (Japan) og Midge Ure under innspillingen av videoen til "After a fashion".

Billy Currie var opptatt av å bygge sitt eget hjemmestudio på denne tiden. Med hjelp fra snekkere og lydteknikere. Men selv om han var opptatt med sitt, kunne han ikke unngå å legge merke til suksessen Midge opplevde. Billy Currie : "At home I was always walking down the stairs, checking on the guys who were building my studio for me. And for some reason 'If I was' was always on the bloody radio. And the workmen (snekkerne) would take the mickey : 'That`s the end of Ultravox innit?' It used to drive me up the bloody wall".

Også Chris Cross drev og syslet med bygging av sitt eget innspillingsstudio.

Likevel gikk Ultravox i i 1986 i studio for å spille inn et nytt album. Nesten to år etter deres forrige studioplate. Offisielt het det seg at de hadde avtalt å ta en pause på et halvt år, men at den ble lengre enn de først hadde tenkt. Midge Ure : "Initially we took a six month break because we`d never had one since I joined the band six years ago. And then the six months just sort of grew.."

Men det ble uten Warren Cann, et medlem som hadde vært med siden starten i 1973. Pga. uenighet med Midge ble han vraket fra bandet. Bla. var Midge irritert på Warren fordi han nektet å spille trommer, enda han var bandets trommeslager. Han ønsket istedet å programmere trommelyden via datamaskiner, noe Midge og de andre ikke var begeistret for. Midge : "He`didn`t seem very interested in doing what we wanted to do."

Bruddet mellom Warren og Midge ble vondt. Og det skulle gå 20 år før de kom på talefot igjen.

Ultravox som trio, med Chris, Midge og Billy.

Warren ble erstattet med den anerkjente trommeslageren Mark Brzezicki fra Big Country, uten at sistnevnte ble regnet som fullverdig medlem av bandet. Bla. var han ikke å se på bandbilder av Ultravox fra denne tiden. Sammen laget de 4 albumet "U-Vox" som kom ut i oktober 1986. På plata hadde de tonet ned bruken av elektroniske instrumenter. Istedet var det elektrisk og akustisk gitar som var det dominerende.

På produsentsiden hadde de samlet alle gode krefter. Der plata ble produsert av Ultravox og Conny Plank i hans studio i Køln. Plata ble mikset i George Martins Air studio på Montserrat. Martin stod for arrangementene på "All in one day". "U-Vox" ble noe av et siste Plank gjorde som produsent. Året etter (1987) døde han av kreft.

	Mark Brzezicki har vært innom både Big Country, Ultravox og Procol Harum i sin karrriere.		Billy Currie og produsent Conny Plank utenfor George Martins berømte Air Studios i Montserrat, Karibien, der "U-Vox" ble spilt inn.

Selv om man hadde fått med seg de menneskene som hadde bidratt til suksessen noen år tidligere. Ble "U-Vox" en skuffende plate. Med unntak av de vakre låtene "All fall down" og "All in one day" var det lite å glede seg over. "All fall down" var en skotsk inspirert perle, med bidrag fra det irske folk bandet The Chieftains. Midge og co. dro over til Irland for å gjøre opptak av dem.

Mens førstesingelen "Same old story" viste hvor intetsigende og kjedelig bandet ellers framstod på denne plata.

Salget av "U-Vox" gikk også dårlig, selv om en 9. plass i England ikke var så verst. Som en avslutning dro bandet i 1986 på en ny verdensturne kalt "U-vox world tour". De startet opp i Gdansk, Polen den 23.oktober, og var ikke ferdig før våren 1987. Mark Brzezicki var ikke med på denne turneen.

Deretter bestemte Chris Cross, Midge Ure og manager Chris Morrison at man ikke burde gi ut flere plater med Ultravox. Man ønsket heller å støtte Midge Ures solokarriere. Som på den tiden så svært lovende ut. Også Chrysalis ønsket at bandet skulle ta en pause slik at Midge kunne konsentrere seg om å gi ut soloplater.

11. juni 1988 opptrådte Midge Ure på Wembley, London, sammen med artister som Jerry Dammers (Special AKA), Simple Minds, Whitney Houston, UB40 og Eurythmics på en konsert kalt Freedomfest. Anledningen var Nelson Mandelas 70 års dag. Samtidig som konserten var ment å sette fokus på apartheid politikken i Sør-Afrika. 67 av verdens største artister opptrådte foran 72.000 mennesker. Konserten ble også kringkastet på TV rundt om. Noe som satte den i samme klasse som Live Aid konserten 3 år tidligere. Det var Jerry Dammers som i 1984 hadde en hit med "Free Nelson Mandela" som var initiativtaker til konserten.

Billy Currie som fortsatt hadde tro på bandet ønsket å fortsette under Ultravox navnet med en ny besetning. Dette møtte han sterk motbør på. Plateselskapet ønsket at Currie skulle sitte på vent i tilfelle Midge Ures solokarriere gikk dårlig, og at man da kunne ta opp igjen arbeidet med Ultravox.  De neste tre årene utspilte det seg en bitter strid mellom Currie og de andre i rettssalen. Siden han i denne perioden ikke hadde tillatelse til å bruke Ultravox navnet ga han ut platene "Transportation (1988)", og "Stand up and walk (1990)" i eget navn.

I en periode prøvde han også å reise rundt under navnet U-vox, sammen med det tidligere Ultravox medlemmet Robin Simon. Men pga. motbør endret han det til Humania.

Først i 1992 vant han retten til å bruke Ultravox navnet (det var jo de andre som hadde valgt å trekke seg ut). I 1993 ga han derfor ut albumet "Revelation". Som medlem av bandet hadde han fått med seg Tony Fenelle. Plata lå et stykke unna det lydbildet Ultravox hadde hatt tidligere, selv om det var synthbasert. I tillegg solgte plata dårlig. Selv om de fikk en liten hit med singelen "I am Alive". 

	Billy Currie		Tony Fenelle

I 1996 gjorde Currie et nytt forsøk under Ultravox navnet. Denne gang med ny besetning i Tony Holmes, Sam Blue og Vinny Burns. Sammen ga de ut "Ingenuity". Heller ikke den oppnådde større oppmerksomhet, selv om den lydmessig lå mye nærmere f.eks. "Vienna" enn noe annet album gitt ut etter 1985. Siden den har Currie vært smart nok til å holde seg unna Ultravox navnet og heller gi ut album i eget navn. Plater som gjerne har fått god omtale.

Midge Ure som hadde gjort det stort i 1985 opplevde i årene etter at interesse for soloplatene hans var marginal. Warren Cann prøvde seg i en periode i bandet Helden. Mens Chris Cross var innom et band som het Bloodied Sword.

Selv om både Currie og Ure slet med å få oppmerksomhet rundt plateutgivelsene sine, var det lite som tydet på at de ville sammen igjen. Til det satt uvennskapet mellom de to for dypt. Billy Currie er fortsatt bitter på Midge for at han ikke ønsket å la ham bruke Ultravox navnet. Og han er bitter for at Ure i 1993 ga ut en samleplate der Midge Ures sololåter var blandet med Ultravox sine. Uten at Currie hadde fått muligheten til å si sin mening om det. Fra hans ståsted er det han som har bidratt mest til klassikerne "Vienna", "Dancing with tears in my eyes" m.m. Og han liker dårlig at Midge får det til å virke som at Ultravox = Midge Ure. Etter hans syn var Midge kun en vokalist. Midge har unnlatt å møte Billy til en åpen diskusjon om disse temaene. Noe som gjorde forholdet de imellom svært betent.

Warren Cann og Chris Cross har trukket seg tilbake fra musikkbusinessen. Chris Cross studerte psykologi på den tiden han ble med i Ultravox. Og etter at han sluttet i bandet i 1987, startet  han opp sin egen praksis. Bassgitaren har han bortimot ikke rørt siden. Warren Cann som opprinnelig er kanadier, flyttet til U.S.A. der han har brukt tiden til å lage filmmusikk.

Til tross for alt dette overrasket Midge, Billy, Warren og Chris fansen og andre, da de høsten 2008 kunngjorde at kom til å gjøre en turne sammen. Det var da gått 23 år siden de sist stod på en scene sammen. Lite er kjent om hvordan de 4 klarte å legge gammelt uvennskap bak seg. Men man kan anta at det har med nostalgi å gjøre, og ønsket om å opptre foran et større publikum igjen.

Ifølge Midge startet det hele med at han og Billy stilte opp sammen i et radioprogram, der de gjorde en akustisk versjon av "Vienna". Folkene på bandets webside og fans forøvrig gikk "bananas" av glede da de fikk vite at de to var på talefot igjen.

10. april 2009 står de på scenen på Edinburgh Playhouse i Skottland. Etter å ha gjort 15 konserter i Storbritannia avslutter de 30. april på The Roundhouse i London. Flere datoer kan bli lagt til senere.

I anledning gjenforeningsturneen ble Ultravox klassikerne "Vienna" og "Rage in Eden" gitt ut pånytt i deluxe utgaver, og som dobbel cder. Her fikk man presentert de gamle låtene i kraftig oppjustert lyd, i tillegg til at man hadde lagt med ikke-utgitte låter og live opptak. I 2009 ble også "Quartet" gitt ut i deluxe versjon.

I et intervju med avisen Sunday Mail poengterte Midge at turneen var en engangsforeteelse. Og at de ikke kom til å gå i studio sammen for å spille inn en plate. Midge Ure : "We're not trying to recapture our youth and won't be writing new songs or recording another album. This is about celebrating our music and our anniversary."

Det beste med hele gjenforeningen er at de fire har klart å legge gammelt uvennskap bak seg. Og at de igjen kan være venner. Midge Ure : "The real bonuses of us getting back together is that the moment we started talking again there was no strangeness. It was clear our friendship was still there."