|
Tom Bailey
: Født 18. januar 1957, Halifax, W. Yorks, England
Alannah Currie
: Født 28. september 1957, Auckland, New Zealand
Joe Leeway
: Født 15. november 1957, London, England
The Thompson Twins
var aldri et band bestående av tvillinger, derimot var de et av de
mest spennende bandene på 80-tallet, med sin lekne
popmusikk som fusjonerte mange stilarter.
Slik som i hitene
"Hold me Now",
"You take me Up"
og "In the Name of Love".
Thompson Twins ble aldri kritikernes favoritt, til tross for
bandets fengende låter. Det virket som om folk hang seg for mye opp i
deres ytre staffasje og krumspring.
Thompson Twins ble
startet i Sheffield i 1977 av de fire gamle skolekameratene Tom
Bailey (bass),
Pete Dodd (vokal, gitar),
John Roog
(gitar) og
Jon
Podgorski
(trommer).
Navnet hentet de fra noen detektiver med bowler hatt i serien om
Tin Tin.
Tom Bailey kom fra en
akademisk familie, med foreldre som forsket innen medisin. At
Tom senere valgte musikken som levevei var ikke så populært.
Utdannelse fikk Tom på
Chesterfield Grammar school.
Senere flyttet familien til Sheffield. Tom gikk til
pianoundervisning i barndommen. Og i en periode jobbet han som
musikklærer på Brook
school i Sheffield.
Før han prøvde seg som
popstjerne, dro Tom på jordomseiling. Det skulle vise seg å bli
en dramatisk reise. Han ble skutt på ved grenseovergangen mellom
Pakistan og Afghanistan. Og han døde nesten av en sykdom han
fikk i India.
De
ekte Thompson tvillingene
De spilte musikk inspirert både av punk,
indianer
sang, og afrikanske rytmer. Etter å ha spilt på slitne pubèr
og klubber i Sheffield området på kveldene, valgte de å si
opp jobbene sine som musikk lærer, journalist, og
sosialarbeider, og heller dra til London på jakt etter rikdom
og berømmelse.
Tom Bailey har i ettertid uttalt : "We gave up our jobs which was dead easy because we all hated what we were doing and we naively thought London was the place where it was all going on".
Men livet i
Sør-London ble alt annet enn enkelt. Uten penger hadde de ikke
råd til å leie en leilighet, så de endte istedet opp som
husokkupanter der de innlosjerte seg i et hus som stod tomt.
Strøm tjuvlånte de fra huset ved siden av. Også instrumentene
de spilte på var enten stålet eller "lånt". I et
annet tomt hus i samme gate bodde Alannah
Currie fra
Auckland, New Zealand. Hun hadde flyttet til London i 1977, da
hun var fascinert av pønkbevegelsen, og ønsket å være et sted
der det skjedde noe. Alannah : "If you come from the other side
of the planet, it all seems to happen in England or America."
Alannah vokste opp i
Auckland som den yngste av 5 søsken. Tre brødre, og en søster.
Faren hennes jobbet som sjauer på kaia i Auckland. Han likte å
gamble, drikke, og flørte med andre damer. Han flyttet ut av
hjemmet deres da Alannah var 5 år gammel. Hennes mor,
Doreen Currie, ble
tvunget til å ta seg jobb som sykepleier for at de skulle ha noe
å leve av. De bodde i en liten kommunal leilighet i Mt Roskill.
På skolen var Alannah
en person som stod for det hun trodde på. Det ga seg mange
utslag, som da hun klarte å overtale de andre i klassen til å
bli med og kjøpe julegave til læreren deres, fordi han luktet så
vondt. Alannah Currie : "He
stinks, he needs a clean shirt." Mens hun gikk på Mt Roskill
Grammar school startet hun en kampanje, som endte med at jentene
på skolen fikk lov til å gå med bukser istedet for kjoler.
Et
senere bilde av Alannah Currie, slik vi ble vant til å se henne.
Alannah flyttet fra
Auckland da hun var 18 år gammel, for å bli endel av pønkscenen
i England. Her startet hun et pønkband der alle medlemmene var
jenter. Tom ble umiddelbart fascinert av Alannah da han første
gang så henne. Han bet seg også merke i at hun spilte saksofon,
selv om hun ikke var noen kløpper på instrumentet. Tom Bailey :
"She played
sax, even though she was untrained. She was awful but she
was just so driven."
Senere ordnet Dodd med en kommunal leilighet for
bandet i Clapham. i 1980 ble Tom kjæreste med Alannah. På
samme tid fikk han med Joe
Leeway i
bandet. Leeway var en kamerat av Tom fra college tiden.
Bandets
første singel fra 1980, "Squares and Triangles".
Sin første
platekontrakt fikk bandet med Merton.
Her avtalte de at medlemmene skulle ha like stor andel av
inntektene. Musikken de spilte var tempodrevet der vokalen var
delt mellom Tom og Pete Dodd. De opptrådte på universiteter,
colleger og puber. Og ganske snart fikk de tilbakemeldinger fra
publikum om at Tom burde ta over all syngingen, noe som førte
til store diskusjoner innad i bandet.
På samme tid ble Chris Bell med på
trommer istedet for Podgorski. Bell var den første til å
innrømme at han ikke var noen stor trommeslager, men med litt
hjelp fra Tom og en stor porsjon entusiasme ble han ettervert
riktig så flink.
|
|
|
 |
|
Chris
Bell |
|
|
Besetningen
i bandet endret seg stadig i de neste neste årene. På et
tidspunkt var de 7 i bandet. Og lydbildet deres endret seg mer
og mer over i et østlig inspirert preg. Sangene deres hadde
gjerne et politisk budskap, noe som gjorde at de gjerne ble sett
på som hippier. Live showene deres var energiske, og de fikk
entusiastiske tilbakemeldinger fra pressen. Men de klarte ikke
å gjenskape stemningen på debut plata
"A Product of..." fra
1981. Alannah Currie var ennå ikke medlem av bandet, men hun var med og spilte. Men
etter at en dame ved navn Jane
Shorter sluttet i Thompson Twins,
ble Currie tatt inn som offisielt medlem, som trommeslager.
Med så mange
medlemmer av bandet ble det lite til hver enkelt når man skulle
fordele inntektene fra konsertene de gjorde. Ifølge Tom Bailey
ble kjøpet av en synthesizer et vendepunkt for bandet. Bailey
lot seg fascinere av instrumentet og mente den ville gi unike
muligheter bare han fikk lært seg å bruke det.
Tom
Bailey, Pete Dodd, John Roog, og Chris Bell på singelen
"Perfect Game" som også var å finne på
debutplata "A product of.."
Bandets
første smak på deres kommende stjernestatus, fikk de med "In
the Name of Love" fra 1982.
Låta var skrevet av Tom Bailey, og var mer "synthete" enn de mer
gitarbaserte låtene de tidligere hadde laget. Men det var i
U.S.A. deres første gjennombrudd kom med denne låta. Der den
var nr.1 på klubb listene i hele 5 uker. I England nådde den ikke opp. I 1982
ga de også ut albumet "Set"
mens i U.S.A. fikk plata samme navn som hitèn, nemlig "In
the Name of Love". Synthfriken
Thomas Dolby bidro her på
synthesizer.
Thompson
Twins på den tiden da "Set" ble gitt ut.
Alannah Currie til høyre, Tom Bailey i midten
og Joe Leeway nest til venstre. De andre på bildet er Chris
Bell, Peter Dodd, John Roog, og
Matthew Seligman.
Men
suksessen førte til uenighet innad i bandet om hvilken retning
de skulle ta. Leeway og Currie likte
"In the name of Love"
godt. Mens de andre ikke syntes den hørtes ut som Thompson
Twins, slik de mente det burde være. Dessuten ble det 7 store
bandet vanskelig å håndtere, da alle skulle ha et ord med i
laget når avgjørelser skulle tas. Bailey, Currie og Leeway
bestemte seg derfor for å fortsette uten de andre.
De tre hadde allerede
erfaring med å jobbe sammen uten de andre. I helgene hendte de
at de opptrådte under navnet
Chaos PA
på Londons nattklubber, med
rapbasert musikk.
Først
tenkte de tre å starte sitt eget synthband kalt
The Bermuda triangle, men istedet
bestemte de seg for å skape et nytt lydbilde og image under
Thompson Twins navnet. Årsaken til at Bailey ville ha med
Leeway og Currie, var at de tok seg bedre ut på bilder.
Tom
Bailey uttalte på den tiden : "It would have been easy to carry on to be the eternal journalists' band, but not sell any records. Who needs that?".
Bailey hadde også ettervert sett hvilke muligheter
synthesizeren ga, med mulighetene man hadde til å sample ulike
instrumenter og programmere låtene. Man trengte rett og slett
ikke 7 mann (og damer) til å gjøre jobben lenger.
De 4 som
måtte gå ble da presentert for en kontrakt der de fikk 500
pund for å si fra seg alle rettighetene i bandet. Og Dodd og co
ønsket ikke å stå i veien for Baileys visjoner, i tillegg til
at de ikke helt hadde tro på hans planer. Bassist
Matthew Seligman
: "We were all given a piece of paper that we had to sign,
which said that we were to be paid 500 pounds, and we could keep
our instruments and equipment. It sounded like quite a good deal
at the time...".
"Tvillingene"
var nå redusert til en trio bestående av Joe Leeway, Tom
Bailey og Alannah Curtrie. I april 1982
var Thompson tvillingene blitt en trio. De begynte da
forberedelsene til det neste albumet,i en ballsal på slottet
Sandridge. Og for Bailey som fram til
da hadde vært vant til mange kokker når en låt skulle
skrives, kunne nå gjøre arbeidet i ro og mak. Leeway og Currie
bidro i låtskrivingen de også, men hadde i hovedsak andre
oppgaver i bandet. Leeway hadde ansvaret for det som foregikk
på scenen når de var ute og opptrådte, mens Currie hadde
ansvaret for det visuelle.
Med denne besetningen
hadde man ikke bare fått 3 mennesker som jobbet godt sammen og
som skrev gode låter. Kjemien mellom de tre var også en helt
annen enn den som tidligere hadde hersket i bandet. Bailey : "We
are very close. We`re not just musicians in the same group.
We`re not just business partners. We`re more than good friends."
For å få oppmerksomhet fra
media, fortalte de en løgn om at de skulle dra til Egypt for å
skrive låtene. I virkeligheten dro de til en hytte i Norfolk
for å lage demoer. Med hjelp av en OBX synthesizer. Samtidig
arbeidet de med et nytt image, da de skjønte at utseende og
fremtoning hadde mye å si for å bli lagt merke til, i new
romanticens tidsalder.
Thompson
Twins ble ettervert et band som var svært bevisst på
sitt utseende. Tom
Bailey farget håret sitt rødt og hadde en lang hestehale,
Leeway fikk rasta fletter, og Currie tok i bruk en alt for stor
cap. De laget også en band logo hvor hodene deres, med de nye
hårprydene var tegnet inn (se øverst på siden). Logoen ga
bandet en identitet som folk kunne kjenne dem igjen på. Den var
også ment å være morsom og fargerik. De gjorde det også for
å bli kvitt sitt politiske stempel. Alannah Currie uttalte : "It
(logoen) was a play on the old movie cliche of the redhead, the blonde and the brunette and it was also symbolic of the
cross - cultural group". Men
først og fremst var alt ment som en stor spøk, der bandet
ønsket å skape godt humør rundt seg . Men kritikerne hadde
problemer med å se denne humoren, noe bandet har beklaget i
intervjuer i ettertid.
Mer positivt var det at
Thompson Twins viste for all verden at kvinner/menn,
svarte/hvite kan fungere bra sammen i en gruppe. Tom Bailey : "We
do realise that a picture of us instantly says that blacks and
whites and males and females can mix and get along."
I
oktober 1982 ga de ut singelen "Lies".
Og igjen havnet de på toppen av klubb listene i U.S.A., men
likefullt klarte de heller ikke denne gangen noen listeplasseringer i
England. Med "Love on your
side" fra januar 1983,
kom gjennombruddet i England. Låta gikk rett inn på topp 10.
Og holdt seg på topp 40 i 12 uker. "Tvillingene"
hadde funnet formularet for suksess med glad synthpop, iblandet
fengende rytmer og eksotiske lydbilder.
Årene som
fulgte var en sammenhengende triumfferd for Thompson Twins. I
februar 1983 kom albumet "Quickstep
& Sidekicks".
Den gikk rett til 2. plass i England. Noe som viste at de endelig
hadde fått gjennomslag for sin musikk i hjemlandet. I U.S.A.
ble albumet gitt ut som "Sidekicks"
med en 34. plass som resultat. Også den fransk inspirerte singelen "We
are Detective" gjorde
det bra med en 7. plass i England. "We are detective"
henspilte på bandets opphav, med Thompson tvillingene som var
detektiver i Tin Tin.
Alannah
Currie og co. ble etterhvert gjengangere på Top of the
Pops i England.
"Sidekicks" var produsert av
Alex Sadkin, som like
etter også produserte
Duran Durans storselger
"Seven and the
ragged tiger".
Alex Sadkin hadde sitt eget studio kalt
Compass Point,
på den karibiske øya Bahamas.
Sadkin produserte også
Foreigners storselger
"Agent Provocateur"
på denne tiden. Med hiten
"I want to know what love is".
Sadkin tok med seg Tom Bailey på den innspillingen, der han
bidro med sitt tangentspill og vokal. Bailey ble kreditert for
sitt bidrag på albumcoveret.
På plata mikset de
rytmer skapt med synthesizere og afrikanske trommer, noe som førte
til et spennende resultat. Tom Bailey : "We use computers
to make natural rhythms, and traditional African percussive
instruments to make mechanical rhythms. In all senses, that`s
what our music is all about, combining traditional things with
ultra high-tech stuff."
Sadkin produserte også
Thompson Twins` neste album kalt
"Into
the Gap"
i 1984.
Låtene til plata var skrevet på et slott i Dublin, Irland.
Deretter bar det igjen over Atlanteren, til Bahamas. Med seg på
innspillingen hadde de også eks.
Cure medlem
Phil Thornalley. Likefullt var det Tom Bailey som
gjorde det meste på denne plata, da han spilte bassgitar,
trommer, munnspill, synthesizer, gitar og keyboard.
Stilmessig var
"Into the Gap" ganske lik "Sidekicks". Men
muligens ikke sprudlende. Melodiene var hakket bedre,
med et mer gjennomført lydbilde. "Into the Gap" hadde stor
spennvidde stemningsmessig. I tittellåta
"The Gap"
ble man hensatt til
østens mystikk, mens i
"You take me up"
fornemmet man gospel og amerikansk nybyggertid. Ellers hadde
flere av låtene en melankolsk stemning, slik som
"Storm on the sea",
"Hold me Now"
og "Doctor
Doctor".
"Hold me now" handlet om et ødelagt forhold som jeg personen i
låta ønsker å reparere. Enda han ikke er sikker på hva det var
som førte til at det kom til en ende.
I forkant av
albumlanseringen hadde singlene
"Hold me Now"
og "Doctor
Doctor"
gjort det bra på de britiske listene med en 3. og 4. plass.
Begge hadde et litt melankolsk preg, og kjennetegnes ellers på Alannahs stemningsskapende tangentspill. Også i U.S.A. fikk de
sitt store gjennombrudd med disse singlene. "Hold me Now"
nådde samme plassering som i England, med en 3. plass. Mens
"Doctor Doctor" klarte en fin 11. plass.
Å skape singelhits var
viktig for bandet, da de skjønte at det var veien å gå om man
ønsket å selge plater. Tom Bailey : "Even
David Bowie
has to turn on the hits." Samtidig var Tom klar på at jaget
etter en singelhit fikk fram det verste i en : "Having a hit
really brings out the worst in you. If you`re at number 20, all
you can see is 19 groups ahead of you, and you hate every one of
them."
I 1984
slo Thompson Twins gjennom i U.S.A. Som endel av den britiske
new wave bølgen.
Så da albumet
kom i februar 1984, gikk den rett til topps i England. I U.S.A.
nådde den 10. plass. De ble dermed endel av den britiske
bølgen der borte. Godt hjulpet av fargerike
musikkvideoer.
I England fikk
de etter utgivelsen av albumet nok en stor hit i "You
take me Up"
med en 2. plass. Videoen til låta var topp i et steinbrudd,
og for å skape en effekt ble det blåst av noe dynamitt. Men noe
gikk galt, slik at steinmassene ble blåst mot bandet og de andre
som var med i videoen. Heldigvis gikk det bra, men Alannah og de
andre fikk seg en skrekk i livet. Alannah : "I`ve got bruises
all over my legs. It was like a huge bomb going off and we were
only 150 metres away from it."
Også
"Sister
of Mercy"
ble gitt ut på singel, med en oppløftende 11. plass. Suksessen
var fullkommen.
For den nye plata hadde
Alannah sørget for at det ble gjort endringer i bandets image.
Hun valgte å droppe hatten som på mange måter var hennes
kjennetegn, og hun kledde opp alle tre i silkeklær fra butikken
til en Yamamoto i U.S.A. Alannah : "I bought his shop out."
Thompson
Twins var nå på høyden av sin karriere. Som et bevis på sin
popularitet ble de invitert til å opptre på
Live Aid 13.
juli 1985. De opptrådte på JFK stadium, Philadelphia, U.S.A.
Her sang de gamle hits, samt Beatles
klassikeren "Revolution",
som en smakebit på deres kommende album "Here`s
to Future Days".
|
 |
|
 |
|
Tom
Bailey og bandet fikk æren av å opptre på Live Aid. |
|
Og
i koret hadde de med seg Madonna. |
Under
innspillingen av "Here`s
to Future days" kollapset
Tom Bailey pga. overarbeid. På et tidspunkt da bandet hadde
planlagt å gi ut en ny singel, og starte en promoteringsturne.
Mange fryktet at dette kunne bety slutten på det populære
bandet.
I første omgang klarte
ikke legene å finne ut hva som var galt med ham. For noen dager
i forveien hadde han følt seg helt fin. Tom Bailey : "I saw a
lot of doctors, but none of them could really find a solid
explanation."
I ettertid ble det klart at for mye
hadde falt på Baileys skuldre, som frontmann i bandet overfor
media, som låtskriver og som sanger. For å avhjelpe situasjonen ble
Nile Rodgers brakt
inn for å gjøre ferdig albumet. Selv dro Tom på en ukes ferie
til sin leilighet i Frankrike, der han samlet krefter slik at
han kunne fortsette arbeidet med plata.
Singelen de
hadde tenkt å gi ut het
"Roll over",
og var allerede trykket opp i 120.000 eksemplarer da Tom ble
syk. Da han ble frisk igjen mistet de lysten til å gi den ut, da
de følte at det var andre låter de heller ville gi ut på singel.
Dessuten var bandet overtroisk, og trodde at Toms sykdom hadde
sammenheng med utgivelsen av "Roll over" som singel. Så
utgivelsen ble droppet, og de tusener av singler som var blitt
trykket opp ble destruert. Den har heller ikke senere blitt å
finne noe sted. Tom : "I took it as an omen that my illness
prevented the single being released. And now we`re stuck with
120.000 copies of a single we don`t want to release."
"Roll over"
ble tatt med på den amerikanske utgaven av "Here`s to future
days", men ikke på den engelske. Denne versjonen var
produsert av Nile Rodgers.
Albumet ble lagt ut for
salg i september 1985, til stor interesse fra media på begge
sider av Atlanteren. Og salgsmessig gikk det også bra, med
5.plass i Storbritannia og 20.plass i U.S.A. Men i forhold til
plasseringene de oppnådde med "Into the Gap", var det likevel
skuffende. I
Norge var dette albumet som solgte mest av de Thompson Twins ga
ut, med 9. plass på VG-lista.
Som en forsmak på plata
ble "Don`t mess with
dr. Dream" gitt ut på
singel i august 1985. Den merkelige låta som startet med at Tom
sang "oo! ooh! aah! ooh! ooh! ooh! aah!!, klarte "bare" 15.plass
i Storbritannia. Ifølge bandet var 'Dr.Dream' et narkotisk
stoff, og låta handlet om dens destruktive sider : "Don't mess
with Dr. Dream. He will bring you to your knees."
Bedre gikk det med
singlene "Lay your
hands on me"
(6.plass), og "King
for a day" som begge
gikk inn på topp 10 i U.S.A. Førstnevnte hadde vært ute på
singel allerede i desember 1984 i Storbritannia. Den amerikanske
singel utgaven av låta var produsert av Nile Rodgers, som hadde
gitt den et mer utpreget gospelpreg.
Singlene
"Don`t mess with dr. Dream" og "Lay your hands on me".
"Here`s to Future days"
skulle bli det siste Thompson Twins laget som en trio. I desember 1986 valgte
Joe Leeway å gi seg i bandet pga. frustrasjon han følte over tingenes
tilstand. Han hadde hatt en disputt med manager
John Hade, og
han følte at bandet hadde mistet sin kreative skaperevne.
Likefullt skiltes Tom/Alannah og Joe som venner.
Joe Leeway :
"My decision came after much thought, and I believe that now is
the right time. I realised that to tap my creativity to the
full, I would have to go for a solo career."
Alannah/Tom : "Of
course we`ll miss him. We`ve been together for five years now.
We perfectly understand his need to go solo."
I et
intervju mange år senere beklaget Alannah at de ikke hadde
oppløst hele bandet da Leeway sluttet. Ting var ikke like
morsomt mer. Men plateselskapet pushet på for at de to skulle
fortsette å lage plater.
Leeway flyttet senere til Los Angeles hvor han hadde en
viss suksess med å lage filmmusikk, og vignetter til reklamer
med Pepsi og Nike. Han prøvde seg også som hypnotisør.
Duo,
men fortsatt ikke tvillinger..
I september 1986 tok Alannah og Tom turen fra Irland til
England, for å delta på veldedighetsplata
"It`a Live in
world-The anti heroin project".
Det var en
Charley Foskett
som stod bak prosjektet, og pengene fra plata gikk til
Phoenix house
charity. Et
rehabiliteringssenter for narkomane. Sammen med kjente navn som
Nik Kershaw, Mike Peters
fra
The Alarm, Fish, Suggs
fra
Madness
og Holly
Johnson, var
de med og sang på låta
"Live in World".
Alannah og Tom som
nettopp hadde gitt ut "Don`t mess with Dr. Dream", var svært
engasjert i problematikken rundt narkotikamisbruk. Tom : "The
government, and the unemployment they`ve caused, are responsible
for a large part of the problem."
Om ikke det
var nok at Leeway sluttet i Thompson Twins, opplevde Alannah og Tom at en graviditet endte i
ufrivillig abort. Og da deres neste utgivelse
"Close to the Bone"
fra 1987 ble en gedigen fiasko, spekulerte media i om det var
kastet en forbannelse over bandet. Riktignok klarte singelen "Get
that Love"
en 31.plass i U.S.A. Tiden med kommersiell suksess var likevel
delvis over for bandet.
De bestemte
seg da for å sluttføre kontrakten med Arista records gjennom
samlealbumet "Greatest
Mixes".
Og også å gi seg som band.
Men allerede i 1989 var de tilbake
med ny kontrakt hos
Warner Brothers, og
albumet
"Big Trash".
Plata var et løft kvalitetsmessig med fengende rytmer, og fine
melodier.
I forbindelse med utgivelsen av plata, ble det holdt
en stor fest i
Cobden Working men's Club
i Ladbroke Grove. Med
mange kjente artister til stede. Slik som
Debbie Harry
og Chris
Stein fra
Blondie,
Kim
Wilde,
Jerry Harrison
fra
Talking Heads, og
Billy Duffy
fra The Cult.
De fikk også en 28. plass på
Billboard med singelen "Sugar
Daddy".
Samtidig fikk de også en 13. plass i England med "I
want that Man",
som ble sunget av Deborah
Harry. Og
senere gitt ut på
hennes eget solo album. Noe som viste at de fortsatt hadde evnen til
å skrive fengende låter.
Debbie
Harry fikk god hjelp av Currie og Bailey på "I want
that Man".
I 1990 ga de
ut nok en "Greatest
Hits",
som nådde en 23. plass i England. Samme år fikk de også æren
av å bidra med en låt på det mye omtalte prosjektet
"Red, Hot & Blue".
Som var en tribute plate til
Cole Porter.
Pengene gikk til AIDS forskningen. Thompson Twins gjorde her en
versjon av film klassikeren "Who
wants to be a Millionaire".
Thompson
Twins sammen med noen av artistene som deltok på
"red, hot + Blue". Bakerst :
Helno (Les
Negresses Vertes), Steve Lillywhite, Sinead O`Connor,
Alannah.
Foran : Adelle, David Byrne, Tom, og Rifat Ozbek.
I 1991 dukket
duoen Feedback
Max opp på
den engelske klubb scenen med dance låta "Come
Inside".
Den gikk til topps på club dance listene. Bak duoen skjulte
Bailey og Currie seg. I 1991 ga Thompson Twins ut sin siste
plate under navnet Thompson Twins. Albumet het
"Queer",
og inneholdt bla. "Come Inside". Plata viste tydelig
at Thompson Twins må ønsket å være noen helt annet enn det
de tidligere hadde vært. Plata var sterkt inspirert av
Manchester scenen på denne tiden, med band som Happy
Mondays.
"Come
Inside" da den etter en stund kom ut under Thompson
Twins navnet.
Suksessen med
Feedback Max, og den etterfølgende nedturen med Twins, viste at
folk var lei av Thompson Twins. Og ble negativ da de forstod at
det var de som hadde skrevet "Come Inside". Tom Bailey
var oppgitt over at de ble anklaget for å ha kastet seg på
dance bølgen. Da de etter hans mening hadde slått gjennom med
en dance låt i form av "In the Name of Love". Og
skapt aksept for at dance musikk kunne bli skapt av
synthesizere.
27. oktober
1991 ble Tom og Alannah gift i Las Vegas, U.S.A. Noe som kan
virke litt klisjeaktig. De to hadde vært samboere i mange år
allerede. Kapellet de giftet seg i het Graceland Wedding Chapel.
I 1993 dukket
Currie og Bailey pånytt opp igjen under navnet Babble.
De hadde fått med seg programmeren Keith Fernley
i en ny trio. Musikken var elektronika / ambient, og resulterte
i albumene "The
Stone" (1994),
og "Ether"
(1996). De
fikk også to listeplasseringer på dance listene i U.S.A. med "Take
me Away" og
"Love
has no Name".
De hadde på samme tid flyttet til New Zealand, hvor Alannah
opprinnelig kommer fra. For å oppdra de to barna sine i
roligere omgivelser.
|
 |
|
 |
|
 |
|
Babble
med Tom, Keith Fernley og Alannah. |
|
"Ether" |
|
"The
Stone" |
De ga opp
karrieren som musikere etter den andre plata med Babble, da de
ikke fikk drahjelp fra noen større plateselskap. I 2000 skjedde
noe som betød en stor forandring i Alannahs liv. Søsteren
døde av sykdommen Creutzfeldt
- Jakob.
Mistanken gikk snart mot at det var gen manipulert mat som hadde
gitt henne sykdommen. Siden det har Alannah med støtte fra sin
mann Tom, vært en profilert motstander av slik mat. Hun har
vært med i flere opprop og protest tog på
New Zealand.
Hun dannet
også foreningen
"Mothers Against Genetic-Engineering in Food and the
Environment"
(mødre mot gen manipulert mat & miljøet). Etter kort tid
hadde foreningen flere tusen medlemmer. Alannah Currie : "MAdGE
is a rapidly growing network of politically non-aligned women
who are actively resisting the use of genetically engineered
material in our food and on our land."
Med årene har dette blitt et mer og mer aktuelt tema, ettersom
omfanget av gen manipulert mat har økt. Alannah rettet seg
spesielt mot kvinnene, ettersom det er de som står for 80% av
innkjøpet av den maten vi spiser i de tusen hjem.
Tom Bailey hadde
i 2001 stor suksess som produsent. Bla. på den New
Zelandske storselgeren
"Mix" med
bandet Stellar. Han
produserte også deres oppfølger album "Magic
Line" som også gikk til topps på de New Zealandske
listene.
På samme tid
stilte Leeway, Bailey og Currie opp i et TV intervju der de
fortalte om tiden i Thompson twins.
| |
 |
|
 |
|
 |
|
3
aldrende artister. |
|
Tom |
|
Joe |
I mai 2002 ga
Tom Bailey ut EPen
"Seen".
Plata var et samarbeid med den New Zealandske artisten Rakai
Karaitiana.
Det ble også gitt ut et album som het "Seen".
I 2003 ble Tom
Bailey og Alannah Currie skilt fra hverandre, etter å ha vært
gift i 12 år. Ifølge Alannah var årsaken til bruddet at
forholdet med årene hadde glidd over til "kun" å være et godt
vennskap. Alannah Currie : "Tom
and I were
together for 23 years. Somewhere along the way, we had become
good friends rather than lovers."
Tom som fram til dette
hadde hatt både Storbritannia og New Zealand som bosted, valgte
nå å bo permanent i Storbritannia. I 2004 valgte også Alannah å
flytte tilbake dit, da hun ble sammen med
Jimmy Cauty,
halvparten av det kjente elektrobandet
KLF.
Også for barna deres var det en stor fordel at de bodde i samme
land.
I
2003 ble Alannah Currie og Tom Bailey
dessverre
skilt etter mange år sammen.
I 2004 ble en
reggae inspirert coverversjon av "Hold me Now" brukt i
filmen "50
first dates" med
Drew
Barrymore og
Adam Sandler.
En Wayne
Wonder stod
bak låta, som også ble gitt ut på singel.
Våren 2005
jobbet Tom med et prosjekt kalt Holiwater
sammen med artister som
Youth, James Pinker, Isaac Tucker og
den indiske musikeren Vikash
Maharaj, og
hans sønn Probash
Maharaj.
Tanken bak prosjektet var å fokusere på forurensingen som
skjer i den Indiske elven Ganges. Det ble både laget en film
dokumentar og et soundtrack under Holiwater
navnet.
I august 2005
var Tom klar med sitt første soloalbum noensinne, da under
navnet
International Observer.
Plata het "All
played out"
og inneholdt 13 låter. Fire av disse låtene hadde tidligere
vært gitt ut på ulike samleplater. Slik som "London Dub".
Plata fik naturlig nok mest oppmerksomhet i New Zealand, der
flere musikkaviser ga den toppkarakter. Den ble også en
storselger der nede. Men har knapt nok blitt lagt merke til på
denne siden av jordkloden.
Toms
soloprosjekt International Observer.
I tiden etter
albumutgivelsen har Tom opptrådt rundt om med materiale fra
denne plata. Bla. på
Brixton Jamm i London.
Tom
Bailey i 2005.
I 2006 kom den
tredje plata med det New Zealandske bandet Stellar kalt
"Something
like strangers". Og igjen var det Tom Bailey som hadde
produsert plata.
Etter å ha lagt
musikkarrieren på hylla etter bruddet med Tom, valgte Alannah å
gå i en helt annen retning kunstnerisk, og heller prøve seg
innen design. Hun begynte som elev på
Sir John Cass Department of
Art, Media & Design,
og i 2008 holdt hun sin første utstilling, kalt
"England bloody England".
Hun var her representert under pseudonymet Miss Pokeno. Hennes
spesialitet var møbler, med en kunstnerisk utforming. Slik som
den bemerkelsesverdige stolen
"Fox hunting chair",
som ble lagt merke til av en rekke aviser og magasiner verden
over.
Den
kunstneriske utformingen på stolen "Fox hunting chair",
viser en
annen side av Alannah Curries talent.
|
