The Police

Stewart Copeland : Født 16. juli 1952, Alexandria, Egypt

Sting (Gordon Matthew Thomas Sumner) : Født 2. oktober 1951, Wallsend, Northumberland, England

Andy Summers : Født 31. desember 1942, Poulton-le-Fylde, Lancashire, England

Henri Padovani : Født 13. oktober 1953, Bastia, Frankrike

The Police var et av de store navnene innen den britiske punken på 70-tallet. Med topp 10 albumet "Outlandos DÀmour" og hit singelen "Roxanne". De var også et av få punk band som slo gjennom i U.S.A. Selv The Sex Pistols hadde problemer med det.

Men de færreste vil nok regne The Police som et skikkelig punkband. Til det var de for pop og reggae basert. Og da debutalbumet deres nådde de britiske listene i april 1979, var punk æraen allerede på retur. Dessuten var de my mer teknisk skolert enn de typiske punk bandene på den tiden. Noen vil nok også si at de var for gamle. Andy Summers var 36 år da de slo gjennom.

De ble derimot et av de fremste bandene i new wave genren på 80-tallet med nr. 1 albumene "Regatta de Blanc", "Zenyatta Mondatta" og "Ghost in the Machine". Og med pop albumet "Synchronicity" fra 1983, var de med ett det mest populære rockebandet i verden. Men så var det slutt...

Bandet ble dannet våren 1977. Men forut for det hadde alle de tre som noen år senere kom til å bli kjent over hele verden som The Police, holdt på i mange år allerede. De hadde også vokst opp på hver sin kant, under svært ulike sosiale forhold.

Sanger og frontfigur Sting, eller Gordon Sumner som han egentlig heter, vokste opp i trange kår i Newcastle, nord-øst Storbritannia. I en tid der motløsheten rådet i dette området. Han var sønn av melkebil sjåføren Ernest, og eldst i en barneflokk på fire. De andre søsknene het Philip, Angela og Anita. Moren het Audrey.

Stings bror Phil Sumner, og søsteren Angela.

Som liten pleide Sting gjerne å bli med faren når han var ute på sin melkerute om morgenen. Han og de andre barna ble oppdratt som katolikker, pga. familiens irske røtter.

I ungdomsårene var Sting inn og ut av flere skoler, og arbeidsforhold. Bla. gikk han på St. Cuthbert`s grammar school, som ble regnet som en streng skole. Den et år yngre Neil Tennant som senere ble sanger i Pet Shop Boys gikk også her, og han har ikke hatt mye pent å si om den katolske skolen.

Venstre : En 16 år gammel Gordon Sumner i juni 1967, som endel av idrettslaget ved skolen.

Høyre : Gordon Sumner noen år senere på Warwick universitetet i Coventry.

Men han roet seg ned da han ble 20 år, og fikk seg jobb som lærer på en skole. Han trivdes med jobben som lærer da det ga ham litt av den "stå på en scene" følelsen som han likte godt. På kveldstid spilte han i ulike band, noe som ettervert gjorde ham til en dyktig musiker. Interessen for musikk hadde han hatt siden han så Graham Bond Organisation opptre live i 1965. Bassist helten Jack Bruce (senere Cream) spilte i dette bandet. På denne tiden ble han også imponert over Zoot Money's Big Roll Band, hvor Andy Summers (senere The Police) spilte gitar.

Zoot Money's Big Roll Band med en ung Andy Summers nederst til venstre.

I 1974 bestemte han seg for å satse seriøst på musikken. Han og tre kamerater dannet da jazzrock bandet Last Exit. Like etter sluttet han i jobben som lærer. Bandet fikk ettervert fikk sin lille menighet i Tyneside. Men tidsmessig hadde nok dessverre bommet på jazzrock bølgen som Weather Report hadde fått igang noen år tidligere. Med punkens inntreden i 1976 var bandets framtid høyst usikker.


Newcastle bandet Last Exit med Sting til høyre.		Hjemme i Newcadtle sammen med Last Exit, og noen andre venner. Sting er nesten bakerst på bildet.

Et annet band som på denne tiden gikk en usikker framtid i møte, var progrock bandet Curved Air. De hadde hatt en engelsk topp hit i 1970 med albumet "Air conditioning". Men etter 1972 var det kun et fåtall som fortsatt fant interesse i dem. Jula 1976 hadde de bestemt seg for å oppløse bandet etter en avskjedskonsert på Newcastle Polytechnic school.

Albumet "Airborne" med Stewart Copeland øverst til høyre på coveret.

Etter at konserten var over spurte de to medlemmene av Curved Air, Stewart Copeland og Sonja Kristina, om det var noen andre band som spilte i byen den kvelden. De endte da opp på et college i nærheten hvor Last Exit holdt konsert. Copeland merket seg ikke så mye ved selve bandet, men opptredenen til bassisten og sangeren Sting gjorde ham interessert. Han ba derfor den lokale journalisten Phil Sutcliffe om å bli introdusert for ham. De to fant raskt tonen, og utvekslet deretter telefonnummer før de gikk hvert til sitt.

Stewart Armstrong Copeland hadde en langt mer glamorøs bakgrunn enn arbeidergutten Gordon Sumners. Som 3. og yngste sønn av en amerikansk CIA agent ved navn Miles Copeland (som også hadde spilt i The Glenn Miller Orchestra), ble han vant til å stadig være på flyttefot i midtøsten. Selv om livet i midt østen stadig bød på store farer, var det også et liv i stor luksus. Hvor blant annet legendariske President Nasser av Egypt stadig var middagsgjest hos familien Copeland.

Da han var 12 år begynte han å spille trommer, og ett år senere hadde han sin første opptreden. Samme kveld mistet han også "møydommen". Noe som ga ham et minne for livet. I 1966 flyttet de til Storbritannia, hvor Stewart gjorde ferdig grunnskolen. Deretter flyttet familien til Berkeley, California hvor Stewart begynte på UCLA. Han studerte her musikk og massekommunikasjon.

Gjennom broren Miles III fikk han jobben som sjefs roadie for Joan Armatriding på hennes Amerika turne. Deretter flyttet han i 1975 til Storbritannia for å gjøre en lignende jobb for Curved Air. Da trommeslageren i bandet ga seg midt under turneen, tok Stewart over og ble med i Curved Air. Bandet var da egentlig allerede oppløst, men turnerte litt rundt for å dekke noe gjeld de hadde opparbeidet seg i årene forut.

Brødrene Ian, Stewart, og Miles Copeland.

Etter møtet med Sting i Newcastle, dro Stewart til London hvor broren Miles III Copeland var iferd med å bygge opp sitt eget imperium innen musikkbusinessen. Miles III hadde fram til da produsert band som Wishbone Ash og Renaissance, og var nå iferd med å starte sitt eget plateselskap kalt Illegal Records. Som senere kom til å bli store under navnet I.R.S.

Miles III viste Stewart den nye musikkscenen i London, hvor band som Sex Pistols, Generation X og Chelsea var svært populære. Miles III signerte på denne tiden flere av de nye bandene. Dette ga Stewart ideen om å starte sitt eget punkband. Navnet The Police hadde han klart før han i hele tatt hadde samlet sammen musikere til bandet.

Han tok deretter en telefon til Sting oppe i Newcastle, og overtalte ham til å komme ned til London. Han fikk også med seg en skjegget, langhåret gitarist fra Korsika, Frankrike, ved navn Henri Padovani. Selv om Padovani ikke kunne flere enn tre grep på gitaren.

Tidlige utgaver av The Police. Med Henri Padovani til høyre på begge bildene.

Sting var ikke helt overbevist om at dette var veien å gå, men han kom likevel nedover til London. Sammen spilte de tre inn den første Police singelen kalt "Fall Out", som ble gitt ut den 12. februar 1977. For å få råd til innspillingen måtte Stewart låne 150 pund av en kamerat. Stings usikkerhet på om han ønsket å spille i et punkband, ble synliggjort da han inviterte Last Exit nedover til London for å gjøre noen spillejobber sammen. Men da to av bandmedlemmene etter kort tid dro tilbake til Newcastle, ble det klart at Last Exit ikke lenger hadde noen framtid sammen.

Den aller første Police singelen "Fall Out" fra 1977 er et skikkelig samleobjekt i dag.

Broder Miles III ble en god støttespiller for The Police i den neste tiden. Først skaffet han dem en support jobb for den amerikanske pønkeren Cherry Vanilla, på hennes britiske turne. Den første spillejobben The Police noensinne gjorde, ble på Stowaway Club, Newport. Deretter fulgte en turne i Nederland og Frankrike som oppvarmere for Wayne County. Da turneene var over var bandet de første til å innrømme at de ikke var blitt likt noe sted.. De var for gamle, for mye musikere. De var rett og slett ikke det folk ville ha.

Singelen "Fall out" ble trykket opp i 2000 kopier. Men de måtte selv dra rundt og selge den inn til platebutikkene.

Omslaget for bandet kom da en bassist og produsent ved navn Mike Howlett inviterte Sting til å spille med hans nye band Strontium 90, i Paris den 25. mai 1977. Da trommeslageren i bandet ble syk i forkant av konserten, ble det også plass til Copeland. De ble da introdusert for gitaristen i bandet, Andy Summers.

Andy Summers var for en veteran å regne i rockesirkuset i forhold til Sting og Copeland.

Han var opprinnelig fra Poulton-le-Fylde, Lancashire (nord for Liverpool), som den nest eldste av fire søsken. Faren jobbet i mange år i Royal Air Force, men åpnet deretter en restaurant i Bournemouth. Oppveksten til Andy fortsatte dermed i den sør-engelske byen.

Andy Summers

I 1963 dannet han og kompisen Zoot Money bandet Zoot Money`s Big Roll band. Et band som gjennom 60-tallet lå i vannskorpa til å slå gjennom, uten helt å nå opp. Utover 70-tallet spilte han med størrelser som Eric Burdon, Tim Rose, Neil Sedaka, David Essex, Jon Lord, Kevin Ayers, og Eberhard Schoener. Han spilte også sammen Mike Oldfield på den orkestrale utgaven av "Tubular Bells" i Newcastle City Hall. En konsert hvor Last Exit var oppvarmningsband.

Han lot seg i 1977 overtale av sin venn Mike Howlett til å bi med i bandet Strontium 90, uten å være alt for entusiastisk. Men det var altså gjennom dette bandet han kom i kontakt med Copeland og Sting. Og etter å ha spilt litt sammen, ble han nysgjerrig på The Police. Og Sting / Copeland ble imponert over Summers evner på gitar, og ønsket ham med i bandet.

The Police med Andy Summers i 1977.

Og da begynte intrigene. Copeland var sur på Howlett, da han oppfattet det som om at han prøvde å "stjele" Sting fra ham. Derfor syntes han det var et passende pek å ta Summers fra ham.. Men Summers stilte et krav for at han skulle bli med i The Police. Og det var at Padovani sluttet i bandet. Han ønsket ikke at de skulle være en kvartett. Copeland husker det slik : "He pulled me into a cafe and said, 'You guys have a great group except that you need to sack the guitarist and get a new one-me". Padovani hadde aldri en sjanse etter dette.

Likefullt spilte de fire sammen på Mont De Marsan Punk Festival, Bordeaux, Frankrike. Deretter gikk de i studio for å spille inn sitt første album. Pandovani ble aldri invitert til å bli med. Det var meningen at Velvet Underground bassisten John Cale skulle produsere plata deres. Men det viste seg at han på den tiden ikke hadde det rette fokuset. Gutta ble skeptisk til ham, og ønsket å teste ham. Summers spilte derfor et kjent Led Zeppelin riff for ham, som om det var de selv som hadde laget det. Cale svarte da : "Great! You`ve got it!". Innspillingen ble deretter lagt på is.

Istedet dro de på en mindre turne til Rotterdam og Paris. En turne som ikke ble til noe. Mens de var i Paris fikk Sting se et "red light district" for første gang i sitt liv. Noe som gjorde sterkt inntrykk på ham. Han syntes synd på horene, og tenkte mye på hva disse jentene følte om sitt arbeid. Det førte til at han rett etter skrev låta "Roxanne".

Deretter overtalte Summers de andre to til å bli med til Munchen for å spille inn låter hos Eberhard Schoener. Men økonomien på denne tiden var rimelig dårlig, så da kona til Sting ordnet et oppdrag til dem i en Wrigley`s reklame for tyggegummi, slo de til. Endel av avtalen for at de skulle få bli med i reklamen var at de bleket håret. Den nye hårfargen og de lettjente pengene fikk humøret opp hos de tre.

Men den labre progresjonen for bandet førte til at Stewart svelget stoltheten sin, og gikk til broren sin for å få hjelp til å slå gjennom. Miles III ordnet deretter med tid i studio for bandet i Nigel Grays Surrey Sound studio i Leatherhead, utenfor London. De startet i januar 1978, og jobbet der et halvt år. Da Miles kom på besøk ble han helt henrykt da han fikk høre "Roxanne". Tanken til The Police var at plata skulle gis ut på Miles` selskap I.R.S. Istedet solgte Miles inn singelen til A & M. Han sørget også for å få dem med som oppvarmingsband for det amerikanske bandet Spirit. Noe de satte pris på.

"Roxanne" ble gitt ut på singel den 7. april 1978, uten at verken kritikere radio eller platekjøpere så ut til å bry seg. Men bandet så likevel lys i mørket. Den typiske punken var på retur i Storbritannia, og ble i sin løsere form nå kalt new wave. Noe som passet The Police bra. Reggae og ska var istedet på fremmarsj. Blandingen av rock og reggae ble et format som Sting og bandet ønsket å jobbe videre med. Noe også deres 2. singel "Can`t stand losing you" viste. Heller ikke den ble noen suksess.

Likevel jobbet de målbevisst videre med sitt debutalbum som kom til å hete "Outlandos DÀmour" (kjærlighetsbanditter). I mangel av en produsent stod de for hele produksjonen selv. Sting skrev de fleste av låtene på plata.

På samme tid hadde Stewart et hobbyprosjekt gående kalt Klark Kent. Og i 1978 fikk han en overraskende topp 50 hit med låta "Don`t care".

Stewart Copeland som Klark Kent.

På den etterfølgende Top of the Pops framføringen, stod Copeland på scenen sammen med Sting, Summers og en Kim Turner. I november 1978 kom The Polices debutalbum ut på markedet. I tillegg til singlene inneholdt plata kjente låter som "So lonely" (nådde 6. plass i 1980) og "Next to You".

Gjennom sin andre bror Ian som også var agent innen musikkbransjen, fikk bandet flere oppdrag i U.S.A. Det gjorde hele 23 spillejobber på under en måned, under svært kummerlige forhold.

Da de kom tilbake til Storbritannia gikk salget av albumet deres tregt. I februar 1979 gikk derfor i studio for å spille inn sitt neste album. Denne gangen hadde de fått råd til å kjøpe seg litt mer studiotid, og Nigel Grays studio var blitt oppjustert teknisk i mellomtiden. De ønsket å jobbe videre med reggae rocken de hadde utviklet på forgjengeren. Sting hadde siden sist også skrevet nye låter som "Message in a Bottle", "Walking on the Moon" og "The Bed`s too big without you" som alle hadde hit potensial. Deretter slet de med å finne på nye låter. De kom da opp med en instrumental låt de hadde spilt endel på konsertene sine, kalt "Regatta de Blanc" (kan oversettes med hvit reggae). Siden Sting hadde idetørke, ble det rom for Stewart Copeland til å skrive flere låter på dette albumet.

Og så tok det plutselig av for bandet. Radiostasjonene hadde funnet fram "Roxanne", og forelsket seg i den. Og med det havnet singelen på de britiske listene i april 1979, med en 12. plass som det beste. A & M bestemte seg da for å gi ut debutalbumet pånytt, noe som førte den helt opp til 6. plass i Storbritannia den våren. Også i U.S.A. hadde man nå fått øynene opp for bandet, der albumet nådde en 23. plass. Musikkpressen ga også bandet mye omtale. De hadde det særlig morsomt med å bruke Police navnet i ulike sammenhenger.

For å holde interessen for bandet ved like, dro de på en verdensturne som varte i et år. Den ble avsluttet foran 20.000 mennesker på Reading festivalen. Dette var noe helt annet enn den avvisende holdningen fra publikum de hadde vært vant til noen år tidligere.

"I can`t stand losing you" ble gitt ut på singel pånytt i juli 1979, med en sterk 2. plass som resultat. I september 1979 ble "Message in a Bottle" gitt ut som første singel fra "Regatta de Blanc". Og den ble deres første nr. 1 singel i Storbritannia. Like etter ble albumet gitt ut, og også den gikk rett til topps i Storbritannia. Den toppet i 4 uker. I desember gikk også "Walking on the Moon" til topps på singellistene. Det var rene "Policemania" i Storbritannia på denne tiden. Bedre ble det ikke da filmen "Quadrophenia" hvor Sting hadde en viktig rolle, gjorde det bra på kino. Filmen handlet om britisk ungdom på 60-tallet.

I U.S.A. nådde albumet 25. plass. I Norge ble albumet den første plasseringen for bandet på VG-lista med en 32. plass.

Miles III Copeland var nå blitt manageren til bandet. Og han sendte dem så på en ny verdensturne med besøk i 19 land. Deriblant Egypt og India. To land som få rockeband hadde vært i før. Disse besøkene ga bandet mye positiv omtale i vestlig presse. Turneen ble avsluttet i Stings hjemby Newcastle, foran 40.000 mennesker.

The Police på besøk i Stings hjemby Newcastle.

Den omfattende turnevirksomheten hadde gått utover muligheten til å skrive nye låter. Sting hadde kun rukket å skrive "Driven to Tears". Bandet krevde derfor å få en skikkelig pause, så de kunne konsentrere seg om sitt neste album. Sting trakk seg da tilbake til sitt nye hjem i Galway, Irland for å skrive låter. Og etter å ha sett verden hadde han fått et nytt perspektiv å skrive låter utifra. Tidligere hadde han mer skrevet låter med utgangangspunkt egne opplevelser.

Plata ble spilt inn i Wisseloord studio i Hilversum, Nederland med Nigel Gray som produsent sammen med bandet.

Den intense virksomheten de siste årene begynte nå å slite på samholdet i bandet. I tillegg fikk de kun en måned til å spille inn albumet. En måned som også ble avbrutt av Milton Keynes festivalen og Leixlip Castle festivalen i Irland. Men det forhindret ikke bandet i å lage sin kanskje beste plate i "Zenyatta Mondatta", som ble gitt ut i oktober 1980.

I september ble "Don`t stand so close to me" gitt ut som en forsmak på det nye album, og det skulle vise seg å bli Polices største hit noensinne, sammen med "Every breath you take". Den gikk rett til topps i Storbritannia, og endte opp som den mest solgte singelen i landet i 1980.

Nr.1 singelen "Don`t stand so close to me"

Med mange klassiske Police låter som "De Do Do Do De Da Da Da", "Driven to Tears" og "Behind my Camel" og nevnte "Don`t stand so close to me" ble albumet "Zenyatta Mondatta" en stor suksess da det kom ut. I Storbritannia gikk den rett til topps, mens i U.S.A. ble det 5.plass. På samme tid var bandets to første album inne på listene i Storbritannia, med 24. og 31.plass. Sting regnet ut at hvert tredje Britiske hjem hadde en Police plate i samlingen. Sting : "There`s one in most houses. I worked it out once."

I ettertid var ikke Sting like stolt av plata, da han syntes den var for kommersiell. Sting : "I used to be very into the commercial aspect of making records. It was very important to me that "Don`t stand so close to me" went straight in at number one, and that the album did the same. I`M not totally damning 'Zenyatta Mondatta' cos I think there`s some good moments on it, but generally the album was an exercise in commercialism."

Sting i 1981. En mann med meninger om det meste. Enten det handlet om

kommersialisering, eller det å opptre på Top of the Pops med tannregulering..

I U.S.A. nådde "Zenyatta Mondatta" en sterk 5. plass, mens i Norge ble det 16. plass. Også singelen "Don`t stand to close to me" gikk til topps i Storbritannia, og ble der i 4 uker. Noe som var nok til å gjøre den til den mest solgte singelen i 1980. Både den og "De Do Do Do De Da Da Da" ble topp 10 singler i U.S.A. Låta "Regatta de Blanc" fikk samme år Grammy som beste rocke instrumental.

I 1980 fikk Sting tilbud om å bli med i James Bond filmen "For your eyes only", men med så mange filmskript som han ble presentert for, valgte han å si nei. Han påstod at han fikk tilsendt minst et skript i uken. Og med årene ble det nok ikke færre.

Etter albumutgivelsen dro de igjen ut på en større turne. All denne reisingen gikk utover forholdet til familiene deres. Både Sting og Summers ble skilt på denne tiden.

Etter en kort ferietur til den karibiske øya Montserrat i juni , hvor de også besøkte George Martins berømte AIR studio, dro de i studio for å produsere sitt 4. album "Ghost in the Machine". Og det skulle bli et album som kom til å forandre det reggae rock lydbildet bandet var blitt kjent for. Det mye takket være den unge produsenten Hugh Padgham. XTCs Andy Partridge hadde anbefalt ham for bandet. Padgham hadde da nettopp hatt suksess med Phil Collins` "Face Value".

The Police i George Martins berømte AIR studio på Montserrat, Karibien. Et studio

som muligens ble enda mer berømt etter at "Ghost in the Machine" ble produsert her.

Med et sterkt knippe låter skrevet av Sting, gikk ting mye lettere i studio enn på "Zenyatta Mondatta". Bandet tok her i bruk synthesizere for første gang. Noe som dempet det gitarpregete lydbildet fra de foregående platene. I tillegg til at den var mer poppreget, hadde den også innslag av jazz i seg. Og det skulle bli en retning både The Police, og de senere soloplatene til Sting og Andy Summers kom til å bære preg av.

I et intervju med Smash hits i oktober 1981 forklarte Sting at dette var en mer kompleks, nesten psykedelisk plate. Han mente også plata minnet mer om den typen musikk medlemmene av bandet spilte før de ble med i The Police.

"Invisible sun" gitt ut som første singel fra plata. Den var en litt dyster, monoton låt som omhandlet problematikken i Nord-Irland. Samtidig var den også en kritikk mot stigmatiseringen som foregår i verden, der folk blir klassifisert som kommunister, katolikker, protestanter, framfor selvstendige individer. Mange så på "Invisible sun" som et forsøk på å fremstå som et politisk band. Sting : "People who`ve heard 'Invisible sun' say, God, you really seem to be concerned about politics!.. I`m not concerned, I`m furious! (rasende)." Sting ønsket at bandet skulle tre mer i bakgrunnen, slik at budskapet i låta kom tydeligere fram. Noe den dystre videoen tatt opp i Belfasts gater var et eksempel på.

Videoen til "Invisible sun" ble forbudt spilt på BBC, noe som i ettertid fortoner seg som litt merkelig, da den kun viser vanlige folk som går rundt i gatene i Belfast. Riktignok hadde man fått med mange av krigsruinene, og i 1981 var Nord-Irland og Belfast fortsatt et svært ømfintlig tema for britiske styresmakter. Andy Summers var alt annet enn fornøyd med BBCs merkelige valg : "The impression the film gives of everyday Belfast is that of a desolate city, of women walking around in the rain, rather than people gunning each other down or throwing bombs."

Bilder fra videoen til "Invisible sun".

"Invisible sun" nådde 2. plass da den ble gitt ut i september 1981. Enda bedre gikk det med 2. singelen "Every little thing she does is magic". Den gikk til topps i måneden etter (3. plass i U.S.A.). I låta fornemmer man den karibiske stemningen på Montserrat.

Samme måned kom også albumet "Ghost in the Machine" ut. Selv om lydbildet var forandret, ble den vel mottatt av fansen. I Storbritannia gikk den til topps, mens i U.S.A. ble det 2.plass (i Norge nådde den 5. plass). Tilsammen solgte plata bedre enn de foregående albumene. Også "Spirits in the material world" ble gitt ut på singel. 14 år senere, i 1995 sang Sting og Pato Banton duett med denne låta for Jim Carreys film "Ace Ventura : When nature calls".

Albumet vil ellers huskes for flotte låter som "One world (not three)", "Rehumanice yourself" og "Demolition Man". Sistnevnte var opprinnelig skrevet for Grace Jones som sang den på sitt album "Nightclubbing" fra 1981. Men Sting var ikke fornøyd med måten Jones sang låta hans, så The Police bestemte seg for å gjøre sin egen versjon av låta. Den ble også en hit året etter i Manfred Mann`s Earth Bands versjon. Sting gjorde i 1995 selv en "coverversjon" av denne låta for filmen "Demolition Man".

Albumtittelen "Ghost in the Machine" var inspirert av psykologen Arthur Koestlers teori om at det menneskelige sinn er iferd med å utvikle seg til å bli en maskin. Sting : "Roughly, it`s based on the theory that the human brain is an evolutionary error and that people are becoming less and less human." Coveret med de røde tallene, skulle forestille ansiktene til bandets tre medlemmer i en digitalisert utgave.

I 2000 havnet albumet på en 76.plass i en kåring Q magazine hadde over tidenes beste Britiske album.

Etter dette kunne bandet lene seg tilbake og ta det litt mer med ro. De hadde fått bevist at de dugde som artister. De bestemte seg derfor for å ta en pause og heller gjøre ting hver for seg. Alle tre ga ut soloplater de neste to årene. Sting deltok som skuespiller i filmen "Breamstone and Treacle". Han laget også flere låter for soundtracket til filmen. Bla. det som skulle bli hans første solohit i 1982,"Spread a Little Happiness". Copeland skrev musikk for filmene "Rumble Fish" (Francis Ford Coppola), og "King Lear". Heller ikke Andy Summers lå på latsiden. Han ga i 1982 ut instrumental plata "I advance Mask" sammen med en annen Bournemouth artist, nemlig Robert Fripp fra King Crimson. Sistnevnte nådde også topp 60 i U.S.A.

I denne perioden hadde Sting det svært tøft. Mest pga. at hans samlivsbrudd med Frances nå var blitt kjent i pressen. Han hadde også inngått et nytt samboerskap med Trudie Styler. Noe som skapte problemer i forhold til barna og eks kona. Han havnet også i rettssak mot Virgin records, som han mente hadde foretatt endringer i en kontrakt han hadde skrevet under med dem noen år tidligere. Han har senere beskrevet denne perioden som "the worst thing that ever happened to me".

Trudie Styler

For å kunne konsentrere seg om å skrive nye låter, leide Sting The Golden Eye Estate i Jamaica, som tidligere hadde vært eid av James Bond forfatter Ian Fleming. Her fant han den roen han trengte for å skrive nye låter. Og igjen klarte han å komme opp med klassiske Police låter slik som "Every Breath You take". En av 80-tallets største hits, uansett artist. Låta handler om en syk manns handlinger. Den ble skrevet i en tid der Sting slet med personlig angst. Han prøvde også å finne svar på noen av sine psykiske problemer hos den sveitiske psykologen Carl Jung, som hadde skrevet flere bøker om det menneskelige sinnet. En av hans teorier het "Synchronicity". Som nevnt var også "Ghost in the Machine" relatert til en psykologs teorier.

Det neste albumet, som kom til å hete "Synchronicity", ble spilt inn på Montserrat. Også denne gang gikk produksjonen greit. Det som kunne skapt uoverensstemmelser var den klare overvekten av Sting låter på albumet , der kun to var skrevet av de to andre ("Mother" og "Miss Gradenko"). Men det var en klar aksept fra Copeland og Summers at Sting var den beste låt skriveren av de tre.

Albumet ble igjen produsert av Hugh Padgham. Under innspillingen begynte Police lignende band som Men at Work og Wang Chung å hevde seg på listene rundt om i verden. Noe som gjorde at bandet ønsket å bevege seg enda mer bort fra det som hadde vært det typiske Police lydbildet med blanding av pop/rock og reggae. "Synchronicity" fremstår derfor som et mer mainstream pop album med et visst etnisk preg. Selv om albumet inneholdt store hits som "Synchronicity II", "Wrapped around your Finger" og "King of Pain", som alle hevdet seg høyt på de engelske og amerikanske listene, var det "Every Breath you take" det meste dreide seg om. Sting følte umiddelbart at dette ville bli en nr. 1 hit da han skrev den. Noe den også ble, med 1. plasser i en rekke land, bla. Storbritannia og U.S.A. I U.S.A. toppet den i hele 8 uker våren 1983. I ettertid har dette blitt låta folk flest forbinder The Police med. Den er også blitt en av de største hitène de siste 30 årene. Ikke minst etter at Puff Daddy børstet liv i låta i 1997 i nr. 1 hitèn "I`ll be missing you". Opprinnelig hadde bandet lagt inn et synthbasert instrumentalparti midt i låta, men det ble fjernet før albumet ble gitt ut, da de følte partiet ikke stemte med resten av låta.


"Every Breath you take"	"Synchronicity 2"	"Wrapped around your finger"

Albumet kom ut i juni 1983, og ble en like stor suksess som singelen "Every breath you Take". I Storbritannia toppet den i 2 uker, mens i U.S.A. toppet den i hele 17 uker! Og det i et år som ellers er blitt beskrevet som Michaelmania (Michael Jackson).

Deretter fulgte nok en verdensturne som også ble vellykket. Den var mer spennende og spontan enn noen av de tidligere turneene. 18. august 1983 spilte de for 70.000 mennesker på Shea Stadium i New York. Det var så voldsomt at selv The Police fikk prestasjonsangst. De tenkte "uh-oh!" hva gjør vi nå? Ting blir ikke mye større enn dette. Som Sting husker fra denne tiden : "That was the beginning of the end".

Big in America

På dette tidspunktet var det ingenting som tydet på at bandet skulle oppløses. Etter turneen dro de tre hvert til sitt. Sting ble med i David Lynchs film "Dune". Mens Summers og Copeland jobbet med nye soloalbum. Tanken var at de skulle spille inn et live album sommeren 1984, men det skjedde aldri. Året etter ga Sting ut sitt første skikkelige soloalbum kalt "The Dream of the blue turtles". Et album som ble en stor suksess med 2. plass i U.S.A. og 3. plass i Storbritannia. På Live Aid konserten sommeren 1985 opptrådte Sting uten de to andre.

I april 1985 ble Stewart Copeland intervjuet av en radiostasjon. Og der poengterte han igjen at The Police ikke var oppløst. Og at ny plate og ny turne ville komme etterhvert. De skulle bare gjøre unna noen soloprosjekt først. Stewart Copeland : "There will definitely be another Police album and tour".

13. juli 1985 var The Police representert ved sanger Sting på den legendariske Live Aid konserten i London. Her framførte han alternative versjoner av "Message in a Bottle", "Roxanne" og "Every breath you take". Sistnevnte sammen med Phil Collins.

Sting sammen med Phil Collins på Live Aid konserten den 13. juli 1985.

I 1986 stod The Police på samme scene under en Amnesty International konsert i Georgia, U.S.A. I juni det året gikk de i studio for å spille inn det som skulle bli deres 6. studioalbum. men da de var ferdig i studio hadde de kun klart å lage en ny versjon av "Don`t stand so close to Me". De måtte erkjenne at framtiden for de tre ikke lenger lå i The Police. Til det hadde de utviklet for sterke egoèr. Selv om det kunne gå fysisk hardt for seg når de diskuterte i studioet, var det ikke uvennskap som tok knekken på bandet. Man hadde bare gått lei.

Så istedet for et nytt album fikk fansen kun en samleplate med de største hitène til The Police. Inkludert denne nye versjonen av "Don`t stand so close to me". I Storbritannia gikk samleplata til topps, mens i U.S.A. nådde den en 9. plass. Likefullt ble det aldri gitt noen offisiell uttalelse om at bandet var oppløst. Det ble bare klart for de fleste ettersom tiden gikk.

Men vennskapet var fortsatt der. I 1992 da Sting giftet seg med sin Trudie Styler opptrådte Sting sammen med Summers og Copeland, hvor de spilte flere av de gamle Police låtene.

Alle tre fortsatte med sine solokarrierer i årene etter bruddet. Sting var som ventet den som opplevde størst suksess. Albumene "Nothing like the sun" og "The Soul Cages" gikk begge til topps i Storbritannia. Mens i U.S.A. har de fleste av soloalbumene hans nådd topp 10 på Billboard. Copeland har konsentrert seg om å skrive filmmusikk og barneplater i årene etter, mens Summers har gått over til å lage jazzplater.

I 2002 gikk samleplaten "The Very best of Sting & The Police" til topps i Storbritannia.

The Police er et godt minne fra new wavèns barndom. Med sin vitalitet, spilleglede, og flotte låter. Med "Synchronicity" stod de fram som et annet band, men med enda større suksess. Om man setter mest pris på den eller platene forut, har nok mye med referanser å gjøre. Uansett vil The Police gå inn i rockehistorien som et av de viktigste og mest suksessrike bandene som har vært. Noe som er godt gjort med tanke på at de kun var i rockens rampelys i 5 år før de takket for seg. At Sting som soloartist også opplevde store musikalske øyeblikk er en annen historie.

12. mars 2003 ble The Police innlemmet i prestisjefylte Rock`n roll hall of fame. Noe de alle tre syntes var en stor ære. Det viste også at bandet ikke var glemt, enda det var nesten 30 år side de sist spilte sammen. I den anledning ble det gjort stas på dem med et større arrangement i The Waldorsf Astoria, New York. Her var mange av de største rockestjernene de siste 30 åra tilstede, med bla. Elton John, Neil Young og Steven Tyler (Aerosmith). Sting, Copeland & Summers takket for utmerkelsen ved å spille "Every breath you take" for de frammøtte. Etterpå ble det naturlig nok snakk om ikke bandet skulle komme sammen igjen, men det var ikke aktuelt akkurat da.

The Police på Rock`n roll hall of fame i 2003.

I 2006 kom både Andy Summers ("One train later") og Stewart Copeland ("The Police inside out") ut med selvbiografiske bøker der epoken med The Police ble behørig omtalt.

I januar 2007 begynte igjen ryktene om en mulig gjenforening av bandet å gå. Det var da gått 30 år siden Sting og Stewart Copeland dannet The Police sammen med Andy Padovani. Den britiske avisa The Independent kunne da melde at Summers, Sting og Copeland planla å gjøre en turne sammen i forbindelse med jubileet. En ny samleplate med bandet ville også markere begivenheten.

Både Copeland og Summers sier i intervjuer at det er opp til Sting om det skal bli en gjenforening eller ikke. Summers : "Det er Stings avgjørelse. Han vil gjøre det når han er klar, dersom han har lyst. Jeg tror vi ville selge ut alle stadioner i verden!".

I februar 2007 opptrådte bandet på åpningen av Grammy utdelingen. I den anledning gjorde bandet det kjent at den lenge omtalte turneen faktisk blir en realitet. Ifølge bandet ønsker de å gjøre det for å markere at det er gått 30 år siden de ga ut sin første singel sammen ("Fall out"). Turneen starter 28. mai i Vancouver, Canada. Og 29. august drar de igang den europeiske delen av turneen med konsert i Stockholm. Også Danmark vil etter sigende få besøk, mens Norge ikke ble funnet verdig et besøk. Noe som ikke ble tatt nådig opp av bandets mange norske fans. De ivrigste vil nok likevel finne veien til våre naboland for å se Sting og co. opptre sammen. Noe nytt album er foreløpig ikke planlagt.