Arthur Ira (Art) Garfunkel : Født 5. november 1941, Queens, New York, U.S.A

Paul Frederick Simon : Født 13. oktober 1941, Newark, New Jersey, U.S.A.

Simon & Garfunkel var 60-tallets mest suksessrike folk rock duo . Med klassikere som "Sounds of Silence", "The Boxer", "Mrs. Robinson" og "Bridge over Troubled Water". De vakre vokal harmoniene deres regnes ennå for å være de fineste som er gjort. Og låtene deres er i dag like populær, og selger like mye som de gjorde for 40 år siden. 

Som Simon & Garfunkel ga de ut plater i kun 7 år før de gikk hvert til sitt i 1970. Likefullt har de blitt stående som et av de største navnene i musikkhistorien. Noe som forteller hvilken kvalitet og popularitet de oppnådde på den korte tiden. Som soloartister opplevde de også stor suksess utover 70 -, og 80-tallet.

Paul Simon ble født i Newark, New York. Familien var av jødisk /ungarsk opprinnelse. Faren Louis Simon var musiker, og spilte  bass i et radio-og fjernsynsorkester. Moren var musikklærer. Inspirert av foreldrene lærte Paul seg å spille gitar før han var 10.

Art Garfunkel vokste også opp i en harmonisk, musikalsk familie av jødisk herkomst. Da han var 4 år gammel kom faren hans hjem med en båndopptaker. Og det var den som mer enn noe annet brakte musikk inn i hans verden. Han hadde stor fornøyelse av å ta opp sangen sin på bånd, for deretter å høre den avspilt. 

Paul og Art møttes da de gikk på skolen Forest Hills High på midten av 50-tallet. Det skjedde under en oppsetning av "Alice in Wonderland". De ble raskt venner, og begynte å synge sammen. I 1955 skrev de sin første låt kalt "The Girl for Me". I 1957 var de rukket å bli lokale stjerner på skolen, der de sang egne sanger og låter med deres nye favoritt The Everly Brothers.

Paul og Art på gutterommet til Art hjemme i Queens i 1957.

De bestemte seg da for å ta steget videre musikalsk ved å selge sangene sine til forskjellige utgiverhus på Manhattan. Blant disse låtene var "Hey Schoolgirl". En låt som fanget oppmerksomheten til Mr. Sid Prosen hos Big Records. Paul og Art fikk etter det platekontrakt med Big Records. De valgte Tom & Jerry som navn på duoen. Hvor Tom & Jerry skulle stå for Tom Grath (Art) og Jerry Landis (Paul). 

Som duoen Tom & Jerry i 1958.

"Hey Schoolgirl" ble backet opp bra av selskapet, og låta fikk mye radiospilling i New York området. Noe som brakte den til 57. plass på Billboard. Etter noen opptredener dro de tilbake til studio for å skrive flere sanger. Men ingen av oppfølgerne klarte å følge opp hitèn. 

Paul Simon og Art Garfunkel på School Yard dance, New York, i 1958.

Skuffet og desillusjonert ble Tom & Jerry oppløst, og de dro hvert til sitt. Art til college, mens Paul fortsatte som musiker, der han skrev låter, spilte, og produserte for andre artister.

Han prøvde også å slå gjennom på egen hånd. Under navn som Paul Kane og Tico & the Triumphs. Rundt 1960 samarbeidet han også med en dame som het Carole Kane. Hun skulle senere bli kjent for verden under navnet Carole King.

Tico & the Triumphs med en ung Paul Simon i midten. Kallenavnet til Paul var da Jerry Landis.

Også Art prøvde å tjene noen kroner på musikken mens han studerte. Under pseudonymet Artie Garr skrev han sanger for Octavia records. Bla. en låt som het "Private World". Men ingen av låtene gjorde det til noe på listene. 

Men hver for seg, ble begge på starten av 60-tallet influert av folk musikk.  I 1963 møttes de igjen. Og de ble enige om å gjøre et nytt forsøk sammen, denne gang under navnet Simon & Garfunkel. De spilte så inn albumet "Wednesday Morning, 3 A.M." på CBS records i New York i mars 1964. En plate som viste de ulike artistene og stilartene som hadde påvirket dem. Med coverversjoner av artister som Bob Dylan, folk sangeren Ian Campbell, og Gibson & Camp. Musikken var hovedsaklig i en blanding av gospel og folk. Med et nakent lydbilde, basert på kassegitar og sang. 5 av låtene var skrevet av Paul. 

Men igjen opplevde de at musikken deres ikke ble lagt merke til av platekjøperne. Så duoen ble pånytt splittet. Garfunkel dro tilbake til Columbia Universitetet for å studere matematikk, mens Simon dro til England for å hente inspirasjon til å skrive nye låter. Han reiste også rundt og opptrådte på engelske pubèr. Her ble han pånytt oppdaget. Denne gang av Judith Peipe som var på utkikk etter nye, lovende folk artister. Han endte deretter opp på BBC, hvor han spilte inn sanger. Disse ble deretter gitt ut på det engelske selskapet Columbia Records under navnet "The Paul Simon Songbook". Plata fikk god kritikk, men solgte dårlig. Plata dannet likevel grunnlaget for det lydbildet Simon & Garfunkel kom til å ha i årene som flugte. Blant låtene på plata var senere klassikere som "I am a Rock", "Kathy`s Song","April come she will", og "Sounds of Silence". Låter som kom til å utgjøre kjernen på "Sounds of Silence" fra 1966.

Paul Simon Songbook

Hjemme i U.S.A. satt plateselskapet med Simon & Garfunkel albumet og lurte på hva de skulle finne på for å få folk til å like det. De bestemte seg da for å "rocke" opp albumet litt med Bob Dylans backingband. Produsent Tom Wilson la på el. gitar, trommer og bass, noe som hadde vært fraværende på den første versjonen.  

Paul og Art i studio i 1966.

"Sounds of Silence" ble så gitt ut på singel, og gjorde det umiddelbart bra på listene. I 1966 gikk den til topps på Billboard. Da Paul Simon fikk høre om suksessen til ny utgivelsen av, returnerte han til U.S.A. Han var i utgangspunktet ikke videre begeistret for den nye, opprockete versjonen av låta. Men han likte faktumet at han endelig hadde skapt en hit, og at låta bidro til at folk over hele U.S.A. nå ble mer klar over folk inspirert musikk.

For 3. gang så langt i karrieren ble Paul og Art samlet for å spille inn låter sammen, i lokalene til Columbia Records. Og Paul Simon kom opp med 10 låter. Art bidro ikke med noen, og dette kom også til å bli regelen utover på 60-tallet. Art hadde stemmen, ikke låtskriver talentet. På forgjengeren "Wednesday Morning" hadde han vært med å skrevet en av låtene. 

Albumet "Sounds of Silence" fra 1966 ble gitt ut for å følge opp suksessen med singelen. Folk rocken fikk sitt store gjennombrudd som stilartpå denne tiden, med artister som Bob Dylan, Simon & Garfunkel, Bert Jansch og The Byrds. Plata fikk god kritikk i pressen, og ble vel mottatt av platekjøperne. Også i England hadde man takket være Simons opptredener der, fattet interesse for duoen. Her nådde plata 13. plass i april 1966. På samme tid gikk "Like A Rock" og "Homeward Bound" inn på topp 10 i England.

For at folk skulle bli bedre kjent med duoen, brukte de høsten  til å turnere i U.S.A. Kun med gitar og sang. Da de kom tilbake til New York gikk de i studio for å spille inn en ny plate. Med Bob Johnston til å produsere den. Og "Parsley, Sage, Rosemary & Thyme" viste at bandet var blitt mer komfortabel med studioteknikken. Simon skrev enda bedre låter. Denne gangen hadde man unngått å gjøre coverversjoner, da Paul Simon skrev alle låtene selv. Og Garfunkel fikk vist hvilken kraft og spennvidde stemmen hans var i besittelse av. Plata inneholdt kjente S&G låter som "Scarborough Fair", "Homeward Bound", "For Emily whenever I may find her", og "59th Street bridge song". I U.S.A. nådde plata 4. plass, mens i England gjorde den seg ikke gjeldende på listene før i 1968, to år etter utgivelsen. Uvisst av hvilken grunn. 

Plata ga duoen et rykte som "pained intellectuals", noe de ikke var komfortabel med. Den var også så velprodusert og harmonisk at hippiene som dukket opp på denne tiden ikke helt hadde sansen for dem. Enda også de lovpriste folk rocken. 

Simon & Garfunkel opptrådte i flere TV-show. Her fra 1967.

I 1967 ble Paul spurt av Mike Nichols om han ikke kunne skrive musikk til Nichols film "The Graduate" (Manndomsprøven), der Dustin Hoffman og Anne Bancroft hadde hovedrollene. Simon sa ja, men så snart at de ikke ville rekke å skrive så mange sanger før filmen skulle lanseres. Derfor endte de opp med kun en ny sang kalt "Mrs. Robinson" (som var navnet på Bancrofts skikkelse i filmen). Soundtrack albumet "The Graduate" fra 19868 bestod ellers av nye versjoner av kjente låter som "Sounds of Silence", "The Big Bright Green Pleasure Machine", "Scarborough Fair", og instrumental låter skrevet av Dave Grusin. Selv om de ikke rakk å skrive mer enn en ny låt, hadde Paul likefullt mange nye låter på lager, men disse ønsket han heller å bruke på et senere studio album.

Både filmen og musikken ble en stor suksess, og betydde et større gjennombrudd både for skuespillerne Hoffman / Bancroft, produsenten Nichols, og for Simon & Garfunkel. Der "The Graduate" ble deres første nr. 1 album i U.S.A. I England nådde den en sterk 3. plass. Også ellers i verden ble bandet lagt merke til gjennom denne filmen og plata. Bla. i Norge hvor plata ble deres første notering på VG-lista med en 2. plass våren 1969. Singelen "Mrs. Robinson" gikk til topps i U.S.A., og nådde 4. plass i England. 

Ikke lenge etter suksessen med "Graduate" fulgte "Bookends", som egentlig skulle være den store utgivelsen i 1968. Og på sett og vis ble den også det. Med førsteplass i både U.S.A. og England. Også kritikerne så på denne som deres store utgivelse. Noe mange fortsatt gjør. I U.S.A. lå "Bookends" en stund på topp 5 sammen med "The Graduate". Noe som viser posisjonen til duoen på den tiden. 

Roy Halee som tidligere hadde vært lydtekniker for dem, ble nå forfremmet til produsent. Og han viste en mer vågal side ved produksjonen. Bla. ved å ta i bruk syntehesizere. Man hører det best på "Save the life of my Child". Ellers var plata slik man liker å høre Simon & Garfunkel. Med sterke låter som "America", "A hazy shade of Winter", "Old friends" og "Voices of Old People". Igjen var alle låtene skrevet av Paul Simon, med hjelp av Art Garfunkel på "Voices of Old People". 

Det så veldig rosenrødt ut på denne tiden. Men ting kom snart til å endre seg. Den endeløse rekken av turneer gjorde begge to humørsyke. I tillegg ble Garfunkel mer og mer interessert i å spille i filmer. En interesse han hadde hatt siden skoledagene. Mike Nichols tilbød ham bla. en rolle i filmen "Catch 22", noe han slo til på. Simon hadde egentlig også lyst til å delta i filmen, men Nichols fant ingen rolle for ham.

Deretter dro Art til Mexico hvor innspillingen av filmen fant plass. Dette irriterte Paul som ble sittende igjen med hele ansvaret for innspillingen av deres neste album "Bridge over Troubled Water". Da Art omsider kom hjem var det bare for ham å legge på vokal på låtene Paul hadde gjort ferdig. 

I 1969 dro de igjen på en større turne, med fullt backing band. På turneen presenterte de to nye låter kalt "The Boxer" og "Bridge over Troubled Water". Sistnevnte hadde Paul skrevet spesielt for Art. Mens førstnevnte på mange måter handlet om Paul selv. De deltok også på et TV show hvor de framførte låta "Cuba Si, Nixon no". Men dette ble for mye for TV-selskapet, så programmet gikk aldri på lufta.

"Bridge over troubled Water" kom ut i februar 1970. To måneder for sent til å kunne runde av 60-tallet, og samarbeidet mellom de to på en perfekt måte. For dette skulle bli den siste platen de lagde sammen. Paul følte nok at han likegodt kunne fortsette som soloartist, når han likevel måtte gjøre det meste av jobben. Mens Art ønsket å bruke mer tid på film, og samtidig bevise at han stod støtt på egne ben uten Paul. 

Om de to foregående platene hadde vært populære, var det ingenting i forhold til det de opplevde med "Bridge over troubled water". Singlene "The Boxer" og "Bridge over troubled water" var sendt ut på markedet med stor suksess i forkant. Tittellåta gikk bla. til topps i England og U.S.A. Og da albumet ble gitt ut, gikk den samme vei. Til toppen av de amerikanske og engelske listene, og mange andre plasser i verden. Bla. i Norge. I U.S.A. lå den som nr. i i 2 og en halv måned!, i England i 2 måneder. I Norge toppet albumet VG-lista i 14 uker. Dvs. i over 3 måneder. Den solgte over 5 millioner kopier det første året. Noe som gjør den til en av 70-tallets mest solgte album. De mottok også flere utmerkelser for albumet. Bla. 3 Grammys. Låta "Bridge over troubled Water" ble også kåret til "Song of the Year" i 1970. 

Også "Cecilia" og "El condor Pasa" ble store  hits fra albumet. "El condor Pasa" ble den mest solgte singelen i Vest-Tyskland det året. Låta viste også spennvidden på plata, med innslag av både latinske rytmer,  folk, rock, og denne Inka-amerikanske melodien. De hadde også funnet plass til deres gamle Everly Brothers favoritt "Bye, Bye love". En låt de helt siden starten på samarbeidet hadde pleid å framføre live. De tre låtene "Cuba Si, Nixon No", "Feuilles-O" og "Groundhog" Simon hadde skrevet for plata, ble vraket av både Art og plateselskapet CBS. Noe som irriterte Paul, og muligens bidro til at samarbeidet ble avsluttet ikke så lenge etterpå. 

I tillegg til sterke melodier, var det noe med stemningen i plata som appellerte til folk. I en urolig tid på den politiske fronten, også sosialt og kulturelt. Plata har for ettertiden blitt stående som en av de store utgivelsene gjennom tidene. Den figurerer også på flere "Top 100 albums of all time" kåringer.

Etter utgivelsen dro de to på en mindre turne, hvor de kun hadde Pauls gitar til å kompe duoens sang. Etter dette var det slutt. De kom ikke med noen offisiell uttalelse om at de ikke skulle gi ut plater sammen mer. Tanken var at de skulle gjøre sine ulike prosjekter, og så møtes igjen for å jobbe videre sammen. Men det skjedde ikke. Paul Simon fant nok ut at han kunne ha like stor suksess på egen hånd. I 1972 ga han ut "Paul Simon" som nådde 2. plass i U.S.A. (1. plass i England). Mens "Still crazy after all these years" gikk til topps i 1975. På den plata fikk han med seg Art til å synge "My little Town" som ble en topp 10 hit. Senere har Paul hatt stor suksess med albumet "Graceland" fra 1986 som gikk til topps i Engand, og nådde 3. plass i U.S.A. Også dette regnes som en stor klassiker.

Art Garfunkel var mer opptatt av å spille inn filmer i årene etter bruddet. Men også han har hatt flere suksessrike plater. Både "Angel Clare" (1973) og "Breakaway" (1975) nådde topp 10 i U.S.A. Mens singlene "Bright Eyes" og "I only have eyes for you" gikk til topps  i England på 70-tallet. Paul Simon har aldri hatt en nr.1 singelhit i England som soloartist.

Paul og Art møttes igjen i 1975. Her er de foran barndomshjemmet til Paul.

Men selv om historien om Simon & Garfunkel på mange måter sluttet i 1970, fikk folk i årene som fulgte flere gjenhør med dem. Først i 1972 da de opptrådte sammen for President kandidat George McGovern, riktignok uten å veksle et blikk. Og i 1975 da de sang "My little town" sammen. Og ikke minst i den legendariske konserten i Central Park, New York fra 1981. Hvor en halv million mennesker bivånet dem. Konserten ble sendt over det meste av verden med stor suksess. Også i Norge, hvor en dobbel live plate fra konserten toppet VG-lista i 4 uker.

Gjenforenings konserten i Central Park samlet hele 500.000 mennesker.

Og millioner av mennesker foran TV-skjermene. 

De dro også på turne sammen på 80-tallet. Men planer om et nytt studioalbum strandet på kunstnerisk uenighet. De har senere fortsatt å turnere sammen. I 2003 opptrådte de i U.S.A., med The Everly Brothers som oppvarmingsband. 24. juli 2004 brakte turneen dem til Norge og Oslo Spektrum, for første gang sammen i sin karriere. I en alder av 62 år. Så selv om de fortsatt er uenig om ting, klarer de fint å samarbeide. Muligens er det slik at man blir visere med alderen, og ikke lar små bagateller ødelegge et gammelt vennskap. I hvertfall virket det som de hygget seg i hverandres selskap da de stod på scenen i Norge.

Sist opptrådte de sammen i februar 2009 på Beacon theatre i New York. I forbindelse med en Paul Simon konsert. Her framførte de "The Sound Of Silence", "The Boxer" og "Old Friends", til glede for de frammøtte. Dette var den tredje opptredenen de gjorde sammen siden 2004.

I tillegg til at det har skapt stor interesse hver gang de har stått sammen på en scene, har det helt siden 1972 blitt gitt ut samleplater som har solgt i bøtter og spann. "Greatest Hits" fra 1972 var den første. Og den nådde topp 5 i både U.S.A. og England. Og den har fortsatt å selge i årene etter, slik at den i dag er solgt i 10 millioner kopier. I Norge har samleplater med duoen med jevne mellomrom hevdet seg høyt på VG-lista. "Greatest Hits" med en 7. plass i 1972, "Definitve" gikk til topps i 3 uker i 1996, mens "The Essential" toppet i 7 uke i 2004. Noe som viser at folk aldri får nok av Simon & Garfunkels musikk, og at stadig nye generasjoner med platekjøpere finner glede i deres rolige, og folk-inspirerte 60-talls musikk.

To aldrende herrer som fortsatt liker å opptre sammen til glede for publikum.

Om man kan bruke begrepet klassikere, er det nettopp Simon & Garfunkels musikk som fortjener den hedersbetegnelsen. Den er like tidløs som noe av det Mozart skrev. Og vil forhåpentligvis leve like lenge i folks bevissthet. Låter som "Bridge over troubled water", "Sounds of Silence", "The Boxer", "Scarborough Fair" m.fl. fortjener det.