Det startet med singelen "Oh Yeah" i 1980. Som jeg syntes var en litt sukkersøt, men likefullt fengende låt som jeg likte godt. Jeg fikk singelen av en nabo. Noe som nok gjorde den til min første singel. I tillegg hadde jeg fått kopiert "Siren" til kassett rundt 1981. Og der likte jeg låter som "Love is the Drug" og "Just another Day". 

Men det var med albumet "Avalon" at interessen for bandet tok av. Jeg husker jeg så videoen til "More than This" på NRK, og ble umiddelbart fenget av denne vakre låten. Plata fikk jeg mast meg til like etter. Og her var det mer av denne vakre musikken.

Stemingen var litt flytende, drømmende, og behagelig. Variasjonene på plata går mellom de mer direkte poplåtene i f.eks. "More than this", "Avalon", "The Main thing" og "Take a chance with me". Til de mer svevende "India", "Tara" og "True to Life". Felles for alle låtene på plata er at de er gjort på en velkomponert måte. Produksjonen virker gjennomført og proff. Det er helt klart dyktige folk som vet hva de holder på med, som står bak. Og som gjør at lydbildet får den helt spesielle stilen. 

Dette er den STORE plata til Roxy Music etter min mening. Og en av mine albumfavoritter uansett artist. Siden bandet la inn årene etter dette, ble det vanskelig å følge opp interessen for bandet. Selv om soloplatene til Bryan Ferry på en måte ble en fin fortsettelse av "Avalon".

Etter at jeg falt for "Avalon" i 1982, gikk jeg til innkjøp av "Greatest Hits" fra 1978. Og det ble et lite hakeslepp for meg. For "Virginia Plain" og de andre glamrock låtene var ikke det jeg hadde forestilt meg på plata. Selv om jeg hadde "Siren" på innspillingskassett, var dette noe annet.

Det tok noen år før jeg klarte å fordøye låtene. Men jeg fant da meg noen favoritter i låter som "A song for Europe", "Mother of Pearl" og "Love is the Drug". 

Bedre gikk det da jeg gikk til innkjøpav "Flesh + Blood" og "Manifesto". For en 80 - talls popèr som meg, var dette midt i blinken. Og ikke ulikt stilen på "Avalon". 

Flere av låtene på de to albumene hadde jeg hørt før på Super Channel. Særlig "Flesh + Blood" er en plate jeg kan like godt. En popplate av høy kvalitet. Med låter som "Over You", "Oh Yeah" og "In the Midnight Hour". 

Men jeg har også i årenes løp funnet glede i platene fra perioden 1972 - 1974. Energien og kompleksiteten i musikken gjør at man blir revet med. At Ferry og co. ga ut 4 album av så høy kvalitet på 3 år, samtidig som Ferry ga ut to soloalbum, er imponerende. 

Fortsatt føler jeg ikke at jeg har kommet til bunns i plateproduskjonen deres, da jeg stadig oppdager nye ting. Jeg har også fattet interesse for prosjektene til Manzanera og Mackay. Bla. er "Guitarrisimo" med Manzanera en spennende plate. Og Mackay`s saksofon har jo dukket opp på et utall plater opp gjennom 80 - og 90 - tallet. Bla. på "So red the Rose" med Arcadia.