Peter Buck : Født 6. desember 1956, Berkeley, California, U.S.A.

Mike Mills : Født 17. desember 1958, Orange, California, U.S.A.

Michael Stipe : Født 4. januar 1960, Decatur, Georgia, U.S.A.

Bill Berry : Født 31. juli 1958, Duluth, Minnesota, U.S.A.

R.E.M. fikk sitt gjennombrudd på 80-tallet, som et av de mest spennende bandene innen alternativ sjangeren. I studentmiljøer verden over ble R.E.M. tidlig et populært band. Med The Byrds og punk inspirasjon laget bandet fengende skranglerock låter. Sin første hit fikk de med "Radio Free Europe" i 1981. Mot slutten av 80-tallet ble bandet mer melodiøst og mainstream. Noe som gjorde dem mer tilgjengelig for en større gruppe platekjøpere. Men hele tiden holdt de høy kvalitet på utgivelsene sine, noe som gjorde dem til favorittband hos mang en musikkjournalist.

På 90-tallet tok de gjennom album som "Out of time" og "Automatic for the People", steget opp som et verdens mest populære rockeband sammen med bla. U2. De var nå i stand til å fylle store stadioner med R.E.M. fans. En popularitet de har holdt ved like helt fram til i dag. Særlig i Norge.

Gjennom det meste av sin levetid har R.E.M. bestått av de 4 medlemmene Michael Stipe, Peter Buck, Mick Mills, og Bill Berry.

Peter Buck ble født i California, U.S.A. Her fikk han tidlig en dyp interesse for musikk. På den tiden var det artister som Rolling Stones og Velvet Underground som fenget unge Buck. I 1970 flyttet familien til Atlanta, Georgia. I 1975 begynte han på Emory University i Atlanta. Det var også dette året han kjøpte sin første gitar. Et instrument han fikk opplæring på av sin bror Kenny. I 1977 fikk han seg jobb i platebutikken Wuxtry Records, Athens, Georgia. Her møtte han andre unge med samme musikksmak som han selv. Bla. Michael Stipe.

I likhet med Buck hadde også Stipe flyttet mye rundt i ungdomsårene. Faren jobbet i militæret, og det brakte familien til Tyskland, Texas og Illinois. Pga. all flyttingen var Michael i ungdommen en innadvendt og sjenert gutt. Men dette endret seg da han fikk øynene opp for pønken. På sin skole i Collinsville, Illinois ble han en foregangsmann innen musikksjangeren. Og den første til å danne et pønkeband, et band han kalte Bad Habits. I 1978 flyttet familien til Watkinsville, Georgia. En småby nær Athens. Senere samme år begynte han som kunststudent på The University of Georgia. Det var på denne tiden han ble en fast gjenganger i platebutikken til Peter Buck. Etter å ha pratet litt sammen fant de ut at de begge hadde en forkjærlighet for musikkscenen i New York, med band som The Ramones, New York Dolls og Patti Smith. Og siden begge var musikere fant de ut at de skulle starte band sammen. Som personer var de svært ulike. Buck var brautende og utadvendt, mens Stipe var stille og tenkende. 

En ung og hårfager Michael Stipe.

Mick Mills var født i Orange County, California. Men siden faren opprinnelig var fra Georgia, flyttet de tilbake dit mens Mick fortsatt var en baby. Begge foreldrene var musikalske, noe som tidlig inspirerte Mick til å ta pianoundervisning. Da han begynte på skolen lærte han seg også å spille bassgitar. Mills var alltid klassens snille gutt. En som jobbet hardt med de oppgaver han ble satt til, enten de var skolerelatert eller innen musikken. Han røkte heller ikke.

I 1972 møtte han Bill Berry i skolesammenheng. En fyr som på mange måter var Mills` motsetning der han var skolens "bad guy", og den som røykte hasj. Berry var født i Duluth, Minnesota. Og bodde i både Milwaukee og Ohio før han med familien flyttet til Macon, Georgia. På skolen fant han ut at han hadde talent for musikk, og begynte derfor å spille trommer. På ettermiddagene pleide han å være hjemme hos Mills hvor han og flere andre spilte sammen. Og selv om Berry syntes Mills var en raring, fant de ut at de sammen utgjorde en god rytmeseksjon. De spilte sammen i skolesammenhenger og i bryllup. De spilte også i band som Shadowfax og The Back door Band.

Etter å ha sluttet på High School delte de en leilighet i Macon. Fra da av prøvde de å gjøre musikken til et levebrød. I 1976 fikk Berry jobb i bookingbyrået Paragon. Her traff han to brødre som hadde kommet over fra England for å promotere pønken. De het Miles og Ian Copeland (en tredje bror het Stewart Copeland og var på denne tiden opptatt med å slå gjennom med The Police). Miles kom senere til å danne plateselskapet I.R.S. Et selskap som kom til å gi R.E.M. den første platekontrakten. Bill og Mick likte det de hadde å fortelle, og litt etter dannet de to band sammen med Ian Copeland, kalt The Frustration. 

I 1979 flyttet Mick og Bill til Athens, Georgia for å gå på college. Hit hadde også Michael og Peter funnet veien. Og gjennom felles venner ble de to partene introdusert for hverandre. I mars 1980 hadde de 4 sine første uformelle øvinger sammen. Og med sine relativt like musikalske referanser fant de raskt tonen. Å spille musikk ble morsommere enn det noen gang tidligere hadde vært. 

5. april 1980 hadde de sin første opptreden, på en venns bursdagselskap, som ble avholdt i en nedlagt kirke. Deretter opptrådte de på St. Mary`s Episcopal. I starten kalte de seg 3 letters. Men etter å ha bladd litt gjennom en ordbok bestemte de seg for å bruke navnet R.E.M. (Rapid eye movement). Ordet brukes innen psykologien og biologien. Og handler om refleksbevegelser øyet gjør mens vi sover. 

6. mars 1980 opptrådte bandet første gang offentlig som R.E.M. på Tyrone's nightclub i Athens. Deretter gikk det slag i slag med konserter, noe som gjorde dem til et populært innslag i Athens og dens nærområder. Året ble avsluttet med bandets første studioinnspilling. Og oppvarmingsjobb for det britiske bandet The Police på Fox Theatre i Atlanta. På denne tiden fikk de også sin første manager i Jefferson Holt. En manager de kom til å ha til langt ut på 90-tallet. Holt hadde bivånet bandet på deres første konsert i Nord-Carolina, og latt seg imponere.

R.E.M. på sin første turne i 1980. Her på The Pier i North-Carolina.

Fra venstre Mick Mills, Michael Stipe og Bill Berry.

Bandet bestemte seg nå for å legge studiene på hylla for å bli heltids musikere. Og heller bruke tiden til å opptre for sin etterhvert økende gruppe av fans. Bandet fikk rykte på seg for å være et energisk og spennende liveband. Lloyd Cole sa noen år senere at nesten mistet selvtilliten som liveartist etter å ha sett R.E.M. opptre. 

Også i 1981 fortsatte bandet å opptre på klubber og lokale scener. I juli ga de ut sin etterhvert legendariske debutsingel "Radio Free Europe". En drivende rocker som hentet inspirasjon fra pønken, men hvor Bucks gitarspill minnet mest om det man hadde hørt 20 år tidligere hos The Byrds.

Fra baksiden av singelen "Radio Free Europe".

 Låta ble umiddelbart svært populær hos studentene. Også i årene som fulgte ble studenter verden over den viktigste lyttergruppa, og de som kom til å fungere som døråpnere hos andre deler av befolkningen. I oktober 1981 kom bandets første album, i form av EPèn "Chronic Town". Plata var produsert av Mitch Easter  i Drive-In Studio i Winston-Salem, Nord Carolina, og bestod av 5 låter. "Radio Free Europe" var ikke blant dem. Plata hadde et litt gotisk cover. Bandet fikk deretter platekontrakt med sin gamle venn Miles Copeland og hans nystartede selskap I.R.S. records i mai 1982. Like etter ble "Chronic Town" gitt ut på dette selskapet.

Deretter dro bandet på en lengre turne over hele U.S.A. En turne som ga bandet mange nye fans. Og så bar det i studio for å spille inn sin første fullformat plate kalt "Murmur". Den ble igjen produsert av Mitch Easter, i samarbeid med bandet. "Radio Free Europe" ble valgt til å åpne plata, men ellers var det nye låter på plata. Bla. med favorittene "Talk about the Passion", "Moral Kiosk" og "Perfect Circle". 

Plata ble gitt ut i januar 1983, og den ga bandet et umiddelbart gjennombrudd. Godt hjulpet av musikkpressen som skamroste plata. Mange mener ennå idag at dette er deres beste plate noensinne. I prestisjefylte Rolling Stone magazine ble plata kåret til den beste som ble gitt ut i 1983. Foran album som "Thriller" med Michael Jackson og "Synchronicity" med The Police. Samtidig ble R.E.M. også kåret til beste nykommer. Salgsmessig gikk det også bra, med en 36. plass på Billboard. Noe som må sies å være bra for et alternativt band som i tillegg var en nykommer. I Europa skulle det gå enda noen år før de slo gjennom.

Mens de på "Chronic Town" hadde fremstått som et new wave band med inspirasjon fra England, var "Murmur" mye mer tidløs og original. Stemningsmessig hentet den mer fra den amerikanske folk-rock tradisjonen. Men med et mystisk, atmosfærisk lydbilde. Låtene var skrevet av bandet i felleskap. En arbeidsform de også kom til å bruke på senere album. Plata ble spilt inn på 25 dager. Noe som er ekstrem kort tid i forhold til i dag hvor artistene gjerne tilbringer et år i studio.

R.E.M. i 1983

6. oktober 1983 opptrådte bandet live på amerikansk TV for første gang. Det skjedde på Light Night hos David Letterman. De spilte da  "Radio Free Europe" og "So. Central Rain". "Radio Free Europe" fikk en renessanse i 1983 da den ble gitt ut på singel pånytt, og ga bandet deres første singelplassering på Billboard med en 78. plass.

I 1984 var bandet tilbake med et nytt album kalt "Reckoning". Her hadde de gått tilbake til mer rett fram rock`n roll slik de hadde på "Radio Free Europe". Eller garasjerock som noen ynder å kalle det. Det var et energisk album med sterke låter som "So. Central rain", "Harborcoat" og "Rockville". Albumet løftet R.E.M. videre oppover på Billboard listen med en 27. plass som bestenotering. Det ble også laget en video kalt "Left of Reckoning" i forbindelse med innspillingen. 

Og så bar det ut på turne igjen. Og i tillegg til U.S.A., besøkte bandet også Europa og Japan. i 1985 var bandets tredje studioalbum kalt "Fables of the reconstruction" klar. Plata var spilt inn i London, England. På omslaget hadde bandet brukt både "Fables of the reconstruction", og "Reconstruction of the Fables" som navn på albumet. Noe som skapte en tilsiktet forvirring. Plata var mer dyster enn de foregående, og ble møtt med større skepsis enn de foregående platene hos musikkritikerne. Likefullt ble dette bandets gjennombrudd i Europa med bla. en 35. plass på de britiske albumlistene. I U.S.A. ble det 28. plass. Peter Buck har i ettertid sagt : "Every song was an expression of how depressed we were feeling". Den endeløse turnevirksomheten slet hardt på samholdet i bandet på denne tiden.

R.E.M. ble også på denne tiden anførere for den nye anti kommersielle bølgen som gjorde seg gjeldende på begge sider av Atlanteren. Rundt 1985 hadde de kommersielle popbandene med sitt stylede utseende og fancy musikkvideoer sin storhetstid.

Bandet fortsatte i samme spor i 1986 med turne virksomhet og nytt album. Albumet het "Life`s Rich Pageant", og var produsert av tidligere John Mellencamp produsent Don Gehman. Der forgjengeren hadde vært til tider  dyster og mørk, var denne lys og vakker. Vokalharmoniene mellom Mills og Stipe som bandet i ettertid har blitt kjent for, ble for alvor tatt i bruk på denne plata. F.eks. i "Superman". R.E.M. fikk også sin første store hit i den melodiøse "Fall on Me". Låta handlet om sur nedbør. Det ble også laget en musikkvideo til låta, uten at bandet selv deltok i den. Både låta og albumet brakte dem mye positiv omtale i musikkpressen, og da 1986 kom til en ende, fikk albumet flere "Album of the year" utmerkelser. I U.S.A. nådde albumet 21. plass på Billboard. I Norge ble dette bandets første plassering på VG-lista med en 17. plass.

R.E.M. var muligens verdens mest anerkjente rockeband i 1986.

Mellom to studioalbum ga bandet i 1987 ut samlealbumet "Dead letter Office". Et album som samlet bandets B-sider og andre rariteter. Bla. var de fleste av låtene fra EPèn "Cronic Town" representert her. For nye R.E.M. fans viste platen en side av bandet som de ikke kjente til.

Senere på året ga bandet ut sitt 6. studioalbum kalt "Document". Og det var en plate som nådde ut til langt flere enn studentene og ungdommene de hittil hadde hatt suksess hos. Godt hjulpet av de to store hitène "The One I Love" og "It`s the end of the World as we Know It" nådde albumet topp 10 på albumlistene i U.S.A. Bandet ble med ett allemannseie. Og "The One I Love" ble en gjenganger i bryllups seremonier, som en hyllest til den kommende livsledsageren. At den egentlig som Michael Stipe selv sa, var "incredibly violent", og  "It's very clear that it's about using people over and over again", var det få som fikk med seg. Den lystige stemningen i "It`s the end of the world", stemte heller ikke helt med den dystre teksten i låta.

"The One I Love" ble bandets første store hit med en 9. plass på Billboard. Det medførte også mye spilletid på MTV for videoen til låta. Bandet var for alvor iferd med å forlate alternativ sjangeren til fordel for mainstream rock. Scott Litt (Carly Simon, Bon Jovi) deltok på plata som en av flere med produsenter. Og det ble starten på en lang rekke R.E.M. plater produsert av ham. 

I 1988 ble det gitt ut en samleplate kalt "Eponymous" (44. plass i U.S.A.). Og det ble den siste plata bandet ga ut på I.R.S. records. For etter bandets store suksess med "Document" som solgte 1 million eksemplarer, var storselskapet Warner records der med en multi-million dollar kontrakt som bandet skrev under på.

"Green" fra 1988 ble det første albumet R.E.M. ga ut på Warner. Og selv om de nå hadde gått fra et alternativt selskap til en av de store, var ikke lydbildet endret nevneverdig. Scott Litt tilførte likevel bandet et litt mer polert lydbilde. Igjen fikk bandet et par store hits i form av "Stand", "Pop Song 89" og "Orange crush". "Stand" gikk helt til 6. plass i U.S.A. Mens "Orange Crush" ble bandets første topp 40 hit i England. Albumet nådde 12. plass i U.S.A. På albumet hadde de unnlatt å gi låt nr. 11 på plata et navn. Enda den var en av platas fineste. Den ble et slags skjult spor. "Sporten" med å ta med skjulte spor på plata ble mer vanlig utover 90-tallet. Bla. gjorde Nirvana det samme på "Nevermind".

Michael Stipe i videoen til "Orange Crush".

Deretter dro bandet på en turne i U.S.A., Europa, Australia og Japan, hvor de opptrådte for store folkemengder. Noe som må ha vært en spesiell opplevelse for et band som fram til da hadde spilt på klubber og mindre scener.

Da året var over, var det tid for evalueringer. I Rolling Stone Magazine ble R.E.M. kåret til Amerikas beste band. 

R.E.M. hadde gitt ut et studioalbum hvert år siden 1983, men i 1989 og 1990 kom det ingen nye album fra bandet. Istedet ble det gitt ut to videoer kalt "Pop screen" og "Tourfilm" for å holde interessen for bandet ved like. Mye av tiden disse årene ble brukt til turnevirksomhet. Slik at bandets mange nye fans fikk en mulighet til å se dem. Men turneene gjorde også sitt til at bandet følte behov for å ta seg en pause fra hverandre for å hente nye krefter.

Og da de gikk i studio for å spille inn et nytt album, valgte de å bytte om rollene for forandringens skyld. Mills ga bassgitaren til trommeslager Berry, og valgte heller å spille piano. Mens Buck droppet el. gitaren sin til fordel for en mandolin. For å få det til å gå opp fikk de med seg Peter Holsapple på gitar. Man ønsket også å lage en plate som var mest mulig annerledes fra det de tidligere hadde laget.

Derfor hyret de inn en rapèr i KRS -One, kvinnelig vokal i Kate Pierson fra The B-52`s. Man laget mer popète låter enn noen gang før. Og man tok i bruk keyboards, noe som ikke hadde vært vanlig på de foregående albumene. Bill Berry har i ettertid innrømmet at han var redd for at albumet kom til å floppe. Og hos endel av kritikerne og den gamle fansen var det mange som rynket på nesa. 

Kate Pierson

Men anført av den glimrende singelen "Losing my Religion" ble dette en stor selger av dimensjoner. Albumet solgte 5 millioner eksemplarer, og ble bandets første listetopper på albumlistene i U.S.A. og i England. "Losing my Religion" og "Shiny happy people" ble topp 10 hits i U.S.A. På Grammy awards året etter fikk de tre priser for "Best Pop Performance" (Losing My Religion), "Best Alternative Album" og "Best Video" (Losing My Religion). Videoen til "Losing my Religion" fikk også 6 priser på MTV Music awards. R.E.M. var blitt superstjerner. Og de så ut til å like det.

"Shiny Happy People" er det mest pop pregede R.E.M. noensinne har gjort.

Videoen til låta var også uvant "glad" til de å være.

At de like etter var med i The Muppet Show og sang "Furry Happy Monsters",

hjalp nok heller ikke på kredibiliteten.

Man skulle tro at bandet nå hadde nådd den kommersielle toppen, som et av verdens mestselgende band. Men året etter var de klar med en ny plate som kom til å knuse "Out of Time" når det gjaldt platesalg. "Automatic for the People" klarte å kombinere melankolien og rock følelsen fra de gamle R.E.M. platene, med det melodiøse fra "Out of Time". I tillegg hadde de fått en ekstra dimensjon i Led Zeppelins gamle orkestermann John Paul Jones. Med sine strykere bidro han til å gjøre "Automatic for the People" til en vakker plate. Ikke minst på låter som "Nightswimming" og "Drive". 

"Automatic for the People" viste også bandet idet de var iferd med å gå fra kult helter, over til å bli voksne menn med livserfaring. Melankolien går som en rød tråd gjennom låter som "Everybody hurts", "Nightswimming" og "Sweetness folllows". Og der "Out of time" hadde hitèn "Losing My religion", hadde denne plata den vakre balladen "Everybody Hurts" og den country inspirerte "Man on th Moon". To låter som begge har gått inn i klassikernes rekker. 

"Automatic for the People" solgte i utrolige 14 millioner eksemplarer. I Norge gikk den ikke til topps, men var inne på VG-lista i både 1992, 1993, 1995, 1996, 1998, 1999, 2000, og 2001. Plata ble skamrost av kritikerne. Alle så ut til å elske plata. I årene etter har plata figurert i mange kåringer over tidenes beste album. Q magazine har den som tidenes 6. beste plate, mens NME har den på 23. plass. Sjelden har en plate klart å kombinere det kvantitative og det kvalitative på en måte som det R.E.M. gjorde her.

Albumnavnet "Automatic for the People" hadde bandet hentet fra et slagord på et skilt hos en av Athens` restauranter.

Den virkelige "Automatic for the People".

Selv om de fleste likte plata godt, følte endel av fansen at R.E.M. igjen hadde laget en for myk plate, og ikke så rockete som de hadde vært på "Murmur" og "Reckoning". Noe bandet muligens følte selv også. For i 1994 var de tilbake med sitt mest rockete album noensinne kalt "Monster". Og her var det melodiøse og vakre blitt erstattet av en vegg av gitarer. Selv Michael Stipes stemme havnet litt i bakgrunnen. Singelen "What`s the frequency, Kenneth?" viste hva fansen hadde i vente på albumet. Bandet var muligens preget av grunge rocken som hadde sin storhetstid på denne tiden. Stipe var også en god venn av Kurt Cobain fra Nirvana. 

Kritikerne og fansen var blandet i sin mottagelse av plata. Men de fleste var enig i at R.E.M. var modig som torde å ta en helt ny vending i forhold til tidligere plater. Salgmessig ble det igjen full klaff med 1. plass i både England og U.S.A. I Norge nådde plata 2. plass på VG-lista. Noe som var deres beste plassering så langt.

I 1991 deltok Peter Buck og Michael Stipe fra R.E.M. på Billy Braggs album "Don`t try this at home". Stipe bidro med sang på morsomme "You woke up my Neighbourhood". Og i 1994 deltok Michael Stipe på den vakre låta "Your Ghost" med Kristin Hersh, på hennes album "Hips and Makers". Hun hadde tidligere vært medlem av alternativ bandet Throwing Muses.

I 1995 dro bandet på turne, den første på 5 år. Men turneen ble overskygget av en rekke uheldige hendelser som holdt på å ta knekken på bandet. Det toppet seg under en konsert i Sveits da trommeslager Bill Berry fikk hjerneslag. Han ble kjørt til sykehuset hvor han fikk behandling. Etter noen ukers pause fortsatte han turneen. Også Mike Mills og Michael Stipe måtte innom sykehuset for inngrep i løpet av Europa turneen. 

Bandet har i alle år hatt en høy terskel for å avlyse konserter. Noe dette viser. Stipe : "Jeg tenker alltid på konsertene fra fansens synspunkt. Jeg tenker på avstandene disse menneskene har reist for å se oss, ti timer på tog eller noe, at de har tatt seg fri fra arbeidet, stått timesvis i kø.. Og så skal man høre at konserten er avlyst?". Et slikt knusende slag hadde en ung Stipe selv opplevd i Athens, da et av  favorittbandene hans på den tiden, Roxy Music, skulle opptre. Skuffelsen han opplevde da de avlyste konserten, glemmer han aldri. 

i 1996 ble det langvarige samarbeidet med manager Jefferson Holt avsluttet. På samme tid skrev de en ny kontrakt med Warner records, til en verdi av 80 millioner dollar. I 1996 ga de også ut albumet "New adventures in Hi-fi". Et album som på ingen måte skapte de store overskriftene i den ene eller andre retningen. Heller ikke singlene fra albumet klarte å skape interesse slik "Man on the Moon", "Everybody Hurts" og "Losing my Religion" hadde gjort noen år tidligere. Musikkpressen likte plata som var den av 90-talls platene som minnet mest om 80-talls platene. Den solgte akseptabelt med 1. plass i England og 2. plass i U.S.A. I Norge ble dette bandets første listetopper.

Alle låtene på plata handler om det å reise eller være i bevegelse. Og selve plata ble spilt inn under "Monster" turneen, på båndopptakere, fra konserter og studioer rundt om. Dette bidro til å gi plata et løst og ledig preg. Uten det voldsomme inntrykket produksjonene på de foregående platene ga lytteren. Plata var på hele 62 minutt.

I 1997 gikk de igjen i studio for å spille inn plate. Men før de kom så langt måtte bandet komme med en sjokkerende kunngjøring. Bandmedlem gjennom 17 år, Bill Berry, valgte å gi seg i bandet. Han ønsket å være mer sammen med familien. Og etter det som hadde skjedd to år tidligere, var det mange som hadde stor forståelse for det valget. R.E.M. var da redusert til en trio. Ingen ny trommeslager ble tatt inn som medlem av bandet.

	Bill Berry sluttet i bandet i 1997.		Trioen R.E.M.

Albumet "Up" ble gitt ut i oktober 1998 til en lunken mottagelse fra musikkpressen. Selv om den het "Up" var den en kunstnerisk nedtur. Muligens den svakeste plata bandet har gitt ut. På albumet virket det som de fortsatt prøver å være nyskapende og hipp. Men det blir i realiteten ingenting ut av det. De fleste låtene var svært rolige og lite engasjerende. Et par fine spor som "Daysleeper", "Airportman" og "Suspicion" veide likevel opp noe. Men selv om de fleste var enig om at R.E.M. hadde levert en svak plate, solgte den bra. 1. plass i Norge, 2. plass i England og 3. plass i U.S.A. er jo alt annet en dårlig. Men det totale salget lå langt unna "Out of time" og "Automatic for the People". Man mistenker bandet for å ha en VELDIG trofast tilhengerskare som kjøper albumene deres uansett.

Bandet valgte å ikke dra på en turne for å promotere plata, noe som bidro til at den raskt gikk i glemmeboken. Warner var svært skuffet over salget av "Up" og lurte på om bandet var verd den dyre kontrakten de hadde fått. Også bandet begynte å tvile på om de lenger hadde noen framtid. Men etter å ha bearbeidet tankene litt, bestemte de seg for å fortsette sammen som band. I 1999 dro de på en 6 ukers verdensturne. Den første som en trio. 

I 1999 ble det også laget en film om den omstritte underholdningsartisten Andy Kaufman kalt "Man on the Moon". Jim Carrey spilte hovedrollen i filmen. Og mye tyder på at det aldri hadde blitt noen film om ikke R.E.M. hadde skrevet "Man on the Moon" for 1992 albumet "Automatic for the People". En låt som også handlet om Andy Kaufman. Navnet til filmen ble tatt rett ut av R.E.M. låta. Og bandet fikk også gleden av å lage flere låter til soundtracket. I tillegg til "Man on the Moon" var de bla. representert med låta "The Great Beyond". En låt som ble gitt ut på singel. I England ble dette en av deres største hits med en 3. plass på singellisten. 

Etter verdensturneen dro bandet påny i studio for å spille inn plate. Resultatet ble "Reveal" fra 2001. En lys plate med de sterkeste melodiene bandet hadde laget siden "Automatic". Det var ingen revolusjonerende plate, noe som gjorde at mange kritikere vendte tommelen ned for plata. Mens andre påpekte sterke låter som den 60-talls inspirerte "Beachball", "She just wants to be", "All the way to Reno" og "Imitation of Life" og ga den fine kritiker. Blant annet VG som ga den en 5èr. På plata hadde bandet utviklet et mer syntetisk lydbilde enn noen gang før. Noe som gjorde at enkelte sammenlignet den med de franske elektrogutta i Air. Salgsmessig gikk det bra med 1. plass på albumlistene i England og Norge. I U.S.A. ble det 6. plass. Singelen "Imitation of Life" ble vist mye på MT`V og andre musikkanaler. Og ble en topp 10 hit i England og Norge.

På samme tid kom Michael Stipe "ut av skapet" og erkjente at han var homofil. Han fortalte også at han hadde bodd sammen med en annen mann i 3 år. Uten at det skapte større overskrifter.

Etter albumutgivelsen dro bandet på en større promotion turne.

I 2003 ga bandet ut den første samleplaten de selv hadde hatt kontroll over. Platen het "In Time : The Best of R.E.M." . Bandet hadde selv stått bak utvelgelsen av hvilke låter som skulle være med. Bandet håpet at albumet ville bidra til å vekke interessen for bandet igjen i U.S.A. Et marked de hadde mistet litt grepet på de senere årene. Det endte likevel kun med en 16. plass. Mens den gikk til topps i England og Norge. I Norge toppet den VG lista i hele 9 uker og ble med det den mest solgte plata i 2003. Betegnende nok solgte den i et nesten like stort antall i Norge som i hjemlandet U.S.A. Et land med 70 ganger så mange mennesker.

I forbindelse med utgivelsen av samleplata innrømmet bandet overfor VG at bandet hadde hatt tunge stunder etter at Bill Berry ga seg i 1998. Det var først da, i 2003 at man følte seg ferdig med savnet.

I oktober 2004 deltok bandet i en politisk markering for å få George Bush Jr. fjernet fra makten i forbindelse med det amerikanske valget. De stilte på scenen bla. sammen med Bruce Springsteen, uten at det så ut til å hjelpe. Bush ble som kjent valgt. I 2004 hadde bandet spilt inn låta "Bad Day" som var ment som en reaksjon på Bush administrasjonen, og amerikansk media som tar deres propaganda for god fisk. 

Stipe har omtalt seg selv som politisk aktivist som person. Stipe : "Som musiker synes jeg ikke jobben min er noe annet enn å skape musikk som inspirerer, som gjør folk glade, triste, sinte, eller hva som helst. Men de to verdene kolliderer ofte". 

Michael Stipe og Bruce Springsteen sammen mot George Bush Jr.

I 2004 var bandet tilbake med sitt foreløpig siste studioalbum kalt "Around the Sun". Et småkoselig halvakustisk album med fine låter som "The Outsiders»", "Make It All Okay", "Final Straw" og "I Wanted To Be Wrong", i tillegg til singelhitèn "Leaving New York". Det lavmælte preget på plata lar tankene gå tilbake til klassikeren "Automatic for the People". Stipe og co. har til tross for sine politiske markeringer sjelden latt sine politiske synspunkt komme til uttrykk på plate. Men her synger Stipe om temaer som personlig mot i en urolig tid, fremmedfrykt og intoleranse, religion som halmstrå, og hvordan amerikanerne har sviktet sine egne idealer.

Salgmessig gikk det som tidligere. 1. plass i Norge og England. Og et stykke ned på lista i U.S.A. Deretter bar det ut på turne igjen. Og denne gangen fant R.E.M. veien til Norge for første gang. Begivenheten fant plass 1. februar 2005 i Oslo Spektrum, hvor flere tusen fans fikk gleden av å oppleve bandet. Senere på året holdt bandet konsert i både Oslo og Stavanger. Til sammen 3 konserter.

Michael Stipe fra 2005 turneen

Selv om interessen for bandet har dalt litt de senere årene, og kritikerne som tidligere genierklærte bandet nå gjør sitt beste for å ironisere og slakte platene deres, har bandet ingen planer om å gi seg. Etter den tunge tiden rundt år 2000 har bandet kommet til den erkjennelsen at de fortsatt ønsker å spille sammen, gi ut plater, og opptre for publikum verden over. Etter 25 år sammen er samholdet i bandet sterkere enn noen gang. Til glede for den store og trofaste fanskaren bandet har opparbeidet sg verden over.

Tre aldrende herrer i R.E.M. anno 2005. Mick Mills, Michael Stipe og Peter Buck.

I september 2006 ble samleplaten "And I feel fine-The Best of I.R.S. years 1982-1987" gitt ut. Plata kom i to utgaver. Den ene som en enkel CD med 21 av bandets favorittlåter fra denne perioden. Den andre som en dobbelt CD, der CD nr. 2 inneholder rariteter med låter som ikke har vært ute på plate før, og demoer av kjente låter.

Samleplata "And I feel fine".

Det ble også gitt ut en DVD kalt "When the light is mine. The best of the I.R.S. Years 1982-1987 Video Collection". Der bandet ble fulgt fra utgivelsen av "Chronic Town" til "Document". 

Bandet selv hadde stor moro med utvelgelsen av låtene, og med å legge kommentarer til sporene. Samtidig som det ga dem et hyggelig gjensyn med låtene de spilte inn i sine første år sammen. 

Det var EMI som satt med rettighetene til I.R.S. innspillingene som stod for utgivelsen av platene. Salgsmessig ble det svært skuffende, med 70.plass i Storbritannia og 119.plass i U.S.A. I Norge derimot ble dette en populær plate, med en 10.plass på VG lista.

16. september ble R.E.M. innlemmet i prestisjefylte Rock`n Roll Hall of Fame. I den forbindelse gjorde R.E.M. en opptreden for de frammøtte. Og med seg på scenen hadde de ingen ringere enn Bill Berry. Noe som viser at de fortsatt holder kontakten, og at Bill fortsatt finner glede i å opptre. 

Bill Berry bort fortsatt på sin gård like utenfor Athens, Georgia. En by også Michael Stipe har husvære i. Riktignok pendler han mellom huset sitt her og leiligheten i New York. Han omtaler dette som en perfekt kombinasjon. Stipe : "Jeg føler at jeg i U.S.A. har funnet en perfekt småby, og en perfekt storby å bo i. Hver by har elementer jeg trenger i mitt dagligliv, så jeg anser meg selv for å være veldig heldig som kan hente inspirasjon fra begge. Stipe misliker kjendisklubber og filmpremierer, og han misliker å prate om sin seksualitet. Selv om pressen er veldig opptatt av akkurat det.

Mens bandet øvde til opptredenen på Rock`n roll hall of fame, spilte de også inn en coverversjon av John Lennons "#9 dream" for Amnesty International og deres plateutgivelse "Instant Karma: The Amnesty International Campaign to Save Darfur". Bill Berry deltok også på låta.

I oktober 2007 ble liveplata "R.E.M. live" gitt ut, som bandets første livealbum. En konsert bandet gjorde i Dublin 2005 dannet grunnlaget for plata.

 "R.E.M. live"

I 2007 var de ellers opptatt med innspillingen av sitt nye album kalt "Accelerate". Plata var produsert av Garret "Jacknife" Lee (U2, Green Day, The Hives, Snow Patrol). Visstnok brukte ikke bandet mer enn 9 uker på å gjøre ferdig innspillingen, noe som ifølge Stipe var det raskeste de hadde gjort på 20 år. Stipe : "we spent less time making this record than we have in 20 years." Med seg på innspillingen hadde de musikerne Bill Rieflin og Scott McCaughey, som hadde vært med R.E.M. på turne.

Den nye plata var mer gitarbasert, med et nedstrippet lydbilde. Noe bandets irske fans fikk erfare da noen av låtene ble presentert under en konsert i Dublin. "Accelerate" var ute i butikkene i april. Som første singel fra det nye albumet ble "Supernatural Serious" gitt ut i februar. Videoen til låta ble spilt inn en sexbutikk i New York.

29. januar 2008 ble det kjent at R.E.M. planla å besøke Norge og Bergen på deres "Accelerate tour". Den europeiske delen av turneen startet i Amsterdam 2. juli 2008. 11. februar kom beskjeden om at også Oslo får besøk av R.E.M. høsten 2008. Datoene for konsertene ble 4. september i Bergen (Bergenshus), og 3. september i Oslo (Vallhall).

Konsertplakaten for R.E.M. turneen.

I mars 2008 tok Michael Stipe bladet fra munnen og bekreftet det de fleste visste, nemlig at han var homofil. I et intervju med amerikanske Time magazine, kom han med innrømmelsen. Stipe : "Jeg trodde det var ganske opplagt." Årsaken til at han etter så mange år valgte å gå ut med det, var at han håpet det ville gjøre det lettere for unge homofile å stå fram med sin legning. Samtidig fortalte han at det ville vært vanskelig for ham å fortelle om det tidligere. Han kunne også fortelle at han i 3 år hadde vært i et forhold med en annen mann, uten å ville gå ut med navn på vedkommende.

Allerede i midten av mars hadde "Accelerate" lekket ut på nettet. Og fornøyde fans kunne berette om et av de beste R.E.M. albumene på mange år. Et album som minnet om den rockbaserte musikken de laget på 80-tallet. Musikkmagasinene var også godt fornøyd med at Stipe og co. i større grad hadde gått tilbake til lydbildet på 80-tallet. Dagbladet var blant de få som ikke likte plata. De mente den var kjedelig, forutsigbar og middelmådig. De omtalte den også som "ny skit, gammal innpakning".

REM hadde også selv bidratt til at plata ble tilgjengelig på nettet før release, da de som første band presenterte nytt materiale på nettsamfunnet Facebook. 24. mars 2008 kunne alle høre det her, en uke før det offisielt ble lagt ut for salg 31. mars. Michael Stipe : "Jeg tror du enten kan være med på den nye teknologien, eller sitte tilbakelent og se på utviklingen. Jeg vil heller være der det skjer enn å sitte å se på."

Salgsmessig ble "Accelerate" en stor suksess, med 1. plass i Storbritannia, Canada, Norge, Irland, Belgia og Hellas. I hjemlandet U.S.A. ble det en fin 2. plass. Som en av de mest solgte platene bandet har gitt ut.

Sommeren 2008 gjorde R.E.M. en to måneders turne i Nord-Amerika. Som oppvarmingsband hadde de fått med seg Modest Mouse og The National. De opptrådte også på flere festivaler.

Konserten R.E.M. gjorde i Oslo 3. september fikk god omtale i media. VG ga den en 5er, og mente R.E.M. eldes med stil. De omtalte dem som collegerockens Rolling Stones, og skrev : "De jager ikke lenger sin ungdomstid med tunga rett ut av av kjeften, men lener seg på en formidabel karriere med fornyet selvtillit. Låter VG framhevet fra konserten var "The great beyond", "Electrolite", "Let me in", "The One I love", og den pønkete "Horse to water" fra sisteplata.

I forbindelse med konserten i Oslo ble R.E.M. og Michael Stipe intervjuet av VG og TV2. Her benyttet han sjansen til å skryte av Norge og nordmenns væremåte. Han mente vi var politisk bevisste, og satte større pris på hans politiske tekster. I U.S.A. blir han ifølge ham selv buet på når han kommer med appeller.

R.E.M. under konserten i Vallhall, Oslo den 3. september 2008 (foto : Nils Bjåland).

R.E.M. hadde med dette gjort 9 konserter i Norge,  i landet bandet selger mest plater pr. hode. Til TV2 kunne Stipe røpe at da de bodde på hotell Munken i Oslo, under den første konserten de gjorde i landet, lot han seg imponere av hotellrommets fasiliteter, og tok derfor med seg et håndkle derfra som minne fra oppholdet.