|
Pink Floyd er uten
tvil av de mest betydningsfulle bandene i rockens historie. Både pga.
deres enorme platesalg, med hele 200 millioner
solgte album - som en av tidenes 10 mestselgende artister. Og for
deres påvirkning på rockens musikalske uttrykk gjennom 30 år.
På 60-tallet
gjorde de seg bemerket med sin psykedeliske rock. På 70-tallet ble de
en av de fremste eksponentene for progressiv rock. Ikke minst
gjennom mesterverket
"Dark side of the
moon"
fra 1973.
I 1979 laget de
nok et mesterverk i rockeoperaen
"The Wall".
En plate som dannet grunnlag for en film og en større scene
oppsetning. På 80- og 90-tallet befestet de sin posisjon som en av
rockens største, ikke minst gjennom de spektakulære konsertene de
holdt. Til fansens store glede.
Historien om Pink Floyd startet på starten
av 60-tallet - da Nick Mason og Roger
Waters møttes på Regent Street
Polytechnic i London, der de begge studerte arkitektur. Mason
var født i Birmingham i 1944, men vokste opp i London. Han var
sønn av filmskaperen Bill Mason.
Roger Waters var født i Leatherhead,
Surrey, i Sør-England, men han vokste opp i Cambridge, nordøst
for London. Rogers far het Eric Fletcher
Waters. Han kjempet i 2.
verdenskrig, og døde i kamp i Italia, den 18. februar 1944. Roger
var da bare 5 måneder gammel. Oppveksten uten en far satte sine
spor hos ham. Og det kom til prege hans liv både privat, og gjennom
musikken. Mange av Pink Floyds låter er knyttet til Eric
Fletcher Waters/Rogers sorg over tapet av faren, slik som
"Corporal Clegg",
"Free Four",
"Us and them",
"When the Tigers
broke free", "Another
Brick in the Wall Prt.1"
og "The Fletcher
Memorial home".
Skolegang fikk
Roger på
Morley Memorial Junior School og Cambridge
County School for boys. I ungdommen var han glad i å
svømme, og da gjerne i elva Cam som renner gjennom Cambridge, i
vakre omgivelser. Han var også engasjert i
nedrustningsbevegelsen. Som 15 åring var han leder av en lokal
CND (Campaign for Nuclear Disarmament) forening.
Nick Mason
og Roger Waters.
Det musikalske samarbeidet
mellom Waters og Mason startet da de begge ble med i et band sammen
med Keith Noble, Sheilagh
Noble og Clive
Metcalfe. Richard
Wright - en annen student
ved Regent Street
Polytechnic, ble etter hvert også med i dette bandet.
Wright var født i London,
og vokste opp i Hatch End -nord i byen, sammen med sin søster.
Faren hans var sjefsbiokjemiker på Unigate Dairies.
Skolegang fikk
Rick først på
Haberdashers' Aske's School
i Elstree.
Han lærte seg å spille
gitar som 12 åring, og vurderte allerede i ung alder å gjøre
karriere innen musikken. Så han begynte på Eric
Gilder school of Music,
der han fikk undervisning i komposisjon og musikkteori. I tillegg
til at han lærte å spille på piano, trombone og trompet. Men usikker
på om dette var riktig vei å gå, begynte han istedet på Regent
Street Polytechnic, i 1962. Der han traff Mason og Waters. Wrights
kjæreste Juliette
Gale var også innom
som medlem av bandet en periode.
Richard
Wright
Ettersom de nå var blitt
en sekstett, tok de navnet Sigma 6. Bandets første øvinger
foregikk i kjelleren på skolen de gikk på. På repertoaret stod
coverlåter med det populære bandet The
Searchers, R&B legenden Bob
Diddley, i tillegg til
låter som deres kamerat Ken
Chapman skrev. Chapman var
i denne første tiden manager for bandet.
I 1963 ble Mason og Waters
kjent med Bob Klose,
etter at han flyttet inn i leiligheten de delte. Han ble også med i
bandet deres, på gitar. Etter det fulgte en tid med hyppige
endringer, både i besetning og når det gjaldt bandnavn. Megadeaths, The
Architectural Abdabs, og The Tea Set var
navn Waters og co. opptrådte under. Metcalfe og Noble forlot The
Tea set, for heller å starte opp sitt eget band.
Høsten 1962 kom den 17 år gamle Roger
Keith (Syd) Barrett til London
for å studere ved Camberwell College of Art.
Han og Waters var barndomsvenner fra Cambridge, da de begge hadde
gått på Morley
Memorial Junior School og Cambridgeshire High School for
Boys. Også Bob Klose hadde vært elev ved sistnevnte
skole. Syd traff Waters på gaten i november 1963, og da han
fortalte at han hadde begynt på skole i London, ble han
invitert til å bli med i bandet til Waters. Dette medførte et
praktisk problem, ettersom begge to spilte bassgitar på den
tiden. Syd hadde spilt en Hofner bassgitar i noen år, men
valgte å gå til anskaffelse av en gitar da han ble med i The
Tea set. Syd Barrett : "I had to buy another guitar because
Roger played bass, a Rickenbacker, and we didn't want a group
with two bass players.
Cambridgeshire
High School for Boys har fått sin plass i historien om Pink
Floyd. Ikke bare fordi Barrett og Waters var elever der, men
fordi Waters erfaringer fra skolen inspirerte han til å skrive
"The Happiest days of our Lives" og
"Another Brick in the Wall",
som ble å finne på klassikeren "The
Wall" fra 1979.
Roger Waters :
"There were some at my school (teachers) who were just
incredibly bad and treated the children so badly, just putting
them down, putting them down, you know, all the time. Never
encouraging them to do things, not really trying to interest
them in anything, just trying to keep them quiet and still, and
crush them into the right shape, so that they would go to
university and 'do well."
Ifølge Waters gjorde Barrett det han kunne for å bryte skolens strenge
ordensreglement.
Roger Keith
Barrett var født i januar 1946, som den nest yngste av 5 barn.
Allerede som liten ble han interessert i musikk, noe som i neste
omgang bidro til at han utviklet en interesse for kunst. Som 11
åring prøvde han seg på en ukulele (et strenginstrument), som
han hadde kjøpt i en bruktbutikk. Syd Barrett : "I'm not
quite sure why,' he says, 'it just seemed a good idea at the
time. I picked it up in a second-hand shop and plunked away
quite happily for about six months."
En ung
Syd Barrett.
Like etter
fikk han mast seg til en ordentlig gitar fra foreldrene - en #12
Hofner acoustic. Det første bandet han spilte i var The
Hollerin` Blues.
Clive Welham
som spilte i bandet introduserte Syd for David Gilmour. På det
tidspunktet var begge to 14 år gamle.
I 1961 fikk
Syd sin første elektriske gitar. Han ble da med i bandet Geoff
Mott & the Mottos.
Kallenavnet Syd tok Barrett tatt etter en
jazzbassist fra hjembyen Cambridge, som het Sid Barrett.
Vennene pleide å kalle ham Sid. Han endret uttalen til Syd, og
siden ble han hetende det.
Faren til Syd het Arthur
Max Barrett, og jobbet som patolog i politiet. Da Syd var
15 år gammel døde han av kreft. Og ifølge venner av Syd var
dette en hendelse som gikk veldig hardt innpå ham, og som på
mange måter ble starten på hans mentale problemer, som kom mer
til syne senere i livet.
David Gilmour : "In my
opinion, it's a family situation that's at the root of it all.
Syd's father's death affected him very heavily and his mother
always pampered him - made him out to be a genius of
sorts."
Syds mor oppmuntret ham til å drive med musikk, i et forsøk
på å få ham til å fokusere på noe annet farens død. Geoff
Mott & the Mottos
øvde derfor
hjemme hos Barrett. Og på mange av opptredenene de gjorde her
var den 1 1/2 år eldre Waters tilstede. The Mottoes
opptrådte også på The Mill i
Cambridge, og på private fester i området.
Etter The Mottos ble Syd med i
blues/R&B bandet Those without.
På denne tiden var Syd veldig kreativ, der han stadig kom opp
med ideer til nye låter. Disse ble skrevet ned i noteboken
hans, som han kalte "Roger`s songs".
Denne pleide han å ha med seg overalt. Etter en Bob
Dylan konsert på den tiden skrev han en hyllest låt
kalt "Bob Dylan Blues",
som først ble gjort tilgjengelig på CD i 2001.
Fra Syd var 15 til slutten av
tenårene var han kjæreste med Libby
Gausden.
Syd Barrett
Barrett og
Waters var gode venner på fritiden, der de sammen
gjorde de tingene som ungdom gjerne gjør. Som å drikke
alkohol, kjøre motorsykler og flørte med jenter. Roger
Waters: "Syd
and I went through our most formative years together, riding on
my motorbike, getting drunk, doing a little dope, flirting with
girls, all that basic stuff."
Tapet av sine fedre kan ha
vært en fellesnevner som førte til at Syd og Roger utviklet et
vennskap. I tillegg til interessen for musikk.
I 1963, da Syd
var 17, var R&B det som interesserte ham mest. Men da The
Beatles, og senere The Rolling Stones dukket opp, var Syd blant
de første i vennegjengen til å oppdage den nye musikken.
Storm Thorgerson: "1963
brought dope and rock.
Syd was one of the first to get into The Beatles and the Stones.
Syd was a bright, extrovert kid. Smoked dope, pulled chicks -
the usual thing. He had no problems on the surface. He was no
introvert as far as I could see then."
Som nevnt ble Barrett
med i The Tea set i november 1963. På samme tid flyttet han inn i leiligheten til
Klose og Waters. En som var glad for å få med Syd i bandet, var
keyboardisten Rick Wright. Han var lei av å spille R&B
rock, og syntes Syds inntreden førte til et stilskifte i
musikken som han kunne like.
Rick Wright: It was great when
Syd joined. Before him we'd play the R&B classics, because
that's what a groups were supposed to do then. But I never
liked R&B very much. I was actually more of a jazz fan. With
Syd the direction changes, it became mo re improvised around the
guitar and keyboards. Roger started playing the bass as a lead
instrument, and I started to introduce more of my classical feel."
Noble og Metcalfe hadde vært
vokalister i The Tea set, og med de ute av bandet trengte de
noen andre til å synge i stedet. De endte da opp med Chris
Dennis - en flytekniker Klose kjente til.
Bandet
som kom til å bli Pink Floyd, i 1964 : Syd Barrett, Bob
Klose, Chris Dennis og Roger Waters.
Waters, Barrett, Klose, Wright og Mason
ble enig om å bytte navn igjen - til The
Pink Floyd sound - da Barrett hadde
funnet ut at også et annet band het The Tea Set. Pink Floyd
navnet ble satt sammen på sparket av Barrett. Han bladde
gjennom platesamlingen sin, og kom
da over plater med Carolina - bluesmusikerne Pink
Anderson og Floyd
Council. Som han da satte sammen
til Pink Floyd Sound (1964).
Pink
Anderson og Floyd Council er for mange mest
kjent
for å ha gitt Syd Barrett
ideen til Pink Floyd navnet.
Chris Dennis sluttet i Pink
Floyd sound etter kort tid, da han ble stasjonert i
Bahrain, gjennom sin stilling i det britiske luftforsvaret. Syd
Barrett tok da over som vokalist og frontmann i bandet. I
desember 1964 fikk Pink Floyd sound tildelt tid i
platestudioet "Thompson Private
Recording Company",
som lå i kjelleren på et hus. Her spilte de inn "Lucky
Leave" - en låt Barrett hadde skrevet. Og
"I`m a King Bee", som The
Rolling Stones nettopp hadde hatt suksess med.
På samme tid valgte de å
droppe "sound" fra bandnavnet sitt, og kun kalle seg
Pink Floyd.
I 1964 ble den 21 år gamle Rick Wright gift med Juliette Gale. Sammen fikk de en sønn og
en datter. De to var gift fram til 1982.
Juliette
Gale
Sine første konserter som
Pink Floyd sound gjorde Waters og co. på
Countdown Coffee & Wine Bar, Kensington, London, i
februar 1965, og på "Sommerdans", på Homerton
College i Cambridge den 22. mai 1965.
Senere ble Pink Floyd sound
fast husband på Countdown Club. Her pleide de å opptre i
3 ganger 90 minutt, fra kveld til morgen. Det var mens de var
her at de fikk ideen til å gjøre låtene lengre ved å legge
inn lange soloer. Muligens i et forsøk på å fylle opp tiden
de hadde blitt tildelt.
I 1965 opptrådte Pink Floyd
også på Byam Shaw School of Art i
Kensington, Cambridge University, Wimbledon
Palais og Country Club,
Belsize Park (på de to sistnevnte stedene deltok de i en
musikkonkurranse),
Pink
Floyd i 1965 : Richard Wright, Roger Waters, Nick
Mason, Bob Klose (bak), og
Syd Barett (foran).
I juli 1965 valgte Bob Klose
å gi seg i Pink Floyd sound. Årsaken var at faren hans krevde
det, og fordi han var uenig med Barrett om bandets musikalske
uttrykk. Klose likte å høre på jazz og blues, mens Barrett
var blitt mer fokusert på pop og psykedelia. Barrett hadde
begynt å ruse seg på LSD, og inspirert av opplevelsene dette
ga ham, beveget Pink Floyds musikk seg fra det bluesinspirerte,
over i et psykedelisk lydlandskap. Med vrengte gitarer,
klassisk-inspirert orgelspill, og drivende trommespill. Tekstene
var forvirrende, der på en følelsesladet måte omhandlet
barndomsdrømmer, og intergalaktiske reiser. Dette var musikk
som var perfekt som soundtrack for ungdom dopet på rus. Med
unntak av Barrett var de andre medlemmene av Pink Floyd rusfri
på denne tiden-
Med Klose ute av bandet, tok
Syd Barrett over på gitar, i tillegg til at han sang. Roger
Waters spilte bass, Nick Mason spilte trommer, mens Wright
spilte keyboard/piano.
I mars 1966 gjorde Pink
Floyd to konserter på den legendariske rockescenen Marquee
Club. Her var lektoren Peter Jenner
tilstede. Han ble imponert av Barrett og Wrights gitarspill, og
tilbød seg å være manager for bandet. Med seg fikk han
kameraten Andrew King. De to hadde
ingen erfaring innen musikkbusiness, men de hadde engasjementet,
pengene, og ikke minst kontaktene - til viktige folk innen
Londons medieverden. Bla. klarte de å få storavisene The
Financial times og The Sunday Times
til å lage reportasjer om Pink Floyd. første omgang gikk
de to til innkjøp av nye instrumenter og et nytt lydanlegg. Og
de dannet selskapet Blackhill Enterprises,
som medlemmene av Pink Floyd etter hvert ble medeiere i.
Pink Floyd gjorde ytterligere
6 konserter på Marquee i april-juni 1966.
Peter Jenner
Ifølge Roger Waters ble
sommeren 1966 et vendepunkt i Pink Floyds karriere. Fra å
spille R&B rock, begynte de nå å eksperimentere med lyder,
og alternativ låtoppbygging. Noe som falt i smak hos publikum.
Roger Waters : "In June or July of 1966; by that time we'd
already started to do the things that we continue to do. Even
though we were still amateur, we stopped playing blues and
started thrashing about making stranger noises and doing
different things."
I 1966 var Pink Floyd blitt et
etterspurt band hos mange nattklubber i London. I 1966 åpnet
den nye klubben UFO i London. Det
ble raskt et senter for britisk psykedelisk musikk. Og Pink
Floyd ble klubbens husband, som det mest populære bandet innen
den psykedeliske rocken i Londons undergrunn. Allerede på
denne tiden hadde Pink Floyd begynt å eksperimentere med
lysshow, og bruk av lysbilder som de prosjekterte på
sceneveggen.
Pga. den psykedeliske musikken
var det mange som trodde at alle medlemmene av Pink Floyd ruset
seg før de gikk på scenen, men faktum var at det kun var Syd
Barrett som faktisk gjorde det.
Roger Waters: I believe Syd
was a casualty of the so-called 'Psychedelic Period' that we
were meant to represent. Because everybody believed that we were
taking acid before we went on stage and all that stuff....unfortunately,
one of us was, and that was Syd."
Ifølge Waters tok Syd en
overdose som nærmest over natten forandret han som person. Da
de skulle gjøre et radio intervju, dukket han ikke opp. Og da
de traff ham neste dag var han som en annen person. Waters :
"And then he came the next day, and he was a different
person."
Sammen med Soft
Machine opptrådte Pink Floyd foran 2000 mennesker på
The Roundhouse - den 15. oktober 1966, i forbindelse med
lanseringen av undergrunnsavisen The
International Times (it). Tilstede i lokalet var bla.
Paul McCartney fra The
Beatles.
Til sammen gjorde Pink Floyd
40 opptredener i 1966.
Det
første bandbildet tatt av The! Pink Floyd, i november 1966.
I 1967 hadde interessen for
psykedelia tatt av i England. Og den fremste eksponenten for den
nye bølgen var Pink Floyd. Noe som naturlig nok gjorde at de
ble svært interessant for plateselskapene. For å ha noe
håndfast å presentere, ble det spilt inn en demo på Sound
Techniques studio i West Hampstead (nordvest London). Blant
låtene de spilte inn, var "Arnold
Laynes" og "Interstellar"
- med Joe Boyd som produsent.
Sistnevnte tok også på seg kostnadene ved innspillingen,
sammen med bandets bookingmanager Bryan Morrison.
Det ble også laget en musikkvideo for "Arnold Layne".
"Arnold Layne" har
med tiden blitt en av Pink Floyd mest omtalte låter. Mest fordi
det var bandets første plateutgivelse, og pga. teksten som
omhandlet en transverstitt som likte å kle seg i dameklær, og
stjele dameundertøy som hang på klessnorer. Ifølge Pink Floyd
hadde historien om denne Arnold rot i virkeligheten, da mødrene
til både Syd og Roger hadde opplevd at undertøy forsvant fra
klessnorene deres.
Roger Waters : "Both my
mother and Syd's mother had students as lodgers because there
was a girls' college up the road so there were constantly great
lines of bras and knickers on our washing lines and 'Arnold' or
whoever he was, had bits off our washing lines."
"Arnold
Layne" ble Pink Floyds første plateutgivelse, 11. mars
1967.
Den 4. mars 1967 ble Pink Floyd enig med
britiske EMI om en platekontrakt. Fram til dette hadde Polydor
også vært inne i bildet. Joe Boyd som fram til dette hadde
vært en viktig støttespiller for bandet, ble ikke endel av
avtalen.
Pink
Floyd skrev under på platekontrakt med EMI i 1967.
Nick Mason syntes det var litt
komisk at de fikk platekontrakt, ettersom de ifølge ham verken
kunne spille på instrumentene sine, eller hadde noen låter spilt inn. Nick Mason : "The
record deal was in fact a really rather good one considering we
had no track record whatsoever and couldn't play the
instruments."
11. mars 1967 ble "Arnold
Layne" gitt ut som singel. Og til tross for sin vågale
tekst (som neppe ville sjokkert noen i dag), ble den en hit i
Storbritannia, med 20. plass. Den ble også en hit i
Nederland. Enkelte radiostasjoner nektet å spille singelen pga.
teksten. "Arnold Layne" ble ikke å finne på noe
album med Pink Floyd før i 1970 og 1971, da som endel av
samleplatene "Best of" og
"Relics".
Med platekontrakt og suksess
på listene, bestemte medlemmene av Pink Floyd seg for å
avslutte skolegang og jobb, for å kunne konsentrere seg om
musikken. De gikk til innkjøp av en Ford Transit, og la ut på
veien, med over 200 konserter i 1967. Med seg hadde de Peter
Wynne Wilson som turnemanager. Wilson hadde nye ideer til
bandets lysshow, med polarisering av lyset, bruk av speil, og
strekte kondomer!
Pink
Floyd i 1967.
16. juni 1967 ble
"See Emily play" gitt ut som 2. singel med Pink
Floyd. Bandet hadde allerede spilt den en stund - på konsertene
de gjorde. "See Emily play" var skrevet av Syd. Låta
hadde et visst psykedelisk preg i lydbildet, og denne Emily var
ifølge Syd en jente han hadde sett i skogen, mens han var i
rustilstand. Senere trakk han tilbake denne uttalelsen. Flere
hevder at Emily i virkeligheten var Emily
Young, datter av politikeren Waylon
Young. Syd kjente Emily fra UFO club, der hun ble omtalt
som "the psychedelic schoolgirl".
"See
Emily play" singelen, med coveret som Syd Barrett laget
tegningen til.
"See Emily play" ble
en stor hit, med 6. plass i Storbritannia. Den bidro også til
å gjøre Pink Floyd til et kjent navn i andre europeiske land.
I Tyskland ble det 25. plass og Irland 10. plass.
"See Emily Play" er
utvilsomt en av de viktigste singlene som ble gitt ut i
Storbritannia på slutten av 60-tallet. Både fordi den
representerte en ny musikkstil, og pga. den sterke påvirkningen
den hadde på ungdom på den tiden. Noen av disse ble selv
popstjerner - på 70-tallet, der inspirasjonen fra Pink Floyd
ble endel av deres musikalske uttrykk. David
Bowie gjorde en coverversjon av "See Emily play"
på sitt album "Pin Ups" fra
1973. Og forklarte det med at låta var en av hans favoritter
fra oppveksten i London - mellom 1964 og 1967.
I utgangspunktet hadde ikke
Pink Floyd noe ønske om å gi ut singler. Muligens fordi det
ble sett på en kommersiell ting å gjøre, og bandet ønsket å
bli tatt seriøst. Men Syd som på den tiden hadde et ønske om
å være popstjerne, overtalte de andre. Syd
Barrett: It was probably me alone, I think. Obviously, being a
pop group one wanted to have singles."
"See Emily play" ble
produsert av Norman Smith. Fram til dette var den tidligere
jagerflypiloten mest kjent for å ha deltatt som lydtekniker på
alle Beatles
albumene fram til 1965. Smith kom til å bli en viktig person
for Pink Floyd på slutten av 60-tallet, der han produserte 3 av
studioalbumene deres.
Norman
Smith ved miksebordet. I bakgrunnen ser man George Martin.
Under innspillingen av "See
Emily play" hadde Syd besøk av en venn fra Cambridge som
han kjente fra tiden ved Cambridgeshire high. Navnet hans var David
Gilmour. De to hadde ikke gått på samme skole, men
Gilmours skole Perse school - lå
like ved Barretts. De to pleide å spille gitar og munnspill sammen i
lunsjpausen.
Også Gilmour var fra
Cambridge. Faren Douglas Gilmour -
var lektor i zoologi ved Universitetet i byen, mens moren Sylvia
var lærer. David vokste opp med to brødre.
David
Gilmour
I 1962 ble David med i
bluesbandet Joker`s Wild. Og til tross for at bandet i tillegg
bestod av Rick Wills (senere Bad
Company, Foreigner) og en
singel de spilte inn var produsert av (senere) Genesis
produsent Jonathan King, ble ikke
bandet noen suksess. I 1966 valgte Gilmour å forlate Joker`s
Wild, for heller å dra på loffen i Frankrike og Spania sammen
med noen venner. Men ting ble ikke som de hadde tenkt seg.
Sykdom og pengemangel gjorde at de valgte å sette kursen
hjemover mot England i 1967. For å komme seg hjem i vanen de
hadde, stjal de bensin på en byggeplass i Frankrike.
Gilmour hadde tidligere også vært på ferie
i Sør-Frankrike, sammen med Syd Barrett.
Selv om David hadde kjent Syd
i mange år, og nettopp var blitt invitert til studioet av ham,
virket det ikke som om Syd kjente igjen David. David på sin
side var sjokkert over å se hvilken tilstand hans gamle kamerat
var i. For ham var det tydelig at rusmisbruket - og da særlig
avhengigheten av LSD, hadde forandret Syd som person. David
Gilmour : "I'll go on record as saying, that was when he
changed." Og : "He definitely wasn't the person I knew.
He looked through you. He wasn't quite there. He was strange
even t hen. That stare, you know?"
Også medlemmene av Pink Floyd
merket at Syd var i ferd med fjern og uforutsigbar. En dag de
skulle opptre på BBCs populære TV program "Top
of the Pops", nektet han å opptre. Årsaken var at
han hadde funnet ut at hans helt John
Lennon ikke opptrådte på Top of the Pops. Og da ville
ikke han gjøre det heller.
Roger Waters : "He got
down there in an incredible state and said he wasn't gonna do
it. We finally discovered the reason was that John Lennon didn't
have to do 'Top Of The Pops' so he didn't."
Roger,
Nick, Syd og Rick i studio.
Arbeidet med et studioalbum
hadde pågått siden februar 1967 - i Abbey road studios. Med
Norman Smith som produsent. Smith har i ettertid beklaget
at Syd var lite lydhør for de forslag han kom med under
innspillingen. Årsaken var at Syd hadde klare ideer for hvordan
plata skulle høres ut. Under innspillingen av "See Emily
play" hadde Syd beklaget at låta fikk et for kommersielt
lydbilde, og muligens fryktet han at Smith skulle bidra til å
gi den nye plata et for "glatt" preg.
Silhuetten
på baksiden av "The Piper at the Gates of Dawn" som
Syd Barrett utformet på egen hånd.
Parallelt med at Pink Floyd
spilte inn sitt album, drev Beatles og spilte inn klassikeren "Sgt.
Pepper`s Lonley hearts club" i studio 2 i Abbey Road.
En dag ble medlemmene av Pink Floyd invitert over, mens Beatles
var i ferd med å spille inn "Lovely
Rita".
Baretts komposisjoner var en
blanding av melodiøse poplåter ("Astronomy
domine"), og lengre mer eksperimentelle partier ("Interstellar
Overdrive"). Sistnevnte er gjerne blitt omtalt som
spacerock. Tittelen på albumet - "The
Piper at the Gates of
Dawn" var hentet fra den engelske barneboken "Det
suser i sivet". Boken handlet om en muldvarp, en vannrotte,
en skrytete og egoistisk padde, en grevling, og en snømus. Og
dette eventyraktige - barnslige, fant man igjen i flere av
sangtekstene som Syd skrev til plata. Slik som i
"The Gnome" og "Matilda
Mother".
Syd var veldig kreativ på
denne tiden, og hadde ideer til flere låter enn de som ble å
finne på dette albumet. Noe av stoffet han skrev på denne
tiden ble senere å finne på hans soloalbum "The
Madcap laughs". De andre i bandet var imponert av
låtene Syd skrev. Roger Waters : "That was Syd. Syd was a
genius."
De var ikke like fornøyd med
produsent Norman Smith, som de følte de hadde blitt påtvunget
av EMI. De ønsket heller å bruke Joe Boyd som hadde produsert
"Arnold Layne". Nick Mason : "Norman was more
interested in making us sound like a classic al rock band. It
was a bit like the George Martin thing, a useful infleunce to
have. But I think Joe would have given Syd his head, let him run
in a freer way."
Illustrasjonen
"The Piper at the Gates of Dawn", fra boken "Wind
in the Willows" ("Det suser i sivet").
Likefullt var det de
eksperimentelle partiene, og det psykedeliske preget som gjorde
"The Piper at the Gates of Dawn" til en annerledes og
spennende plate. Som et av de beste psykedeliske albumene som
noensinne er laget. Og en plate med som hadde utrolig stor
betydning i samtiden. Kritikere har hyllet "The Piper at the
Gates of dawn" jevnlig siden den kom ut, den 5. august
1967. Og den figurerer jevnlig på lister over tidenes beste
plater. Rolling stone magazine hadde
den på sin topp 500 liste, mens musikkmagasinet NME
hadde den på sin topp 100 liste over tidenes beste album - i
2003. I 2000 hadde Q magazine
albumet på 98 plass over tidenes beste britiske album.
Pink
Floyds debutalbum "The Piper at the Gates of Dawn" fra
1967.
I Storbritannia nådde
"The Piper at the gates of Dawn" en fin 7. plass på
albumlisten. Den kom også inn på listene i land som Nederland,
Belgia, Tyskland, Italia (16. plass), og Sverige. I USA gjorde
man flere forsøk på å promotere Pink Floyd på denne tiden,
men albumet nådde ikke høyere enn 131. plass. I Norge ble det
en fin 10. plass - men det først i 2007! I 1967 kom den ikke
inn på VG-lista.
Verken "Arnold Layne"
eller "See Emily play" var å finne på
"The Piper at the gates of Dawn". Dette i en tid da det
var vanlig at kjente band skilte mellom låter ment for
singelutgivelser, og låter ment for album. Jmf.
bla. The Beatles. I august 1967 ble "Flaming"
gitt ut som singel i U.S.A. Den lett barnslige låta var skrevet
Syd Barrett. Den var heller ikke å finne på "The Piper at the gates of Dawn".
Den første utgaven av "The
Piper at the gates of Dawn"
som ble gitt ut var en monomiks. En måned senere ble den også
gjort tilgjengelig i stereo.
Til tross for den kunstneriske
og salgsmessige suksessen Pink Floyd nå opplevde, var ikke ting
som de burde være. Syd Baretts rusproblemer ble mer og mer
åpenbar. De andre håpet at Syds uberegnelige oppførsel var
forbigående, men i stedet ble den verre. Det hendte at han
nesten ikke var i stand til å stå på egne ben på scenen -
langt mindre i stand til å synge og spille gitar. Etter at Pink
Floyd måtte kansellere konserten de skulle gjøre på National
Jazz & Blues festival, prøvde Jenner og Waters
å få Barrett til å gå til en psykolog. Time ble bestilt, men
Barett møtte ikke opp. Han ble også sendt til den spanske øya
Formentera, sammen med doktor Sam Hutt.
Men uten at det ga noe synlig resultat.
Til tross for problemene
bandet opplevde med Syd gjennomførte de som nevnt en lang rekke
konserter. 9. september 1967 gjorde de
sin første konsert utenfor Storbritannia, da de opptrådte på
Boom dancing center i Århus, Danmark. De besøkte også Sverige
i samme tidsrom. I oktober dro Pink Floyd over til U.S.A. for å
gjøre en . Men også her møtte de på problemer. De første 11
konsertene ble avlyst, pga. visumtrøbbel. Mens flere av de
andre ble skjemmet av Barretts oppførsel. På Winterland
ballroom i San Francisco drev Barett og vridde så mye
på stemmeskruene at strengene til slutt falt av. Og under en
opptreden på Pat Boone show, der
det var meningen at han skulle mime, åpnet han ikke munnen i
det hele tatt. Som for å demonstrere at de ikke opptrådte
live. Pink Floyd og manager Andrew King hadde også problemer
med det amerikanske plateselskapet Tower
records, som var satt til å ta seg av markedsføringen
av bandet i U.S.A. Tower hadde blitt "pådyttet" Pink
Floyd av sitt hovedselskap Capitol, som ikke ønsket å gjøre
jobben selv.
Det endte med at turneen Pink
Floyd gjorde i USA ble avbrutt før tiden, og medlemmene av
bandet ble sendt hjem til England. Den siste konserten Floyd
gjorde i U.S.A. var den på Winterland ballroom, den 11.
november 1967. I stedet ble bandet sendt ut på turne i
Storbritannia, som oppvarmingsband for Jimi
Hendrix - fra 14. november til 5. desember. På en av
konsertene på turneen dukket ikke Barrett opp, slik at de
måtte erstatte ham med David O`List på
vokal. O`List spilte på den tiden i progrockbandet The
Nice. De andre konserten viste en Barrett som ble mer og
mer depressiv.
Noen har pekt på at Syd hadde
problemer med å forholde seg til det faktum at bandets
kvinnelige fans gjerne tilbød seg til ham, som den mest
attraktive av guttene i bandet. Det å bli dyrket som en
popstjerne gjorde ham ikke godt.
På denne tiden var han
kjæreste med Lindsay Corner. Hun
var muligens den som mer enn noen andre kunne observere
forandringene i Syds væremåte. Til tider kunne han også være
voldelig. Lindsay Corner : "It got a bit crazed. Syd had
started to act a little bonkers, schizophrenia had set in."
Også Syds kamerat Jonathan
Meades fikk med selvsyn se hvilke problemer han slet med.
En dag Meades kom på besøk i leiligheten Syd delte med flere i
Kensington, London, hørte han en merkelig lyd. Som om det var
vannrør som vibrerte. Han lurte på hva lyden var, og fikk til
svar at det var Syd som var ruset. Og at de hadde stengt ham
inne i et skap.
Jonathan
Meades : "It
sounded like heating pipes shaking. I said, 'What's that?' and
they sort of giggled and said, 'That's Syd having a bad trip, we
put him in the line cu pboard.' And that seemed a terrible thing
to do."
18. november 1967 ble
"Oranges & Lemons" gitt ut som 3. singel
med Pink Floyd. I likhet med de to foregående singlene var ikke
låta å finne på "The Piper at the gates of Dawn". Den
var skrevet av Barrett og produsert av Norman Smith. Syd Barrett
: "It's a happy song, and it's got a touch of Christmas.
It's about a girl who I saw just walking round town - in
Richmond."
Singelen nådde ikke opp på listene i
Storbritannia, noe Roger Waters ga produsent Norman Smith
skylden for. Han mente Smith hadde ødelagt låta. Roger Waters
: "Apples and Oranges' was destroyed by the production.
It's a fucking good song." Senere ble det laget en
musikkvideo til låta, med Roger Waters på vokal.
Det ble
laget en musikkvideo til singelen "Apples
& Oranges", med en smilende Roger Waters på vokal.
Syd hadde i lengre tid
tenkt på muligheten av å utvide Pink Floyd med flere
medlemmer. Bla. hadde han møtt en saksofonist og en
banjospiller som han ville ha med. Han ønsket også å ha med
en kvinnelig sanger. Noe de andre ikke var like begeistret for.
Men med Syds ustabile oppførsel syntes også de det var greit
med en utvidelse. Både gitarlegenden Jeff
Beck, og David O`List
som nettopp hadde spilt med bandet ble vurdert. Men valget falt
på Syds barndomskamerat David Gilmour. Det var Nick Mason som i
desember 1967 spurte Gilmour om han ville bli med. Og Gilmour
som på den tiden jobbet som bud for klesdesigneren
Quorum, takket ja uten
betenkningstid. Gilmour hadde også prøvd seg som fotomodell. Det første Gilmour gjorde som medlem av Pink
Floyd, var å gå til innkjøp av en spesiallaget fender
stratocaster, i en musikkbutikk i Cambridge. Gitaren som var
gul, kom til å følge ham i hele karrieren som medlem av
bandet. Som en av hans favorittgitarer.
Gilmour fikk leie et
rom av bandets booking agent Bryan Morrison. Det ble også gjort
en avtale om at Gilmour skulle ha 30 pund i uken som lønn.
Noen har spekulert i om
valget av Gilmour hadde sammenheng med at han var Barretts
kamerat, og at hans tilstedeværelse ville ha positiv
innvirkning på hans psyke.
David
Gilmour ble medlem av Pink Floyd i desember 1967.
Til
høyre er han å se i musikkvideoen
som ble laget til "Apples
& Oranges", i januar 1968.
Den første konserten
som medlem av Pink Floyd, gjorde David Gilmour i januar 1968.
Han deltok også å musikkvideoen som ble laget til
"Apples
& Oranges", i januar 1968.
Bandet var
dermed blitt en kvintett - men det kun
i en kort periode, skulle det vise seg. I et forsøk på å
fjerne Syd fra bandet, unnlot de å hente ham før de skulle ut
og gjøre en konsert i Southampton, den 26. januar 1968. Dette
markerte slutten på Syds karriere som liveartist, som medlem av
Pink Floyd. Konserten Syd, Roger, Nick, Rick og David gjorde den
20. januar 1968 på
Pavilion Ballroom i
Hastings, ble den siste sammen.
Waters og de andre hadde
en ide om at Syd kunne fortsette som medlem av bandet, men da
kun som låtskriver, og ikke når spilte live.
Roger Waters : "I
really wanted Syd to become what Brian
Wilson was in
The Beach Boys - For
him to stay in the band and keep writing songs , but not to
perform with the band."
Nå ble det raskt klart
at Barretts dager som låtskriver for Pink Floyd snart var over.
Det toppet seg da han presenterte
"Have
You Got It, Yet?" for
dem. De andre prøvde å spille med på låta, men underveis
mens de spilte drev Barrett og endret på melodien og strukturen
på låta, slik at den ble umulig å spille. Historien skal ha
det til at Rogerr Waters la fra seg bassgitaren sin i protest,
og forlot rommet. For aldri å spille med Syd på en Pink Floyd
låt mer.
Like
etter sluttet Syd i Pink Floyd.
Han hadde i lang tid truet med å slutte. Og nå som også de
andre ønsket ham ut av bandet, kom de raskt til enighet i
minnelighet. Uten å bli uvenner. Offisielt forlot han ikke
bandet før i april 1968, mens i realiteten skjedde det i januar
- februar
Selv om Syd hadde
akseptert at han ikke lenger var medlem av Pink Floyd, hendte
det at han dukket opp på konserter med bandet. Og uttrykte sin
misnøye med at kameraten David Gilmour stod der på scenen i
stedet for ham.
Jerry Shirley
(venn av bandet, og trommeslager i Humble
pie) : "Dave went
through some real heavy stuff for the first few months. Syd
would turn up at London gigs and stand in front of the stage
looking up at Dave; 'That's *my* band."
Et av
få bilder av Pink Floyd som kvintett. Og et av de siste med Syd
Barrett som medlem av bandet.
Peter Jenner og Andrew
King som fram til dette hadde fungert som managere for Pink
Floyd, hadde ikke tro på at bandet hadde noen framtid uten Syd
Barrett - med sin kunstneriske kraft. Så de valgte å
representere ham i stedet for Pink Floyd.
Det var ikke bare
managmentet som ikke hadde troen på en framtid for Pink Floyd
uten Syd Barrett. Også mange fans mistet interesse for dem
etter dette. For de var Pink Floyd = Syd Barrett. David Bowie :
"When Syd Barrett left, there was no Pink Floyd for me
anymore."
Og i ettertid vil nok
mange si at noe av galskapen og den underfundige humoren
forsvant fra bandet med ham.
Som ny manager for Pink
Floyd, ble Steve O`Rourke
hentet inn. Fram til da hadde den 28 år gamle O`Rourke
jobbet i Bryan Morrison agentselskap. O`Rourke ble kjent som en
manager som var flink til å få til gode avtaler for Pink Floyd,
med teft for fortjeneste. Men at han kanskje ikke hadde like
stor interesse for den kunstneriske siden av det de drev
med.
O`Rourke var manager
for Pink Floyd helt fram til han døde, i 2003. Som en høyt
verdsatt person. Gilmours album "On
an Island"
(2006), og Nick Masons bok
"Inside
Out : A Personal History of Pink Floyd" (2004), var
begge dedisert til O`Rourke.
Syd Barrett fortsatte som soloartist
etter bruddet med Pink Floyd. 3. januar 1970 ga han ut det
kritikerroste albumet "The Madcap
Laughs". Hvor mye det gjenspeilte hans kunstneriske
kvaliteter som artist i tiden etter bruddet med Pink Floyd, er
vanskelig å si. Ettersom de fleste låtene på plata var
skrevet i 1966 og 1967. Han fikk også god hjelp fra dyktige
musikere som Robert Wyatt (Soft
Machine), Jerry Shirley (Humble Pie) og lydteknikeren Tony
Clarke (Moody
Blues). I tillegg til at David Gilmour og Roger Waters bidro
som produsenter og musikere på plata. Det var egentlig meningen
at Malcolm Jones skulle produsere hele plata, men midtveis i
innspillingen valgte han å trekke seg. Gilmour og Waters ble da
hentet inn for å hjelpe sin gamle venn. På samme tid var
Gilmour og Waters opptatt med å spille inn Pink Floyd albumet
"Ummagumma". Begge disse platene ble spilt inn
i Abbey Road studios.
"The
Madcap Laughs"
I november 1970 kom Barretts 2. og
siste studioalbum, kalt "Barrett".
Folkene som hjalp Barrett her, var mange av de samme som hadde
hjulpet ham på "The Madcap laughs". Waters var byttet
ut med Richard Wright på produsentsiden. Igjen var det i
hovedsak tidligere Barrett komposisjoner som ble spilt inn.
Barrett selv var på denne tiden blitt enda mer utilgjengelig,
og innspillingen foregikk i lange perioder uten at Barrett var
tilstede. Det positive med det, var at de andre jobbet mer
effektivt. Det negative var at Barretts særegne stil i mindre
grad var tilstede på plata. Plata ble da også forbigått både
av platekjøpere og anmeldere.
"Barrett"
Etter dette valgte Barrett å dra hjem
til Cambridge. I 1972 fikk han endel omtale da han startet opp
et nytt band kalt Stars, sammen med
sine gamle musikervenner Twink (eks.
The Pretty things) og Jack Monk.
Men etter kun 3 konserter sammen, var bandet historie. Den ene
konserten de gjorde blir husket for at Syd stivnet helt til
under framføringen av en låt, og deretter måtte bæres av
scenen.
I august 1974 ble Barrett overtalt av
Peter Jenner til å komme tilbake til Abbey Road studios, med
tanke på å spille inn et 3. soloalbum. Men etter 3 dager ble
det klart at dette ikke hadde noe for seg. Dette ble Barretts
definitive farvel til musikkindustrien. Han solgte deretter
rettighetene til sine 2 soloalbum tilbake til plateselskapet. I
første omgang flyttet han inn på et hotell i London. Men
senere, da han gikk tom for penger, valgte han å flytte tilbake
til morens hus i Cambridge. Gjennom årene mottok han royalties
for innspillingene med Pink Floyd som han hadde deltatt på. Som
nok kom godt med.
Lite er kjent om hva han brukte tiden
sin på i årene etter. Og det er få intervjuer med ham etter
1971. Hans eneste kontakt med
omverdenen, var gjennom sin søster
Rosemary.
Det
man vet er at han likte å male - store abstrakte malerier.
Sysle i hagen, spille plater med Family,
Rolling Stones, The Beatles, og Bo Diddley. Og å se på TV.
Bryan Morrison : "He just sits there on his
own, watching television all
day and getting fat. That's what he does."
Barett bodde også 8 år på
sanatorium, for å få hjelp med de psykiske problemene. Han
plagdes også med magesår, i tillegg til diabetes.
Parallelt med de interne problemene
Pink Floyd opplevde i 1967 og 1968, jobbet de også med en
oppfølger til "The Piper at the Gates of Dawn". De
første opptakene til den nye plata ble gjort allerede i august
og oktober 1967. Men hovedtyngden av plata ble spilt inn i
perioden januar-april 1968. Noen låter som opprinnelig var spilt inn med
Barrett på gitar, ble spilt inn pånytt med Gilmour på
gitar. Likefullt satte Barrett sitt tydelige preg på
albumet som fikk navnet "A Saucerful
of Secrets". Ikke minst gjennom "Jugband
Blues", et av platas sterkeste spor - som han skrev.
Mange ser på låta som (et trist) farvel fra Barrett, som
åpenbart er klar over sin skjebne : "And I'm most obliged
to you for making it clear. That I'm not here."
Peter Jenner: "Even at that
point, Syd actually
knew what was happening to him. 'Jugband Blues' is a really sad
song, the portrait of a nervous breakdown. 'Jugband Blues' is
the ultimate self-diagnosis on a state of schizophrenia."
Barrett sang og spilte gitar på "Jugband
blues", i tillegg til at han sang (sammen de andre) på
"Corporal Clegg". Han spilte også gitar på
"Remember a Day" og "Set
the Controls for the Heart of the Sun".
Historien vil ha det til at Syd Barrett
dukket opp i studio under siste del av innspillingen av
"A Saucerful of Secrets", i håp om at de andre ville
la ham få bli med igjen. Han satt i resepsjonen på Abbey Road
studios og ventet på å bli invitert inn i studio.
Navnet "A
Saucerful of Secrets" (betyr noe sånt som 'en skål full
av hemmeligheter') henspilte på mystikken
som omspant Syd Barrett - og hans psykiske tilstand på
den tiden. Som bandet etter beste evne prøvde å holde hemmelig
for utenforstående.
Pink
Floyd i 1968.
For Waters og co. var det vanskelig å
skulle å ta opp arven etter Barrett, ikke minst som
låtskrivere. På det første albumet hadde Waters bare skrevet
en av låtene ("Take Up Thy
Stethoscope and Walk"), mens Barrett for det
meste hadde skrevet alle de andre. Waters hadde ikke troen på
at han ville klare å skrive like gode låter som ham.
Roger Waters: I had no idea
that I would ever really write songs, and in the early years, I
didn't have to because Syd was writing all the material and it
was only after he stopped writing that the rest of us had to
start trying to do it. I'd always bee n told, at school anyway,
that I was absolutely bloody hopeless at everything, so I had no
real confidence about any of it."
Men det Waters hadde,
var en sterk vilje - og et ønske om å bringe Pink Floyd
videre. Pga. sin standhaftighet ble han raskt en slags leder av
bandet. Noe han kom til å konsolidere i årene etter.
Våren 1968 gjorde Pink Floyd en rekke
konserter, både i England og ute i Europa. Underveis skrev
Waters og Wright flere nye låter, som de prøvde ut på
publikum. Slik som "It would be so
Nice" og "Careful with
that Axe, Eugene".
"It would be so nice" som var
skrevet av Richard Wright, ble gitt ut som singel 12. mars 1968,
uten å nå opp i Storbritannia. Låta hadde et tydelig poppreg,
med referanser til folk og psykedelia. I ettertid var verken
Waters eller Wright spesielt stolt av den. Roger Waters :
"No one ever heard it because it was such a lousy record."
Singelen
"It would be so Nice"
Bedre kvalitet var det på de Waters
skrevne "Let
There Be More Light", "Corporal Clegg", og
"Set the Controls for the Heart of the Sun".
"Corporal Clegg" handlet som nevnt om Waters far, som
døde i 2. verdenskrig. Men i motsetning til senere låter med
samme tema, hadde denne en mer humoristisk vinkling, og til
tider barnslig lydbilde - skapt av blåseinstrumentet kazoo.
"Corporal Clegg : "Corporal Clegg had a wooden leg. He
won it in the war In nineteen forty four."
Roger Waters
: "Corporal Clegg is about my father and his sacrifice in
World War II. Its somewhat sarcastic-the idea of the wooden
leg being something you won in the war, like a trophy."
I motsetning til "The
Piper at the Gates of Dawn" som i større grad var et
uttrykk for Barretts særegne stil, og eventyraktige låter.
Hadde "A Saucerful of Secrets" et fyldigere, mer
kompleks lydbilde. Med tyngre gitarriff, og lange pulserende
instrumentalpartier. Stemningen på plata ble satt i "Let
there be more light", og fulgt opp på
"Set the Controls for the Heart of the Sun" og
tittellåta "A Saucerful of
Secrets". Det psykedeliske preget var muligens i
enda større grad til stede på denne plata, enn på "The
Piper at the Gates of Dawn".
Etter flere "tunge"
låter ble stemningen på plata løst opp av den lett barnslige
"Jugbland Blues". I tillegg til at den fungerte som en
link til bandets forrige album, stilmessig.
"Set
the Controls for the Heart of the Sun" er etter manges
mening platas beste spor, og en låt Pink Floyd, og senere Roger
Waters har framført live mange ganger.
Etter at
Barrett ga seg i Pink Floyd valgte man å la både Roger Waters
og Richard Wright prøve seg som vokalist. Wright sang på
singelen "It would be so Nice", og på "A
Saucerful of Secrets" var det også han som hovedsaklig
sang. Han hadde hovedvokalen på 4 av låtene. Mens Waters,
Barrett og Mason sang på en låt hver. Dette skulle bli det
første og siste Pink Floyd albumet der Wrights vokale bidrag
var større enn de andres.
Norman Smith ble brukt som produsent
på "A Saucerful
of Secrets". Men ifølge Richard Wright hadde han ikke
sansen for de lange, komplekse komposisjonene som preget plata.
Richard Wright :
"Norman gave up on the second album. He was forever saying
things like, 'You can't do twenty minutes of this ridiculous
noise'."
I ettertid blir "A
Saucerful of Secrets" sett på som et mellomspill - på det
som hadde vært, og det som kom til å bli.
Plata ble lagt ut for salg den 29. juni 1968.
Salgsmessig gikk det brukbart i Storbritannia, med 9. plass. Men
ellers ble den en liten fiasko, der den ikke nådde opp
på listene verken i U.S.A. eller i andre europeiske land.
Det ble gitt ut en singel fra
albumet, med "Let there be more light". Den var en av
platas beste spor, og en låt som viste hvor Pink Floyd stod
musikalsk på dette tidspunktet. Dessverre ble heller ikke dette
noen salgssuksess. Heller ikke i Storbritannia, der den ikke
nådde topp 100.
Singelen
"Let there be more light" fra 1968 fins i et begrenset
antall. Den går for over 7000.- på internett.
"Jugband blues" ble
aldri gitt ut på singel, verken i 1968 eller senere. Likefullt
er det Pink Floyd "singelen" som har gjort det best i
Norge, etter "Another Brick in the Wall". Med 12.
plass på VG-lista (8 uker) i 2007! Man må anta at det har
sammenheng med at nedlastinger fra internett også telles med
på denne lista, og at interessen for låta kan ha vært
spesielt stor her i 2007. Men merkelig var det uansett.
Mens Vic
Singh hadde hatt ansvaret for å utforme coveret på
"The Piper at the Gates of Dawn", var det
grafikk/design gruppen Hipgnosis
som laget coveret til "A Saucerful of Secrets". Det
litt udefinerbare, psykedeliske preget på coveret - og de
skjulte motivene, stod på mange måter i stil med musikken på
plata. Som et av de mest markante albumcover fra 60-tallet.
Flere av bildene som var sammen i en slags kollasj, var hentet
fra tegneseriebladet Marvel comics.
Bla. superhelten Living Tribunal,
som er avbildet øverst i venstre hjørne. Muligens for å gi
coveret et tidsriktig "space" preg. Ifølge Hipgnosis
ønsket de å uttrykke religion, dop, og Pink Floyds musikk
gjennom coverillustrasjonen.
Albumet
"A Saucerful of
Secrets", med coveret som Hipgnosis laget.
Hipgnosis bestod på den tiden
av Aubrey Powell og Storm
Thorgerson, begge venner av Waters og Barrett fra
Cambridge tiden. Storm hadde kjent de to siden barndommen, og
vært ivrig tilhører til bandene de spilte i. Han hadde også
gått på Cambridgeshire
High School for Boys sammen med de to. Senere hadde han tatt
eksamen i film og TV på Royal
College of Art i London (1966-69).
I Egerton Court, Kensington, London hadde Storm og Aubrey Powell
bodd sammen med Syd, på den tiden da Syds psykiske problemer
var i ferd med å ta overhånd.
Aubrey
Powell og Storm Thorgerson utgjorde Hipgnosis.
Som skapte Pink Floyds kjente platecover.
Storm og
Aubrey ble spurt av Waters og co. om de kunne tenkt seg å lage
platecoveret til "A Saucerful of Secrets". På det
tidspunktet hadde de ennå ikke dannet
Hipgnosis, og de var fortsatt
skoleelever ved Royal
College of Art. De brukte først mørkerommet på skolen når de
skulle fremkalle bilder. Senere, når de var ferdig utdannet ble
Aubreys bad brukt som mørkerom.
Hipgnosis, og
da særlig Storm Thorgerson, har gått inn i musikkhistorien som
de dyktigste innen faget. Med mange av de mest kjente
platecoverne som er laget på samvittigheten.
Slik som "The Lamb Lies Down
on Broadway" : Genesis,
"Houses of the Holy" : Led Zeppelin, "1"
: Peter
Gabriel, "Pieces of Eight" :
Styx, "Pyramid" : The
Alan Parsons Project. Men først og fremst er de kjent for
platecoverne de laget for Pink Floyd. Og da særlig "Dark
side of the Moon".
Samme dag som "A
Saucerful of Secrets" ble lagt ut for salg, gjorde Pink
Floyd en av sine legendariske konserter - i Hyde Park i
London. Som den første rockekonserten som ble holdt i den
kjente parken. Det var Pink Floyds selskap Blackhill Enterprises
som organiserte konserten, som ble kalt Midsummer
High Weekend. Også Roy Harper og
Jethro Tull opptrådte denne dagen. Harper hjalp Pink
Floyd på framføringen av tittellåta "A
Saucerful of Secrets". Hele albumet ble presentert under
denne konserten. Fra debutplaten spilte de kun en låt.
Pink
Floyd i Hyde Park.
Lyden Pink Floyd presenterte
på konserten var svært imponerende. Ved hjelp av den kvadrofoniske
azimuth koordinatoren kunne de panorere lyden over, bak, foran
og på siden av publikum. Noe som naturlig nok gjorde inntrykk.
Det ble også brukt et lysshow, og visualisering av bilder, til
å uttrykke bandets musikk. Avisene var over seg av begeistring,
da de skulle anmelde konserten dagen etter.
I lengre tid hadde Pink Floyd
hatt ønske om å gjøre konsertene sine til en spektakulær
opplevelse, skapt av musikk, lydeffekter, og lys. Der
oppmerksomheten ikke ble rettet mot de enkelte medlemmene av
bandet, slik The Rolling Stones og The Who
opplevde. Særlig viktig ble det nå som deres frontmann og
kultfigur Syd Barrett ikke lenger var med. David Gilmour :
"We didn`t have a Mick Jagger or a Roger Daltrey. All
we had was a bass player that would stomp around scowling
(skulende) and making faces."
Pink Floyd framstod
nå som et av de mest innovative livebandene i verden. Og dette bidro til å øke interessen for
dem.
Etter konserten i Hyde Park
den 29. juni dro Pink Floyd ut på en
"A Saucerful of Secrets tour" i U.S.A. med 23
konserter fra 8. juli til 24. august. Med på turneen var også
Soft Machine og The Who. Konsertene i U.S.A. ble ikke så bra
som Pink Floyd hadde ønsket, ettersom de ikke fikk ha med seg
sine egne instrumenter og lydutstyr. David Gilmour : "That
was pretty bad because we didn't have any of our own equipment."
Fra
september og ut året gjorde Pink Floyd ytterligere et 40 talls
konserter i Mellom-Europa og Storbritannia.
I 1968 ble Nick sammen med
fløytisten Linda Rutter. De ble
senere gift. I bryllupet hadde Nick radio legenden (BBC radio) John
Peel som forlover. Sammen fikk Nick og Linda barna Holly og
Chloe. I 1988 ble de skilt.
Nick
Masons kone Linda Rutter.
I perioden 1968-1970 var Pink
Floyd/Roger Waters involvert i innspillingen av musikk til hele
4 filmer (5 om man tar med filmen "Tonite
Lets All Make Love in London" fra 1968, der
"Interstellar Overdrive" ble brukt).
Den første - "The
Committee", var en surrealistisk film som ikke
nådde ut til så mange da den ble satt opp på kino i 1968.
Musikken Pink Floyd laget til filmen ble spilt inn i mai 1968,
like etter at de hadde avsluttet innspillingen av "A
Saucerful of Secrets". Det ble ikke gitt ut noen soundtrack
plate med Pink Floyds musikk. Og ikke lenge etter var heller
ikke filmen å oppdrive for de som var interessert. I 1985 ble
det gitt ut en bootleg med Pink Floyd musikk til filmen, i et
opplag på 300 plater. Men ifølge de som har hørt plata,
virket det som musikken var tatt opp fra en TV-skjerm.
Plata har senere også funnet
veien til internett.
I 2005 ble
"The Committee" gitt ut på nytt, i DVD format.
Til glede for Pink Floyd fansen. Men heller ikke denne gang fikk
man presentert Pink Floyds musikk på egen CD. I stedet ble
låter som "The Confession",
"Fire by Arthur Brown",
og "The Party" presentert
slik det opprinnelig var tenkt - som endel av filmen. Mange
mener Pink Floyds musikk her er av høy klasse - med
stemningsfullt orgelspill, og at det er synd at den ikke ble
gitt ut som ordinær plate.
Filmen
"The Committee", som inneholdt musikk laget av Pink
Floyd.
17. desember 1968 ble
"Point me at the Sky" gitt ut på singel, som
den 5. fra Pink Floyd. Låta som handlet om en tidsmaskin hadde
et psykedelisk preg, skapt av Wrights orgelspill. Men til tross
for at den var mer umiddelbar i lydbildet enn det meste som
fantes på "A Saucerful of Secrets", ble den ikke noen
hit. I Storbritannia nådde den ikke opp på topp 100 listen -
som den 4. i rekken. Skuffelsen over dette gjorde at Pink Floyd
bestemte seg for ikke å gi ut flere singler i Storbritannia. En
avgjørelse de holdt fast ved helt til 1979.
Mange vil nok si at den
avgjørelsen ytterligere var med på definere Pink Floyd som et
album band, som ikke fokuserte på å lage fengende enkeltlåter.
Men som ønsket å skape en helhet gjennom to albumsider.
"Point
me at the Sky" fins i få eksemplarer på singel, og den
ble ikke tatt med på samleplater med Pink Floyd i årene som
fulgte. Først i 1992 ble den gjort tilgjengelig pånytt,
som endel av samleboksen "Shine On".
Promo-videoen
som ble laget til "Point me at the Sky" - med bla.
David og Nick.
Første halvdel av 1969 gikk
med til turnevirksomhet. I perioden januar-april gjorde de 27
konserter i Storbritannia. Samt noen enkeltkonserter i Frankrike
og Tyskland. Parallelt med dette var Pink Floyd opptatt med å
skrive låter til et nytt album kalt "Ummagumma",
og de var i studio for å spille inn soundtracket til filmen "More".
14. april 1969 fikk fansen
mulighet til å høre utdrag fra flere av de nye låtene, på
konserten de gjorde på Royal Festival Hall i Sør-London.
Konserten var også endel av et nytt konsept, kalt "The
Man and the Journey". Konserten var delt opp i to
suiter (som de ble kalt), der hver suite hadde omtrent samme
lengde som et platealbum. Mellom disse to suitene var det lagt
inn en pause. I tillegg til Floyds musikk fikk publikum
presentert ulike teatralske elementer, og programmusikk. Bla.
fikk man se noen planker som ble saget over og satt sammen til
et bord.
Konserten på Royal Festival
Hall ble presentert under navnet "The
Massed Gadgets of Auximenes - More Furious Madness from Pink
Floyd".
Første del av konserten
inneholdt låter som "Daybreak
Prt.1", "Sleep",
"Nightmare", som i andre
versjoner er kjent under låttitlene
"Grantchester Meadows", "Quicksilver",
og "Nightmare" - fra
"Ummagumma" og "More". Del 2 inneholdt i
større grad materiale fra "The Piper at the Gates of Dawn"
og "A Saucerful of Secrets". Men igjen - under andre
navn og andre arrangementer enn originalene.
Midtveis i del 1 av konserten
tok Pink Floyd seg en liten pause, der de ble servert te på
scenen. Som en av mange ekstravagante og merkverdige ting Pink
Floyd gjorde på denne tiden. Roger Waters : "There was a
lovely bit on the show. Where we would put a radio on the stage,
tune it to a local station and put a mic in front of it, so it
was going out the P.A. And we`d stop and make a cup of tea and
drink it. And 10 minutes later, or whatever, we`d put the tea
cups away, turn the radio off and get on with the music."
Man hadde egentlig tenkt å gi
ut denne konserten som en liveplate. Men pga. de kommende
platene, som inneholdt mye av det samme materialet, ble ideen
droppet. Likefullt har konsertene Pink Floyd i 1969 gjorde under
konseptet "The Man and the Journey",
blitt gitt ut som populære bootlegs. Og da særlig konserten de
gjorde i Amsterdam den 17. september 1969, som ble tatt opp på
bånd og gitt ut.
Bootlegen
"The Man and the Journey"
I mars 1969
gjorde Pink Floyd ferdig innspillingen av soundtracket til
"More". I stedet for å spille den inn Abbey Road
studios, med Norman Smith som produsent. Valgte de denne gang å
gjøre jobben selv, i Pye
studios i
London. Med hjelp fra
lydteknikeren Brian Humphries. Plata
ble lagt ut for salg 27. juli 1969. Bare dager før selve filmen
ble satt opp på kino.
Det var
produsent Barbet
Schroeder som
spurte Pink Floyd om de kunne tenke seg å lage musikk til den tyskfranske
hippiefilmen, som omhandlet heroinavhengighet på ferieøya
Ibiza. Med på kjøpet fikk de en god slump penger.
"More"
var en spennende plate, som til tross for at den først og
fremst var laget for å passe til filmen - også stod godt på
egne ben. Plata viste spennvidden i Pink Floyds musikk på denne
tiden. Fra den lavmælte akustiske balladen "Green
is the Colour",
den spanskinspirerte "A
Spanish Piece",
til rockerne "The
Nile song" og
"Ibiza Bar".
De to sistnevnte er muligens de mest heavy låtene Pink Floyd
noen gang spilte inn. Eksperimentell elektronisk musikk, fikk
man i "Quicksilver"
og "Main
Theme".
Platas
høydepunkt er etter manges mening "Green is the Colour".
Man fornemmer hippietiden i den vakre akustiske balladen - som
en av de fineste låtene Pink Floyd har spilt inn.
"More"
fra 1969.
Salgsmessig
gikk det igjen bra i Storbritannia, med 9. plass på
albumlisten, mens den ikke nådde opp ellers i Europa. Heller
ikke i Tyskland eller Frankrike. Derimot ble det 153. plass i
U.S.A.
I Europa og
Japan ble "The Nile song" gitt ut som singel. I dag
går et eksemplar av singelen for flere tusen kroner.
To
utgaver av singelen "The Nile song".
På den tiden
"More" kunne Pink Floyd fortelle at de gjerne skrev
musikk til flere filmer. Og da gjerne en science-fiction film.
Rick Wright : "Films seem to be the answer for us at the
moment. It would be nice to do a science-fiction movie...Our
music seems to be that way oriented." Roger Waters var lei
seg for at de ikke laget musikken til filmen "2001
- A Space Odyssey".
25. oktober
1969 var bandets andre album for året - "Ummagumma"
klar for utgivelse. Den merkelige tittelen skal visstnok være
et slanguttrykk fra Cambridge området for sex. Også albumet
var merkelig på sin måte, da det ikke dreide seg om et
tradisjonelt studioalbum. I stedet fikk fansen presentert to
album, der det første var en liveplate, med opptak fra
konsertene de gjorde på Mothers
Club i
Birmingham den 27. april 1969, og
Manchester College of Commerce
- den 2. mai 1969. Mens det andre albumet bestod av låter som
de 4 medlemmene av Pink Floyd hadde komponert hver for seg - som
om de var ment for en soloplate. Det var også meningen at de
skulle spille alle instrumentene selv, på låtene de spilte
inn. Waters tok i bruk sin egen kropp som tromme, mens Nick
Mason lurte inn kona
Lindy
til å spille fløyte. Det var Rick Wright som hadde ideen om
individuelle bidrag, for at de 4 skulle få utløp for sin
kreative side på en ny måte.
Liveplata
inneholdt "Astronomy Domine", "Careful
with that axe, Eugene", "Set the Controls for the
heart of the Sun", og "A Saucerful of Secrets".
Mange mener at det var på "Ummagumma" at disse
låtene kom til sin rett, i røffere og lengre versjoner enn
tidligere. De som hadde fulgt bandet noen år la også merke til
at det tekniske nivået hos Waters og co. hadde utviklet seg.
"A Saucerful of Secrets"
ble på denne liveplata delt opp i 4 underseksjoner - kalt "Something
Else", Syncopated
Pandemonium",
Storm Signal"
og "Celestial
Voices".
I følge Roger Waters var
en kamp på liv og død tema for låta, der de 4 partiene omhandlet ulike faser av
denne kampen.
Liveplata ble
ikke "skjemmet" av lyden av klapping og roping, da
publikum på 60-tallet generelt var mer dannet når de gikk på
konsert. Og ikke laget for mye bråk.
David
Gilmour og Nick Mason, slik de ble avbildet på innercoveret til
"Ummagumma".
Studioplata
med solobidrag fra de fire var jevnt over eksperimentell i
stilen. Særlig Richard Wrights "Sysyphus" Prt. 1-4
kunne være en prøvelse for lytteren med det avantgarde
inspirerte pianospillet, og en bombastisk intro, som om det var
soundtracket til en episk storfilm. Denne Sysyphus som Wright hentet
inspirasjon fra, var en konge i gresk mytologi.
Høydepunktet
på plata var Roger Waters vakre "Grantchester
Meadows"
som kunne minne om Simon
& Garfunkel og Nick
Drake, med sin vennlige sang og
akustiske gitar. Grantchester Meadows er en park som ligger i
Cambridge. Både David Gilmour og Syd Barrett vokste opp i
nærheten av parken.
Også Waters
viste en eksperimentell side av seg selv på plata, med
"Several Species of Small
Furry Animals Gathered Together in a Cave and Grooving with a
Pict". Det meste av "Several Species.."
bestod av ulike lyder. 4 1/2 minutt ute i låta kunne man høre
noen si : "That
was pretty avant-garde, wasn't it?".
En låt som
ble spilt inn, men ikke tatt med på "Ummagumma", var
Waters akustiske
"Embryo"
- med Gilmour på vokal. Den ble senere å finne på Harvest
samleren
"Picnic"
(1970) - til store protester fra bandet. Den ble også tatt med
på Pink Floyds samleplate "Works"
fra 1983. Fram til 1971 framførte Pink Floyd låta når de
opptrådte live.
Studioplata
ble igjen spilt inn i Abbey Road, med Norman Smith tilbake i
produsentstolen. Men
der de foregående platene var blitt ut på EMIs underselskap Columbia
records (i
Europa), var det EMIs nye label Harvest
som fikk gleden av å gi ut denne plata. Som et motsvar på Philips`
Vertigo label,
og Deccas
Deram label.
Og for å bedre kunne følge opp progrock bandene på selskapet,
hadde EMI opprettet Harvest records. Norman Smith var blant
grunnleggerne av selskapet. Kjente band på Harvest i denne
første tiden, var Deep
Purple, E.L.O.
The Move,
og Barclay
James Harvest. I U.S.A. ble Harvests utgivelser distribuert
gjennom
Capitol records.
Pink
Floyds selskap Harvest.
I ettertid har Pink Floyd uttalt seg negativt
om "Ummagumma". Nick Mason mente bla. den viste at de
4 var bedre sammen enn hver for seg. Mens Rick mente albumet
ikke var halvparten så bra som det de var kapabel til.
Kritikerne derimot var over
seg av
begeistring, særlig likte de liveplata, og "Grantchester
Meadows" og "The
Narrow way"
(Gilmour). Salgsmessig gikk det svært bra i hjemlandet, med
en 5. plass. I Frankrike ble det en fin 25. plass, mens i U.S.A.
ble det 74. plass.
På coveret
til "Ummagumma" var Pink Floyd avbildet i døråpningen på et hus. Til venstre
for Gilmour kunne man se et bilde på veggen som (nesten) var et
speilbilde av det første bildet av bandet. Og slik fortsatte
det innover i rammen på veggen. På det innerste bildet var
albumcoveret til "A Saucerful of Secrets" avbildet.
På noen albumutgaver kunne man se albumet til musikalen
"Gigi"
støtte seg til veggen. Mens på amerikanske utgaver var det en
kun en hvit plate som var stilt opp, pga. rettighetsproblemer
til "Gigi" coveret.
"Ummagumma"
I
innercoveret på plata var de 4 medlemmene av bandet avbildet
hver for seg. Roger Waters var avbildet sammen med kjæresten Judy
Trim, som han
ble gift med samme år. I likhet med Waters var den 26 år gamle
keramikeren fra Cambridge, der faren hennes jobbet som forsker.
Innen sitt fag skapte hun seg et navn, uavhengig av Roger. De to
var gift fram til 1975. De fikk ikke noen barn sammen.
Roger
ble avbildet med kjæresten Jude (Judy) Trim på innercoveret
til "Ummagumma".
På
baksiden av albumcoveret var roadiene Alan
Stiles og Peter
Watts
avbildet på en rullebane med Pink Floyds konsertutstyr i
bakgrunnen. Det
var Nick Mason som hadde ideen til å sette opp utstyret slik
jagerfly gjerne ble fotografert på den tiden, med alle våpnene og bombene
lagt foran, i et "skrytebilde".
Som vanlig var det Hipgnosis som hadde
ansvaret for coverillustrasjonene.
I
tillegg til "More", "Ummagumma", "The
Macap Laughs" (Syd Barrett), var Waters og co. også
opptatt med innspillingen av et 4. album i 1969 - soundtracket
til Michelangelo
Antonionis
film "Zabriskie
Point".
En film som handlet om den kulturelle revolusjonen i U.S.A. på
slutten av 60-tallet.
Innspillingen
av plata foregikk i Roma i november og desember 1969. Pink Floyd
bodde på et luksushotell i en måned, noe som ble en hyggelig
opplevelse. Mindre hyggelig var det at Antonioni mislikte mye av
materialet Pink Floyd spilte inn. Han syntes låtene var for
triste, eller for "kraftige". Slik at det tilslutt
bare var 3 Pink Floyd låter som ble med på soundtracket -
instrumentalen
"Heart beat, Big Meat",
"Crumbling Land",
og "Come
In Number 51, Your Time Is Up".
Sistnevnte som mange mener er platas høydepunkt, var en ny
versjon av "Careful with That Axe, Eugene". Låta
hadde et sakralt, psykedelisk preg. Den ble avspilt mot slutten
av filmen, sammen med noen slow-motion bilder av en bygning som
går i luften. "Come
In Number 51, Your Time Is Up"
huskes muligens best for Roger Waters kraftfulle skrik mot
slutten av låta. Lignende skrik ble senere å høre i låter
som "Run
like Hell"
og "Another
Brick in the Wall Prt.2".
Scenen
fra "Zabriskie
Point" som "Come
In Number 51, Your Time Is Up" ble brukt i.
Låter som
"Country
song", "Unknown
song",
"Love scene (version 4)"
og "Love
scene (version 6)"
ble spilt inn til filmen, men først gitt ut på plate i 1997.
Da som endel av en bonus disc som fulgte med en
nyutgivelse av "Zabriskie
Point". I tillegg til dette ble låter som
"Fingals Cave",
"Rain in
the Country"
og "Oneone"
spilt inn. Disse har senere blitt "henvist" til
bootlegmarkedet.
Antonioni
avviste også en tidlig versjon av "Us
and them",
som Wright hadde skrevet. Antonioni : "It's beautiful, but
is it too sad, you know? It makes me think of church."
"Us and them" ble senere endel av klassikeren
"Dark side of the Moon". Også et spor kalt "The
Violent sequence",
som handlet om opptøyer på et universitet i Los Angeles, ble
avvist av Antonioni.
Også denne ble senere å høre på "Dark side of the Moon".
Det
var ikke bare Pink Floyd som opplevde å få låtene sine avvist
på denne måten. The
Doors hadde tenkt å la Antonioni bruke "L'
America"
i filmen, men han takket nei. Den ble istedet åpningssporet på
side 2 på albumet "L.A.Woman".
The Rolling
Stones hadde
en låt som ble brukt i filmen, men som ikke ble tatt med på
soundtracket.
Soundtracket
"Zabriskie Point".
Soundtracket
til "Zabriskie
Point" klarte ikke å markere seg noe sted på albumlisten,
da det ble lagt ut for salg 9. februar 1970.
1969
ble dermed et svært aktivt år for Pink Floyd. I tillegg til
alle disse plateinnspillingene gjorde bandet hele 90 konserter
rundt om i Europa.
Det
høye aktivitetsnivået fortsatte inn i 1970. Fra januar til
juni gjorde de 53 konserter. Med bla. en turne i U.S.A. Deretter
valgte de å konsentrere seg om å gjøre ferdig sitt neste
studioalbum, kalt "Atom
Heart Mother".
Innspillingen av plata hadde begynt i Abbey Road studios, i mars
1970. Mens de tidligere hadde brukt 4 innspillingsspor i studio,
ble det denne gang brukt 8. Dette ble også den første
kvadrofoniske utgivelsen med Pink Floyd, beregnet for 4
høytalere i stedet for 2 - som hadde vært vanlig fram til dag
(og senere).
Norman Smith stod oppført som "Executive
producer", men hadde i realiteten mindre påvirkning på
denne plata enn de foregående. Istedet valgte Pink Floyd å
produsere plata selv, sammen lydteknikerne
Peter Brown
og Alan
Parsons.
Sistnevnte hadde vært tilknyttet Abbey Road studios siden 1967,
da han var bare 18 år gammel. I
1969 hadde han deltatt på innspillingen av
"Abbey Road"
med The Beatles. Parsons kom senere til å bli regnet som en av
de store lydteknikerne/produsentene i britisk musikk. I tillegg
til suksessen han opplevde med sitt eget band Alan
Parsons Project
- fra 1975 og utover.
Alan
Parsons
En
annen musiker som preget innspillingen av "Atom Heart
Mother", var skotten
Ron Geesin.
Takket være ham fikk plata et markant orkestralt preg, som
gjorde at den skilte seg fra Pink Floyd utgivelser fram til da.
Geesin hadde fram til dette gjort seg bemerket gjennom musikken
han hadde skapt for ulike dokumentarfilmer og TV reklamer. I
1967 hadde han gitt ut sitt debutalbum
"A Raise of Eyebrows".
Musikken til Geesin var i likhet med Pink Floyd preget
av eksperimentell - avantgarde inspirasjon.
Geesin
hadde opptrådt på samme konsert som Pink Floyd, i april 1967.
Han ble først kjent med Nick Mason, da han og kona Lindy i 1968
besøkte Geesin i hans leilighet. Gjennom Mason ble Geesin kjent
med Roger Waters. I oktober 1969 var de ute og spiste sammen, og
like etter spilte de to golf sammen. Dette ble opptakten til et
livslangt vennskap mellom Waters
og Geesin. Ron Geesin : "From then on, I struck up a
close friendship with Roger and Judy."
Ron Geesin i studio.
På samme tid ble
Ron Geesin spurt om å lage musikk til dokumentarfilmen "The
Body", etter at filmprodusent Tony
Garrett hadde blitt anbefalt ham av radiolegenden John
Peel. Geesin spurte da Waters om han kunne tenkt seg å bidra
på innspillingen av plata. Noe han takket ja til. Arbeidet med
denne plata startet i januar 1970.
Samme måned ble
en tidlig utgave av "Atom Heart Mother" plata
presentert under en konsert på Théatre
des Champs-Elysées i Paris, Frankrike. Men pga. uenighet
om hvilken retning de ønsket med materialet, ble Geesin hentet
inn for å hjelpe Waters og co.
Mai måned
tilbrakte Geesin i studio, der han skrev arrangement for 20
korister og 10 blåsere. Som skulle legges oppå opptakene som
Pink Floyd allerede hadde spilt inn. Geesin hadde fått relativt
frie tøyler med utformingen av arrangementene. Det eneste han
fikk med seg på veien, var at det skulle låte grandiost.
Geesin tilbrakte deretter noen dager i Abbey Road studios for å
rettlede John Alldis og hans kor -
I tillegg til Philip Jones Brass Ensemble.
En dag dukket Syd Barrett opp i studio, og Geesin som ikke
kjente til ham fra før, og som på samme tid slet med å få
koret til å forstå hva han ønsket å oppnå, syntes det
hele ble en merkelig opplevelse. Ron Geesin : "I just
thought he was a nutter.. He didn`t know what was going on."
I ettertid var
verken Geesin eller Pink Floyd fornøyd med lyden på plata. De
ønsket å tilbringe mer tid i studio for å
"finslipe" detaljene. Men tiden og budsjettet rakk
ikke til. Geesin har i ettertid omtalt albumet som en uferdig
demo.
Resultatet ble en
plate som ikke lignet på Pink Floyds tidligere utgivelser.
"Atom Heart Mother" var i større grad en progressiv,
symfonisk plate. Som et episk verk. Ikke ulikt det Moody
Blues, Deep Purple (med
The
Royal Philharmonic Orchestra), The
Kinks og The Who ("Lifehouse")
gjorde på samme tid.
"Atom Heart
Mother" startet med den nesten 24 minutt lange suiten
"Atomic Heart Mother suite", som igjen var delt opp i
6 satser - som om det var et klassisk verk. Det var egentlig
meningen at den skulle hete "The
Amazing Pudding". Men Geesin syntes
"suiten" hadde et storslått preg som fortjente et
bedre navn. Så en dag da Geesin og Pink Floyd var på besøk
hos John Peel og hans "Peel Sunday
concert" på BBC radio, den 16. juli 1970. Sa Geesin
til Waters at han sikkert ville finne en bedre tittel i avisen The
Evening Standard, som Peel hadde i hånden. Ron Geesin
: "I said to Roger, 'I bet you find the title in there',
pointing to John Peel's tabloid newspaper."
Waters bladde i
avisen og festet seg da ved en artikkel om en mor som hadde
fått satt inn en atomdrevet pacemaker! Overskriften i avisen
var "ATOM HEART MOTHER NAMED". Dette endte opp
som tittel på åpningssporet. Og på albumet.
Etter den
folk-inspirerte "If",
"Summer '68" og den idylliske "Fat
Old sun", ble plata avsluttet med nok et langt spor,
som var delt inn flere satser (3). Og tittelen
"Alan's Psychedelic Breakfast" var like
megetsigende som "Atom Heart Mother suite". Alan var i
virkeligheten Alan Stiles, som man på "Ummagumma"
hadde sett avbildet sammen Pink Floyds turneutstyr. Her fikk man
gjennom ord og bakgrunnslyder et "innblikk" i hva
denne Alan likte å spise til frokost. Bla. hva han fikk å
spise i Los Angeles. Dette til tonene fra lett piano/orgelspill,
og gitarklimpring. Som for å vise en uhøytidelig,
"montypythonsk" side av Pink Floyd.
Det jordnære,
uhøytidelige preget også i høyeste grad coveret som Hipgnosis
laget til plata. Storm Thorgerson ønsket å presentere et bilde
uten referanser til musikken på plata. Og uten noe psykedelisk
preg - i motsetning til de foregående Pink Floyd platene. Han
var også inspirert av Andy Warhols kjente veggtapet med bilde
av en ku.
Andy
Warhol med "kubildet" som inspirerte Storm
Thorgerson.
Thorgerson dro
derfor til sine barndoms trakter, i landlige Potters bar - 3 mil
nord for London, for å finne et passende motiv. Ifølge ham
selv stoppet han, og tok bilde av den første kua han så. En ku
som så ut som en ku skulle se ut. Storm Thorgerson :
"The ultimate picture of a cow. It`s just totally cow."
"Atom Heart
Mother"
Kua som han
valgte seg ut hadde et navn - Lulubelle
III. Og den var eid av bonden Arthur
Chalke. Denne Chalke krevde i ettertid 1000 pund som
kompensasjon for at kua hans ble brukt som motiv. Noe som ble
avvist.
Coveret til
"Atom Heart Mother" har i alle år figurert på
oversikter over tidenes beste albumcover. Og mange artister har
gitt ut plater med cover inspirert av Pink Floys "ku-cover".
Bla. Frank Zappa på hans "Läther".
Coveret ble også brukt i Stanley Kubricks
klassiker "A Clockwork Orange".
Kubrick ønsket også å bruke selve musikken i filmen. Men Pink
Floyd takket nei til tilbudet.
I likhet med
"Ummagumma" var medlemmene av Pink Floyd ikke videre
fornøyd med "Atom Heart Mother". I ettertid har Roger
Waters og David Gilmour omtalt plata i negative vendinger.
Waters har uttalt at plata burde vært kastet i en søppelbøtte
- for aldri å bli hørt igjen. Og at han ikke ville
framført den selv om han fikk 10 millioner kroner for å gjøre
det. Roger Waters : "I'd say: 'You must be fucking
joking...I'm not playing that rubbish!'. 'Cos then I really
would be embarrassed."
David Gilmour :
"Some of it now, like 'Atom Heart Mother', strikes me as
absolute crap."
Men kritikerne og
fansen elsket plata. Både da den ble gitt ut, og i mange år
etterpå. Den blir gjerne framhevet som en av Pink Floyds beste
utgivelser. Salgsmessig ble "Atom Heart Mother" en
kjempesuksess da den ble lagt ut for salg, 10. oktober 1970. I
Storbritannia ble det 1. plass, noe som var oppsiktsvekkende for
en utgivelse som ble sett på som eksperimentell og litt
merkelig, med sitt symfoniske innslag. I Tyskland ble det en fin
8. plass, i U.S.A. 55. plass, og i Australia 30. plass. I Norge
ble "Atom Heart Mother" den første Pink Floyd plata
til å nå opp på VG-lista, da den nådde 13. plass i november
1970. Norge skulle med årene bli et av landene der Pink Floyd
var mest populær.
Sommeren 1970
opptrådte Pink Floyd på flere festivaler i England, Tyskland
og Nederland. På Bath Festival of Blues
& Progressive Music den 27. juni, ble albumet
"Atom Heart Mother" presentert for publikum for
første gang. Med fullt kor og orkester. Også Ron Geesin stod
på scenen på denne konserten. 12. september startet den
offisielle "Atom Heart Mother tour".
Fortsettelse
følger...
|
