Paul Young

Paul Anthony Young : Født 17. januar 1956, Luton, Bedfordshire, Storbritannia

Paul Young vil nok for mange stå som et av de store navnene på 80-tallet. Med hits som "Wherever I lay my Hat", "Come Back and Stay", "Every time you go away", og "Love of the Common People". Han vil også huskes for åpningsvokalen på "Do they know it`s Christmas?" med Band Aid. 80-tallets mest solgte singel. Og han vil huskes for sitt poster vennlige utseende som prydet avisene, musikkmagasinene, og pikerommene.

Men som så mange andre av de store navnene på midten av 80-tallet havnet også Paul Young litt i bakgrunnen mot slutten av tiåret. Selv om han fikk en solid opptur i 1991 med låta "Senza Una Donna", sammen med italienske Zucchero.

I Norge har albumene "No Parlez", "The Secret of Association" og "From Time to Time" alle gått inn på topp 3 på VG - lista. Mens "Senza Una Donna" gikk til topps på singellista.

Selv om han ettervert har havnet solid i bakgrunnen de siste 10 åra er Paul Young fortsatt svært aktiv innen musikklivet.

Paul Young vokste opp som en av tre søsken. Han hadde en eldre bror som het Mark, og en yngre søster som het Joanne.

Skolegang fikk Paul bla. på Ashcroft High School i Luton. Her fikk han kallenavnet "Dustbin Hoffman", fordi han spiste så mye. Paul Young : "I got that because I used to eat so much. I ate with all the skinny kids so I could have all their left overs."

På skolen gjorde Paul det bra. Med 5 O-levels (engelsk karakter på vitnemålet som viser at man har bestått et fag), i engelsk, sløyd, metallarbeide!, teknisk tegning og kunst. Ifølge ham selv ville han fått en O-level i matematikk også, hadde det ikke vært for at han krasjet bilen sin i en lyktestolpe, slik at den ble kondemnert. Selv fikk Paul et kutt i hodet som gjorde at han måtte gå med bandasje rundt hodet. Og på eksamensdagen hadde han problemer med å se det som stod skrevet på papiret. I tillegg til at han var nummen.

Han fikk tidlig interesse for amerikansk soul musikk, og lærte seg å spille gitar og piano. Den første plata Paul kjøpte seg var singelen "Riders on the storm" med The Doors. I 1971, da Paul var 15 år. På samme tid var han på sin første konsert, med Slade på Luton Technical college.

Etter at han avsluttet skolegangen som 16 åring, begynte han å jobbe sammen sin far på bilfabrikken Vauxhall Motors. I en periode jobbet han også på en fabrikk som laget ugressmiddel. Paul : "All we did was package all this toxic (giftig) dust into cardboard boxes. When I used to get home, I was always sick. All the dust used to fly around all over the place and get in our lungs."

På kveldene spilte Paul i ulike band. I 1972 startet han som bassist i bandet Mosswreck (navnet var muligens inspirert av jobben med å lage ugressmiddel?). Paul ønsket egentlig å være sanger, men de andre i bandet foretrakk gitaristen som hadde en stemme som minnet om Robert Plant i Led Zeppelin. Paul : "I did want to be the singer, always have done."

Interessen for å synge hadde han hatt siden han var liten. Og først og fremst likte han å synge soul, men interessen for det var minimal hos hans jevnaldrende.

Paul spilte bass i 4 år med Mosswreck og andre band. Ved siden av jobbet han litt som DJ.

I 1976 ble han med i heavyrock bandet Kat Kool The Kool Cats. De endret etter en tid navn til Streetband. Streetband oppnådde brukbar suksess i sin korte levetid. I 1978 fikk de en sterk 18. plass på de britiske listene med singelen "Toast". Den humoristiske låta var opprinnelig B-side på den langt mer rockete singelen "Hold on". Men DJene hos BBC radio one likte "Toast" bedre, og spilte den hyppig, slik at man måtte gi den ut som A side. Paul Young : "I wasn`t even singing on it. People thought we were the Barron Knights when we were in fact a heavy rock band. We had married couples coming to see us, and leaving after two numbers."

Streetband er for de fleste en ukjent side ved Paul Young. Men de rakk å gi ut

I 1979 ble bandet oppløst, noe som ble en så traumatisk opplevelse for Paul at han mistet stemmen sin i tre måneder. Etter en stund startet han istedet bandet Q-Tips. I de neste to årene presenterte de seg for en gode del mennesker i Storbritannia gjennom intensiv turnering. I sitt første år sammen gjorde de hele 250 konserter. Noe som bidro til at Paul ble lagt merke til, og fikk et godt rykte for sin flotte stemme og scenetekke. Det ga også noen kroner i kassen.

Men selv om de var et populært liveband klarte de ikke å skape noen hitlåter til å løfte dem opp på listene. Paul har i ettertid gitt plateselskapet Chrysalis skylden for det, da de ikke gjorde noen god jobb i å markedsføre bandet. Paul : "I regret the marketing. It presented us like a tacky Madness."

I april 1982 ble derfor Q-Tips oppløst. Paul bestemte seg da for å gå solo istedet. Han fikk kontrakt med CBS høsten 1982. De ga ut singlene "Iron out the Rough Spots" og "Love of the Common people", uten at noe skjedde. Sistnevnte var opprinnelig en topp 10 hit (UK) med Nicky Thomas i 1970.

I 1981 hadde Paul blitt sammen med en jente ved navn Kathy. Sammen med henne dro han til Bahamas på kjærlighetsferie.

Selv om Paul forlot Q-tips hadde han et godt forhold til de andre musikerne i bandet. Så da han skulle danne sitt eget backingband kalt The Royal family hentet han inn flere av de som hadde spilt med ham tidligere. Bandet bestod av Ian Kewley på keyboards, Mark Pinder på trommer, Pino Palladino på bass, Steve Bolton på gitar, korjentene `The Fabulous Wealthy Tarts` Maz Roberts og Kim Lesley.

Med to jenter i bandet ble ikke ting like løssluppent og festpreget som tidligere, når de var ute og turnerte.

Med 3. singelen "Wherever I lay my Hat", en gammel Marvin Gaye slager, tok det av. Låta gikk helt til topps på de britiske listene i juni 1983. Og i måneden etter fulgte albumet "No Parlez" samme vei. Også i land som Belgia, Sverige, Israel, Danmark, Island, New Zealand og Tyskland gikk albumet til topps. I Tyskland lå "No Parlez" som nr.1 i hele 11 uker! I Storbritannia gikk den opp til 1. plass hele 4 ganger. I september, oktober, desember, og januar.

Paul Young var godt fornøyd med salget av singelen "Wherever I lay my Hat".

Albumet var produsert av Laurie Latham i Workhouse studios, London. Latham er ellers kjent for sine 80-talls produksjoner med artister som The Police, The Stranglers, The Christians og Squeeze.

Paul Young var med og skrev låter som "Broken Man" og "Tender Trap". "Come back and stay" var skrevet av Jack Lee, en talentfull låtskriver som tidligere hadde vært med i LA pønkbandet The Nerves. Han hadde også skrevet Blondies store hit "Hanging on the Telephone". På "No Parlez" var også "Sex" og "Oh! Women" skrevet Lee. Den soulfylte "Ku Ku Kurama" var skrevet av Steve Bolton, gitarist i Pauls backingband.

I tillegg til backingbandet The Royal Family hadde Paul også fått hjelp fra det afrikanske koret Eyethu.

På kort tid hadde Paul Young oppnådd å bli en av de heteste navnene på pop himmelen i Storbritannia. På linje med Duran Duran, Spandau Ballet og Culture Club. Resten av Europa fulgte snart etter. Bla. hadde han bra platesalg i Norge, med 3. plass på albumlisten for debut albumet.

Som soloartist blø det dannet et nytt backingband for Paul kalt The Royal Family.

Og singlene fra albumet fortsatte å gjøre det bra utover høsten. Med 4. plass for "Come Back and Stay" i Storbritannia. I Tyskland lå singelen som nr. 1 i 7 uker. Ellers ble det 1. plass i Sveits, og 3. plass i Norge.

Også julesingelen "Love of the Common people" ble en stor hit, med 2. plass i Storbritannia, 5. plass i Tyskland, 3.plass i Sveits, og 3.plass i Østerrike. En låt som altså hadde vært ute på singel tidligere uten å markere seg.

Det var ikke bare i Storbritannia Paul Young var svært populær. Også i Tysland solgte han enormt

med plater. "Come back and stay" gikk til topps på de tyske listene i 1983. Og europas største

Videoen til "Come back and stay" var bygd rundt en litt banal historie om ulykkelig kjærlighet mellom Paul og en dame. Damen i videoen het i virkeligheten Stacey Smith og jobbet som fotomodell. De to ble et par, og noen år senere ble de også gift. Sammen fikk de barna Levi (født 1987), Layla (født i august 1994), og sønnen Grady-Cole (født i januar 1996). De slo seg etterhvert ned i Barnet i Nord London.

Paul satte pris på suksessen, og den store interessen for hans musikk. Men han var ikke like glad for all oppmerksomheten han fikk fra media og fansen. Til tider var det så ille at han valgte å holde seg inne istedet for å gå på puben eller på butikken. Paul : "The pressure is getting to me a litte bit. I`ve hardly any privacy. I can`t really go into the local pub. Sometimes I prefer to stay with my parents."

I september 1983 dro Paul og The Royal family ut på en lengre turne med 48 konserter, for det meste i Storbritannia. Den startet på Guilford Civil Hall og ble avsluttet på London Hammersmith den 24. desember. Deretter tok de to måneders pause før de fortsatte turneen i februar 1984, med 20 konserter i mellom Europa og U.S.A.

Underveis på turneen fikk Paul problemer med stemmen. Noe som gjorde at han måtte roe turnevirksomheten litt. Det var særlig de høye oktavene han slet med. Stemmeproblemene kom til å følge Paul i årene som fulgte. Selv mente Paul at problemene kunne ha en psykologisk årsak. Fordi på et tidspunkt der han ikke hadde tid til å tenke over problemene, ble stemmen bra igjen over natten. Paul : "I think it must have been psychological."

25. november 1984 fikk Paul æren av å delta på Bob Geldofs veldedighetsprosjekt Band Aid, og innspillingen av låta "Do they know it`s Christmas?". Stemmen hans var blitt litt bedre på den tiden. Innspillingen ble gjort i Trevor Horns Sarm West studios i London. I utgangspunktet var han tiltenkt en mer beskjeden rolle på låta. Men da David Bowie ikke rakk innspillingen ble han flyttet fram til å synge de første strofene på "Do they know it`s Christmas?, samt flere parti underveis i låta. Han var den som fikk æren av å synge mest, noe som bidro til at dette ble en låt man lett forbandt Paul Young med. "Do they know It`s Christmas?" ble den mest solgte singelen i Storbritannia på 80-tallet.

I oktober 1984 ble den Earl Randle skrevne "I`m gonna tear your playhouse down" gitt ut som første singel fra det neste albumet. Låta var mye røffere enn det han hadde presentert på sin forrige plate, men folk så ut til å like det. I hjemlandet ble det en grei 9.plass. Samme plassering fik han i Norge. Paul tok seg også tid til å besøke Norge og NRK for å framføre låta på et underholdningsprogram på TV. I samme program framførte a-ha "Take on me" for det norske folk for første gang. Da i en annen versjon enn den de senere kom til å oppleve suksess med. I programmet ble den "etablerte" popstjernen Paul Young spurt om hva han syntes om dette lovende bandet fra Norge, og "selvfølgelig" skrøt Paul av Morten og co. Senere kom Paul og a-ha til å ferdes sammen endel når de var ute og turnerte eller gjorde TV intervjuer. I oktober 1985 ble a-ha invitert av Paul til å bli med på fest og konsert, muligens for å feire at a-ha nettopp hadde gått til topps på Billboard med "Take on me". I U.S.A. ble "I`m gonna tear your playhouse down" gitt ut på singel pånytt i 1985, for å følge opp suksessen med "Every time you go away", da med en fin 13.plass som resultat.

Videoen til "I`m gonna tear your playhouse down" ble spilt inn i ærverdige Royal Albert Hall i London. Et sted Paul hadde drømt om å opptre siden han var liten. Paul : "I`ve always wanted to be on stage at the Royal Albert Hall. And at last, after all these years, here I am."

I desember 1984 ble den Paul Young skrevne "Everything must change" gitt ut på singel. I Storbritannia ble det nok en 9.plass. I U.S.A. ble det 56.plass.

I januar 1985 var Paul Young på plass på prestisjefylte Brit awards (britenes spellemannspris), som ble avholdt på Grosvenor house hotel i London. Her fikk han prisen som beste mannlige artist, i konkurranse med de mange store stjernene fra Storbritannia på den tiden. Året før hadde han mottatt prisen som beste nykommer.

Med utgivelsen av 2. plata "The Secret of Association", bekreftet Paul sin stjernestatus. I tillegg til at albumet gikk til topps i Storbritannia i april 1985, begynte også ting å skje i U.S.A. der den oppnådde 19.plass på Billboard. Igjen var det Laurie Latham som stod for produksjonen.

Singelen "Every time you go away" som opprinnelig hadde vært en Hall & Oates slager, gikk til topps på i U.S.A. Den gjorde det også bra i Storbritannia med en 4. plass.

I Norge hadde man også begynt å få øynene opp for mannen med den hese stemmen. Albumet oppnådde 2.plass på VG-lista. Noe også singelen "Every time you go away" klarte.

I november 1984 var stemmen til Paul blitt så bra at han tok sjansen på å gjøre en ny turne. Så den 28. i måneden startet han opp "The "9" go mad with Davy Crockett World Tour 85" i Dublin, Irland. Og fram til 18. desember 1985 gjorde bandet hele 142! konserter verden over, med besøk i Storbritannia, Europa, Australia, New Zealand, Japan og U.S.A. 18. april 1985 holdt Paul konsert i Oslo for første gang. Innimellom opptredenene tok han seg tid til sosiale gjøremål, slik som en skiferie sammen med gode venner.

Paul fikk også æren av å opptre på Live Aid fra Wembley den 13. juli 1985. 16.38 gikk Paul på scenen, der han startet med introen til "Do they know it`s Christmas". Deretter fulgte han opp med "Come back and stay", "That`s the way love is" og "Every time you go away".

Midten av 80-tallet var en begivenhetsrik tid for Paul Young. Bla. med opptreden på Live Aid.

"That`s the way love is" som opprinnelig var en hit med The Isley Brothers og Marvin Gaye, ble framført som en duett sammen med Alison Moyet. En annen av de store popstjernene på 80-tallet.

Fra juli 1985, til september, var Paul ute på turne i Nord-Amerika sammen med Nik Kershaw. En artist han gjerne ble sammenlignet med på 80-tallet.

Deretter begynte ting å gå litt nedover for Paul. 3. albumet "Between two Fires" fra 1986 nådde en anstendig 4. plass i Storbritannia. Men solgte lite ellers. Og det beste resultatet for singlene fra albumet, var en 24. plass med "Wonderland". Innspillingen av plata ble gjort i Milano, Italia. Der møtte han Zucchero som han senere skulle komme til å spille inn plate med.

20 juni 1986 fikk Paul Young æren av å spille på Prince Charles veldedighetskonsert på Wembley (Prince`s trust), sammen med mange av de største navnene på den tiden. Pengene fra konserten gikk til vanskeligstilt ungdom. På konserten sang Paul duett med Phil Collins på låta "You`ve lost that loving feeling", og en medley med bla. "It`s the same old song". Det ble også tatt et bilde med alle stjernene etter konserten. Paul er øverst til høyre på bildet.

11. juni 1988 opptrådte Paul Young på Wembley, London sammen med artister som Jerry Dammers (Special AKA), Simple Minds, Whitney Houston, UB40 og Eurythmics på en konsert kalt Freedomfest. Anledningen var Nelson Mandelas 70 års dag. Samtidig som konserten var ment å sette fokus på apartheid politikken i Sør-Afrika. 67 av verdens største artister opptrådte foran 72.000 mennesker. Konserten ble også kringkastet på TV rundt om. Noe som satte den i samme klasse som Live Aid konserten 3 år tidligere. Det var Jerry Dammers som i 1984 hadde en hit med "Free Nelson Mandela" som var initiativtaker til konserten.

På konserten sang Paul en coverversjon av Crowded House klassikeren "Don`t Dream It`s Over". En låt han ga ut som singel i oktober 1991, da med en fin 6.plass i Norge, og 20.plass i Storbritannia.

Han flyttet deretter til U.S.A., hvor han spilte inn flere låter til albumet "Other Voices". Albumet kom ut i 1990, og klarte en etter forholdene fin 4. plass på albumlistene i Storbritannia. Og singelen "Oh Girl" nådde en overraskende 8. plass på Billboard i U.S.A. Etter hitèn med "Everytime you Go Away" hadde det vært liten interesse for Young der borte.

Og i 1991 spilte han inn det som skulle bli en av hans største hiter. Nemlig "Senza Una Donna" med italienske Zucchero. Låta hadde tidligere vært gitt ut på italiensk, men i denne engelskspråklige utgaven nådde den 4. plass i Storbritannia (2. plass i Tyskland). Noe som var det beste han hadde oppnådd siden "Everytime you go Away". Den ble en enda større hit i mange andre europeiske land. I Norge ble det førsteplass for låta. Og et slags comeback, etter å ha vært borte fra de norske listene i 6 år. Samme år spilte han også inn nok en duett. Denne gang med irske Clannad, i en coverversjon av Joni Mitchells "Both Sides Now". En svært vakker låt, som dessverre ikke gjorde seg gjeldende på listene.

Han ga også ut samleplata "From time to Time". Og den viste at han på de 8 årene som var gått siden "Wherever I lay my Hat" slo gjennom på listene, hadde rukket å gjøre en hel rekke flotte pop klassikere. Og publikum var enig. Plata ble en stor suksess. Med 1. plass i Storbritannia, og 2. plass i Norge.

I 1992 fikk han æren av å synge på Freddie Mercurys tribute konsert. Han valgte der å synge allsang favoritten "Radio Ga- Ga". I 1992 ga han også ut plata "The Crossing". Den ble produsert av Don Was. Og markerte en ny retning for Paul. Som ikke var så popbasert som før. Plateselskapet likte ikke den nye stilen hans. Noe som fikk Paul til å reflektere : "Every artist wants to change, every record company wants them to stay the same". Plata ble den første album floppen for Paul med en 27. plass i Storbritannia. Og liten interesse også ellers.

I 1993 fikk han samlet sammen musikerne i hans gamle backingband Q-Tips, for en serie konserter. Samme år ble Paul fristilt av sitt plateselskap CBS/Sony.

I en periode opptrådte han på hoteller i Karibien, mot at han og familien fikk bo der gratis.

Innimellom studioalbumene har Paul også vært med i det uhøytidelige bandet Los Pacaminos, som han tok initiativ til å få i gang. Et pub band som spiller meksikansk inspirert musikk, til stor glede for tilhørerne. Blant medlemmene er også Mtt Irving som tidligere har spilt med Manfred Mann`s Earth Band. Det har hittil resultert i albumene "In all their Glory" og "Los Pacaminos".

I 1995 kom det Motown inspirerte albumet "Reflections", som var et rent cover versjon album med kjente Motown/soul låter som "Ain`t no sunshine", "Hey girl don`t bother me" og "Until you come back to me". På album coveret unnskyldes det med at dette er "låtene du alltid har ønsket å høre Paul Young synge". Albumet ble ingen salgsmessig suksess.

I 1995 lånte han stemmen sin til Vangelis` studioalbum "Voices", der han sang "Losing Sleep (Still, My Heart)".

Litt bedre gikk det med albumet "Paul Young" fra 1997. Låtene her var skrevet av Los Pacaminos medlem Drew Barfield. Det var en slags temaplate med lavmælte historier fra den amerikanske sør -vesten. Han fikk med den en liten hit i "I wish you Love". Albumet nådde en 39. plass på de engelske listene. Men Paul Young var veldig misfornøyd med måten albumet var blitt promotert på.

Siden har det vært relativt stille rundt Paul Young, noe som i hovedsak skyldes hans tilbakevendende problemer med stemmen. Den store sangeren med det barnslige ansiktet har rukket å bli 51 år (2007), og er en relativt moden mann. Han har prioritert å jobbe med Los Pacaminos framfor å lage flere soloplater. Likefullt har han turnert endel som soloartist de senere årene. Noe som brakte ham til Norge, og Trondheim i 2002.

I desember 2001 gjennomførte han retro turneen "Here & Now" sammen med 80-talls artister som Kim Wilde, Curiosity killed the Cat, Nick Heyward, T`Pau, Heaven 17 og Go West.

I 2003 opptrådte Paul og Los Pacaminos på Nelson Mandelas veldedighetskonsert "46664" i Cape Town, Sør-Afrika. Også band som Queen og Eurythmics var tilstede på konserten der pengene gikk til AIDS forskningen.

Samme år var han også ute på en ny retroturne under "Here & Now" navnet, der han opptrådte sammen med artister som Kim Wilde, The Human League, Belinda Carlisle, Go West, Mondo Rock og 1927.

I september 2006 deltok Paul på BBCs TV show Celebrity Masterchef, og i 2007 var han med i ITVs show Hells kitchen.

I 2006 fikk Paul også oppmerksomhet i pressen, da hans snart 20 årige ekteskap med Stacey ble avsluttet. Det var Stacey som ønsket å bryte ut av ekteskapet, da hun hadde fått seg en ny kjæreste i en israelsk forretningsmann. Paul tok det hardt, men klarte likevel å omtale bruddet på en respektfull måte. Paul : "We both feel our marriage has reached a natural conclusion. We remain good friends, still love each other and will continue to live under the same roof as our children. We are both in new relationships."

Han fikk muligens noe mer å glede seg over da han i november 2006 ga ut sitt første album på 9 år, med swingplata "Rock Swings: On the Wild Side of Swing". Som på tidligere album dreide det seg om coverversjoner av kjente låter, men denne gang på en mer original måte. For swing er ikke det første man tenker på når man hører låter som "The Jean Genie" (David Bowie), "Enter sandman" (Metallica), "Lose yourself" (Eminem) og "Tainted love" (Soft Cell). Men i Pauls tolkning ble de "svingbare". Dessverre ble plata kun gitt ut i Tyskland. Men en utgivelse for resten av Europa er planlagt.

I 2008 do Paul ut på en større turne sammen med artister som Rick Astley, Bananarama, ABC, Curiosity killed the Cat og Cutting Crew, som endel av en turne kalt "Here & Now tour - The very best of the 80`s". 31. august 2008 opptrådte han også på retrofest på Glastonbury, sammen med 80-talls artister som Boy George, Boney M, Howard Jones, Midge Ure, China Crisis, Blow Monkeys og Modern Romance.

Paul Young på "Here & Now tour" i 2008.

I august 2008 ble det på Paul Youngs offisielle hjemmeside gjort kjent at han var i studio for å spille inn et nytt album. Plata vil være et samarbeid mellom Paul og Spandau Ballet sanger Tony Hadley, samt Peter Cox fra Go West. Alle tre var markante sangere på 80-tallet, så for de som fortsatt er nostalgiske i forhold til 80-tallet kan jo dette bli spennende.

Selv om Paul Young virker litt glemt idag, var han et av store navnene gjennom det meste av 80-tallet. Og han trekkes gjerne fram når man skal mimre til det tiåret. Noe som bla. brakte ham til det norske TV programmet "Gullfisken" for et par år siden, som det årlige retro innslaget.