|
Manfred Mann (Manfred
Lubowitz)
: Født 21. oktober 1940, Johannesburg, Sør-Afrika
Chris Slade
: Født 30.
oktober 1946 i Pontypridd, Wales
Colin Pattenden
: Født ? Farnborough, Kent, England
Noel
McCalla : Født 4. november 1956 i London, England
Manfred Mann, eller
Manfred Lunowitz
som han egentlig heter, har laget fine singler og album i 40 år nå.
(Hans første album kom i 1964). Både som Manfred Mann på 60-tallet,
og som Manfred Mann`s Earth Band på 70-tallet og utover. Det er ytterst
få som har klart å holde på så lenge. Paul McCartney,
David Bowie og
The Rolling Stones er
blant de få som har holdt på like lenge.
Salgsmessig var det 60-tallet som var det store tiåret for Mann. Med 3 nr. 1 singler, og 13 topp
10 singler i Storbritannia. Som Manfred Mann`s Earth Band var det midten av 70-tallet
han hadde de største hitène med album som "The Roaring Silence". Og topp 10 singler som
"Joybringer" og "Blinded by
the Light".
Manfred Mann var født i
Johannesburg i Sør-Afrika. Som 6. åring begynte han å spille piano.
Jazz kom inn i livet hans da gikk på Highlands North High School i
Johannesburg. Han begynte så å spille på skole forestillinger og i
kaffe barer. Men Manfreds misnøye med landets apartheid politikk. Og
manglende mulighet til å fullt ut uttrykke sitt musikalske talent, gjorde
at han valgte å flytte til England på starten av 60-tallet. England
var på denne tiden i ferd med å frigi Sør-Afrika som endel av Common
Wealth. Selv om Lunowitz/Mann er fra Sør-Afrika, har han aldri kommet
tilbake dit som artist.
Samtidig valgte han å
bruke Manne som etternavn istedet for
Lubowitz,
fordi det var enklere. Han
tok navnet fra artisten Shelly
Manne. I starten spilte han, og skrev i et jazz
magasin. Han skrev under med Manfred
Manne, men valgte snart å kutte bort
den siste eèn i etternavnet.
I 1962 dannet han et
band sammen med Mike
Hugg. De kalte seg The Mann-Hugg Blues
Brothers.
Men de bestemte seg etter hvert for å gå bort fra jazzen og bluesen, og
over til R & B. De trengte derfor en vokalist. Paul Jones ble da med i
bandet. De fikk platekontrakt med EMI i 1963. Og ga i samme år ut sin
første singel. Som var en instrumental : "Why should we not".
Den ble ingen suksess.
The Mann-Hugg Blues
Brothers med Manfred Mann nederst i midten.
Men eventyret om Manfred
Mann startet for alvor da de ble spurt om å skrive en vignett låt for
programmet "Rock Steady Go". Det ble låta
"5-4-3-2-1", som også ble deres første store hit i
1964, med
en 5. plass på de britiske listene. Ikke alle medlemmene fra blues-jazz
tiden var fornøyd med denne popsuksessen, og noen valgte derfor å slutte. I
hele tatt var det mange utskiftninger i bandet gjennom 60-tallet.
Hitène kom deretter på
rekke og rad. "Do Wah Diddy Diddy", "Pretty Flamingo",
"Mighty Quinn", "Fox on the Run", "Semi-Detached Suburban Mr James"
og "If You Gotta Go Go Now" for å nevne de største.
Bandet ble
også kjent som en fin tolker av andres sanger bla. Bob
Dylans "Mighty
Quinn", "If you gotta go now" og "Just like a Woman".
Manfred
Mann i sin storhetstid. Fra venstre : Manfred Mann,
Tom McGuiness,
Paul Jones og Mike Hugg.
I 1969 forlot Manfred Mann bandet og startet jazzbandet Manfred Mann
chapter Three sammen med Mike
Hugg. Dette som en reaksjon mot hit
fabrikken Manfred Mann hadde vært. I 1969 ga de ut albumet
"Chapter three, volume 1"
- til liten interesse blant platekjøperne. Manns tangentspill, Huggs
rufsete stemme, og en blåserrekke var de dominerende elementene på plata,
som nesten ikke hadde gitarspill. I 1970 fulgte albumet "Volume 2" som
heller ikke ble noen suksess. På begge platene var det Mike Hugg som
skrev de fleste låtene. I 1971 valgte de å legge ned prosjektet. Mann
var på samme tid opptatt med å lage musikk for reklamesnutter for TV og
radio.
Manfred Mann og
Mike Hugg (i midten), og deres prosjekt Chapter three.
Manfred Mann bestemte
seg da for å gå tilbake til rocken med et nytt prosjekt han kalte
Manfred mann`s Earth Band. Han tok med seg Chris Slade
som hadde vært med på Chapter three
prosjektet. Som igjen anbefalte bassisten Colin Pattenden. I tillegg ble
Mick Rogers med. En vokalist fra bandet
Procession, som Mann kjente til
fra før.
 |
 |
 |
 |
 |
| Chris
Slade |
Colin
Pattenden |
Manfred
Mann |
Mick
Rogers |
Mike Hugg |
Rodgers rustne stemme
(etter hvert Chris
Thompson) og Manns mini
moog kom til å bli kjennetegnet på bandet utover 70-tallet. Mann har i
alle år vært bevisst sin bruk av moogen. Mann : "the instrument has
my signature. If you hear me play, you know it's me. If you hear 20
players you'd still know it's me. I may not be the best player, but you
know it's me". Også hammond orgelet har vært en gjenganger på
bandets plater.
Mini
moogen har blitt selve kjennetegnet på MMEBs musikk.
I 1971 var det nye
bandet et faktum. I årene som fulgte endret besetningen seg regelmessig.
Men Mann og Rogers har vært med hele veien. Fra 1971 til 1975 ga bandet
ut seks album. Hver av dem viste et band som var i utvikling. Og mange av
dem anses i dag som klassikere. Bla. "Solar Fire"
som
inneholder topp 10 hiten "Joybringer", og den udødelige "Father
of Day".
Manfred Mann`s Earth Band live i 1974.
I 1975 ble det gjort
større endringer i besetningen. Det mest markante som skjedde var at
Chris Thompson kom inn på vokal. Thompson er opprinnelig fra New Zealand,
og er en av 70-og 80-tallets mest markante stemmer. Han har bla.
skrevet "You`re the Voice" med John Farnham. Og deltatt med sin
stemme på album med Mike Oldfield, Toto, Ozzy Osbourne, Doobie Brothers,
Ray Charles og
Elton
John.
Med ham på vokal fikk
de en nr. 1 hit i U.S.A. med "Blinded by the Light".
Låta
nådde topp 10 i Storbritannia. Og ble en stor hit ellers i verden også.
Låta var skrevet av den
da litt ukjente Bruce
Springsteen. En mann
som fikk sitt
store gjennombrudd samme år med albumet "Born
to Run". Så dette hjalp nok til å gjøre ham mer kjent. Manfred Mann`s
Earth Band har også covret låter som "For You"
og
"Spirits in the Night" med Springsteen. I hele tatt er de fleste
av Mannfred Mann`s earth bands største hits coverversjoner av andres
låter. Det er vel kun "Questions" av de store låtene som Mann
har skrevet selv.
Også albumet "The
Roaring Silence" fra 1976 ble en stor selger verden over. Men det er
albumet som kom to år etter, som regnes som deres beste utgivelse. Nemlig
"Watch". Den inneholder klassiske Mann spor som "Davy`s on
the Road again", "California" og
"Martha`s Madmen". I
Norge nådde plata 2. plass på albumlisten.
Generelt er Norge et
land hvor Manfred Mann har solgt bra med plater. De fleste albumene på
70- og 80-tallet nådde topp 10 på VG-lista.
Fine album som
"Angel Station" og
"Chance" fulgte. Før han i 1982
gikk tilbake til sine afrikanske røtter med den personlige plata
"Somewhere in Africa". Den var en blanding av vestlig pop,
og afrikansk folkemusikk. Bakgrunnen for at Mann spilte inn en plate med
et afrikansk tema, var at han nettopp hadde spilt inn Bob
Marleys "Redemption song",
og var på leting etter tekster til nye låter.
Manfred Mann (til bladet
Det Nye)
: "Det var da jeg tok fram en av mine favorittbøker fra bokhylla -
en sørafrikansk bok - og det var i denne jeg fant inspirasjonen til "African
Suite" (den mest
sentrale låta på plata). Jeg hadde altså ikke til hensikt å lage noen
politisk plate fra begynnelsen av. Men jeg fant materiale i denne boka som
passet godt til den allerede innspilte 'Redemption song'.
Jeg har bodd i
Sør-Afrika i 20 år - reiser regelmessig tilbake - og har som så mange
andre meninger om verden, og spesielt Sør-Afrika. Men jeg har likevel
ikke til hensikt å holde noen preken. Det er ikke meningen med plata. Jeg
er heller ikke noen fan av afrikansk musikk. I små porsjoner kan den
være fantastisk å lytte til, men i lengden kjeder den meg."
Manfred
Mann i 1982.
Som vokalist hadde Mann denne gang hentet inn
newzealandske Shona
Laing, ettersom Chris
Thompson hadde forlatt bandet i 1979, med beskjed om at han aldri ville
synge på en Manfred Mann plate igjen. I 1982 hadde Laing sunget på
singelen "I (Who
have nothing)", en
låt som ikke ble å finne på "Somewhere in Africa".
"I
(Who have nothing)" fra 1982.
Selv om Chris
Thompson offisielt hadde sluttet i Manfred Mann`s Earth Band deltok han
på "Somewhere in Africa", der han sang på "Eyes
of Nostradamus" og
"Redemption
Song". Den
mest kjente låta fra albumet er The
Police
coveren "Demolition Man",
med Steve Waller
på kraftfull vokal.
Flere steder på plata
kunne man høre sampling av afrikansk stammesang. Dette var opptak
bassisten Matt Irving
hadde gjort, på oppdrag fra Mann.
"Somewhere in
Africa" ble gitt
ut i det meste av Europa i 1982. Først året etter ble den gitt ut i Storbritannia, og i
1984 i U.S.A. På de to sistnevnte albumutgavene la de med "The
Runner", som var en
hit både i Storbritannia og U.S.A.
"Somewhere
in Africa" med de lett gjenkjennelige maskene
bandet brukte på
platecover og turneer på den tiden.
Den første av flere
liveplater bandet ga ut, var "Live in Budapest" fra 1984. MMEB
har hele tiden vært kjent for sine fine konserter.
Etter de to moderat
populære albumene "Criminal Tango"
fra 1986 og "Masque" fra
1987, tok bandet en lengre pause. Manfred Mann ønsket å
konsentrere seg om en soloplate han kalte "Plain music".
Den var
inspirert av nord-amerikansk indianer musikk. Mann valgte å gjøre
plata sammen med sør-afrikanske musikere. Plata er også jazz
inspirert. I ettertid har Mann selv framhevet plata som den beste han har
laget. Det var også en plate han lenge hadde lyst til å gjøre.
På den plata sang
Noel
McCalla. En fyr som tidligere hadde jobbet med
Mike Rutherford fra
Genesis, Mezzoforte, og
Morrissey. McCalla ble deretter med på Manfred
Mann`s Earth Bands konsert turneer. Så da Manfred Mann`s Earth
Band igjen ble samlet i 1997 på "Soft Vengeance", var McCalla
medlem av bandet. Og delte på vokal jobben med Chris Thompson.
"Soft Vengeance"
var et flott comeback med mange fine låter som "Pleasure & Pain",
"Play with Fire", og
Manfred Mann favoritten "The
Complete history of Sexual Jealousy". Fansen likte plata godt.
Men
salgsmessig gikk det ikke noe særlig bra.
På denne tiden valgte
Mann å droppe sin kjære mini moog som han hadde brukt siden starten på
70-tallet. Moogen hadde vært selve kjennetegnet på Manns musikk.
Problemet var bare det at man kun kunne spille en note om gangen. Istedet
tok han ibruk en Nord Lead 3 som ga flere muligheter, likefullt gjorde
Mann det han kunne for å få denne synthen til å høres ut som en mini
moog.
Etter 1997 fortsatte
bandet med å turnere, noe som resulterte i live-album som
"Mann Alive" fra 1998 og "Wired" fra 2001. Bandet var
også innom Oslo i 2004. Så Manfred Mann var høyst levende etter 40 år i
bransjen. Og at interessen for bandet var der blant platekjøperne, beviste
de da samleplata "The
Very best of" gikk
til topps i Norge så sent som i 1994.
Manfred
Mann og bandet live i Esslingen, Tyskland i mai 2002.
I 2004 overrasket
Manfred Mann alle ved å komme med det første studioalbumet på 7 år.
Plata het "2006"
uten at Manfred Mann helt klarer å forklare hvorfor han har valgt det
navnet på plata. En grunn kan være at plata kom til å bli utgitt på
ulike tidspunkt verden over, og at man først i 2006 ville være sikker
på at alle hadde muligheten til å kjøpe den.
Manfred
Mann og Noel McCalla i 2004.
En
annen merkelig ting med plata var at den var kreditert Manfred Mann with
Manfred Mann`s Earth Band, istedet for å bruke bandnavnet alene. Denne
nyansen skulle markere at dette var et album laget etter Manfred Manns
smak, og ikke etter bandets. På plata hadde han (som vanlig) hentet
inspirasjon fra andre artisters komposisjoner. Han hadde også laget en ny
versjon av "Sexual Jealousy", en av de beste låtene fra
"Soft Vengeance".
Plata
var totalt sett av god kvalitet, og et bevis på at bandet fortsatt har
mye å komme med. 24 år etter at de startet. Manfred
Mann og hans Earth Band har vært en hyppig gjest på norske
konsertscener. 7. november 2005 gjestet de
Rockefeller
i Oslo. Til glede for bandets
mange norske fans. Noel McCalla trollbandt publikummet med sin fantastiske
stemme. Mens Mick Rogers imponerte med sitt gitarspill. Bla. på Deep
Purples "Lazy"
og "Smoke on the
water". Det blir
nok ikke lenge til de er tilbake. 
22. mai 2008 var de tilbake i Norge. Denne gang for å opptre på
Sandnes rock festival.
Igjen kunne de frammøtte fortelle om en topp konsert, der bandets kjente
låter ble presentert på en fin måte.
Mick Rogers og Noel McCalla gledet
rockeglade på Sandnes i mai 2008.
Høsten 2008 var det planlagt
nye konserter med Manfred Mann i Norge, men pga. et hjerteinfarkt hos
sanger Noel McCalla, ble disse planene utsatt på ubestemt tid.
I
et intervju for noen år siden ble Mann spurt om hva som var drivkraften
hans for å fortsette å lage musikk og opptre. Mann
: "aking music is what I do best, so then it's easy to go on
stage every night. It's what I like very much, people coming to the
concerts, see them enjoying the show". Så
selv om han nå er kommet til pensjonsalderen er det ingenting som tyder
på at han roer det ned med det første. Som en av de med lengst fartstid
i musikkbransjen.
|
