Langsomt mot Nord var noe av de mest innovative som skjedde innen norsk musikk på 80-, og 90-tallet. På en spennende måte blandet de norsk folkemusikk med moderne lydbilder. Bukkehorn og synthesizere er instrumenter som hører til hver sine tidsaldre, men i Langsomt mot Nords komposisjoner utfylte de hverandre på en glimrende måte.

For mange som var opptatt av norsk rock, ble bandet inngangsporten til den norske musikkarven. Folketoner man ellers ikke var klar over at eksisterte, framstod i LMNs tolkninger som fengende poplåter. Ikke ulikt det mange britiske artister hadde gjort med sine gamle folkesanger.

Bandet rakk ut å gi ut tre album og en EP mellom 1985 og 1991 før de takket for seg.

Langsomt mot Nord var mer et prosjekt enn et tradisjonelt band, hvor man hentet inn musikere etter behov, med Ola Snortheim som den drivende kraften gjennom hele LMNs levetid. Han var den som hadde folkemusikken i blodet gjennom sin oppvekst i Harpefoss i Gudbrandsdalen. Et sted der tusser og troll, og de norske folkeeventyrene var en viktig del av kulturarven.

Tettstedet Harpefoss.

På Harpefoss ble Ola inspirert av de lokale folkemusikerne Oddvar Nygaard og Ola Opheim, og ikke minst sin far Olav Snortheim. Han var viden kjent og for sitt langeleik spill. Blant annet hadde han deltatt på Festspillene i Bergen 15 år på rad, og han hadde opptrådt i Tsjekkoslovakia og U.S.A. Olavs bror Knut var blant de få i Norge som laget langeleik. Olav Snortheim var også dyktig på bukkehorn, i tillegg spilte han lur og fløyte. Bukkehorn var et instrument som opprinnelig ble brukt for å skremme bort ulven.

På LMNs plater kom pappa Snortheim til å spille på både bukkehorn og langeleik. Noe som ble et kjennetegn på LMNs musikk. Selv var Olav Snortheim litt skeptisk til å blande langeleik spill og moderne instrumenter. Uten at han lot det bli noen hindring fra å delta på sønnens innspillinger.

	Langeleik		Olav Snortheim med sitt bukkehorn

Olav Snortheim : "Jeg synes det er fint at unge folk får inspirasjon fra norsk musikk. De har vært innom musikk fra andre kontinenter, men er komme tilbake til de norske røttene, og har gjort noe med dem. For mange er folkemusikken en hellig ku. Mange vil bevare den urørt. For meg er forandringens lov ubegrenset. Jeg vil at folkemusikken skal leve. Da må den forandre seg (Aftenposten 1985)."

Pappa Snortheim hadde også i alle år vært bevisst på hvilken betydning folkemusikk hadde hatt for folk, før man fikk radio og TV. Olav Snortheim : "Folkemusikken grep direkte inn i folks hverdag før. Da hadde man ikke TV og radio. Folk reiste ikke så mye. Var hjemme. Og til eventyrene hørte folkemusikken. Låtene henger sammen med sagn. De underjordiske, nissene, tussene. Alle hadde sine ord, sine signaler, sine låter. Det er mange oversanslige aspekter ved folkemusikken. Den er en del av den norske sjel. Det var en mening bak. Musikken trøstet med sin enkelhet, det kunne være toner som hjalp i mange situasjoner (Aftenposten 1985).

Olav Snortheim på NKR i 1985, der han blir intervjuet av Steinar Ofsdal.

Ola Snortheim var opptatt av å finne tilbake til grunntonen i norsk kulturhistorie. En tone han mente fantes hos ethvert folkeslag. Ifølge ham var grunnstammen i Langsomt mot Nords musikk den norske naturen og det norske lynne. Ola Snortheim : "Dype daler og høye fjell har utsatt oss for naturens krefter, og preget vårt melankolske sinnelag."

Han var også fascinert av synthband som tyske Propaganda, og det lydbildet de klarte å skape med synthesizere, samplere og sequencere.  Han har i ettertid sagt at LMN var norges første synthband. Navnet Langsomt mot Nord var det Jørn Christensen som kom opp med, etter å ha sett et bilde ved det navnet hengende på Henie-Onstad senteret. Det vil si, det er ingen på det kjente kunstsenteret som har hørt om, eller sett bildet. Verken da eller senere. Så muligens er historien om bildet bare diktning fra Christensens side.

Navnet Langsomt mot Nord kunne like godt vært "En bevegelse mot Nord", for å vise at fokuset lå på den norske musikken.

Men det var en helt annen type musikk Ola Snortheim kom til å gjøre seg bemerket med i tiåret før han begynte på dette prosjektet. Et tiår som førte ham innom mange av de største norske new wave bandene på slutten av 70-tallet, og begynnelsen på 80-tallet.

Som liten var det da også alt annet enn langeleik som interesserte unge Ola. Folkemusikk var : "æsj!", mens The Beatles, Rolling Stones, The Kinks, Hep stars, og The Monkees var det store. Ola Snortheim : "Da jeg var liten likte jeg ikke folkemusikk i rein trass."

En ung Ola Snortheim i hjembygda Harpefoss, der Ola vokste opp sammen med 3 eldre søstre.

Til høyre sees han sammen med budeia Ingrid.

De første platene Ola kjøpte seg var "I`m a boy" med The Who og "Monday monday" med The Mamas & the Papas. I 18 års alderen ble han fan av norske band som Aunt mary, Junipher greene og Prudence. Han var også svak for Inger Lise Andersen (Rypdal), da hun slo gjennom med "Fru Johnsen" og "Romeo & Julie".

Olav Snortheim var mye borte da Ola var liten, gjerne flere måneder i slengen. Ola : "Far reiste bestandig. En måned her, og en måned der." Men selv om faren var mye ute og reiste, og Ola ikke oppsøkte folkemusikken i barndommen, var påvirkningen likevel tilstede. Om enn ubevisst. Ola var svært stolt av faren sin, og når faren deres opptrådte i radio, satt Ola og søstrene og hørte på. Ola : "Vi barna (jeg og mine 3 eldre søstre) var jo himla stolte av han! Det var jo litt råkkandroll det han holdt på med også, på sett og vis.. Vi var svært oppmerksomme når vi fikk melding om at han skulle være på radioen. Det var folkemusikkhalvtimen som var forumet for slikt den gang."

Olav og Ola Snortheim

Ola viste tidlig en interesse for å utøve musikk, men ikke piano og operasang slik faren ønsket. Istedet var det trommer som fascinerte unge Snortheim i barndommen. En interesse foreldrene ikke ønsket at han skulle utøve innenfor deres fire vegger. Så det ble ikke før han flyttet til Oslo i 1974, for å gå på Teleskolen, at han gikk til innkjøp av et trommesett. Settet ble trygt plassert i kjelleren til fetteren på Tonsenhagen i Oslo. Musikken tenkte Ola å drive med på fritiden, da det var i Televerket han planla å ha sitt inntektsgivende arbeid.

En langhåret Ola Snortheim i ungdomstiden.

Ola hadde et stort talent for trommer, og i 1976 ble han med i sitt første band, som han i ettertid har omtalt som Slependen Rev Og Rør. De drev det aldri til noe større, men gjennom bandet kom han i kontakt med Morgan Lindström, som han senere kom til å spille sammen med i LMN. Like etter ble Ola med i dansebandet Greyhound. Et band hvor han iflg. seg selv for alvor ble en dyktig trommeslager. Vokalisten i bandet ga ham det rådet å slå ekstra hardt på skarptromma, noe Ola gjorde. Fra da av ble han kjent som en hardtslående trommeslager. Sin første spillejobb hadde Greyhound på Skjetten ved Lillestrøm, en lørdagskveld i 1976.

Det var som medlem av Pull Out i 1977, at han ble en del av det nyskapende rockemiljøet i Oslo. Her spilte han sammen Andreij Nebb, Volker Zibell og avdøde Kikkan Fossum. Førstnevnte kom til å bli en svært kjent skikkelse i norsk musikkliv i årene som fulgte. I 1978 ble Ola med i Ski Patrol. Et band som snart kom til å bli kjent under navnet Blaupunkt. Da både Snortheim, Harald "Slegga" Haakstad og Kåre Berntsen fra Ski Patrol ble å finne igjen i Blaupunkt. Dette var et band som ble svært populært blant konsertgjengerne i Oslo, der de jevnlig spilte på legendariske Club 7. Snortheim selv har beskrevet disse konsertene som ekstatiske tilstander, hvor det helt tok av. De gjorde seg også bemerket på en amatørband mønstring på Chateau Neuf. I 1980 ga Blaupunkt ut EPèn "Cupfinalen".

Blaupunkt

Av de bandene Snortheim deltok i før LMN, er DePress det som oppnådde størst oppmerksomhet og anerkjennelse. Det ble dannet i 1979 av Snortheim, Andrej Dziubek Nebb, (som han kjente fra Pull Out) og Jørn Christensen. På den tiden var Snortheim fortsatt med i Blaupunkt, men han valgte etterhvert å droppe dem til fordel for DePress, ettersom han hadde større tro på dem.

På denne tiden lyttet Ola mye til pønk/new wave band som Magazine og The Sex Pistols.

Christensen var fra Fredrikstad, og kom til å jobbe sammen Snortheim flere ganger senere. DePress var i likhet med svært mange andre norske band på denne tiden, inspirert av pønk og new wave. De utmerket seg raskt med sin originalitet, ikke minst med Nebbs særegne tekster, på en blanding av norsk, polsk og engelsk. Trioen platedebuterte i 1980 med EPen "Product". I 1981 ga de ut albumet "Block to Block", som fikk mye oppmerksomhet i media. Og som solgte til en sterk 11. plass på VG-lista. Et høydepunkt for DePress var da de kunne gå fram og hente Spellemannsprisen for plata. De ble også kåret til beste band i 1981 av bladet Puls. "Block to block" ble i 2000 kåret til tidenes norske album av landets musikkjournalister.

Deretter begynte forholdet innad i bandet å bli dårlig. Andrej Nebb hadde en væremåte som Snortheim ikke kunne tolerere. Bla var han ufin mot damene. Etter de to albumene "Product" og "On the other side", gikk bandet over i historien i 1983. Selv om bandet hadde en gjenforeningskonsert i 1990, med en etterfølgende plate i 1991. Nebb flyttet senere til Polen, der han har gitt ut DePress` materiale pånytt, uten at Snortheim har mottatt royalties for sin medvirkning på platene. Han har også prøvd å forfalske underskriften til Snortheim i et forsøk på å få ut penger av TONO. Og han har gitt ut en langeleik låt på en av de polske DePress platene hvor Olav Snortheim spiller, uten verken å spørre om lov eller betale for det.

DePress : Jørn Christensen, Andrej Nebb, og Ola Snortheim

Etter oppløsningen av DePress, og hobbyprosjektet Norske Gutter ("Gud signe"), dannet Snortheim og Christensen Circus Modern sammen med bla. avdøde Helge Gaarder. De fikk raskt oppmerksomhet for sin musikk og samfunnssatiriske tekster. I 1984 ga de ut albumet "Circus Modern" og EPèn "Karianne". I 1985 kom albumet "Pans Pauker". Pga. medlemmenes mange prosjekter, ble bandet oppløst etter kort tid. I 1984 deltok Snortheim også på Gaarders album "Eine Kleine Angstmusik".

Circus Modern

Selv om Snortheim hadde bodd i Oslo i mange år, og vært en viktig bidragsyter til den norske new wave bølgen, hadde han fortsatt en forkjærlighet for folkemusikken han hadde vokst opp med hjemme på Harpefoss. Som faren hadde vært en formidler av i mange år. I den siste tiden med DePress hadde han også sett hvordan Andrej Nebb brukte polsk folkemusikk og blandet det med DePress` new wave inspirerte rock. Noe som ga et spennende resultat. Snortheim tenkte da at dette måtte det være mulig å gjøre med den norske folkemusikken også. Han var også litt oppgitt over hvordan norske musikere lot seg blende av den anglofile musikktradisjon, uten å være seg bevisst den norske. Snortheim mente den hadde like mye spennende å by på.

Så i 1985 fikk han med seg Jørn Christensen og startet Langsomt mot Nord. På begynnelsen av 80-tallet hadde både Christensen og Snortheim mange jern i ilden, slik at det ikke var tid til å gjøre det før. Dessuten var de avhengig av økonomisk støtte utenfra for å kunne starte opp. I 1983 søkte de Kassett avgiftfondet om penger, og noe senere fikk de 35.000 kroner. Uten de pengene hadde prosjektet aldri blitt en realitet.

Faren Olav ble en viktig del av prosjektet selv om han aldri var med i studio. Flere av opptakene med Olav var hentet fra NRKs arkiv, der Ola og Jørn satt i flere timer og hørte gjennom gamle bånd. Noe av dette ble kjøpt fri fra NRK for 600 kroner, og brukt på plata. Bla. et opptak av "Naglet til et kors paa jorden", som faren framførte på sitt bukkehorn i 1959.

De redigerte, tok bort, og la til ting i Sigma studio i Bergen. Stedet lå helt ute i havgapet, noe som ble en fin inspirasjon for Jørn, Ola, og produsent Erling Lund. Etter sigende fikk de med seg mange vakre solnedganger, men ingen soloppganger, av naturlige årsaker. Ola : "Studiobeliggenheten var perfekt til denne plata. Sigma studio ligger i et hus som står på påler ute i vannet, og når vi hadde pause var det bare å sette seg på terrassen og se utover fjorden. Det var en utrolig fin periode hvor vi jobbet kreativt hele tiden" (Nye takter, 1985).

Jørn Christensen og Ola Snortheim

Ola skrev selv det meste av musikken til LMN, med inspirasjon fra de folketonene han hadde hørt på Harpefoss. Det meste var instrumental musikk, med koring på enkelte av låtene. Årsaken til dette var ifølge Jørn Christensen at det ikke var ord å sette til musikken. Jørn Christensen : "Husk at Olav Snortheims musikk ikke var med sang, men tradisjonell norsk folkemusikk. Altså heller ingen stev (rim) eller lignende. En nasjonalromantisk stemningsreise er det vi er på. Intet mindre."

I utgangspunktet hadde de tenkt at plata skulle bli mer rock orientert. Men utstyret de hadde tilgjengelig i studio gjorde at plata endte opp som stemningsmusikk istedet for rock.

Jørn Christensen med Olav & Ola Snortheim

Flere norske aviser, deriblant Aftenposten fattet interesse for Snortheim/Christensens prosjekt. I artikler om bandet, hadde de overskrifter som  "Computere og bukkehorn", og "Folkemusikk og rock". De var spesielt opptatt av at de brukte bukkehorn og langeleik sammen med moderne instrumenter som trommer, el-gitar, synthesizer og computere. Låter som gjerne ble framhevet fra plata, var "Hymne", "LMN", og "Demring".

Langsomt mot Nord fikk også oppmerksomhet i TV og radio. Den lekne "Nissedans" ble gjerne spilt for å vise hva det gikk ut på. De opptrådte i Ivar Dyrhaugs program Kanal 1 på NRK, der de sammen med Olav Snortheim framførte "Tusselåt". Olavs langeleik var det dominerende elementet på "Tusselåt". Og i programmet var Dyrhaug og Steinar Ofsdal svært fascinert av det spesielle instrumentet.

Ola Snortheim ( i bakgrunnen) og faren Olav framførte "Tusselåt" på NRK i 1985.

Det norske folk fikk da se langeleik brukt i en annen setting enn det de ellers var vant til.

Som gjestemusikere på plata, hadde de med seg bassisten Frank Hovland, og sangeren Kjersti Bergesen. Sistnevnte var en dame som hadde bakgrunn fra band som Secret Mission og Ken Dang. Hun hadde en kraftfull stemme med et visst soulpreg, som passet bra til den svale låta "Hymne". Senere kom hun til å bli en av de mest kjente programlederne på TV, i program som "God ettermiddag, Norge", "Tid for mat" og "Tid for hjem". Jørn og Ola opptrådte sammen med henne på TV programmet Kanal 1 på NRK i 1985, der de framførte "Hymne".

Kjerstin Bergesen er nok mer kjent som programleder på TV2, enn som sanger i LMN.

Albumet "Langsomt mot nord" ble gitt ut 1. november 1985 på det bergenske selskapet Famous Records, og distribuert gjennom CBS. Famous records laget en annonse for plata, med ordene : "Hei norske fjell, budeier og Dovregubber, hurra for Snortheim og Christensen og computeren. UNN DEG DENNE NORSKE PERLE!"

LPen "Langsomt mot nord" (med stickeren oppe til venstre), og den senere CD versjonen av plata.

Plata solgte i 6000 eksemplarer. Den kunne solgt mye mer, men selskapet gadd ikke å trykke opp flere eksemplarer enn 6000. I 1989 ble "Langsomt mot Nord" imidlertid gitt ut av Sonet på cd, under det forkortede navnet "LMN", i et beskjedent opplag på 500 eksemplarer. Noe som har gjort den til et yndet samleobjekt i dag.

Ifølge Famous records var det interesse for LMN i land som England, Italia, Sveits og Frankrike. Og visstnok fantes det i mellom Europa en utgave av plata kalt "Gare du Nord".

Coveret til plata var tydelig inspirert av Theodor Kittelsens berømte maleri "Soria Moria Slott", selv om Ola Snortheim mener det er en tilfeldighet. Bildet var tatt oppe i Gudbrandsdalen.

Theodor Kittelsens "Soria Moria Slott"

"Langsomt mot Nord" framstod som en elektronisk plate, med bruk av folkeinstrumenter. At Jørn og Ola hadde bakgrunn fra rockebandet De Press, var det vanskelig å høre. "Ola drar til Myklagard" var den eneste låta hvor Jørns elektriske gitar kom i forgrunnen. Til den ble det også laget en kostbar video, delvis finansiert med midler fra Kassettavgiftsfondet. Den var utvilsom en av de mest proffe videoene som ble laget til en norsk låt på 80-tallet. Med jaktende ulver, og folk kledd i gamle drakter, på et festlokale. Den ble vist på NRK TV, på Sky Channel i deres norske uke, og i pausen av Steffen Tangstads VM kamp.

Jørn og Ola (med ryggen til), i forbindelse med innspillingen av videoen til "Ola drar til Myklagard"

Handlingen i videoen hadde sin bakgrunn fra en historie Ola Snortheims oldemor hadde fortalt. Om en spelemann som etter en opptreden på lokalet, skulle krysse isen på vei hjem. Her fikk han en flokk med ulv etter seg, som kom stadig nærmere. For å holde flokken på avstand tok han fram fela, og laget iltre toner. Samtidig som han gikk baklengs for å holde øye med dyra. Spelemannen kom seg over isen og fant hus, akkurat idet den siste strengen på fela røyk. Olas oldemor skal ha vært tilstede på denne festen, en gang i 1842.

I videoen var det Lars Lillo-Stenberg fra DeLillos som fik æren av å spille felemannen.

Videoen til "Ola drar til Myklagard" med Lars Lillo-Stenberg (til venstre) som felemann.

20. november 1985 fikk Langsomt mot Nord og deres debutalbum fyldig omtale i Aftenposten. Med overskriften 'Vakker musikk langsomt mot nord' skrøt Tor Marcussen av plata : "Møtet mellom den gamle folkemusikken og de unge rockerne har vært uvanlig fruktbar. 'LMN' anbefales som noe mer enn et artig eksperiment. Platen forteller om røtter, arv, toleranse, respekt, og om iboende skjønnhet."

En stund etter utgivelsen av "LMN", framførte Langsomt mot Nord folkesangen "Fanteladda" på ungdomsprogrammet Halvsju på NRK. Langeleikspillet ble gjort av ei jente som het Hilde. Jørn og Ola hadde jobbet med låta i en kjeller i forkant av programmet. I 1991 ble "Fanteladda", eller "Fanteladden" som den da het, gitt ut på albumet "Hildring". Ola : "grunnen til at den bærer navnet 'Fanteladden' på hildring, er at da vi benyttet deler av det gamle arret (som het "Fanteladda") var det allikevel så lite igjen av det opprinnelige langeleiktemaet at man iallefall måtte lage en variant av navnet."

Langsomt mot Nord på NRK programmet Halvsju i 1985.

Deretter skulle det gå tre år før Snortheim igjen fant tiden inne for å gi ut en plate under LMN navnet. I mellomtiden spilte han litt med DeLillos og Auto Union. Sistnevnte band spilte ifølge Ola "power-symfo-pop-trash-pønk". I Auto Union var også Morgan Lindström med, som han kjente fra Slependen Rev & Rør på 70-tallet. Lindström hadde klassisk bakgrunn, i tillegg til at han hadde spilt i en rekke rockeband.

  Auto Union. Fra venstre : Ola Snortheim, Petter Guthe, Morgan Lindström, og Steinar Brekke

Da LMNs neste album "Westrveg" kom i 1988, var Jørn Christensen byttet ut med nettopp Lindström. Avtalen var at Jørn Christensen skulle være med på "Westrveg" også. I et intervju med Dagningen i 1986 sa de to at et nytt LMN album ville være klart i 1987. Og at det muligens kom til å hete "Element", eller "LMNt". I samme intervju innrømmet Ola at det var indre turbulens i gruppa.

Snortheim satt i sitt lille studio og ventet og ventet på at Christensen skulle dukke opp, men Christensen var for opptatt med å jobbe med De Lillos og det som skulle bli Mercury Motors. Så etter to år valgte Snortheim derfor å fortsette uten ham. Ola : "Opprinnelig var det meningen at Jørn skulle være med, men han var så opptatt med Mercury Motors og andre prosjekter, at jeg ikke hadde tid til å vente på ham lenger."

Ola Snortheim og Morgan Lindström

Snortheim hyret inn kremen av norske musikere på platen, slik som Jon Eberson (gitar), Eva Knardahl (flygel), Knut Buen (hardingfele), Brynjar Hoff (oboe), og Steinar Ofsdal på seljefløyte. På forhånd hadde de satt opp en liste over musikere de ønsket å bruke, og de fleste av dem var svært positive til å bli med på innspillingen. Samarbeidet med disse kjente musikerne gikk stort sett smertefritt, selv om det var uvant for Ola at de måtte ha noter for å spille sin del. Buen og Knardahl hadde heller ikke brukt hodetelefoner før, noe som skapte muntre episoder.

Teknikere på "Westrveg" var Anders Lind, Jan Erik Kongshaug, og Øystein Boassen. Den ble mikset i Silence studio i Sverige.

Resultatet ble det som de fleste anser for å være den beste LMN platen. Også Ola og Morgan var fornøyd med resultatet. Ola : "Du kan si at det er en ganske gjennomarbeidet plate." Morgan : "Gjennomarrangert!" Mens den forrige plata ble til etter 8 uker i studio, hadde Ola holdt på med denne plata et års tid. En annen forskjell mellom de to platene, var bruken av sampling. Ola : "Denne gangen har vi også benyttet oss av EDB-teknikk for å få overført musikken. Bla. har vi benyttet oss av sampling. Det foregår på den måten at lyden blir overført via en computer til f.eks. et keyboard. Vi kan lage akkurat den lyden vi vil. Den får vi så over på keyboardet, og kan f.eks. spille hardingfele og bukkehorn på et keyboard. Det er veldig spennende. (Arbeideravisa, 1988).

Lindströms største bidrag til plata, var hans kunnskap om bruken av de nye instrumentene. Ola : "Jeg aner ingenting om teknologi, men det gjør Morgan. Men jeg bruker gjerne teknologi etter å ha lært å 'snakke' med den. Uansett hva slags musikk du spiller er det resultatet, og ikke fremgangsmåten som teller."

Også denne gang ble farens opptak som NRK hadde rettighetene til, brukt på innspillingen. Blant annet tre bukkehorn melodier. Siden sist hadde faren gått bort. Olav Snortheim døde 2. februar 1988, 77 år gammel. Han var født i Vestre Slidre i Valdres. I begravelsen hans ble "Naglet til et kors paa jorden" fra debutalbumet "Langsomt mot Nord" framført. På låta spilte Olav Snortheim bukkhorn. Ola : "Det ga oss en veldig konkret følelse av verdien i dette : å føre en tradisjon videre."

Olav Snortheim : 1911-1988

"Gjetarlåter fra Valdres og Gudbrandsdal" inneholdt bukkehornopptak fra et seterstevne i Folldal i 1956.

Selv om de brukte digitale hjelpemidler, var Ola opptatt av å ta vare på det ekte i musikktradisjonen, men på 80-talls måte. Ola : "Vi tar vare på gamle stev og sanger, og gjør dem populære for dagens ungdom."

"Westrveg" var langt mer orkestral enn forgjengeren, noe som ga den et nesten klassisk preg. I tillegg til at den var instrumental, slik alle låtene på LMNs plater var. Det var en blanding av folketoner og Snortheims egne komposisjoner, uten at man kan høre forskjellen. Som tittel på de instrumentale låtene hadde Ola kommet opp med svulstige navn som "Faërie", "Euryanthe", og "Sibilja". Navn han tildels hadde funnet i gamle Edda kvad. Ola : "Navnene er kommet til sist. De betyr ingenting, eller er løse assosiasjoner. Det er vanskelig å finne på navn til instrumentalmusikk." (Klassekampen,1988)

Morgan og Ola

"Westrveg" ble gitt ut på det store selskapet CBS. Ola håpet det ville bety at produktet deres ble tatt bedre vare på, bla. med nødvendig markedsføring. Den ble også markedsført i Sverige.

Plata fikk oppmerksomhet på NRK, der de to ble invitert til Lørdagsrevyen. De opptrådte også i ungdomsprogrammet Top Pop (med opptak fra Rockefeller i Oslo, hvor LMN spilte sammen med Colours turned red). Petter Nome i Lørdagsrevyen fikk laget en morsom video for  "Seljespretten", hvor også pianisten Eva Knardahl var med. Den ble vist på TV endel ganger.

I musikkbladet Beat ble "Westrveg" sammenlignet med et 3-D postkort fra Hardanger. I et intervju med Arbeiderbladet sa Ola at LMNs musikk passet best når man reiste med helikopter over Hardangervidda. Men en biltur i den norske naturen kunne også danne en passende ramme for musikken. I Dagbladet omtalte Ola musikken som "fjøs-disco". Mens i en annen avis beskrev han den som "Rocke-Ola fra Oslo vs. folk-Ola fra Harpefoss."

"Gufsi fraa Fjellom" ble gitt ut som singel fra plata i 1988.

Singelen "Gufsi fraa Fjellom", med tittellåta "Westrveg" på baksiden.

Dessverre nådde ikke "Westrveg" VG- lista, med sine 7000 solgte eksemplarer. Da den ble gitt ut i september 1988. Noe som var en liten nedtur for både de to, og plateselskapet. CBS hadde lagt lista på 15.000, og valgte å droppe LMN da salgstallene ikke innfridde. Ola Snortheim : "På grunn av at CBS sa nei, visste hele bransjen plutselig at vi var skippet av et stort selskap. Det betydde at Langsomt mot Nord ikke er noe å satse på for oss heller."

"Westrveg"

Deretter skulle det igjen gå tre år før LMN ga ut plate. I mellomtiden var Snortheim aktiv i bandene Man Brand og Gud & Hvermann.

I 1991 kom den siste Langsomt mot Nord plata, kalt "Hildring". Den var i realiteten spilt inn to år tidligere, i 1989, men ble ikke gitt ut før. Igjen hadde Snortheim byttet samarbeidspartner. Lindström forsvant ut for å jobbe med bandene Myrra og The Pentatones.

Inn kom i stedet Espen "Beranek" Holm, som tidlig på 80-tallet ble kjent gjennom hitlåta "Dra te Hælvete", og albumet "Trigger". Beranek og Snortheim hadde spilt sammen i 1982, i Øyvind Hånes` prosjekt "Spastisk Ekstase". I årene etter hadde de holdt kontakten. Beranek var en stor fan av Snortheims musikk. Beranek : "Det var jeg som kjøpte den første skiva." Og : "Jeg har alltid likt platene til Langsomt mot Nord. Selv om musikken har ligget langt utenfor mitt eget musikkuttrykk, har jeg likevel følt meg beslektet med musikken". Og da Ola kom over på CBS i forbindelse med innspillingen av "Westrveg", tok de opp samarbeidet. Felles interesse hadde de to i de nye elektroniske instrumentene. Beranek regnet seg selv som datafrik, som gjerne leste bruker manualene til synthesizerne på senga.

Snortheim var godt fornøyd med å få med seg Beranek i LMN. Snortheim : "Espen har tilført LMN ideer, fine lyder, arrangement. Han har en uvurderlig kjennskap til teknologi." (Puls, 1992).

Ola Snortheim og Beranek. Trommesettet hadde Ola fått dekorert med rosemaling.

Konseptet var det samme som på de to foregående platene, men ikke fullt så ambisiøst. Man hadde hyret inn musikere som Torstein Kvenås (fløyte), Fredrik Sager (gitar), Odd Hannisdal (fiolin), Synnøve Hannisdal (trombone), og Magne Hesjevoll (hardingfele), for å nevne noen. Ikke fullt så merittert som de som deltok på "Westrveg", men likefullt svært dyktige folk.

Snortheim og Beranek var godt fornøyd med det ferdige resultatet. De følte låtene var bedre enn tidligere, og at plata hadde mer substans. Den var også mer akustisk og lavmælt enn de to foregående utgivelsene. Ola Snortheim : "'Hildring' er mye mer akustisk enn de to første skivene. Linjene til norsk folk-tradisjon er mer direkte. Musikk skal oppfattes som musikk.  Ikke som rock,  jazz, folk. Spesielt folk i plateselskapene er opphengt i båstenkning."

Om man var opphengt i båstenkning eller ikke, så var det lett å få assosiasjoner til noe nasjonalromantisk, med titler som "Vårvons pris", "Brynhild", "Troll", "Fanteladden" og "Dovrehall". Tema for plata var ifølge Ola våren.

De to mente også at de hadde hentet inspirasjon fra den "langsomme" folkemusikken med bakgrunn i salmetradisjonen, og ikke "hopp-sa-sa" varianten. Ola Snortheim : "Det er en rik salmetradisjon i den norske folkemusikken."

Ola Snortheim og Beranek.

En låt som ble spilt inn til denne platen men som ble utelatt fordi den ikke passet inn, var "Skakketor".

Med unntak av to langeleik låter med Olav Snortheim, var hele plata skrevet av Ola. Selv mente Ola at han egentlig ikke kunne noe annet enn å komponere musikk og spille trommer. Ola : "Egentlig kan jeg ingenting. Ikke kan jeg noter, og ikke kan jeg spille. Jeg spiller med en finger. Men jeg må alltid ha noen til å ordne med akkordene og alt det andre."

Det ble laget en egen Langsomt mot Nord logo.

Det meste var spilt inn i hans egen kjeller i Oslo. Den ferdige mixen ble gjort på DAT, i et rom som ikke var større enn 6 kvadrat. Fordelen med å spille inn plata på denne måten, var at de kunne bruke all den tiden de ville. Hadde de leid et dyrt studio, ville det vært andre krav til effektivitet.

"Hildring" ble gitt ut på det lille plateselskapet Origo Sound, med base i Fetsund. Et selskap som satset idealistisk på smal instrumentalmusikk. Det var faktisk selskapet selv som tok kontakt med Ola for å høre om han hadde noe de kunne gi ut. Og Ola som på den tiden var lei av å få 'nei" fra plateselskap, var positiv til henvendelsen. Ola : "På et tidspunkt da jeg var fryktelig lei av å få 'nei', ringte de og spurte om jeg hadde noe. Flott sa jeg, jeg sitter på en ferdig DAT-master."

"Hildring"

Origo sound ønsket å presentere "Hildring" i inn og utland som et new age album. Noe Snortheim ikke var helt fornøyd med. Han likte heller ikke betegnelsen frilufts mann som ble brukt om ham, selv om musikken han skapte hentet inspirasjon fra norsk natur. Han sa selv til bladet Beat i forbindelse med utgivelsen av plata, at han heller sitter inne i leiligheten sin og tenker tilbake på bondelandet i sin barndoms Gudbrandsdal, når han skriver låter, enn å fly ute i naturen. Også musikkbladet Puls hadde et oppslag om Langsomt mot Nord etter utgivelsen av denne plata. Headingen på oppslaget var : "På jakt etter det rette Bleep", som for å illustrere at de to var elektronerder.

Langsomt mot Nord ble omtalt i musikkbladet Puls i 1992.

Også Dagens Næringsliv så likhetstrekk mellom den blomstrende New age bevegelsen på starten av 90-tallet, og LMNs musikk, i en artikkel de hadde om bandet. De sammenlignet også bandet med Bel Canto.

28. februar 1992 hadde Aftenposten et helsides oppslag om Langsomt mot Nord i forbindelse med utgivelsen av "Hildring". Og som tidligere var avisen positiv til det bandet hadde å presentere : "Som en musikalsk hildring i det fjerne, langsomt stigende mot oss i horisonten, kommer uvante toner ut av høytalerne."

Espen og Ola avbildet i Aftenposten i februar 1992.

Etter albumutgivelsen gjorde Snortheim og Beranek en konsert i Hammerfest i forbindelse med Rock On Top Of Europe. De gjorde også en konsert på Hulen som det gikk fråsegn om. Og de opptrådte på en gratiskonsert for bevaring av spikerverket i Nydalen, Oslo. På den konserten bestod bandet av Espen Beranek Holm (synther / keyboards), Fredrik Sager (gitar), Bernt Biberg (bass), Tora Ulstrup (vokal / keyboards), Torstein Kvenås (fløyter), og Ola Snortheim på trommer.

LMN var i utgangspunktet skeptisk til å i hele tatt gjøre livejobber, da det krevde så mange musikere involvert, at det ble for tungrodd å gjennomføre. 

"Hildring" satte en verdig avslutning på LMN prosjektet. Snortheim hadde egentlig tenkt å lage et dobbelt album i forbindelse med OL på Lillehammer i 1994. Men dessverre ble det aldri noe av den platen. Inspirert av avslutningsseremonien til vinter OL i Albertville (1992), hadde han også laget en "Olympia-galopp" som kunne brukes som vignett melodi for OL.

Han hadde også planer om å spille inn et helt album med farens langeleik spill. Ola : "Jeg har samlet en del stoff, og er igang med prosjektet."

Ola hadde mange ideer som han ønsket å jobbe videre med, men dessverre var ikke plateselskapene like entusiastisk.

Espen Beranek Holm hadde uansett planlagt å avslutte LMN prosjektet, da han ønsket  å gi ut en ny Beranek plate. På den plata ønsket han å ta med seg tankegangen fra LMN tiden.

Generelt kan det sies at dårlig platesalg, liten interesse fra  plateselskapene. Og opplevelsen med å sitte i to år i studio og vente på en som aldri kommer, gjorde at Snortheim fikk hele Langsomt mot Nord prosjektet litt opp i halsen. Han bestemte seg for å bruke energien sin på andre ting istedet.

Ola Snortheim

Utover 90-tallet var han med i band som Streethawks, Femi Gange, Myrerskog, Minstemenn, The Lonely Crowd, Jokke m/ Tourettes, og Sterk Naken &  Biltyvene. Samtidig som han kjørte drosje i Oslo. I rockebransjen hvor inntektene kan være veldig opp og ned, var det nok godt å ha noe fast å forholde seg til. 

Ola Snortheim (til venstre) som medlem av The Lonely Crowd.

Et band som fikk platekontrakt med svenske Mega records.

Snortheim kan se tilbake på sine 30 år i rockefaget med stolthet. Han har medvirket i mange av de viktigste bandene i norsk rockehistorie. Der Langsomt mot Nord kanskje fremstår som det mest spennende av dem alle. Dessverre fikk ikke Ola og hans menn den oppmerksomheten og salget de hadde fortjent.

Webmaster : Jeg vil takke Ola Snortheim for verdifull informasjon om hans musikalske liv. Noe som gjør denne biografien mer meningsfull. I tillegg vil jeg takke Kenneth fra www.ultra-pop.org som har bidratt med bilder og intervjuer fra musikkpressen på 80-tallet.

De som er inne på Facebook har mulighet til å bli medlem av Langsomt Mot Nord gruppen som er opprettet der. Hvor bandets videoer, og flere bilder er tilgjengelig.