Hothouse Flowers

Leo Barnes : Født 5. oktober 1955, Dublin, Irland

Jerry Fehily : Født 28. august 1963, Dublin, Irland

Liam O'Maonlai : Født 7. november 1964, Dublin, Irland

Peter O'Toole : Født 1. april 1965, Dublin, Irland

Fiachna O'Braonain : Født 27. november 1965, Dublin, Irland

Hothouse Flowers markerte seg på slutten av 80-tallet som nok et spennende rockeband fra den grønne øya. Foran en halv milliard TV-seere i forbindelse med Melodi Grand Prix i 1988, ble platekjøpere over hele Europa kjent med dem og låta "Don`t Go". Den ble starten på rekke suksessrike singler og album fra dette bandet, som hentet inspirasjon fra irsk folkrock, og amerikansk gospel.

Bandet ble startet av sanger og keyboardist Liam O'Maonlai, og Fiachna O'Broainain på gitar, i april 1985.

I starten kalte de seg The Incomparable Benzini Brothers, og var som et gateband å regne. De brukte å dra ned til Grafton Street i Dublin hvor de tok seg noen øl og spilte for forbipasserende. Samme år deltok de i "Street Entertainers of the Year". En konkurranse som de vant. Etter seieren ble også Peter O'Toole (bass), Leo Barnes (saksofon), og Jerry Fehily (trommer) med i bandet. De skiftet da navn til The Hothouse Flowers. Etter et Wynton Marsalis album.

Bandet fikk mye oppmerksomhet før de i hele tatt hadde skrevet under på en platekontrakt. Bla. i det prestisjetunge magasinet Rolling Stone. De kalte bandet for "the best unsigned band in the world". Gjennom seieren i konkurransen fikk de sjansen til å spille i det irske TV programmet "The late late show". Denne kvelden satt Bono fra U2 og så på programmet. Han ble imponert over deres spilleglede og tok kontakt med bandet. Han tilbød dem kontrakt på hans nystartede plateselskap Mother records. Den første singelen de ga ut på Mother, var "Love Don't Work This Way" fra 1987.

Liam O'Maonlai tar en øl med sjefen...

Dette gjorde bandet enda mer interessant for pressen, som begynte å sammenligne dem med nettopp U2. De så likhetstrekk mellom Bono og Liam O'Maonlai, og The Edge og Fiachna O'Broainain. I 1987 dro Hothouse Flowers også på turne i England.

I 1988 signerte bandet platekontrakt med det større selskapet Polygram. Her ga de ut debutalbumet "People" samme år. Den gikk til topps i Irland, og holdt seg der i 10 uker. Men det førte likevel til liten interesse i England.

Gjennombruddet for bandet utenom Irlands grenser, kom etter at de opptrådte med videoen til "Don`t go" i pausen på Eurovision Song Contest fra Irland det året. Bandet var i utgangspunktet negativ til å stille opp i et slikt arrangement. Da de fryktet det kunne skade omdømmet deres. Men ideen om å vise bandet som omstreifende gatemusikanter i de ulike landene som deltok i GP, gjorde at de ble positive. Da det ville vise den sanne siden av bandet.

Singelen "Don`t go".

Etter dette, ble "Don`t go" en stor hit i de fleste europeiske land. Og like etter var det albumet "People" sin tur til å gjøre det bra på listene. Denne gang hadde engelskmennene fått øynene opp for Hothouse Flowers. Med en 2. plass i juni 1988. I Norge nådde plata en 11. plass i juli. I U.S.A. ble plata en moderat suksess med en 88. plass. Mens i Australia gikk den til topps.

Låta var skrevet av Liam som en bønn til en kamerat som lå i koma etter en motorsykkelulykke. Dessverre døde kameraten like etter.

Liam O'Maonlai

Plata fikk god kritikk, men bandet ble kritisert for å ligne for mye på Van Morrison og Bruce Springsteen. To artister de ikke engang hadde plater av i samlingene sine. Men generelt var alle som, uttalte seg om bandet veldig positive.

I 1989 dro bandet på turne i U.S.A., Canada, Japan, samt en opptreden på Grastonbery Festival in England. Hele tiden hadde de det neste albumet i tankene. Men pga. "People" gjorde seg gjeldende i stadig nye land, og de hele tiden var på farten med konsert opptredener, intervjuer, og TV-opptredener, ble ikke den nye plata spilt inn før i 1989. Noen av låtene ble spilt inn i U.S.A., her deltok noen av bandmedlemmene på Indigo Girls` debutplate.

"Home" fra 1990 fortsatte i det sporet de hadde startet med på "People", med genuin spilleglede, og flotte låter. Spilt av tradisjonelle instrumenter. Plata hadde ikke noen "Don`t Go" til å løfte den opp på listene. Men "Give it Up", "Movies", og en versjon av Johnny Nash`s "I can see clearly Now", var likevel fengende låter. I tillegg inneholdt plata en irsk folkesang i "Seoladh na nGamhna". Bandet har i hele sin karriere blitt sammenlignet med andre artister. Og her ble de igjen sammenlignet med landsmannen Van Morrison. De ble samtidig omtalt som de irske hippiène. Muligens pga. den positive spiriten i plata, og band medlemmenes lange, flagrende hår.

Plata nådde en fin 5. plass i England. Mens i Australia og Irland gikk den til topps. Deretter bar det ut på turne igjen.

Deres 3. plate "Songs from the Rain" kom ikke før i 1993. Og i årene som var gått siden "Don`t go", hadde interessen for bandet falmet endel. Men "Songs from the Rain" var likevel det beste albumet bandet hadde gitt ut. Det var mer sjelfylt, lavmælt, stemningsfullt og velprodusert. Flere kritikere holdt albumet som noe av det bedre som var laget. Med flotte låter som "An emotional Time", "Be good, "One tongue" og "Isn`t it Amazing". Førstnevnte var skrevet sammen med David A. Stewart (Eurythmics), og fanger en sensommer stemning i hippieånd, med falsettsang og e-bow dominert gitarspill.

Plata nådde 7. plass i England. Noe som skulle bli bandet`s siste topp 40 plassering der. Etter dette skulle det gå 5 år før bandet pånytt kom sammen for å lage plate. Sanger Liam ble med i et band sammen med Tim Finn fra Crowded House som de kalte ALT, han var også med i et band som het Donal Lunny Band. Han var ute og turnerte med begge bandene. I denne perioden giftet han seg også med den 19 år gamle Aiofe. En dame han senere skrev flere sanger om.

Peter O`Toole og Fiachna O'Broainain dro på turne med Michelle Shocked, og spilte inn plate med henne i denne perioden. Før deres neste album "Born" kom ut, hadde Leo Barnes og Jerry Fehily sluttet i bandet. Etter mange år med reising og gjentagende forsøk på å slå gjennom i U.S.A. var de blitt klar av bandet, og av hverandre. Så de ble på en måte oppløst rundt 1994. Men i 1997 hadde 3 av de opprinnelige medlemmene fått lyst til å gi ut plate igjen. De fikk da med seg Dave Clarke på trommer. Hothouse Flowers var dermed en kvartett.

Plata "Born" ble spilt inn på Jamaica og i Dublin i 1998 med "The godfather of Reggae", Joe Higgs. Plata beskrives som en sommerplate, selv om den på mange måter ligner på deres første plater. Dog med en litt røffere gitarlyd. Og med sterkere bruk av elektrisk gitar. Plata ble av pressen mottatt som et kjært barn som var kommet hjem. Men selv om kritikkene var fine, solgte ikke plata all verden.

Etter dette bar det ut på turne igjen i både 2000 og 2001. I 1999 ga de ut liveplata "Live". Og i 2000 kom "The Best of Hothouse Flowers". En plate som av en merkelig grunn manglet låtene fra "Songs from the rain". Og dermed var ganske verdiløs. Dette ble rettet opp i 2004 med plata "Greatest Hits", som var samme plata som fra 2000, men med de beste låtene fra "Songs from the rain".

I 2004 var de også tilbake med et nytt album kalt "Into your heart". Og igjen hadde de laget en plate med inspirasjon fra folk rock og gospel. Ikke minst i singelen "Your love goes on", hvor de hadde fått med Dublin gospel choir. Plata er likevel laget i en mindre skala enn de foregående albumene. Bla. valgte de å produsere plata. For fansen som hadde ventet i mange år på nytt materiale fra drivhus gutta, var dette en kjærkommen plate. I tillegg har de gitt ut plata "Vaults Vol. 1". Som er materiale fra årene 1995 til 1998, med låter som ikke kom med på "Born".