|
Holly Johnson
(William Holly Johnson)
: Født 9. februar 1960, Khartoum, Sudan
Peter Gill :
Født 8. mars 1964, Liverpool, England
Brian Philip
John Nash :
Født 20. juni 1963, Liverpool, England
Mark O'Toole
: Født 16. januar 1964, Liverpool, England
Paul William
Rutherford :
Født 8. desember 1959, Liverpool, England
Ryan
Molloy
: Født Monkseaton, Tyneside, England Jed
O`Toole
: Født Liverpool, England |
 |
Frankie
goes to Hollywood er historien om 5 Liverpool gutter som kom
sammen pga. kjærligheten til musikken. Og for å ha det morsomt
sammen.
Det er også historien om en av de største
suksessene på 80-tallet der singlene "Relax"
og "Two
Tribes
(sammen med
"Do they know it`s Christmas?" : Band Aid)
var de mest solgte på 80-tallet.
Bandet hadde dyktige bakmenn til å styre
musikk produksjonen og markedsføringen. De skapte klesmote på
80-tallet, med "Frankie says relax"
skjorter. Og de sjokkerte fjernsynskanalene
med sine vågale musikk videoer. Dessverre ble de oppløst
allerede i 1987, etter kun å ha gitt ut to plater sammen. Men
minnet om de 5 og deres fengende låter lever videre i beste
velgående, ennå idag. Sanger
og frontmann Holly Johnson
hadde fått interessen for musikk etter å ha sett
David Bowie
opptre på Liverpool empire. Holly : "Oh it was fab. The best
show ever." Men istedet for å kle seg ut som Bowie slik så
mange andre gjorde, prøvde Holly å etterligne Bowies kone Angie. Han vokste opp i
Wavertree, Liverpool, hvor
også gaten Penny Lane ligger. På skolen ble han kalt Joyful
Holly. I barndommen sang han i et kor, noe han likte
oppmerksomheten han fikk da han opptrådte.
I 1965 begynte han på
St Mary's C of E
Primary school. Han
likte best å leke med jentene i klassen. I tidlig alder begynte
han å skrive sine egne låter. Den første skrev han ved hjelp et
klokkespill. Siden han var liten
hadde Holly også elsket å kle seg på en provoserende måte. Enten det
var som en
Judy Garland
kloning, eller som pønker med hanekam.
I 1972 begynte han på
Collegiate Grammar School
i Liverpool. En skole for gutter. Her spilte han på rugbylaget.
Et senere bilde av Holly sammen med
moren sin. Sitt første band
Spitfire boys
dannet han sammen med Liverpool legenden
Pete Wylie
i 1973.
Han farget også håret sitt, og framstod generelt som fargerik.
Han ble derfor kalt Joyful Johnson. Han kjøpte seg en akustisk
gitar med røykekuponger han hadde fått da han byttet bort David
Bowie platene sine.
I 1976 sluttet han også
på skolen, da han og kameraten
Honey Heath
ble mobbet pga. sine
framtoninger. Istedet ble han med i pønkbandet Demi Monde. Han
opptrådte også som soloartist, der han som oppvarmingsartist
framførte
Jacques Brels "My death".
Litt senere ble Holly med i
Big in Japan på bassgitar.
Deres første singel som het "Big in Japan" kom i
november 1977. Som så mange andre Liverpool band på denne
tiden, opptrådte de på in stedet Eric`s, hvor også band som O.M.D.
hadde sine første spillejobber. Bandet Big in Japan så til å
få sitt gjennombrudd med denne 1. singelen, etter å ha
opptrådt på TV showet So it goes.
Ifølge Holly var Big in Japan det hippeste bandet i Liverpool på
slutten av 70-tallet Og kjente artister som
Julian Cope, Ian
McCulloch og
Pete Wylie
brukte å komme for å se dem opptre, og bli inspirert til å danne
band som Echo
& the Bunnymen, Wah
og The
Teardrop explodes.
Big in Japan gjorde også en turne sammen. Flere store plateselskaper
var interessert, men ingenting hendte. Så i juni 1978 bestemte
Holly seg for å gå solo. Resten av bandet holdt det gående et
par måneder før også de fant på annet å gjøre.
Mens Holly var i Big in
Japan gjorde han en duett med bandets sanger
Jayne Casey,
under navnet Sausages
from Space.
Big
in Japan med Holly Johnson til venstre på bass. Jayne
Casey på vokal.
Ian
Broudie startet senere bandet Lightning Seeds som bla. hadde
stor suksess med Englands låta "Three Lions", og han
produserte flere kjente plater. Budgie ble senere trommeslager i
Siouxsie & the Banshees. Mens
Bill Drummond senere ble
mannen bak suksessene KLF og
The
Timelords.
Paul Rutherford hadde vært kamerat med Holly
Johnson noen år da
Big in Japan ble oppløst. Også han hadde hengt rundt Eric`s
med bandet sitt Spitfire
Boys. Med
Ramones tolkninger var
også de i vannskorpa for å slå gjennom. Bla. ga de ut singelen
"British Refugee" sammen. Budgie som spilte
trommer i Big in Japan spilte også trommer i Spitfire Boys.
Paul forlot så bandet for å slå seg sammen Pete Wylie
(senere
The Mighty Wah) som oppvarmere for
The Clash på deres
sommerturne i 1978. I september 1978 dannet Rutherford, Budgie,
Wylie og Ian Broudie et nytt band de kalte The Opium
Eaters. Men
igjen skjedde det ingenting. Så Rutherford dro i stedet til San
Francisco, California for å bo hos søsteren sin et år. Her
ble han endel av det
homofile miljøet i byen. Han lot seg imponere over klærne de
homofile brukte, med utstrakt bruk av skinn & lær. Impulser som han tok
med seg tilbake til England. Her bosatte han seg i London,
hvor han fikk seg jobb på homesbaren
Subway. Imens
ga Holly ut singlene "Yankee Rose"
og "Hobo
Joe". Uten at noe skjedde. Så i
1979 la Johnson musikken på hylla for en stund, og engasjerte
seg istedet i Liverpools homofile miljø. Han jobbet på en
pizzarestaurant, han var innom en byggeplass i Whipping. Han
jobbet også som bygningsarbeider i London. Holly :
"Really hard labour", han drev med litt teater. Og han
oppholdt seg en periode i Partis på jakt etter
Genets Tuilleries..
Da han kom hjem til Liverpool gjorde han seg bemerket ved å gå
med seilerhatt.
I Liverpools bymiljø var
Holly en markant skikkelse. Og ingen kunne la være å legge
merke til ham når han barberte hodet, og farget det rødt og
grønt. Det gikk så langt at enkelte skrev inn til lokalavisen
Liverpool echo med spørsmål om hvem denne marsboeren som gikk
rundt i byen var. 
Holly
Johnsons singel "Hobo Joe" fra 1979.
Imens begynte de andre eks.
medlemmene av Big in Japan å gjøre det bra på hver sin kant.
Høsten 1980 var
Holly tilbake på musikkscenen. Han dannet da bandet Hollycaust
sammen med Phil Hurst, Steve Lovell og
Ambrose. Det var denne
besetningen som kom opp med navnet Frankie goes to Hollywood. De
hentet det fra forsiden på magasinet The New Yorker
som hang på veggen i et platestudio de var innom. Artikkelen
handlet om at Frank Sinatra skulle til Hollywood for å opptre. Men
heller ikke denne besetningen klarte å drive det til noe. Paul
Rutherford hjalp Holly med å mikse musikken til Frankie goes to Hollywood
i Eric`s platestudio. Samtidig forsvant de tre andre medlemmene
fra bandet. Tiden var nå inne for å få inn de som senere
skulle utgjøre den besetningen en hel musikkverden ville kjenne
som Frankie goes to Hollywood.
I 1981 prøvde Holly LSD for
første gang. I bydelen Toxteth der han bodde på den tiden,
begynte de de berømte opptøyene der mange hus ble ødelagt av
brann. Holly interesserte seg ikke for denne konflikten. Han
ville heller konsentrere seg om musikken. Peter
Gill og Brian Nash
hadde spilt sammen i bandene Dancing
girls
og Sons of
Egypt. Band også Holly Johnson hadde vært
innom som snarest innom. Johnson
møtte Nash og hans søskenbarn Mark O`Toole i en Virgin
platebutikk i Liverpool. Han fortalte om bandet han prøvde
å få igang, og ikke lenge etter var de med i Frankie. Mark
O`Toole
hadde fram til da spilt sammen de tre brødrene sine i et lokalt band.
Han og broren Jed ble med i FGTH i 1982.
Det var Jed som i sin tid hadde lært Mark å spille gitar. Også
en dame ved navn Sonya
Mazunda ble
med i bandet.
| |
 |
|
 |
|
|
En ung Peter Gill. |
|
Jed O`Toole |
På denne tiden jobbet Brian
Nash som elektriker, Mark O`Toole var snekker, mens Peter Gill,
eller Ped som han ble kalt, jobbet på et høvleri før han ble arbeidsledig.
|
 |
|
 |
|
 |
|
Brian
Nash |
|
Mark
O`Toole |
|
Peter
Gill |
Det
var Mark O`Toole som skrev låtene til bandet. Noen ganger med
hjelp fra Peter Gill. Mens Holly skrev tekstene. "Relax"
ble til ved at Mark spilte på en basslinje på en
øving, samtidig som Holly hadde kommet opp med ordene "Relax,
don`t do it.." på vei til denne øvingen. Så enkelt, men
så briljant. Andre låter som ble skrevet på denne tiden var
"Two Tribes", "Drum Up Some", "Living In Limbo",
"Invade My Heart", "Love Has Got a Gun", og
"Bring On The Violins".
Bandets første opptreden
med den nye besetningen var sommeren 1982 på Pickwicks i sentrum av Liverpool,
som oppvarmingsband for Hambi & the dance. De spilte
en rå og energisk
type musikk. De ble beskrevet som kraftfull "cock-rock"!!, med innslag av disco rytmer. På denne tiden
hadde de kun skrevet 3 låter selv : "Two tribes", "Relax" og
"Love`s got a gun".
Sistnevnte ble senere til
"Wish you were here". 
Paul
Rutherford Paul Rutherford som
denne kvelden var blant publikum, ble revet med av drivet i
musikken, så han hoppet opp på scenen og danset til musikken.
Fra den kvelden var han medlem av bandet. Hvor han bidro med sin dans og
bakgrunnsvokal. Dette betydde slutten på Sonya Mazundas
tid i bandet.
  Allerede
i 1982 var S&M elementer en viktig del av Frankies
sceneshow.
Ettervert
utviklet bandet en S & M inspirert stil, med bruk av
lærklær, bar rompe, og bare bryst. Holly og Paul var inspirert
av Mel Gibson filmen
"Mad Max 2", hvor flere av
mennene var kledd slik. Filmen ga dem også inspirasjon til
låta "Two Tribes". Fra filmen hentet de ordlinjen :
"“When two great warrior tribes go to war”. Også
jentene Julie og
Marie Muscatelli kalt "The Leatherpets",
ble en viktig del av det
visuelle imaget med sin dans og lærklær.
De 7 dro deretter på
en mindre turne til byer som Leeds og Coventry, i tillegg til
hjembyen Liverpool hvor de i august 1982 var oppvarmingsband for
The Ruts på utestedet The Warehouse. Her gjorde
de seg bemerket
med sin spesielle opptreden, der Holly satt på scenen sammen
Paul og sang uten skjorte, og uten noe som dekket til
rompeballene. Det lille som var av klær, var i lær. Også de
andre medlemmene av bandet opptrådte i lær. En annen gang kledde
de seg ut som juletrær. På denne tiden
var Holly Johnson og Paul Rutherford kjærester.
Sin første konsert i
London gjorde de inni et bur som hang over dansegulvet på
diskoteket Cha Chas.
Som "oppvarmingsband" hadde de en fyr i leopardskinn som puttet
skrujern gjennom ansiktet og armen. 
Ruts manager Bob Johnson likte det han så, og ble
etterpå manager for bandet. Han skaffet dem flere spillejobber,
og han skaffet dem 1500 pund fra Arista til å lage demoer av
"Relax" og "Two Tribes". Men Arista likte
ikke det de så og hørte, og ville ikke ha noe med bandet å
gjøre. Verden var ennå ikke klar for Frankie goes to
Hollywood. Men de fikk beholde demoene, og brukte dem som
utgangspunkt for et promo framstøt overfor andre plateselskap.
De fikk også en bekjent ved navn John Stoddart til å ta noen
flotte bilder av bandet. Det ble også laget enkle musikkvideoer
til "Two Tribes" og "Relax", filmet på London’s
Hope & Anchor. Phonogram records ble nysgjerrige på bandet,
og lot dem gjøre nye innspillinger av disse to låtene, i
tillegg til "Love
has got a gun" og
"Junk
funk".
Men deretter valgte også Phonogram å droppe bandet. Imidlertid
hadde presse og radio på denne tiden fattet interessert
for skandale
bandet. Med bakgrunn i demoinnspillingene og bilder som var
sendt ut som promo materiale.
2. desember 1982 fikk de spille hos John Peel
i hans program
Peel Sessions (BBC radio)
med låtene
"Krisco Kisses",
"Two Tribes", "Disneyland",
"The World Is My
Oyster" og
"Junk Funk".
Sistnevnte ble ikke å finne på senere plateutgivelser med
bandet. I desember 1982 skiftet
de besetning igjen da Ped O`Toole sluttet for å få seg en trygg jobb. Inn
kom Brian
Nash som hadde vært ute av bandet en periode.
Imidlertid dukket Jed opp igjen i 1984 til 1987, der
han ble med Frankie goes to Hollywood som det 6. medlemmet på turneene bandet
gjorde. 
John
Peel I
februar 1983 ble bandet invitert til å spille inn en video for
"Relax" på Channel
4s TV show The
Tube.
Innspillingen ble gjort i Liverpool state Ballroom.
Framføringen skapte ny interesse for opptakene som var gjort
hos John Peel, som dermed ble sendt pånytt. De
fikk også sjansen til å gjøre nye opptak på BBC, denne gang
hos Kid Jensen
og hans radioshow.
Her spilte de
låtene
"Welcome To The Pleasuredome",
"The Only Star In Heaven",
og en ny versjon av "Relax". Da dette kom på
lufta var det mange som hørte på programmet med stor
interesse. En av de som lot seg overbevise av bandet denne
kvelden var lydfriken
Trevor Horn. Han var og er en av de største suksessene innen britisk
plateproduksjon. På den tiden hadde han hatt suksess med ABC,
The Buggles, Yes, Art of Noise,
Dollar
og
Spandau Ballet. Men dette
skulle bli prosjektet Trevor Horn først og fremst vil bli
husket for.
Trevor Horn
I 1983 startet
Horn selskapet
Zang Tumb Tuum (ZTT), sammen med kona
Jill
Sinclair
og markedsførings geniet
Paul Morley.
Sistnevnte hadde bakgrunn som journalist. De
konsentrerte seg om å fronte 3 band :
Art of Noise, Frankie goes to
Hollywood, og tyske
Propaganda. Etter at Horn bestemte seg for
å ta FGTH under sine vinger i mai 1983, tok ZTT full kontroll
over bandets gjøremål. Det første de gjorde var å fjerne
manager Bob Johnson, og erstatte ham med
Tony Pope. De fikk
heller ikke lov til å gjøre flere spillejobber før bandets
nye sound var blitt perfeksjonert av Horn. Paul Morley ønsket
ikke å selge bandet pga. deres kvaliteter som liveband, men
heller som et media fenomen, der man spilte videre på S & M
og bondage stilen.
Paul
Morley, Jill Sinclair og Trevor Horn hos ZTT.
I en periode
var bandet gående uvirksom. De fikk ikke love til å opptre, og
Trevor Horn var fortsatt opptatt, med å produsere
Yes
albumet
"90125". Og de fikk kun et
mindre beløp av ZZT til å
leve for. Først i september 1983 gikk bandet i studio med Horn.
På samme tid skrev de kontrakt med ZTT, da den forrige fra mai
var gått tapt.
De begynte å
jobbe med "Relax" låta. Men ukjent for bandet selv,
hadde Horn hyret inn Ian
Durys backingband
The Blockheads for
å spille inn en versjon. Det var de selvfølgelig ikke
fornøyd med. Horns plan var å la Blockheads lage en slags mal
for låta, som FGTH etter beste evne skulle kopiere. Men
versjonen deres ble for komplisert, og Horn hadde puttet for mye
Art of Noise sound i den i tillegg. Så han valgte å bruke FGTH
på låta likevel. Likefullt ble et bassriff gjort av Blockheads
medlemmet Norman Watt-Roy et bærende element i låta. Horn som var vant med musikerne i Yes,
var ikke imponert over kvaliteten på spillingen til O`Toole og
co. Selv om FGTH
ikke var dårlige musikere de heller. 5 uker og 70.000 pund
senere hadde de kommet fram til et resultat de var fornøyd med.
Med hjelp av Horns evner som lydmagiker. Akkurat hvor mange
kroner Horn og ZTT hadde svidd av under innspillingen av denne
låta ble et sentralt diskusjonstema da Holly Johnson endel år senere
gikk til sak mot ZTT for manglende utbetaling av royalties fra
platesalget.
Paul
Rutherford, Peter Gill, Holly Johnson, Mark O`Toole og
Brian Nash.
Nå var det viktig at "Relax" ble en hit for å dekke inn
utgiftene til innspillingen og musikkvideoen som ble laget til
låta. Den ble lansert 24. oktober 1983. Samtidig sendte Morley
ut en masse propaganda til media for å hype bandet. Låta fikk mye spilletid på britisk
radio og kom inn på topp 40 listene i løpet av kort tid. Også
en opptreden på The Tubes førjuls show, hvor de kledd i merkelige kostymer
framførte "Relax"
og "Ferry cross the Mersey", hjalp på interessen for
bandet og singelen.
19. desember 1983 gjorde
bandet sin 2. og siste opptreden på John Peels sessions. Med
låtene "Junk Funk", "Two Tribes",
"Get it on" og
"The other side of Midnight".
5. januar 1984 fikk de vist seg fram for et større
publikum da de opptrådte på prestisjefylte
Top of the Pops
på BBC.
Opptredenen bidro til at de låta spratt opp til 6. plass på
listene uken etter. Men fortsatt var det noe som manglet for at
den skulle gå helt til topps. 
Frankie
goes to Hollywood på Top of the Pops i januar 1984. For
å klare det fikk de uventet drahjelp fra BBC og radiovert Mike
Read. Han spilte låta på
showet sitt, men etter å ha studert
coveret med mannen og damen presset opp mot hverandre, og
studert teksten nøyere, fant han ut at det ikke egnet seg i
eteren. Etter sigende kastet han singelen i veggen mens lytterne
hørte på. Og like etter (10. januar) var låta forbudt på alle BBCs
radioshow. En avgjørelse som førte til at låta fikk stor
oppmerksomhet i media. Bare
dager etter dette skjedde, gikk "Relax" til topps i England. I
ettertid er det mange som mener at den var i ferd med å gå til
topps, uavhengig av dette.
For bandet som hadde
presentert låta i ulike BBC program i forkant av dette, virket
forbudet merkelig. Holly Johnson : "The song had been aorund for
a long time. It had been played on The Tube, it had been played
on the BBC. We didn`t contrive (planla) or expect it to be
banned." Noen
ville kanskje trodd at foreldrene til Mark og co. vill vær flau
over at barna deres hadde laget en låt som ble forbudt på BBC.
Men sånn var det absolutt ikke. Fedrene deres var rasende, og
bestemte seg for å dra ned til London for å banke opp denne Mike
Read. Istedet besinnet de seg og skrev et brev til ham der de
fortalte hva de mente om saken. De fikk 2000! mennesker i
Liverpool til å skrive under på brevet. Noe som sikkert gjorde
inntrykk. 
BBCs
Mike Read. En upopulær mann i Liverpool. En
sjokkerende S&M inspirert video ble spilt inn på et nedlagt
teater i London, der sanger Holly Johnson ble kastet opp på en
scene hvor en tiger etterhvert kom inn. Den feite fyren som stod
oppe på galleriet, var leid inn fra agentbyrået
Ugly agency.
De hadde spesialisert seg på å leie ut folk med et spesielt
utseende.
Elementene av S&M
ble for sterk kost for BBC og MTV (noe som kanskje var
meningen), og førte til at den ble forbudt vist (NRK TV
viste likefullt den originale videoen). En alternativ video ble laget i
all hast med hjelp fra filmmakeren Brian De Palma. 
Bilder
fra den originale videoen til "Relax". Som ble for
sterk kost for BBC og MTV. Den
forbudte videoen (som de fleste fikk sett likevel), og 7 ulike
remix utgivelser av låta på maxi og singel, bidro til å holde
"Relax" på toppen av listene i hele 5 uker. Etterhvert
begynte låta å gjøre seg gjeldende også ellers i verden. med
1. plass i Tyskland (i hele 6 uker), Italia, og Sveits. I Norge
ble det en fin 2. plass, mens i U.S.A. ble det 10. plass.
Singelen har med årene solgt i utrolige
13 millioner eksemplarer verden over.
Endelig begynte det å renne
inn litt penger på kontoen til guttene i bandet. Noe som gjorde
at Holly fikk råd til å flytte fra Toxteth i Liverpool
(slumområde) til Knightsbridge i London. Holly : "I like the
contrast" Og Mark O`Toole begynte endelig å tjene mer penger på
å være musikere enn det han hadde gjort som snekker noen år i
forveien. Og
nå var Frankie-mania i ferd med å ta England og Europa. Morley pøste
ut T-skjorter i markedet med ulike slagord, som f.eks.
"Frankie says war", eller "Frankie says arm the
unemployed". Noe som ble svært populær på midten av
80-tallet. I løpet av 5 uker ble 125.000 Frankie skjorter solgt.
Ideen hadde man fra lignende skjorter som bandet Wham
ga ut
etter suksessen med "Wake me up before you go-go",
da med slagordene "go-go" og "choose life". 
Som oppfølger singel ønsket
Horn at bandet skulle gjøre "Slave to the
Rhythm"
(som senere ble gitt til Grace
Jones). Men de nektet, de ville
heller gi ut "Two Tribes"
som de selv hadde skrevet.
Etter 8 ulike mikser ble singelen gitt ut i mai 1984. For å
skape den rette dommedagsstemningen hadde man lag til noen
krigssirener i starten av låta, sammen med den umiskjennelige
stemmen til Patrick Allen, som to år tidligere hadde fortalt
Britene hvordan de skulle opptre om det brøt ut atomkrig.
Ordene "'Mine is the last voice you will ever hear",
kunne få selv de mest hardbarkede i ubalanse.
 Igjen
ble det laget en kontroversiell video til låta. Denne gang av Godley &
Creme (mer
kjent som musikerduo og eks. medlemmer av
10CC).
Hvor verdenslederne
Ronald Reagan og
Konstantin
Tsjernenko utkjempet
en kamp på tørre never hvor alle virkemidler var lovlig. Videoen
ender med at jordkloden går i lufta. I den anledning ble Paul
kledd opp i klær som skulle få ham til å se russisk ut. Hans
kommentar til det var : "I felt like I was wearing my mother`s
cat." I
et intervju bedyret Holly Johnson at de ikke var ute etter å
provosere med denne videoen. Holly : "We`re not trying to create
controversy". Det spørs om noen trodde ham på det.
Og igjen ble
videoen forbudt av BBC, men ikke låta. "Two Tribes"
debuterte på 1. plass på singellisten, med hele 500.000 solgte
eksemplarer de første to dagene, og ble på toppen i hele 9
uker. Samtidig som "Relax" fant veien tilbake til
listene med en 2. plass. Så i en periode hadde bandet både 1.
og 2. plass. Noe som ikke hadde skjedd siden 1968 med The
Beatles. Også maxi singelen
til "Two Tribes" solgte i
enorme antall. Ennå i dag er det den mest solgte maxi singelen
noensinne.
Også i Tyskland og New Zealand gikk "Two Tribes" til topps. I
Norge ble det 4. plass. 
Frankie
visste hvordan de skulle sjokkere i videoene sine.
Her tar
Konstantin
Tsjernenko
et solid ballegrep på Ronald Reagan.
Bandet fortsatte å sjokkere, med bla. å kle seg i russiske
militær uniformer. Noe som fikk den russiske ambassaden i
London til å reagere.
Frankie says war... Etter de to
svært populære singlene var interessen for det kommende studio
albumet "Welcome
to the Pleasuredome" enorm. Forhåndssalget var på 1. 25 millioner kopier i
England alene. Noe som ikke hadde skjedd siden 60-tallet.
Plata var en "state of the art" produksjon med
det siste innen studioteknikk og synthesizere. Også dyktige
musikere som Steve Howe fra Yes,
Anne Dudley fra Art of Noise,
og Louis Jardim
ble brukt på plata. Særlig tittellåta "Welcome to the
pleasuredome" oser av studioteknikk. Mens "Born to
run" ble spilt
inn av bandet uten at Horn eller noen andre forandret på noe.
Til alles overraskelse kom plata som et dobbelt album i november
1984. "Welcome to the Pleasuredome" gikk naturligvis rett til
topps i Storbritannia, og ble der en lang stund. Også i
Norge fikk plata mye
omtale, og nådde 8. plass på VG-lista. I U.S.A. ble det 33.
plass. I
tillegg til musikken var Frankie kjent for å sjokkere, og de var
kjent for sine "Frankie says" t-shirts. Muligens som et forsøk
på å være originale inneholdt innercoveret på LP 2 en egen
merchandise rubrikk, der man kunne bestille truser, skjorter,
vesker og sokker med Frankie motiv på. Som modeller for de
eksklusive varene hadde man på coveret brukt Paul Rutherford og
Claudia Brücken fra
Propaganda som modeller. Brücken var kjæreste med Paul Morley,
mannen som hadde de fleste ideene til Frankies spin-off
produkter. Det ene bildet var av det vågale slaget, med Claudias
hånd godt plantet ned i trusa til Paul.
Record collector : "Was
it you that was wearing a pair of Jean Genet boxer shorts?"
Paul Rutherford : "Yes it
was" Record
collector : "So whose hand was it?"
Paul Rutherford : "That was
Claudia Brücken out of Propaganda. She was modelling our clothes
too."
Claudia Brücken og Paul Rutherford
fungerte som klesmodeller på innercoveret av "Welcome.." 31.
oktober 1984 dro bandet ut på sin første verdensturne med
start i Ottawa, Canada. 10. november opptrådte på Saturday
Night live på NBC
TV. Et av de mest populære TV programmene i
Nord Amerika. Kvelden Presidentvalget i U.S.A. foregikk,
opptrådte Frankie i hovedstaden Washington.
Under konserten de gjorde i
Chicago, hoppet publikum så entusiastisk opp og ned, at gulvet
ga etter. Frankie goes to Hollywood og publikum måtte derfor ta
en time pause, slik at brannvesenet fikk reparert skadene.
 Frankie
kom seg omsider til Hollywood... og Washington.
"The
Power of Love" ble gitt ut på singel jula
1984. Også den
gikk til topps, som den 3. singelen på rad til å klare
det. Men bare for en uke. Band Aid og
"Do
they know it`s Christmas?" fikk æren av å være "Christmas
no.1" det året. En påkostet, men vakker video med
julebudskap i ble laget til "The power of love". Den kostet mange penger,
så bandet var ikke fornøyd med å bli henvist til rammen som
omkranset videoen, når det likevel var de som måtte betale for
moroa. Bandet hadde heller ikke tenkt på låta som en typisk
julesang. Men i all ettertid har den likefullt blitt
"stemplet" som det. Noe som har ført til at den kun
blir hentet fram av radio og TV stasjonene rundt juletider. 
Gutta i
Frankie goes to Hollywood var ikke fornøyd med å bli henvist
til "billedrammen" i videoen
til
"The Power of Love". Likefullt ble det en svært vakker
video som ennå idag holder høy klasse.
På
nyttårsaften 1984 opptrådte bandet på MTV America i et
nyttårsshow. "Relax" ble framført med Duran
Duran! på vokal sammen med Holly Johnson.
11 Februar 1985 fikk
bandet mange utmerkelser på prestisjefylte Brit Awards, der
året 1984 ble oppsummert. De fikk prisen som beste nykommer,
"Relax" ble kåret til beste singel, og Trevor Horn
fikk prisen som beste produsent.
I februar 1985 var Frankie
goes to Hollywood blant de internasjonale artistene som
opptrådte på San Remo
festivalen i Italia.
Tilstede var også
Duran Duran,
Spandau Ballet,
Bronski Beat og
Sade.
Konserten ble kringkastet på TV til 80 millioner italienere. Og
senere vist for ytterligere 100 millioner mennesker i andre
land.
På forhånd var de
italienske vertene litt nervøse ved tanken på å få Mark og co.
på besøk, da det gikk historier om hvordan de tidligere hadde
ramponert hotellrom når de var ute på turne. Bla. hadde Mark og
Nash en gang tømt Hollys rom for møbler ved å kaste dem ut av
vinduet. Bare for å gjøre ham et pek. I intervjuer med
italienske journalister kom de opp med skrøner, som at Holly
Johnson hadde jobbet som hjernekirurg i Katmandu, at "Two tribes"
var inspirert av Brian Nash` egne erfaringer fra Vietnam
krigen, og at Paul Ruterhford første gang traff Trevor Horn på
et sauna bad i Amsterdam..
Mark O`Toole og Frankie goes to
Hollywood i Italia. 12.
mars dro bandet ut på en ny turne der bla. Oslo og Norge ble
besøkt. Andre byer de besøkte var Dublin,
London, Sheffield, Glasgow, Birmingham, Manchester, Copenhagen,
Stockholm, Hamburg, Berlin, Dusseldorf, Paris, Brussels,
Rotterdam, Frankfurt og Munchen.
Når de ikke var ute på turne
eller i studio tilbrakte Mark, Brian "Nasher" og Peter "Ped"
tiden sammen i herskapshuset de leide i Maida Vale, London.
Brian Nash i kostymet han bar i sitt
eget bryllup. I mars 1985 ble
tittellåta "Welcome to the Pleaduredome" gitt ut på singel. Med en 2. plass i England som
resultat. Låta var en nedkortet versjon av LP versjonen
som dekket en hel albumside. 11.
mai var måtte bandet igjen ut på en amerikansk turne som ikke
var ferdig før 22. juni. Da hadde de spilt i 20 byer.
Sommeren 1985 traff Mark
O`Toole amerikanske
Laura Cairo etter en
konsert i New York. De ble forelsket, og Mark inviterte henne
over til "solrike" Liverpool, slik at hun kunne få treffe
familien hans. Og jula samme år kom hun over. De to ble forlovet
1. januar 1986.
Mark O`Toole med sin Laura Cairo. Etter
at turneen var ferdig tok medlemmene seg en en pause fra hverandre.
Før de i november ble kalt inn av ZTT til å møtes i Kilkenny, Irland for
å starte arbeidet med det neste albumet. Den første låta som
ble skrevet var "Warriors of the Wasteland". Den ble
også vurdert som tittel på albumet. Innspillingen
fortsatte i Nederland. Men
man fant snart ut at bandet ikke jobbet i samme retning lenger.
Holly ønsket et mer dance basert lydbilde, mens de andre ville
spille mer rett fram rock. Bandet satt på øya Jersey og skrev
låter, mens Holly befant seg et annet sted. Ideer og tekster
ble utvekslet pr. brev, noe som ikke skapte den rette kreative
stemningen. Uenigheten mellom Holly og de andre
gikk så langt at Nash og O`Toole ønsket å bytte ut Holly som
sanger i bandet, og heller få inn den karismatiske Liverpool
sangeren Pete Wylie (Wah!). Men Wylie hadde ikke lyst, enda de
flere ganger prøvde å overtale ham. 
Pete
Wylie Alle forventet at Trevor Horn skulle
produsere den nye plata, men Horn overlot det til Steve
Lipson,
som ikke hadde den samme erfaringen som Horn. Han klarte heller
ikke å holde styr på gutta i studio. Noe som gjorde at
mye tid gikk bort. Holly har også senere sagt at han gjennomgikk
personlige problemer på denne tiden. I
mai 1986 tok Frankie goes to Hollywood en pause fra
studioinnspillingene da de opptrådte på Montreux Rock Festival
i Sveits. 20 millioner mennesker fikk se konserten da den ble
sendt på TV i ulike land. I forkant av
konserten kom en sveitser bort til Mark O`Toole med en bassgitar
han hadde laget, og spurte om ikke Mark kunne spille på den.
O`Toole tok med seg gitaren opp på scenen. Men istedet for å
spille på den, brukte han gitaren som slegge og knuste den i
scenegulvet, og heiv restene ut til publikum. Etter konserten
kom Pete Townshend (The Who)
som var tilstede og gratulerte Mark
med gitarknusingen : "’That was fucking great!".
Townshend var den som i sin tid gjorde gitarknusing til
scenekunst.. 
Holly
Johnson og FGTH på Montreux rock festival i 1986. Trevor
Horn skulle egentlig remikse låtene. Men han var opptatt med andre
innspillinger, så det tok 5 måneder før han var ferdig. 20.
oktober 1986 ble albumet som hadde fått navnet
"Liverpool"
gitt ut. Den nådde en skuffende 5. plass
på listene i England. Men solgte likevel 1.5 millioner
eksemplarer tilslutt. I Norge nådde albumet 8. plass. Det samme som
"Welcome to the Pleasuredome". Plata
hadde absolutt kvaliteter som gjorde den til en god plate. Den
startet på en storslått, episk måte med tittelsporet "Warriors
of the wasteland", og ble fulgt opp med den langt røffere
"Rage Hard". Deretter fulgte fine poplåter som
"Kill the Pain", "Watching the wildlife" og
"For Heaven`s sake". Produksjonsmessig var plata full
av små detaljer og fin lyd. Men i motsetning til debutplata
hadde den ikke det store særpreget. Den virket litt for
mainstream, i tillegg til at den manglet storhiter som "Relax"
og "Two Tribes". 1.
singelen fra albumet, "Rage Hard" nådde 4. plass (1.
plass i Tyskland) i september 1986. Mens de neste to singlene "Warriors of
the Wasteland" og
"Watching the Wildlife"
oppnådde skuffende plasseringer med 19. og 28. plass. De som
kjøpte "Watching the wildlife" fikk en
kondom med på kjøpet, i et forsøk på å markedsføre singelen. På
denne tiden begynte uenigheten innad i bandet å bli så stor at
de hadde problemer med å samarbeide. På en konsert de
gjorde i januar 1987 på Wembley arena ble uenigheten mellom
Johnson og O`Toole så åpenbar at det ble
håndgemeng. Og på en indonesisk restaurant i Rotterdam
begynte noen av medlemmene av bandet å kaste mat på hverandre,
og det hele endte med en slåsskamp mellom O`Toole og
Johnson. 1.
februar 1987 dro bandet på turne for å promotere det nye
albumet. Siste konsert på turneen ble gjort i Rotterdam den 1.
mars. På turneen hadde ikke Holly kontakt med de andre
medlemmene av bandet. Dvs. Paul Rutherford som fortsatt var på
talefot med Holly prøvde å megle mellom partene. Når de andre
ville dra på byen for å feste ville Holly heller oppsøke
museum. Han bodde heller ikke i samme etasje på hotellet som de
andre. I mars gjorde de sin siste opptreden sammen på
C4-TVs
"Saturday live" i hjemlandet England. Deretter gikk de
hvert til sitt. 
Frankie
says... no more!! ZTT
prøvde seg først med at gruppa ville ta 9 måneders pause fra
hverandre for å jobbe med soloprosjekt. Men da Rutherford og Johnson i intervjuer
gjorde det klart at de ikke kom til å jobbe mer med de andre
medlemmene av bandet, ble det snart klart
at bandet var historie. De
andre medlemmene av bandet prøvde å gå videre med bandet uten
Holly, men de ble nektet å bruke bandnavnet av Holly som satt
med rettighetene, og
plateselskapet som hadde tenkt å gi dem kontrakt, trakk seg fra
forhandlingene. Og flere komplikasjoner skulle det bli. For
deretter ønsket Holly Johnson å gi ut en soloplate på MCA
records. Men da var det ZTT som satte foten ned, da de krevde at
plata skulle gis ut på ZTT records. Begrunnelsen for kravet var
avtalen som ble gjort med bandet i 1983 Denne
uenigheten ble starten på en opprivende rettssak mellom Johnson
og ZTT, der mange stygge beskyldninger ble rettet mot hverandre.
Noe de engelske avisene visste å gjøre et stort nummer av. Da FGTH skrev under for ZTT i
1983 solgte de
bortimot sjelen sin til Horn og co. De skulle ha minimalt igjen
av platesalget. Alle kostnader forbundet med plateinnspilling og
markedsføring var de ansvarlig for. Bla. "faktuterte"
Horn og Lipson bandet for 6 millioner kroner for innspillingen
av albumet "Liverpool". Noe som i retten ble endel av
stridens kjerne. Og om noen av medlemmene
ønsket å gå solo, skulle de gjøre det på ZTT, som endel av
avtalen om at de skulle gi ut 3 album på selskapet. Dvs. at
avtalen ville være gjeldende overfor alle 5 medlemmene av
bandet, om de ønsket å gi ut soloplater. Heldigvis
for Holly og gutta ble kontrakten satt til side av retten, slik
at de stod fritt til å velge plateselskap etterpå. Men
full royalties av platesalget fikk de ikke før i 1990. Like
etter havnet bandet i en ny rettstrid med sin tidligere manager
Tony Popes. Noe som tappet guttene for krefter. Nå
som Holly var fri fra ZTT inngikk han kontrakt med MCA. Sin første soloopptreden hadde han på en AIDS
konsert i London. I august 1987 prøvde de andre medlemmene av
FGTH pånytt å få igang et band sammen, denne gangen under
navnet The Lads, et navn som ofte hadde blitt brukt om Frankie
goes to Hollywood. Men da også Paul Rutherford fikk
platekontrakt, med selskapet The 4th & Broadway i august
1988, ble dette prosjektet lagt på is. I
februar 1988 fikk Johnson etterbetalt royalties penger han hadde
til gode hos ZTT, i tråd med rettsdommen. O`Toole,
Nash og Gill gjorde et tredje forsøk på å få igang et nytt
band sammen, og søkte etter en vokalist til sitt nye band The
Shuffle Brothers på TV showet
The Music Box. En
Dee Harris fikk
jobben, og deretter dro de 4 til Music Works Studio
i Highbury, London for å
spille inn plate sammen. Men innspillingen ble preget av
orgier med alkohol, narkotika, sex og vandalisme. Like etter ble Harris
erstattet med en Grant Bould. Men heller ikke med den
besetningen klarte bandet å lage
noe håndfast. Og ting rant ut i sanden. Senere ble materialet
fra disse innspillingene brukt av Brian Nash og Grant Bould
under navnet Low. I 1991 ga de to ut singelen
"Tearing My Soul
Apart", uten at den nådde opp. Mye
bedre gikk det med sanger Holly Johnson og hans soloprosjekt. I
Frankie hadde Holly aldri vært særlig involvert i selve
låtskrivingen. Men nå viste han fram nye sider av seg selv,
der han på egen hånd skrev flotte poplåter som "Love Train" og
"Americanos". I januar 1989 ble
"Love Train" gitt som 1. singel fra hans album
"Blast". Og med et fengende refreng og en morsom video
der Holly ser ut som om han er med Thomas toget på tur, ble dette en
stor suksess i England med 4. plass på singellistene. I U.S.A.
oppnådde singelen 65. plass på Billboard listene, noe som var
bedre enn det de fleste Frankie singlene oppnådde der
borte. 
Fra
den barne TV aktige videoen til "Love Train". I
april fulgte den like fengende singelen "Americanos",
og igjen ble det en sterk 4. plass i England. Også i Norge ble
dette en hitsingel med 6. plass på VG lista. Albumet
"Blast" som var produsert av Steve Lovell (A
Flock of Seafulls, James, Blur) kom ut i april 1989, og gikk
rett til topps på de britiske listene (10. plass i Norge). Noe
som må ha føltes som en solid revansje for Holly, etter alle
problemene han hadde hatt i forhold til ZTT, de tidligere
bandmedlemmene, og media som hadde skrevet så mye negativt om
ham. Også
"Atomic city" (18. plass) og
"Heaven`s Here"
(62. plass) ble gitt ut på singel fra "Blast". Plata
var ikke pretensiøs og nyskapende på samme måte som Frankie
platene, men likefullt en flott samling gode poplåter. Som folk
visste å sette pris på. I
september ble "Oh World"
med Paul Rutherford gitt ut
på singel, med en litt skuffende 61. plass på de britiske
listene som resultat. 
Singelen
"Oh World" med Paul Rutherford fra august 1989. I
1991 var Holly tilbake med nye singler og albumet "Dreams
that money can`t buy". Men ingen av dem nådde opp på
listene. Deretter tok Holly en pause fra musikkbusinessen. I
et intervju med avisa The Times i 1993 erkjente Holly at han
hadde utviklet AIDS.
Mange trodde at han kom til å dø i løpet av kort tid, slik Freddie
Mercury gjorde året før. Men ved hjelp av
et strengt behandlingsprogram har Holly fungert bra helt fram
til i dag (2007). I
1994 ga han ut selvbiografien "A bone in my flute"
hvor han på en åpenhjertig måte fortalte om sitt liv med
Frankie goes to Hollywood, og det å få AIDS. Mange av de han
hadde jobbet med opp gjennom årene fikk passet påskrevet
i boka som fikk mye omtale da den kom. Johnson har også deltatt
i flere kampanjer mot AIDS. 
Holly
Johnsons selvbiografi I
1993 kom også samleplata "Bang!-The Greatest hits of
Frankie goes to Hollywood". Hvor bandets mest populære
låter var samlet. Dette har i ettertid blitt regnet som den
beste samleplaten med Frankie goes to Hollywood. Den solgte
også svært bra i England med 4. plass på albumlistene. Etter
1990 har det med jevne mellomrom kommet Frankie samlinger som
har blitt forbigått i stillhet. I 1993 ble de mest populære
Frankie låtene remixet av kjente DJer og trance artister som
Jam + Spoon og
Fluke. Disse ble gitt ut på singel hver for seg, med stor
suksess. "Relax" kom inn på listene for 3. gang i
historien, denne gang med 5. plass. Deretter fulgte "Welcome
to the Pleasuredome" (18. plass), "The Power of
Love" (10. plass) og "Two Tribes" (16.
plass). 
Samleplata
"Bang! The Greatest hits of Frankie goes to
Hollywood". Albumet
"Welcome to the Pleasuredome" kom også inn på
listene på 90-tallet, med 24. plass i 1995, og 16. plass i
1999. Noe som viste at bandet ble oppdaget av nye generasjoner
med musikkelskere, lenge etter at de var oppløst. I
1999 kom også det 3. og foreløpig siste studioalbumet til
Holly Johnson. Og i likhet med 2. plata klarte heller ikke
"Soulstream" å markere seg på de britiske albumlistene.
Litt senere gjorde han også en ny versjon av "The Power of
Love" på singel sammen med klassikeren "The House of
the rising sun", uten at det ble lagt merke til. Like etter
bestemte han seg for å trekke seg ut av musikkbusinessen for
godt. Istedet slo han seg opp som maler der han i de senere år
har hatt arbeidene sine utstilt på The Tate i Liverpool og på
The Royal academy. Han har også bidratt med bilder til Modern
Painters magazine og CARLOS magazine. 
"Elvis
Christ" og "UK after the rain". To av bildene
Holly Johnson har malt.
En remix av "Two
Tribes" nådde 17. plass på de britiske listene i 2000,
som den foreløpig siste listeplasseringen for bandets
plater. Også
de andre medlemmene av Frankie goes to Hollywood har vært aktiv
på hver sin kant på 90-tallet og utover. Trommeslager Peter
Gill har prøvd seg som produsent, der han har programmert og
mixet låter med bla. bandet Lovestation. Dette bandet fikk en
topp 20 hit i 1998 med "Teardrops" som Gill var
involvert i. Senere har han forlatt musikken og begynt som web
designer. Han har idag kone og barn i Nord London. Han er den
som har hatt mest kontakt med de andre medlemmene av bandet. Også
gitarist Brian Nash har jobbet med musikk på 90-tallet og
utover. Han etablerte sitt eget plateselskap Babylon
Pink, hvor
han har gitt ut albumene "Ripe" og "Le Grand
Fromage". Sitt eget innspillingsstudio har han også. Og i
likhet med Gill bor han med kone og barn i Nord London. Bassist
Mark O`Toole har hatt en mer omflakkende tilværelse med stadige
flyttinger. Han har bodd i Los Angeles, Liverpool, Florida og
New York. Uten å ha gjort noe som det ble så mye penger ut av.
Også han er gift med barn. Paul
Rutherford prøvde seg som soloartist, og som medlem av bandet
Cowboy & the Pressure
zone før han ga seg som musiker.
Vendepunktet var da kjæresten Joe døde av AIDS. Han valgte da
å følge skuespilleren Jaye Davidson til U.S.A. der sistnevnte
spilte i filmene "The Crying game"
og
"Stargate". Senere ble han kjæreste med en fyr fra
New Zealand ved navn Perry. Sammen flyttet de to til hans
hjemland, hvor de fortsatt bor sammen. Planen var at de skulle
begynne med sauehold, som så mange andre gjør i det landet.
Men det ble med tanken. I
januar 2004 klarte musikkanalen VH1
å samle medlemmene av Frankie goes
to Hollywood med tanke på en gjenforeningskonsert. Som endel av
serien "Bands
reunited" hvor
80-talls band som Culture
Club, A
Flock of Seagulls, Berlin,
The
Alarm og Kajagoogoo
tidligere har latt seg gjenforene for en kveld. Alle stilte opp,
selv om Holly Johnson ikke var like positiv til ideen. Han har i
alle år hatt et vanskelig forhold til de andre medlemmene av
bandet. Faktisk unnlot han å fortelle folka fra VH1 hvor i New
Zealand Paul Rutherford befant seg, enda han visste det. Det var
først etter at noen venner av ham der nede hadde sett en
etterlysing av ham på chattekanaler for homofile i New Zealand,
at Paul fikk vite om hva som var i emning. I intervjuet som ble
gjort i forbindelse med programmet forklarte Holly hvorfor han
ikke var så lysten på opptre igjen med de andre. 
I
2004 stilte de 5 Frankie gutta opp i VH1s program "Bands
reunited". Hovedårsaken
var at han mente de hadde et rykte å ta vare på, og at en
liveframføring i 2004 med minimal tid til å forberede seg ikke
ville være noe poeng. De snakket også om årsaken til at
bandet i sin tid ble oppløst. Og slåsskampen mellom Holly og
Mark O`Toole i forkant av Wembley konserten i januar 1987 var
ifølge Holly en viktig årsak til bruddet. Selv om Holly var
negativ til å opptre hadde man likevel håpet at det var mulig
å overtale ham til å stille på scenen. Særlig ettersom 3 av
de andre i bandet var positiv til det (Nash var også negativ).
Men det ble det altså ikke noe av. Rutherford trodde Holly ikke
hadde nerver til det. Det å møte de andre for første gang
siden 1987 var tøft nok om ikke han skulle opptre også. 
Holly
Johnson hadde blandede følelser for det å stille opp i
programmet "Bands reunited". Selv
om de ikke fant sammen etter VH1 programmet, hadde de det
likevel hyggelig sammen. Og det var tydelig at de var glade for
å se hverandre. Allerde
11. november 2004 fikk de sjansen til å treffes pånytt, i
forbindelse med markeringen av produsent og ZTT eier Trevor
Horns 25 år i bransjen. Frankie gutta var igjen skeptisk til å
stille opp sammen, ihvertfall for å hylle en mann som hadde
gjort dem så mye urett. Brian Nash og Holly Johnson satte da
også tidlig foten ned for en opptreden på dette showet som
samlet 10.000 mennesker, og som ble kringkastet til mange land.
Men etter å ha blitt overtalt valgte Paul, Mark og Peter å
stille opp. Sammen med kjente artister som
The Buggles m/ Bruce Woolley, ABC,
The Art of Noise, Propaganda,
Belle &
Sebastian, Lisa Stansfield,
Pet
Shop Boys,
Seal, Dollar, t.A.T.u.
og Yes, ble Frankie goes to Hollywood valgt ut til å være
trekkplasteret for konserten. På
gitar ble Brian Nash erstattet med Jed O`Toole. Bror av Mark
O`Toole og tidligere medlem av FGHT. 
Jed
O`Toole Ettersom
Holly ikke ville stille opp arrangerte bandet en audition for å
finne en ny vokalist. Av 200 kandidater falt valget falt på en Ryan
Molloy. Han
hadde en stemme som kunne minne om Holly sin, selv om den var
litt kraftigere og mer "heavy". Ryan var fra Newcastle
området og hadde erfaring fra teater, der han hadde spilt både
Boy George
og Steve
Strange. Han
hadde også sunget med band som
Jamiroquai, Ultra
og Lighthouse
Family. 
Frankie
goes to Hollywood opptrådte på tribute konserten til
Trevor Horn. Med ny sanger i Ryan Molloy (til høyre). Konserten
ble en stor opplevelse for bandet, og starten på en ny æra i
historien om Frankie goes to Hollywood. I 2005 dro de 5 på en
turne, der også opptrådte på festivaler. Bla. Faceparty`s Big-Gay-out festival i Hyde Park, London. I 2007 er det snakk om
at denne besetningen kommer med en ny plate. Men fordi Holly
Johnson som sitter med rettighetene til bandnavnet misliker at
de er ute og opptrer med de gamle låtene, har de valgt å kalle
seg Forbidden
Hollywood
istedet. 
I
juni 2007 ble lille Træna, et lite øysamfunn med 500 mennesker
langt ut i havet på Nordlandskysten endel av historien om
Frankie goes to Hollywood, da bandet avlyste en konsert de
planla å gjøre her. Som endel av
Trænafestivalen.
I utgangspunktet høres det merkelig ut at et av 80-tallets
store band tar seg bryet med å besøke en så liten festival.
Muligens ville de se litt ekte norsk natur når de først skulle
ta turen til Norge. Ifølge Erlend
Mogård-Larsen
som er med og arrangerer festivalen var det problemer innad i
bandet som gjorde at de avlyste konserten. Da Ryan Molloy hadde
tatt på seg andre oppdrag denne sommeren. Mogård-Larsen :
"Det er ikke bare Trænafestivalen som har mottatt beskjed
om at Frankie likeel ikke goes dit de skulle. I sommer skulle
Mark O´Toole, Peter Gill og Paul Rutherford spille på flere
store festivaler. Alle konsertene avlyst.Vi har fått et langt
og utførlig brev om årsaken, der det blant annet sto at
vokalisten hadde tatt på seg andre oppdrag uten å klarere det
med resten av bandet. Det virker som det er en kjempekonflikt. I
utgangspunktet skulle de spille på fem festivaler i sommer,
pluss at de planla en turne til høsten. Men nå er alt avlyst". Dermed
er det usikkert hvordan den videre ferden blir for Frankie goes
to Hollywood, eller Forbidden Frankie som de tydeligvis kaller
seg. Mange
vil nok si at det hadde vært best om bandet sluttet for godt i
1987. Men de gjenværende medlemmene av Frankie elsker å opptre
med de gamle låtene. Og publikum elsker å høre de. Så da er
del vanskelig å være negativ til det.
I juni 2009 kunne flere
engelske aviser fortelle at Frankie goes to Hollywood med Holly
Johnson planlegger et comeback. Årsaken til at Holly har endret
holdning i forhold til det å være med i bandet igjen, er en
reklame for flyselskapet
Virgin Atlantic, der
deres gamle hit "Relax" ble brukt. Bandet selv har ikke sagt så
mye, men Virgin, som også er en stor platebutikkjede, var
henrykt over planene om et comeback. Også en ny samleplate skal
være på vei. Fortsettelse
følger..
"Our music is really good.
Controversy is something extra, but our records will always
stand up on their own." : Holly Johnson i 1984.
|
