Andy (Andrew Ivan) Bell : Født 25. april 1964, Peterborugh, England

Vince (Vincent John Martin) Clarke : Født 3. juli 1960,South Woodford, Essex , England

Erasure har i snart 20 år vært en av de mest suksessrike bandene på de engelske listene. Med hele 5 nr. 1 album på rad, og 30 topp 40 singler, hvorav en listetopper. Det skulle man ikke trodd etter den trøblete starten bandet hadde med albumet "Wonderland" og singlene "Heavenly Action" og "Who needs love like that".

Bandet består av duoen Vince Clarke og Andy Bell. To personer med ulik bakgrunn. 

Vince Clarke vokste opp i Basildon nær London. I yngre år spilte han fiolin, før han gik over til å spille piano og gitar. Den første platen han gikk til innkjøp av var "This Town Ain't Big Enough For Both Of Us" med The Sparks. Han fikk råd til sin første synthesizer etter å ha jobbet på flyplassen i Southend, der oppgaven hans var å tømme de kjemiske toalettene på flyene.

I 1976 startet han og skolekameraten Andrew Fletcher bandet No Romance in China. Uten at det førte til noe. De to hadde blitt kjent med hverandre gjennom den kristne ungdomsorganisasjonen Boys Brigade. Ikke lenge etter ble Martin L. Gore også med i dette bandet. De tok da navnet Composition of Sound. I 1980 fikk de nok et medlem i bandet. Den ikke ukjente David Gahan. De skiftet da navn nok en gang, og kalte seg Depeche Mode.

Depeche Mode i 1981. Med Martin L. Gore, Andrew Fletcher, David Gahan og Vince Clarke.

Bandets musikk var i hovedsak synthbasert. Deres første singelhits var "New Life" (11. plass), og "Just Can`t get Enough" (8. plass). Albumet "Speak & Spell" kom også i 1981 og nådde 10. plass på listene. Vince Clarke var lederen og den kreative kraften i bandet. Han skrev bla. 9 av 11 låter på albumet. Men valgte likevel å gi seg etter debutalbumet. Han dannet istedet Yazoo sammen med sin tidligere klassekamerat Alison Moyet, begge hadde i sin tid gått på St. Nicholas Comprehensive school i Basildon. Sammen fikk de umiddelbar suksess med den første singelen kalt "Only you" (2. plass i Storbritannia i april 1982). Også singlene "Don`t go" og "Nobody`s diary" nådde topp 3 i Storbritannia. 

Yazoo med Vince Clarke og Alison Moyet.

Men etter to album med Yazoo valgte Clarke igjen å vandre videre i 1983. Til duetter med henholdsvis Paul Quinn, og Feargal Sharkey (Assembly) med moderat suksess. "Never, Never" med Assembly nådde dog en fin 4. plass på de engelske listene.

I 1985 var Vince Clarke klar for nye utfordringer, og var pånytt interessert i å starte et band. Han satte derfor inn en annonse i en musikkavis, hvor han søkte etter en vokalist. 40 håpefulle møtte opp på audition 25. april 1985. En av dem som så annonsen var den 21 år gamle Andy Bell, som hadde fødselsdag samme dag. Han hadde til da jobbet som kjøttskjærer på en fabrikk, etter å ha avsluttet skolegangen noen år tidligere. Han var full av selvtillit, da han var overbevist om at han var sangeren Vince trengte. Andy : "I felt like I had this job. That I`d passed the audition, before I even got there.I knew I`d fit the bill. Yeah, I was very self-confident."

I første omgang la ikke Vince merke til Andy, men da han åpnet munnen og viste stemmeprakten sin, ble Vince overbevist. Vince : "I`d auditioned about 40 singers when he came along, and he just looked like a general looking bloke – it was only when he opened his mouth that there was something special. In the beginning I think he was a bit upset by all the reviews saying he sounded like Alison Moyet."

I tillegg til artister som Jennifer Holliday og ABBA, var Andy stor fan av Alison Moyet og Yazoo. Han ble derfor litt nervøs da han skjønte at at det var Vince Clarke som stod bak annonsen. Han prøvesang "Who needs love like that", en låt som da enda ikke var utgitt. Clarke ble imponert over Bells sang prestasjoner. Og bestemte seg umiddelbart for å satse på Bell.

Andy hadde vokst opp i Peterborough som ligger i øst-England, sammen med en bror og fire søstre. Da han var liten pleide han å synge i skolekoret. Han ble kastet ut av skolen en periode etter at han hadde lagt an på en annen gutt. Etter å ha fullført grammar school, begynte han på universitetet. Imidlertid sluttet han her etter kort tid, for heller å søke lykken i London. Han var frustrert over at det ikke var noen homseklubber, eller homsemiljø i Peterborough.

I London bodde han først sammen med en jente et år, før han flyttet inn et bofellesskap i Hampstead sammen med noen andre gutter. Her ble han kjæreste med amerikaneren Paul.

På fritiden hadde Andy først sunget i bandet The Voide, før han og bassisten Pierre Cope dannet Dinger. Dinger var også Andys kallenavne blant venner. Våren 1985 rakk de å spille inn singelen "Air of mystery" før de gikk hvert til sitt, og Andy ble den heldige utvalgte da Vince trengte en vokalist.

Dinger : "Air of Mystery". Den første platen Andy Bell sang på.

Andy og Vince fant kjemien også utenom platestudioet på den måten at de lærte mye av hverandre. Vince var kjent som en pertentlig kontrollfrik, men sammen med Andy slo han seg løs mer. Bla. ved å bli med på homseklubber sammen med ham. Andy er også en god kokk som har servert Vince mange smakfulle måltid. I pressen ble det spekulert mye om de var kjærester, noe de ikke var. Vince : "He doesn`t fancy me anymore though! He`s moved on!"

Når de ikke forsøkte å ta livet av hverandre, var Vince og Andy gode venner. 

En måned senere ble "Who needs love like that" deres debut som bandet Erasure. Singelen var produsert av Flood. Som senere kom til å produsere mange av bandets plater.

Bandets første singel

Et paradoks var det at begge var homofil, og dermed det første åpenlyst homofile bandet i musikkbransjen. Skjønt, Vince Clarke giftet seg med Tracy Hurley i 2004, så han kan vel neppe sies å være homofil lenger.

Selv om Clarke hadde hatt stor suksess tidligere med det meste han hadde foretatt seg. Og alt lå til rette for at også Erasure skulle bli stor, skjedde ingenting. Verken singlene "Heavenly Action" eller "Who needs love like that" nådde opp på listene. Og heller ikke albumet "Wonderland" nådde topp 40 på albumlistene. Om historien om Erasure hadde stoppet der, kunne man trygt kalt det for en fiasko. Selv om singelen "Oh! L`amour" ble en stor hit i Frankrike og Australia. (Den nådde også en 7. plass på listene i 1987 med bandet Dollar).

Men med singelen "Sometimes" fra 1986, tok det av. Det er også en av de flotteste øyeblikkene Erasure har på plate : En flott melodi og arrangement, og med et stemningsfullt trompetparti midtveis. "Sometimes" nådde en fortjent 2. plass i Storbritannia i oktober 1986. Noe den også oppnådde i Tyskland.

 Og dermed gikk resten så mye lettere. Også singlene "Victim of Love" og "The Circus" nådde topp 10 i Storbritannia. Og albumet "The Circus" klarte en fin 6. plass da den ble gitt ut. 

Musikken til Erasure var umiskjennelig synthpop. At det slo an såpass bra på listene var litt oppsiktsvekkende. Da synthpop hadde sin storhetstid på starten av 80-tallet. Og var regnet for "ut" noen år senere. Vince Clarke anses som en forbildene til dagens electronica, og han er i besittelse av den største samlingen av analoge synthesizere i Storbritannia.

Vince har en forkjærlighet for synthesizere, mens Andy har en forkjærlighet for dameklær...

Enda bedre gikk det med albumet "The Innocents" som kom året etter i 1988. Den ga duoen deres første topplassering på albumlistene. Og singelen "A little Respect" nådde en fin 4. plass. Samme låt ble covret av Wheatus i 2001, og nådde da en plass høyere. Med 3. plass i Storbritannia. Noe som sikkert brakte noen kroner inn på kontoen til låtskriverne Clarke og Bell.

På kort tid hadde Erasure etablert seg som en av de mest suksessrike bandene i Storbritannia. Med hit etter hit. De begynte også å få tilsvarende suksess i andre europeiske land. Og omsider begynte de også å få en viss suksess i U.S.A. hvor singlene "Chains of love" og "A little Respect" begge nådde topp 15 på Billboard. 

Erasure har aldri vært kritikernes favoritt. Men i 1989 ble de kåret til beste britiske band, på prestisjefylte Brit Awards. Mye takket være kvaliteten på albumet "The Innocents". Andy Bell mottok prisen fra Boy George. Og de to profilerte homsene moret publikum ved å utveksle sminketips. Bell benyttet også anledningen til å takke publikum. Andy Bell : "There`s so many great British groups, and we were considered the best of them all."

Andy Bell mottok Brit Awards i 1989 på vegne av Erasure.

I årene som fulgte gjentok historien seg. Både albumene "Wild", "Chorus" og "I say I say I say" gikk til topps på albumlistene. Og alle tre albumene produserte singler som gikk inn på topp 10 i Storbritannia. Med låter som "Drama", "Blue Savannah", "Chorus", "I love to hate you", "Breath of Life", "Always", og "Run to the Sun". 

Innimellom disse albumene hadde de også stor suksess med den enkelt stående singelen "Stop" som nådde 2. plass. Og "Who needs love like that" som ble gitt ut på singel pånytt i 1992, med en topp 10 plassering som resultat.

Det veldig mange vil forbinde Erasure med, er deres morsomme versjoner av noen av ABBA`s gamle klassikere. Begge hadde vært ABBA fans i oppveksten. Og hadde det morsomt med å kle seg ut som Annifrid og Agnetha. Resultatet ble en 4 spors singel med bla. "Take a Chance on me". Og etter flere 1. plasser på albumlisten, ble dette i 1992 deres første topplassering på singellisten i Storbritannia. Noe som sikkert gledet Bell og Clarke stort. Singelen huskes ellers for den morsomme videoen til "Take a Chance on me".

Vince og Andy kranglet om hvem som skulle få være Agnetha i videoen.

Noen måneder etter topplasseringen med ABBA-låtene, toppet de også albumlistene pånytt med sampleplata "Pop!-The First 20 Hits". Den viste for alle hvor mange fengende låter Erasure hadde rukket å lage mellom 1986 og 1991.

På samme tid deltok også Erasure på prosjektet "Red, Hot & Blue" med flere av datidens største navn. Her gjorde de en flott versjon av Cole Porters "Too Darn Hot". Inntektene fra salget gikk til AIDS forskningen. Noe Bell og Clarke så på som en viktig sak.

Etter 1995 var det mer stille rundt Erasure. Verken singlene eller albumene solgte like bra som tidligere. Selv om de fortsatt solgte brukbart. Det kan skyldes at de tok en ny vending musikalsk. Over til mer stemningsfull, lavmælt musikk. Vince Clarke brukte også tiden på andre plateprosjekter med bla. Martyn Ware (Heaven 17), Simple Minds, N`Sync, Lou Reed, Robert Marlow, og Happy Mondays. 

I 1997 kom "Cowboy", som var en flott popplate med sterke spor spor som "Boy", "Rain", "Don`t say your love is killing me" og "In my arms". Plata nådde 10. plass i Storbritannia, mens singlene "In my arms" og "Don`t say your love is killing me" nådde henholdsvis 13. og 23. plass. Vince og Andy hadde fått med seg meritterte Gareth Jones (Depeche Mode, Indochine) som produsent. Den amerikanske utgaven av plata inneholdt en coverversjon av Blondies "Rapture".

På den følgende "Cowboy concerts tour" hadde de 80-talls bandet Heaven 17 som oppvarmingsband. Noe som var litt spesielt, ettersom sistnevnte aldri tidligere hadde opptrådt live.

Studioalbumet "Cowboy".

I 2000 var de tilbake med albumet "Loveboat". Også denne gangen hadde de brukt en produsent med erfaring fra Depeche Mode, med Flood. Han hadde som nevnt tidligere jobbet med Erasure på "Wonderland" og "The Circus". Plata var langt mer akustisk enn tidligere Erasure plater, noe ikke alle fans var like glad for. Platekjøperne og kritikerne mente også at plata manglet hitlåtene som Erasure var kjent for, noe som gikk utover salget av albumet (45. plass i Storbritannia). Den flotte låta "Freedom" nådde 27. plass på listene. Også "Alien" og "Moon and the sky" var minneverdige øyeblikk på plata som hadde fortjent en langt bedre skjebne.

"Loveboat".

Deretter skulle det gå 3 år før de igjen var ute med plate. I 2003 ga de ut "Other people`s Songs", og som tittelen sa var det en plate med andre artisters låter. Slik som "Solsbury hill" med Peter Gabriel, humørskaperen "Make me smile" med Steve Harley, og "Ebb tide" med Rigtheous Brothers. "Silsbury hill" (10. plass) og "Make me smile" ble gitt ut som singel (14. plass), med greie plasseringer. Albumet nådde 17. plass i Storbritannia.

I 2003 var "Oh! Làmour" tilbake på de britiske listene med en fin 14. plass, i en remix versjon. Årsaken til den nye interessen var utgivelsen av den doble samleplata "Hits-The Very best of Erasure", som nådde 15. plass. I likhet med den forrige samleplata, bestod denne av 20 låter. Mens CD2 bestod av mikser av de kjente låtene.

"Hits-The Very best of Erasure"

I mai 2004 ble Vince gift med amerikanske Tracy Hurley som han traff gjennom plateselskapet til Erasure, der Tracy jobbet. For å kunne bo sammen med henne valgte Vince å forlate sitt kjære London til fordel for New York. Her bodde de i noen år før de valgte å flytte ut "på landet" i Damariscotta, Maine. Her bor de i skogen med noen pensjonister til naboer. Mens han tidligere gjerne brukte frikvelder på nattklubber i London, ble han nå mer opptatt med å planlegge snøbrøytingen om vinteren sammen med naboene. 

I  desember 2004 fortalte Andy Bell i et intervju med en finsk avis at han var HIV positiv og at han hadde vært det siden juni 1998 :"Jeg fant ut at jeg var hiv positiv i juni 1998 etter en omgang lungebetennelse på Mallorca. Siden da har jeg tatt medisiner og jeg føler meg fin, faktisk har jeg aldri følt meg bedre". Nyheten spredde seg som ild i tørt gress i medier verden over. I ettertid fortalte han at sykdommen hadde rammet ham i en selvdestruktiv periode, der han ikke brydde seg om konsekvensene av det han gjorde.

I januar 2004 var Erasure tilbake med et nytt album kalt "Nightbird". Et avdempet album med kun to tempolåter. Noe som gjorde den lite egnet for dansegulvet. Men som gjorde at den passet desto bedre i de tusen hjem. Den hadde mye 80 talls synthgroove i seg. Noe som fansen viste å sette pris på. Også undertegnede. 

Sjelden har en Erasure plate blitt mottatt med bedre omtale enn denne. Mange mente dette var deres beste platen siden "The Innocents". Og belønnet den med toppkarakter. Også salgsmessig gikk det brukbart. Særlig med singelen "Breathe" som gikk helt til 4. plass på de britiske singellistene, og dermed ga bandet en fin mulighet til å opptre på Top of the Pops. I Danmark gikk den helt til topps. Ikke verst når man tenker på hvordan andre 80-talls band sliter med å beholde platekontraktene sin for å selge noen tusen plater. På en etterfølgende turne i Storbritannia ble alle billettene utsolgt etter kort tid. Det samme skjedde i Danmark.

Singelen "Breathe" som nådde 4. plass i Storbritannia

På samme tid som Erasure presenterte et nytt album, var også Vince Clarke klar med soundtracket til filmen "Bullfighter". Også singlene "Don`t say you love me" (15. plass) og "Here I go Impossible again" (25. plass) gjorde det bra på de britiske listene.

To eldrende herrer i 2005. Andy Bell og Vince Clarke.

I oktober 2005 var Andy Bell klart med det lenge omtalte soloalbumet sitt. Et album som fikk navnet "Electric Blue". 

Andy Bells soloalbum "Electric Blue".

Kritikerne og fansen var svært fornøyd med plata. Den var nesten oppsiktsvekkende bra ifølge noen. Den minnet om "Nightbird", bare med dansevennlig. På plata synger han bla. to duetter med Claudia Brücken fra det tyske 80-talls bandet Propaganda. Salgsmessig ble plata en moderat suksess. I Storbritannia fikk han en topp 40 hit med singelen "Crazy". I U.S.A. ble låta en stor hit på dance listene. Alle låtene på plata var skrevet av Andy selv, i samarbeid med Chris Smith og Philip Larsen. Vince Clarke har ikke vært delaktig på plata i det hele tatt. Noe som sikkert vil overraske noen.

I 2005 kom Erasure på en oppløftende 67. plass i en britisk avstemning der tidenes mest vellykkede artist ble kåret. Elvis Presley vant avstemningen.

I september 2005 ble Vince far for første gang da kona nedkom med en sønn som de døpte Oscar. Å bli far ble en ny opplevelse for Vince. Det betydde også at han måtte gjøre andre prioriteringer enn tidligere, ikke minst i forhold til Erasure. Som den lekne person Vince er fant han ut at det å bli far ga nye muligheter. Vince : "The great thing about having a boy is I get to have all the toys I wanted when I was a kid and couldn't afford, all the radio-controlled stuff".

I mars 2006 forberedte Erasure en ny plateutgivelse. Og i den forbindelse med singelen "Boy" gitt ut.  Låta ble bla. presentert på GLAAD ( organisasjon for homofile i U.S.A) awards den 27. mars. Opptredenen ble også filmet og vist på musikkanalene VH-1 og Logo. 

Singelen "Boy" ble gitt ut som en forsmak 

på albumet "Union St." i mars 2006.

3. april var også albumet "St. Union" klar for platebutikkene. Og som en rak motsetning til Erasures andre plater hadde Andy og Vince til fansens overraskelse valgt å spille akustiske låter. Samtlige av dem hadde tidligere vært gitt ut av bandet tidligere. Enten på studioalbum, eller som B sider på singler. Også singelen "Boy" som egentlig var en elektrolåt på "Cowboy". Resultatet ble en svært behagelig plate. Der både Andy stemme og melodiene trådte tydeligere fram. Hva platekjøperne mener om denne uvante plata, vil bare tiden vise. 

I løpet av året ble også samtlige konserter bandet gjorde lagt ut for salg på live cder. For på den måten å komme piratkopi selgerne i forkjøpet.

I februar 2007 ga Erasure ut DVDen "On The Road To Nashville". Sammen med bonus cden inneholder pakken 41 Erasure låter, der de på en fin måte viser bandets akustiske side med et sterkt innslag av country. 

I april 2007 var Erasure tilbake med ny singel kalt "I Could Fall In Love With You" (21. plass i Storbritannia). Og i mai var også studioalbumet "Light At The End Of The World" ute i butikkene (29. plass i Storbritannia). Bandet viste med det at de fortsatt er blant de mest produktive artistene som fins på pophimmelen, da dette var det 13. albumet de ga ut siden 1986.

Låtene til plata ble skrevet i en leilighet Andy og Vince leide i Portland, Maine. Deretter leide de en ny leilighet i Falmouth der de laget en demo av låtene. Vince : "It was a really nice atmosphere, just being in a nice place rather than being stuck in a studio". Årsaken til at den ble spilt inn i Maine var at Vince ikke ville være for langt unna familien. Med seg under selve innspillingen hadde de produsent Gareth Jones som også tidligere hadde hjulpet duoen.

Albumet fikk flott mottagelse hos fansen og kritikerne da det kom ut, der man framhevet vitaliteten. Med fartfylte, dansbare låter. Noen sammenlignet den med "Wild" albumet, for å vise at de denne gang hadde gått tilbake til sine "synth røtter", i motsetning til den akustiske "Union St". Samtidig mente de at plata viste et mer modent band, der hendelsene i livet til Vince og Andy ble gjenspeilt på plata. Enkelte rangerte plata som den beste de hadde laget, sammen med "The Innocents". 

"Storm in a teacup", "How My Eyes Adore You" og "When a Lover Leaves You" ble framhevet som platas beste spor. Sammen med singelen "I could fall in love with you". I juni ble også "Sunday girl" fra albumet gitt ut som singel, med 33. plass som resultat.

Både albumet "Light At The End Of The World" og singelen "Sunday Girl" hadde fargerike, flotte cover.

Midt oppe i utgivelsen av plata måtte Andy legge seg under kniven for å bytte ut begge hoftene. Noen trodde det hadde sammenheng med hans AIDS sykdom, mens Andy mente det hadde mer å gjøre med hans bruk av kokain. Med to nye hofter var det ikke lenger så lett å vrikke rundt når han skulle danse, så i den første tiden måtte han finne andre måter å uttrykke seg på.

I et intervju med den engelske avisen The Guardian ble Andy spurt om han var lei seg fordi Erasure ikke hadde hatt en topp 10 på 10 år. Han svarte at han ikke brukte tid til å tenke på det, men at han synes bandet hadde fortjent mer oppmerksomhet enn det fikk. Andy : "I think we don't get the exposure that we deserve. We're either in fashion or out completely, and I think we've been out completely for quite a while. But then I think, "So what?"

I  mai  2007 var den danske avisen Fyens Stiftstidende ute med rykter om at  Erasure var oppløst, da Andy Bell skulle ha forlatt bandet. Heldigvis viste det seg at det ikke stemte med virkeligheten.

I juni 2007 dro Erasure ut på en større turne kalt "True colours tour" sammen med artister som divaene Cyndi Lauper og Debbie Harry (Blondie), som endel av en Human Rights Campaign. Andy Bell : "I feel like I'm in the company of these grand dames". Deler av turneen på 16 konserter gjorde Erasure alene uten de andre artistene. 

6. juli startet Vince og Andy sin egen "Light at the end of the world tour". med turnestart i Carol Morsani Hall i Tampa, Florida U.S.A. Etter å ha gjort unna 17 vellykkede konserter i Nord og mellom Amerika dro de over til Storbritannia hvor de gjorde ytterligere 17 konserter. I september og oktober ble også Tyskland og Danmark besøkt.

Når Vince ikke er opptatt med musikk og familie, har han det morsomt med å lage små filmsnutter som han legger ut på youtube.

Sommeren 2008 var Vince opptatt med en "The Reconnected Tour" sammen med Alison Moyet, da de ønsket å markere at det var gått 25 år siden de sist spilte sammen i Yazoo. Vince Clarke : "It's been really good going back to these songs after such a long while. Many of them have never been played live. I'm looking forward to performing them with Alison for all the fans who've enjoyed our music through the years but never had a chance to see Yazoo in concert."

I første omgang var det meningen at Vince og Alison kun skulle gjøre en 6-7 konserter i England, men dette ble utvidet med den økende etterspørselen, slik at det endte opp som en verdensturne, på 28 konserter. Med start i København den 26. mai. I U.S.A. gjennomførte de 11 konserter. Andy Bell brukte tiden på en ny runde med "True colours tour", med 7 konserter i U.S.A.

Arbeidet med en ny plate med Erasure startet i 2009. I februar samme år ble nok en samleplate med Erasure, kalt "Total Pop! - the First 40 Hits", gitt ut. Selv om plata var en naturlig fortsettelse av samleplata "Pop - The 20 first hits", ble den ikke noen salgssuksess.