Jeffrey Lynne : Født 30. desember 1947, Birmingham, England 

Roy Wood (Roy Adrian Wood) : Født  8. november 1946, Birmingham, England

Bev Bevan (Beverley Bevan) : Født 23. november 1945, Birmingham, England

Richard Tandy : Født 26. mars 1948, Birmingham, England

Hugh McDowell : Født 31. juli 1953, Hampstead, London, England

Mik Kaminski : Født 2. september 1951

Wilf Gibson : Født 28. februar 1945, Dilston, Northumberland, England

Mike De Albuquerque : Født 24. juni 1947, Wimbledon, London, England

Mike Edwards (Michael Edwards) : Født 31. mai ?, Ealing, London, England

Colin Walker : Født 8. juli 1949, Minchinhampton, Gloucestershire, England

Melvyn Gale : Født 15. januar 1952

Bill Hunt : Født 23. mai 1947, Birmingham, England

Michael "Kelly" Groucutt : Født 8. september 1945, Coseley, England

Rick Price : Født 10. juni 1944, Birmingham, England

Electric Light Orchestra var et av de mest ambisiøse og pompøse prosjektene på 70-tallet. Under ledelse av Jeff Lynne var bandet innom psykedelisk inspirert Beatles pop, symfonisk prog, futurisk elektropop, og en snartur innom disco. Til stor glede hos millioner av platekjøpere verden over. Men til ergrelse hos endel musikkjournalister og forståsegpåere. 

Riktignok hadde bandet oppnådd god omtale for de progressive, orkestrale albumene "Electric Light Orchestra", "No Answer" og "Eldorado". Men da bandet i sin UFO forlot moder jord til fordel for polert elektropop på " A New World record", "Out of the Blue" og "Discovery", var det mer enn mange tålte. Salgmessig var det likevel på denne tiden E.L.O. hadde sine største suksesser. I en tid der pønken var det store, stod E.L.O.s musikk som en rak motsetning.

Bandet var i utgangspunktet Jeff Lynne og Roy Woods hjertebarn, som et bi prosjekt til det kjente bandet The Move. Men etter at Wood sluttet for å danne Wizzard, ble E.L.O.s plater et utløp for Lynnes ideer. Der han skrev låtene, sang, spilte og produserte platene. Den øvrige besetningen var i stadig endring i løpet av bandets levetid. 

Utover 80-tallet ble Lynne mer kjent som produsent for størrelser som Roy Orbison, George Harrison, Tom Petty, Randy Newman og Brian Wilson. Et karrieremessig høydepunkt nådde han muligens med sin deltagelse det prestisjefylte "liksom" bandet Travelling Wilburys. Der kjente folk som Bob Dylan, Tom Petty, Roy Orbison og George Harrison også var medlem. Under nicket Otis Wilbury produserte han også bandets to album. I tillegg ga Lynne ut soloalbumet "Armchair Theatre" i 1990. I 2001 ble det foreløpig siste E.L.O. albumet med Lynne ved roret gitt ut. 15 år etter det foregående.

Historien om Electric Light Orchestra er naturligvis sterkt knyttet til Jeff Lynne. Da han på mange måter er Mr. E.L.O. 

Jeff Lynne

Jeffrey Lynne ble født i Shards End, en bydel i Birmingham, England. Mens han gikk på barneskolen hadde han liten interesse for popmusikk. Likefullt fikk han musikalsk skolering på denne tiden gjennom sine pianotimer. Timene ble betalt av faren som var en stor fan av Chopin. En periode sang unge Jeffrey også i et guttekor. 

Interessen for popmusikk fikk Jeff da han så rockesangeren Del Shannon opptre i Birmingham i 1960 (Ikke lenge etter fikk han også øynene opp for artister som The Beatles og Roy Orbison). Fra da av hadde han et brennende ønske om å bli popstjerne. Den første gitaren han fikk var i plast med kun en streng. Deretter fikk han en akustisk spansk gitar som han lærte seg å spille på. Han begynte også å samle på høytalere og kassett opptakere, og laget sitt eget improviserte studio på gutterommet. etter hvert ble han med i band som The Chandelles, Tinkerbells Fairydust, og The Andycaps. 

Den store interessen for musikk gikk utover skolearbeidet. Slik at han etter hvert droppet ut av skolen. Foreldrene sendte ham derfor ut på jobbmarkedet, noe som var en ny og skremmende opplevelse for Jeff. Han fikk en del strøjobber som han ikke ble lenge i. I årene etter har han skrevet flere låter som tar for seg denne tiden. 

I 1965 ble han med i et band som het The Chads. I bandet ble også en Margaret Reiss med. Men etter kort tid sluttet Reiss i bandet til fordel for det mer etablerte bandet Mike Sheridan & The Nightriders. 

The Chads med Jeff Lynne til høyre på gitar

Mike Sheridan & the Nightriders var et av de store bandene i Birmingham på den tiden, med sin "brumbeat" som det ble kalt. Og da de søkte etter en dyktig gitarist i Birmingham Post, var ikke Lynne sen om å søke. Han ble med i bandet i 1966. På den tiden var bandet iferd med å rakne. Mike Sheridan hadde sluttet, og de kalte seg derfor kun The Nightriders. Også Lynnes senere kompanjong Roy Wood hadde sluttet i bandet i forveien, og blitt erstattet med gitaristen Johnny L. Mann. Men han klarte ikke å fylle hullet etter Wood og ble derfor erstattet med Lynne. 

Lynne tok snart kommandoen selv om han bare var 18 år og ny i bandet. Inspirert av de nye psykedeliske låtene til The Beatles, endret bandet lydbilde. På samme tid skiftet de også navn til Idle Race. Etter en treg start fikk de litt drahjelp fra Roy Wood da han fikk overtalt produsentene Eddie Cofford og Gerald Chevin til å  hjelpe bandet i studio. Cofford kom senere til å produsere Yes albumene "Yes", "Fragile" og "Close to the Edge".

Etter noen singel utgivelser ga de i 1968 ut debutalbumet "The Birthday Party", til stor entusiasme hos platekritikerne og artistene Marc Bolan og The Beatles. Men salgsmessig ble den litt dystre, psykedeliske, eksperimentelle musikken for lite tilgjengelig for platekjøperne. En lettere tilgjengelig plate kalt "The Idle Race" ble gitt ut i 1969, uten at det hjalp på salgstallene. Jeff Lynne hadde allerede i 1968 fått tilbud om å erstatte Trevor Burton i det langt mer populære bandet The Move, hvor også kompisen Roy Wood var medlem. Så i januar 1970 etter den salgmessige nedturen med Idle Race, bestemte Lynne seg for å slå til på tilbudet fra The Move og bli med i bandet. Idle Race fortsatte i noen år til før de ga seg.

Idle Race med Jeff Lynne i midten foran

The Move hadde fram til da hatt kjempesuksess i England med nr. 1 hitèn "Blackberry Way", og topp 5 hitène "I can hear the Grass grow", "Night of Fear", "Flowers in the Rain" og "Fire Brigade". Og var således i en helt annen divisjon enn Idle Race. Også The Move hadde prog og psykedelia som basis for sine låter. Men gjort på en mer tilgjengelig måte. Roy Wood var bandets leder og låtskriver, og den som ivret mest etter å få med seg Lynne i bandet. Rick Price som senere kom til å bli med i E.L.O. kom også med i The Move på denne tiden.

Med Lynne som medlem tok The Move en ny retning i form av mer symfonisk orientert rock. Men Wood var ikke fornøyd med kun en gradvis endring av lydbildet. Sammen med Lynne drømte han om å starte et band med større bruk av klassiske instrumenter som cello, fiolin, piano og hornseksjon. Sammen dannet de derfor i 1970 et prosjekt de kalte Electric Light Orchestra, eller E.L.O. som de også forkortet det til. Men inntil videre skulle The Move bestå som band parallelt, da navnet var etablert og man trengte inntektene fra bandet til å finansiere ideene de hadde for E.L.O.

Med Jeff Lynne som medlem og låtskriver på en del spor ga The Move i 1971 ut albumet "Looking On". Og her hadde de allerede begynt å eksperimentere med det lydbildet E.L.O. noen år senere kom til å bli kjent for. Med bruk av cello, obo og sitar. Og selv om Lynne var med ble dette en salgsmessig og kritikermessig nedtur for bandet. Selv om singelen "Brontosaurus" var en suksess med 7. plass på de britiske listene. I 1971 ga de også ut albumet "Message from the Country" som var kritikerrost, der den ble sammenlignet med Beatles` "White Album". Jeff Lynne hadde en mer sentral rolle på denne plata. 

The Move med Roy Wood til venstre og Lynne nr. 2 fra høyre.

Dette skulle også bli den siste plata The Move ga ut før de skiftet navn. Dvs. i 1972 fikk de en siste hit med låta "California Man" som nådde 7. plass i England. I den anledning ble det gitt ut et album kalt "Split Ends" som i realiteten var "Message from the Country", men hvor de svakeste sporene på plata var erstattet med singelhits som ikke hadde vært på LP før. Slik som "Tonight", "Chinatown" og "California Man". En låt kalt "Do Ya" skrevet av Jeff Lynne var også med på denne utgaven. Låta skulle noen år senere bli en hit under E.L.O. navnet.

På slutten bestod bandet av de stort sett samme personer som kom til å utgjøre E.L.O. litt senere. Med Lynne, Wood og Bev Bevan.

"California Man" var på listene i mai 1972. Og allerede i juli samme år var den første singelen under E.L.O. navnet klar. Låta het "10538 Overture" og ble en stor hit med en 9. plass i England. Singelen var en fin måte å introdusere det nye E.L.O. soundet. Med strykere, horn, cello, klarinett, obo, og de tradisjonelle gitarene gir den et overveldende inntrykk. For de som savnet The Beatles som på den tiden nettopp hadde gitt seg, var dette midt i blinken. Både Wood og Lynne var store Beatles fans, og med sitt orkestrale arrangement kunne den gått rett inn på "Sgt. Peppers". 

I starten bestod E.L.O. av hele 9 medlemmer :  Roy Wood, Bev Bevan, Jeff Lynne, Bill Hunt, Steve Woolam, Andy Craig, Richard Tandy, Hugh McDowell og Wilf Gibson. I august kom debutalbumet "Electric Light Orchestra" ut. Og plata fikk strålende kritikk i musikkpressen. Man framhevet særlig forskjellene mellom Lynnes mer tilgjengelige komposisjoner, og Woods som var mer kompleks og dyster. Og som i større grad brukte de klassiske instrumentene. Særlig "The Battle of Marston Moor (July 2nd, 1644)" ble framhevet som et klassisk mesterverk. 

Salgsmessig nådde plata en 38. plass i England. I U.S.A. hadde verken Idle Race eller The Move hevdet seg. Men med E.L.O. skulle det etter hvert gå svært bra selv om det bare ble en 196. plass for debutalbumet. Plata ble i U.S.A. hetende "No Answer", som et resultat av et kommunikasjonsproblem mellom det europeiske og amerikanske plateselskapet. 

Det som ble framhevet som styrken til bandet av kritikerne, ble samtidig også problemet innad i bandet. For med to kreative sentre ble det snart komplikasjoner. Bandet var i utgangspunktet Woods ide, og han var tiltenkt rollen som bandleder. Men Lynne var også en sterk personlighet som hadde klare meninger om hvordan ting skulle gjøres. Enden på visa ble at Roy Wood sluttet i bandet etter kun et album, og istedet startet glamrock bandet Wizzard. Med seg tok han Hugh McDowell og Bill Hunt. Andy Craig  og Steve Woolam sluttet også i E.L.O. på denne tiden. 

Wizzard ble et suksessrik band i noen hektiske år. Med sitt massive lydbilde og Woods imponerende framtoning ble de raskt svært populære i England. De fikk nr. 1 hits med singlene "See my Baby Jive" og "Angel Fingers", og 4 andre topp 10 hits før det i 1974 var slutt. Etter det forsvant Wood ut av rampelyset og inn i historiebøkene. Paul Stanley fra Kiss har innrømmet at de ble inspirert til å male ansiktet etter å ha sett Roy Wood opptre live.

Roy Wood på sitt mest ekstreme

Tilbake stod E.L.O. ribbet for mange av de viktigste personene i bandet. Inn kom da Mike Edwards og Colin Walker på cello, samt Michael D'Alberquerque. 

Richard Tandy lærte seg å spille på moog synthesizer i forkant av bandets neste album "Electric Light Orchestra II". Et instrument også Jeff Lynne lærte seg å spille på. Moogèn skulle vise seg å bli et viktig instrument for bandet i årene som fulgte.

Med så mange borte falt de fleste oppgavene på Jeff. Han produserte, skrev låtene, sang dem, spilte gitar, keyboards og moog. Resultatet ble ifølge Lynne selv det verste E.L.O. albumet noensinne. Heller ikke kritikerne var fornøyd med plata. Salgmessig gikk det litt bedre enn debutplata. Med bla. en oppløftende 62. plass i U.S.A. Det eneste Lynne var fornøyd med var deres versjon av Chuck Berry låta "Roll over Beethoven", en låt som også ble gitt ut på singel med stor suksess (6. plass i England og fine plasseringer ellers). Låta har vært et fast innslag på E.L.O. konserter i årene etter. Roy Wood og Wizzard hadde det gøy med tittelen i en låt de kalte "Bend over Beethoven".

Bandet begynte nå også å dra rundt og holde konserter. Og med sine strykere og horn var dette som regel en stor begivenhet for de frammøtte. 

I 1973 kom bandets tredje album "On the Third Day". Dette var et mer fyldig, homogent album hvor ting fungerte bedre. Lydbildet var også mer tilgjengelig med flere poppregede låter. Ikke minst "Showdown" som ble nok en hit for bandet med 12. plass i England, 59. plass i U.S.A. og en debut på VG-lista for bandet med en 9. plass. På plata gjorde bandet også en symfo-rock versjon av Edvard Griegs "Dovregubbens Hall" ("In the Hall of the Mountain King"). De leverte også en rocker i låta "Ma-Ma-Ma Belle" som slo an hos folk. Salgsmessig gikk det oppover i U.S.A., men nedover i England. "On the third Day" var opprinnelig tenkt som et dobbeltalbum hvor også Marc Bolan skulle delta. Dette ble det dessverre ikke noe av.

I forkant av utgivelsen hadde McDowell, Walker og Gibson sluttet i bandet. Inn kom istedet Mik Kaminski. I 1974 gjennomførte bandet en lengre turne i U.S.A. En turne som ble å høre på live albumet "The Night The Light Went On (In Long Beach)". Deretter var det igjen tid for endringer i besetningen. Ut gikk Mike Edwards, og inn kom Kelly Groucutt og Melvin Gale. Kelly Groucutt het egentlig Michael, men pga. de mange Mik, Michael og Mike som var i bandet, kalte han seg noe helt annet.

Etter tre album hvor de på mange måter prøvde seg fram, slo E.L.O. ut i full blomst med albumet "Eldorado" fra 1974. Etter manges mening selve mesterverket i E.L.O.s diskografi. Med hjelp fra Louis Clark og 40 medlemmer av London Symfoni Orkester fant Jeff Lynne omsider det lydbildet han var på leting etter. Med et helt symfoniorkester i ryggen fikk E.L.O.s musikk en helt annen kraft enn på de foregående albumene. Det symfoniske elementet ble også mer troverdig og iørefallende. Plata ga assosiasjoner til både "Sgt. Peppers" med The Beatles og Disney filmen "Fantasia". Til plata hadde Lynne skrevet flotte spor som "Can`t get it out of my head", "Boy Blue" og "Eldorado Overture". Førstnevnte var en vellykket miks av en vakker popmelodi og et klassisk arrangement. Den ble også gitt ut på singel, noe som ga bandet deres første topp 10 plassering på Billboard i U.S.A. Albumet ble også vel mottatt med en 16. plass i U.S.A. I England nådde merkelig nok ikke albumet opp på listene. 

Bandet hadde med dette omsider fått sitt gjennombrudd på det store amerikanske platemarkedet.

I 1975 klarte Lynne og co. og følge opp suksessen med nok en flott plate som slo an bra i U.S.A. Den het "Face the Music" og var spilt inn i Musicland i Munchen, Tyskland. Et studio Lynne trivdes svært godt i, og som han kom til å bruke jevnlig de kommende årene. Lydbildet var litt enklere enn på den pompøse "Eldorado", selv om de også her fikk hjelp fra Louis Clark og London Symfoni Orkester. Plata var også variert, med den raske "Poker", country & western låta "Down Home Town", og hitène "Evil Woman" og "Strange Magic". "Evil Woman" skrev Lynne ferdig på under 30 minutt. Den ble en topp 10 hit i både England og U.S.A.  Albumet ble bandets første topp 10 plassering på de amerikanske listene med en 8. plass. I U.S.A. opplevde de at hvert studioalbum gjorde det litt bedre enn det foregående, noe som ga en god følelse.

I februar 1976 startet E.L.O. på en lengre U.S.A. turne. Her introduserte de lasershow som en del av underholdningen. Tanken var muligens den at om man lager pompøs musikk, må jo showet stå i stil...  Ikke lenge etter var liveplata "Olè E.L.O." klar i butikkene. Og med sine etter hvert mange hits ble dette en hyggestund for fansen. Plata fikk også god kritikk.

Electric Light Orchestra live

Men 1976 vil nok heller bli husket for deres neste studioalbum "A new World recording". En av deres mest solgte plater. Den solgte så bra at man humoristisk omtalte den som "A new world record". Bandet var nå blitt STORE popstjerner. På platecoveret kunne det se ut som om bandet allerede hadde tatt plass blant stjernene, der bandlogoen var plassert på en UFO høyt over skyskraperne. UFO-logoen kom til å bli et kjennemerke på bandet de følgende årene. 

Jeff Lynne hadde nå i flere år tuslet rundt og skrudd på knottene i kontrollrommet. Og her fremstår han som en fullbåren produsent. Plata var rett og slett "state of the art" da den kom ut. Noe også kritikerne måtte innrømme. Og sjelden hadde en plate vært pakket med flere flotte låter enn "A new world Recording". "Tightrope", "Telephone Line", "Rockaria", "Livin` Thing", "Do Ya" og "Shangri-La" er alle blant bandets mest kjære låter. Flere av dem ble store hits over hele verden. "Den Beatles lignende "Telephone Line" ble den største med 7. plass i U.S.A. og 8. plass i England. John Lennon hadde tidligere uttrykt sin begeistring for E.L.O., og den ble nok ikke mindre etter å ha hørt denne låta. I England fikk bandet sin største hit noensinne med "Livin` Thing" som nådde 4. plass på singellistene. Albumet nådde 5. plass i U.S.A, 6. plass i England, 4. plass i Nederland, og en 9. plass i Norge. Endelig hadde vi lagt merke til dem her på berget også. Jeff Lynne har i ettertid trukket fram denne og "Out of the Blue" som de to mest vellykkede albumene E.L.O. laget. "Do Ya" som var skrevet mens Lynne var medlem av The Move, ble i denne nye versjonen en hit i U.S.A.

Etter albumutgivelsen dro bandet på nok en turne, kalt "A new world tour". I 1977 lot de flere av sine mest kjente låter bli brukt i filmen "Joyride". Deretter låste Lynne seg inn i ei fjellhytte i Sveits, der han på 3 og en halv uke skrev alle låtene til dobbeltalbumet "Out of the Blue". Deretter ble det flere måneders opphold i Munchen for å spille inn plata. I november 1977 var dobbeltalbumet klart for markedet. Et platemarked som etter "A new world recording" og tidligere suksesser hungret etter en ny E.L.O. plate. 4 millioner eksemplarer ble forhåndsbestilt. 

Og Lynne og co. leverte varene, selv om flere kritikere ikke likte den så godt med sitt litt pretensiøse preg. Eter kort tid hadde den solgt 10 millioner eksemplarer. Noe som gjorde den til en av 70-tallets mest solgte plater. På coveret og innerslevet hadde bandet tatt plass ombord i et romskip på en måte som ga assosiasjoner til Star Trek. Musikken gikk fra det dansbare i den komplekse produksjonen "Turn to Stone" til rockeren "Birmingham Blues". Mellom dette hadde Lynne laget lekne låter som "Mr. Blue Sky" og "Sweet Talkin` Woman". Som på "A new world record" var plata en fin blanding av alle mulig stilarter. Men generelt gikk de mer bort fra Beatles stilen, over til disco inspirert musikk som var populær på den tiden. Albumet nådde 3. plass i Norge, 4. plass i U.S.A. og 4. plass i England. I England klarte de det kunststykket å få 3 singler inn på plass nr. 6 i England ("Mr. Blue Sky", "Wild west Hero" og "Sweet Talkin` Woman"). 

E.L.O. siktet mot stjernene på "Out of the Blue"

1977 ble også starten på en lang og spennende karriere som soloartist for Jeff Lynne. Han ga da ut singelen "Doin` that Crazy Thing". På samme tid spilte han inn låtene "The Loop" og "Fireball" sammen med Elton John. To låter som ennå ikke er gitt ut på plate.

1978 ble et relativt rolig år for bandet. En lengre verdensturne tok det meste av kreftene. For å følge opp det pompøse lasershowet fra den foregående turneen, hadde de denne gang fått laget et gigantisk romskipformet podie, i tillegg til lysshowet. Man trengte 7 trailere til å frakte utstyret.

Etter turneen forlot Hugh McDowell, Melvin Gale og Mik Kaminski bandet. Kaminski kom likevel til å dukke opp i ulike sammenhenger som gjesteartist hos E.L.O. Bandet var nå redusert til en kvartett bestående av Lynne, Tandy, Bevan og Groucutt.

På sitt neste album "Discovery" fra 1979 hadde bandet beveget seg enda mer bort fra det symfonisk / Beatles inspirerte lydbildet, selv om Louis Clark også deltok her. Istedet hadde Lynne satset enda mer på pop / disco orienterte låter. Noe som falt kritikerne tungt for brystet. Den ble som regel slaktet i plateanmeldelsene. Men det forhindret ikke Lynne i å skape en ny gigantselger. "Discovery" gikk til topps i England og Norge. Begge plasser for første gang. I Norge lå albumet som nr. 1 i hele 12 uker på VG lista. I U.S.A. nådde den 5. plass. Til sammen gjorde dette "Discovery" til det mest solgte E.L.O. albumet.

I England gikk hele 4 av av singlene fra albumet inn på topp 10 : "Shine a little Love", "The Diary of Horace Wimp", "Don`t bring me Down" og "Confusion". Dette hadde aldri skjedd med noe band tidligere, ikke engang The Beatles.  I U.S.A. gikk to av singlene inn på topp 10. Selv om "Discovery" regnes som et disco album hadde Lynne skrevet en klassisk E.L.O. låt som "Midnight Blue" som lot tankene gå tilbake til "Eldorado". 

I 1979 ble det også gitt ut en sampleplate kalt "Greatest Hits" som solgte bra da den ble gitt ut. Men ved å utelate de to første albumene, samt at "Discovery" heller ikke var representert, ble ikke plata den samlingen den burde vært.

Nå som E.L.O. var blitt en del av discobølgen, på linje med band som Bee Gees, Earth Wind & Fire og Boney M. var det naturlig å spørre Lynne om å skrive musikk til "Grease" oppfølgeren "Xanadu" med Olivia Newton John i hovedrollen. Siden dette var en dansefilm, fikk E.L.O. i oppdrag å lage passende dansemusikk. Og Lynne tok utfordringen på strak arm og skrev "Xanadu" som ble en av 80-tallets største hits der den gikk til topps på verdens hit lister. Bla. i England og Norge ( 6 uker på topp). Låta var sunget av Olivia N. John. Soundtracket var fordelt 50 / 50 mellom vokalen til John og Lynne. Med Lynne på vokal, og under E.L.O. navnet fikk de store hits som "I`m alive", "Don`t walk away" og "All over the World". I Norge lå albumet på toppen av VG lista i 9 uker, mens i England nådde den 2. plass og i U.S.A. 4 plass.

Selv om "Xanadu" på coveret er presentert som et E.L.O. album, og albumet i de fleste sammenhenger regnes som en E.L.O. plate, er 5 av låtene skrevet av en John Farrar. Også den amerikanske nr. 1 hitèn "Magic" ( sunget av O.N. John). Lynne har i ettertid angret på at han deltok på "Xanadu". En av 80-tallets store filmkalkuner. 

E.L.O. og Olivia Newton John sammen på plate.

På 1981 albumet "Time" hadde Lynne tonet ned discopreget. Istedet fikk fansen en plate som søkte i forskjellige retninger. "Hold on Tight" som også ble gitt ut på singel (4. plass i England, 7. plass i Norge, og 10. plass i U.S.A.) var en låt i ren rockabilly stil. Mens "Here is the News" var en  synthlåt som kunne minne om samtidige som The Human League og Visage. Ellers kunne man høre påvirkning fra band som Alan Parsons Project, Wings, og tidlig E.L.O. Selv om ingen vil hevde at "Time" er blant E.L.O.s beste plater ble den nok en salgsuksess med 1. plass i England, 1. plass i Nederland,  2. plass i Norge og 16. plass i U.S.A. 

Deretter bar det ut på turne igjen. Denne gang hadde de omsider fått med seg symfonimester Louis Clark ut på veien. Han hadde tidligere vært skeptisk til den eksponeringen en turne ville medføre. I tillegg ble Mik Kaminski med på turneen med sin blå fiolin. Også Dave Morgan fra The Move tiden ble med. På turneen hadde de nok en gang kommet opp med et sprøtt påfunn, i form av roboten Fred som assisterte Lynne på scenen.

I 1982 begynte ryktene å gå om at E.L.O. skulle oppløses. Ryktene fikk vann på mølla da Lynne ble opptatt med å produsere rockeren Dave Edmunds album "Information". Et album han også skrev låta "Slipping Away" til. Kelly Groucutt ga ut et soloalbum på denne tiden, mens Bev Bevan ble med som trommeslager i Black Sabbath. Alt dette forsterket ryktene om at bandet var iferd med å oppløses. 

Ryktene forstummet imidlertid i 1983 da E.L.O. var tilbake med sitt 11. album kalt "Secret Messages". Tittelen henspilte på beskyldningene en organisasjon kalt Moria kom mot en rekke artister, deriblant E.L.O., om at de hadde sataniske budskap i sine tekster, om man spilte de baklengs. På "Secret Messages" gjorde de narr av beskyldningene. På baksiden av coveret hadde lagt med denne teksten : "Warning contains secret backwards messages". Plata ble spilt inn i Nederland. Den var opprinnelig tenkt som et dobbeltalbum, men ble etter en vurdering gjort om til et enkelt album. "Secret Messages" manglet nerven og engasjementet tidligere album hadde hatt. Lynne gjorde en bra jobb som produsent uten at plata ble spennende av den grunn. Likefullt solgte den bra med en 4. plass i England og 5. plass i Norge. I U.S.A. var de iferd med å miste grepet (36. plass). Den største hitèn på plata var "Rock`n roll is King", som med sitt rockabilly preg minnet litt om "Hold on Tight" fra det forrige albumet.

Etter dette albumet ble det endelig klart at Kelly Groucutt kom til å slutte i bandet. De fortsatte da som en trio bestående av Lynne, Bevan og Tandy. Med ekstern hjelp fra Louis Clark, Dave Morgan og Mik Kaminski.

Det skulle gå hele 3 år før et nytt E.L.O. album kom på markedet. Jeff Lynne hadde gjennom årene opparbeidet seg et godt rykte som låtskriver og produsent. Og forespørslene ble flere og flere. I 1984 deltok han med elektrolåtene "Video" og "Let it Run" til filmen "Electric Dreams". En fim hvor også Culture Club, Giorgio Moroder og Heaven 17 bidro med nye låter. "Video" ble gitt ut på en singel som nådde 85. plass i U.S.A. I 1984 produserte han albumet "Riff Raff" for Dave Edmunds. 

Deretter var det meningen at et nytt E.L.O. album skulle være klart i 1985. Men pga. stor uenighet mellom Lynne og plateselskapet ble plata utsatt til 1986. "Balance of Power" skulle vise seg å bli det siste offisielle E.L.O. albumet på 16 år. Og selv om dette var en verdig avslutning på en stor æra, og albumet inneholdt flere flotte låter som "Calling America", "So Serious" og "Getting to the Point", var interessen  blant platekjøperne laber. I U.S.A. nådde albumet kun en 49. plass. I Norge og England gikk det bedre med en 4. og 9. plass. For første gang på lenge opplevde bandet å ikke få noen topp 10 hit noen sted. Bandet ga plateselskapet noe av skylden for det litt skuffende salget, da de ikke promoterte det slik de hadde gjort med tidligere album. 

E.L.O. avsluttet samarbeidet for denne gang på en verdig måte, da de stilte opp på en veldedighetskonsert for barnehospitalet i Birmingham, deres hjemby. Bev Bevan var den som stod bak prosjektet. I tillegg til E.L.O. stilte også artister som Roy Wood, Robert Plant, UB40 og  Moody Blues opp. Med seg på scenen hadde E.L.O. fått med seg Louis Clark og Dave Morgan.

Etter dette uttalte Lynne til media : "E.L.O. is past now. It is over". I årene som fulgte ble det gitt ut en del samle-og raritets plater som inneholdt flere uutgitte låter. Bla. flere av de låtene som ble kuttet bort da "Secret Messages" ble gjort om fra et dobbelt album til et enkelt album. I 2000 kom det en cd boks som inneholdt en versjon av Griegs "Piano Concerto In A Minor". Boksen het "Flashback" og inneholdt 53 låter. Flere av låtene på boksen ble remixet av Lynne og Richard Tandy i 2000, noe som viste at det fortsatt var kreativ kontakt mellom medlemmene av bandet.

Både i 1989, 1990, 1994, 1998 og 2001 ble det gitt ut ulike samleplater som alle nådde høyt på listene i England og andre plasser. Beste plassering var 4. plass i England for "The Very best of Electric Light Orchestra" i 1994. Dette viste med all tydelighet at de mange som hadde kjøpt E.L.O. plater på 70-og 80-tallet ønsket mer symfonisk pop fra Lynne og co. 

Etter "Balance of Power" opplevde Jeff Lynne eventyrlige tider der han var med på det ene prestisjefylte prosjektet etter det andre. Det startet med salgssuksessen "Cloud Nine" av ex. Beatles gitaristen George Harrison hvor Lynne produserte albumet og skrev flere av låtene. Det var også her historien om Travelling Wilburys startet. Bob Dylan, Tom Petty, Roy Orbison og Lynne var alle invitert til å spille inn en låt som skulle brukes som B-side på en av Harrisons singler. Resultatet ble albumet "Traveling Wilburys Vol.1" og en enorm oppmerksomhet i media for dette stjernespekkede bandet. 2. plass i Norge og 3. plass på amerikanske Billboard var noen av de mange gode plasseringene plata oppnådde. Å være endel av samme band som George Harrison, Bob Dylan og Roy Orbison må ha vært selve drømmen for enhver musiker. Også for Lynne som hadde Beatles og Orbison som forbilder da han var ung. 

Traveling Wilburys 

I 1988 produserte han også plater for navn som Brian Wilson (Beach Boys) og Randy Newman. I 1989 produserte han og skrev låter på Tom Pettys store solosuksess "Full Moon Fever". En plate også Roy Orbison, George Harrison og Del Shannon deltok på. Samme år var han med og produserte soundtracket til filmen "Dødelig Våpen 2". 

I 1989 co. produserte han og skrev låter til Roy Orbisons siste album "Mystery Girl". En jobb han delte med bla. Bono fra U2. Sammen med Orbison skrev Lynne vakre låter som "You got it", "California Blue" og "A love so Beautiful". Plata ble en kjempesuksess. Men dessverre døde Orbison før den var ferdig, og han fikk dermed aldri muligheten til å oppleve platas popularitet. 

I 1990 ga Lynne ut sin første og eneste soloalbum kalt "Armchair Theatre". En plate som fikk en litt lunken mottagelse blant platekjøperne. Selv om E.L.O. fansen ville finne likheter mellom denne og de gamle E.L.O. platene. 

Jeff Lynne og hans "Armchair Theatre".

Større suksess hadde Lynne som medlem av Traveling Wilburys og deres album "Vol. 3". Bandet var nå redusert til en kvartett ettersom Orbison var død. Dette skulle også vise seg å bli det siste albumet de ga ut. 

Deretter fulgte aktive år som produsent og låtskriver på salgsuksesser med Tom Petty, Joe Cocker, Del Shannon, Dave Edmunds, Ringo Starr, Duane Eddy og Tom Jones. i 1995 fikk han det ærefulle oppdaget å "pusse opp" gamle Beatles låter på "Anthology 1" med The Beatles. Bla. satte han sitt umiskjennelige særpreg på "Free as a Bird". En låt som også ble gitt ut på singel (2. plass i England, 6. plass i U.S.A). 

I 1997 produserte han "Flaming Pie" med Paul McCartney. 

Mens Lynne hadde stor suksess på egen hånd. Satt flere av de medlemmene fra E.L.O. med et ønske om å fortsette å lage musikk sammen under E.L.O. navnet. Bev Bevan ble den som tok steget og tok i bruk bandnavnet med en ny besetning. Han fikk med seg Neil Lockwood på vokal, Eric Troyer på keyboard og Pete Haycock på bass, og dro deretter ut på turne. Men Jeff Lynne satte foten ned da han hørte om det nye E.L.O. bandet. Saken havnet i rettssalen der Bevan tapte. Etter det har dette "spin off" bandet kalt seg Electric Light Orchestra Part II. Det er lett å trekke sammenligninger med Creedence Clearwater Revival der John Fogerty forlot bandet til fordel for en solokarriere, og de resterende prøvde å dra det igang igjen ved å kalle seg Creedence Clearwater Revisited. Også den saken havnet i rettssalen , hvor opphavsmann John Fogerty vant.

I 1991 ga de ut sin første plate hvor de brukte bandnavnet som tittel. Her fikk de hjelp fra gamle E.L.O. folk som Louis Clark og Mik Kaminski. Plata fikk brukbar mottagelse og greide en fin 34. plass i England. 

Bandet fortsatte å turnere i årene som fulgte. Mellom 1991 og 1999 holdt de 500 konserter. I 1992 ble Kelly Groucutt, Mik Kaminski og Louis Clark offisielle medlemmer av E.L.O. Part II. Alle med fortid i E.L.O. I 1994 ga de ut konsept albumet "Moment Of Truth". Mens i  2000 var bandet historie.

Electric Light Orchestra Part II

I 2001 følte Jeff Lynne det var på tide at plassere E.L.O. navnet der det hørte hjemme. Han ga da ut albumet "Zoom" under E.L.O. logoen. Det var i realiteten et soloalbum, da han gjorde det aller meste selv på plata : skrev låtene, produserte, sang, spilte bass, gitar, cello, keyboards, trommer, og var symfonimester. Han hadde hentet inn hjelp fra folk som George Harrison, Ringo Starr og Rosie Vela. Det var kun Richard Tandy som fikk bli med av de tidligere E.L.O. medlemmene. Kanskje var dette en takk for sist til de som ble med på E.L.O. Part II. For Bev Bevan burde i utgangspunkter vært obligatorisk medlem på et nytt E.L.O. album.

Litt av årsaken til at Lynne valgte å gi det ut under E.L.O. navnet og med den kjenntegnende UFOèn på frontcoveret, var at dette skulle være musikk som videreførte E.L.O. stilen fra 70-tallet. Kritikerne likte plata, men salgsmessig ble det ikke all verden med 34. plass i England, 18. plass i Norge og 94. plass i U.S.A.

Etter det har det vært lite nytt å glede seg over for E.L.O. fansen. Foruten remasterede utgaver av de gamle platene med ekstraspor som ikke har vært ute før. Lynne har gått tilbake til arbeidet som produsent for ulike artister. Og E.L.O. ser ut til å ha gått over i historien, en gang for alle. 

Og kanskje er det like greit. De platene som skaffet bandet millioner av fans verden over, ble gitt ut på 70-tallet. For over 25 år siden. 

De gamle platene har tålt tidens tann bra. De gode melodiene kompet med analoge synther og strykere er like forfriskende å høre på i dag som den gang. Og med digitalisert lyd vil man gjerne få en bedre lytteopplevelse idag enn det man fikk den gang. Så da er det bare å gå i platebutikken og kjøpe de nye utgavene av "Discovery", "Out of the Blue" og "A new world record" og mimre..