John Illsley : Født 24. juni 1949, Leicester, Leicestershire, England

Mark Knopfler : Født 12. august 1949, Glasgow, Skottland

Alan Clark : Født 5. mars 1952, Durham, England

Guy Fletcher : Født 25. mai 1960, Maidstone, Kent, England

Pick Withers : Født 4. april 1948

David Knopfler : Født 27. desember 1952, Glasgow, Skottland

Hal Lindes : Født 30. juni 1953, Monterey, California, U.S.A.

Terry Williams : Født 6. juni, Swansea, Wales

Jack Sonni : Født 9. desember 1954, Pennsylvania, U.S.A. 

Fra å være et gitar band for spesielt interesserte på 70-tallet, utviklet Dire Straits seg til å bli et av de mest populære bandene i verden på 80-tallet. Høydepunktet i karrieren deres var utgivelsen av albumet "Brothers in Arms" i 1985. Det ble det mest solgte albumet i England på 80-tallet. Og et album som toppet de amerikanske albumlistene i 9 uker. Dire Straits var også et stort navn her i Norge. Der 4 av av 6 studioalbum gikk til topps på VG-lista.

Mange gir også bandet æren for gjennombruddet av CD-platen. Et medium som slet med å få innpass før folk fikk høre det klokkeklare gitarpillet til Mark Knopfler i digital form. 

I bandets 19 årige historie endret de besetningen hyppig. Det var kun frontfigur, låtskriver, og sanger Mark Knopfler som sammen med bassist John Illsley var medlemmer av bandet gjennom hele dens levetid. 

Dire Straits startet opp i 1977, i pønk æraen. Og selv om også Dire Straits` musikk i starten var minimalistisk og gitarbasert, var den milevis unna den gitarrocken The Sex Pistols og de andre pønkerne drev med. Referansene til Dire Straits var amerikansk country, roots og blues. Iblandet engelsk pub rock. Artisten som mer enn noen annen var inpirasjonskilden for Knopfler og hans gitarspill, var den amerikanske rockelegenden J.J. Cale. Også Eric Clapton tok etter Cales gitarspill, og covret bla. hans "After Midnight" og "Cocaine".

Mark Knopfler som var selve drivkraften i bandet, var sønn av en jødisk arkitekt av ungarsk opprinnelse. Han hadde en yngre bror ved navn David. Sine første leveår hadde de i Glasgow, Skottland, før de flyttet til Newcastle hvor ungdomstiden ble tilbrakt.

Interessen for musikk fikk Mark da han som 8 åring hørte sin onkel Kingsley spille boogie på piano. Faren håpet musikkinteressen ville inspirere unge Mark til å spille fiolin. Han gjorde også et forsøk på det uten den helt store interessen. For det var gitarist han ville bli. Sammen med broren David stod Mark foran speilet og lekte rockestjerne. To tennisracketer fungerte som gitar. Mark : "Dave and I used to practise on tennis rackets. Banging away to this old record by The Fireballs. Eventually our dad had to get us guitars."

Drømmen var å eie en rød elektrisk gitar. På gutterommet hang bilder av rockegrupper med det til felles at de hadde en god gitarist i besetningen. Favorittene var Scotty Moore, Jimi Hendrix, Django Reinhardt og James Burton.

Etter college studerte Mark litteratur ved Leeds University. På kveldstid jobbet han som musikkjournalist i The Yorkshire Evening Post. Han var også journalist i en lokalavis i Essex en periode. Da han var ferdig på skolen begynte han som engelsk lærer. På fritiden spilte han i et pub rock band kalt Brewer`s Droop. Broren David jobbet på denne tiden som sosialarbeider i Deptford, London. Han delte her leilighet med John Illsley som studerte sosiologi på dagtid, og jobbet i en platebutikk på kveldstid. Illsley spilte også bassgitar. Mark dro nedover for å besøke broren, og fikk da hilse på Illsley. De fant raskt tonen, og sammen spilte de tre musikk til langt ut i de små morgentimer. De fant etter hvert ut at de skulle starte band sammen. Et band de kalte Cafe Racers.

Bandet ble utvidet til en kvartett da Pick Withers ble med på trommer. Han hadde jobbet som studiomusiker i flere år. Knopfler kjente ham fra tiden i Brewer`s Droop hvor Withers var trommeslager i bandert. I 1975 dro de rundt til plateselskapene på jakt etter kontrakt. Men tidspunktet var dårlig for Cafe Racers` polerte gitarmusikk. Selskapene var først og fremst ute etter hardt spillende pønkeband.

Bandet fikk sin livedebut på en pønk festival hvor Squeeze var hovedattraksjonen. En venn av bandet hadde lagt merke til den elendige situasjonen bandet var i økonomisk. Og foreslo for moro skyld at de heller burde kalle seg Dire Straits (en som er desperat, uten penger). Fra da av har de vært kjent som Dire Straits.

Likevel fikk de skrapt sammen 120 pund som ble brukt til å lage en demoinnspilling. Blant låtene på demoen var det en som skilte seg ut. Den blues inspirerte "Sultans of Swing". Demoen ble gitt til Charlie Gillett, en anerkjent D.J. som jobbet i BBC radio. Han spilte tapèn på sitt Honky Tonk Show, og kontaktet så sjefene i forskjellige plateselskaper med følgende råd: Skriv kontrakt med dette bandet! En av de som tok imot rådet hans var John Stainze. En representant for plateselskapet Phonogram. Han skaffet dem kontrakt med Phonograms underselskap Vertigo høsten 1977.

Deretter kontaktet han Ed Brinckell, en tidligere trommeslager i bandet News, oo spurte om han kunne ordne spillejobber for bandet. Og etter å ha sett dem spille live en gang, ble Brinckell så imponert over Dire Straits at han tilbød seg å være manageren deres. Noe de slo til på. Dette skulle bli starten på et langt og godt samarbeid mellom Brinckell og Dire Straits. Sine evner som trommeslager fikk Brinckell bruk for da Mark Knopfler mange år senere startet hobby bandet  The Notting Hillbillies, hvor Brinckell ble med som trommeslager.

I januar 1978 dro Dire Straits ut på sin første turne som oppvarmingsband for Talking Heads, på deres første britiske turne.

I feburar spilte de inn sitt første album kalt "Dire Straits" i Basing Street Studios, London. Plata ble produsert av Muff Winwood, og hadde en totalramme på 12.500 pund. Inkludert plateomslaget. Blant låtene var flere av de som hadde vært med på den foregående demoèn. Bla. "Sultans of Swing", "Water of Love" og "Six Blade Knife". 

En tidlig utgave av Dire Straits. Fra mai 1978

"Sultans of Swing" ble gitt ut som singel fra albumet. Og Nederland var plassen den først slo an. I England nådde den ikke topp 10 på singellisten før året etter. Derimot ble albumet "Dire Straits" umiddelbart en suksess da det kom ut i juli 1978, med en 5. plass på albumlisten. Godt hjulpet av strålende kritiker fra pressen, som kalte musikken for smakfull og minimalistisk. Pubrock var fortsatt et navn som ble hengende ved dem. 

Deretter dro bandet på en større turne i Storbritannia, Nederland, Frankrike, og Tyskland. Med god mottagelse fra pressen og publikum.

Onsdag 21. november 1979 stod Dire Straits på en norsk scvene for første gang, da de gjestet Ekeberg Idrettshall. Billetten kostet kun 50 kr. Og de frammøtte fikk høre lett eksperimentelle versjoner av bla. "Follow me home" og "Angel of Mercy".

Mark Knopfler fra turneen i 1979.

På samme tid skrev de kontrakt med Warner Brothers U.S.A. For å få albumet distribuert også der. Og Warner må ha gjort en god jobb. For i mars 1979 gikk albumet helt til 2. plass på Billboard. Singelen "Sultans of Swing" nådde en sterk 4. plass på singellisten. I Australia og Frankrike gikk albumet til topps. Også i Norge begynte vi å få øynene opp for bandet på denne tiden. Albumet lå i hele 42 uker på VG-lista. Den høyeste plasseringen her ble 10. plass. Og det var på den tiden deres neste album "Communique" begynte å gjøre seg gjeldende. 

"Communique" ble gitt ut kun 9 måneder etter "Dirte Straits". Noe som muligens førte til at låtmaterialet ikke ble like sterkt som på "Dire Straits". Men låter som "Once upon a Time in the West" og "Lady Writer" er likefullt senere blitt for Dire Straits klassikere å regne. Knopfler hadde på dette albumet videreutviklet sitt J.J. Cale lignende lydbilde, med laid back, intrikat, bluesinspirert gitarspill. Tekstene hadde en kynisk sarkasme i seg som Knopfler etter hvert kom til å bli kjent for.

Plata ble spilt inn på Compass Point Studios, Nassau Bahamas med Jerry Wexler og Barry Beckett som produsenter. Knopfler hadde møtt dem under et besøk i Muscle Shoals studioer i Alabamas, U.S.A. De hadde tidligere produsert artister som Aretha Franklin, The Drifters, og Ray Charles. Som på forgjengeren var alle låtene skrevet av Mark Knopfler. 

Selv om pressen ikke var like overstrømmende for dette albumet, ble det likevel en suksess. Med 5. plass i England, 11. plass i U.S.A., 1. plass i New Zealand, og 2. plass i Norge. I Norge lå albumet på VG-lista i 41 uker. Albumet solgte tilslutt 3 millioner eksemplarer.

I februar 1979 dro bandet på sin første U.S.A. turne. Og det ble en svært intensiv affære, med 51 utsolgte konserter på 38 dager. Bandet gjorde også over 300 intervjuer på turneen. Bob Dylan var blant de som var tilstede på en av konsertene. Han inviterte Knopfler og Withers til å spille på hans album "Slow train coming".

I november fortsatte turneen i Nederland, Belgia, Tyskland, Danmark, Sverige og Norge.

I april 1980 deltok Mark Knopfler på Phil Lynnots (Thin Lizzy) soloalbum "Solo in Soho". 

Deretter dro bandet i studio i for å lage sitt 3. album kalt "Making Movies". Plata ble spilt inn i The Power Station i New York. Denne gangen hadde de valgt Jimmy Iovine som produsent. Han hadde tidligere deltatt på Bruce Springsteens "Born to Run" og Patti Smiths "Easter". Han fikk med seg Roy Bittan fra Springsteens E-street band på plata. 

Underveis i innspillingen (13. september 1980) bestemte broder David Knopfler seg for å slutte i bandet, til fordel for en solokarriere. Muligens følte han behov for å bevise at han kunne stå på egne ben uten broren ved sin side. For med årene ble det mer og mer klart at Dire Straits var Mark Knopflers band. Han har i årene etter bruddet gitt ut 6 album som er blitt møtt med liten interesse fra platekjøperne. Knopfler ble erstattet med amerikaneren Hal Lindis, som tidligere hadde spilt i bandet Darling. På samme tid ble også keyboardisten Alan Clark medlem av bandet. Clark kom etter hvert til å bli en av de sentrale medlemmene av Dire Straits, der han var med helt til de ble oppløst i 1995. Clark var en klassisk skolert pianist fra Durham i nord øst England, som fram til han ble medlem av Dire Straits hadde spilt med artister som Gallagher & Lyle og Lindisfarne. I tillegg hadde han en fortid som pianist på cruiseskip. Med sitt keyboard spill kom han til å ha stor påvirkning på lydbildet på de kommende DS platene.

Alan Clark

"Making Movies" hentet inspirasjon fra country, folk og jazz. Samtidig var låt materialet mye bedre enn på forgjengeren. Med låter som "Romeo & Juliet", "Expresso Love", "Tunnel of Love" og "Solid Rock". 

Og om kritikerne hadde vært litt lunken til "Communique" var de svært positive til "Making Movies". Plata ble gitt ut 17. oktober 1980. I England nådde den 4. plass, mens i Norge ble dette deres første topplassering på VG-lista. I U.S.A. ble det en litt skuffende 19. plass. "Romeo & Juliet" ble en topp 10 hit i England.  I desember 1980 deltok Mark på Steely Dans album "Gaucho". 

Deretter bar det ut på turne igjen, en turne som ikke var ferdig før sommeren 1981. I Italia samlet de 250.000 mennesker. De gjestet også Norge og Drammenshallen på denen turneen.

1982 ble et svært aktivt år for Mark Knopfler. Han deltok først på albumene "Beautiful Vision" med Van Morrison, og "The Phil Lynnott album" med Phil Lynnott. Våren 1982 ble han også invitert av film produsenten David Puttman til å lage filmmusikken til Bill Forsyths "Local Hero". Handlingen til filmen var lagt til lokalsamfunnet Pennan i nord øst Skottland. Knopfler dro da opp til Skottland for å bli inspirert til å skrive låter til filmen. Også Alan Clark ble med på platen. Albumet ved samme navn kom ut i april 1983.

Pennan med den berømte, røde telefon kiosken.

I mars 1982 begynte også innspillingen av albumet "Love over Gold". Like etter ble det igjen gjort endringer i besetningen. Denne gang var det trommeslageren Pick Withers som sluttet. Det lå ikke noe dramatikk i det, annet enn at han hadde et ønske om å spille jazz istedet for rock. Inn kom den tidligere Rockpile trommeslageren Terry Williams. Rockpile hadde vært rockabilly helten Dave Edmunds sitt band. Dermed var det bare Mark og John Illsley igjen av den opprinnelige besetningen.

"Love over Gold" ble spilt inn i New York med Mark Knopfler selv som produsent. På LPèn som ble gitt ut bestod side 1 av kun to låter. Den 14 minutt lange "Telegraph Road" og "Private Investigations". Førstnevnte ble skrevet etter at Mark hadde lest "Markens Grøde" med Knut Hamsun. "Private Investigations" ble gitt ut som singel fra albumet, og ble bandets første store singelhit i England med 2. plass i september 1982. En annen låt som ble skrevet for albumet, og som kunne blitt en stor hit om den hadde blitt gitt ut som Dire Straits singel, er "Private Dancer". Men den ble droppet fra plata og gitt til Tina Turner på hennes 1984 album "Private Dancer". Albumet ble et solid comeback for den aldrende damen. Singelen "Private Dancer" ble en topp 10 hit i U.S.A. for Tina.

"Love over Gold" bestod av kun 5 låter. Også "Industrial Disease" og tittellåta "Love over Gold" ble godt mottatt av fansen og kritikerne da albumet kom. Albumet ble den største suksessen for bandet så langt. Med 1. plass i 16 land. Bla. i Norge (5 uker). I England ble dette den første listetopperen for bandet, der den lå som nr. 1 i 4 uker. I U.S.A. derimot, ble det en ny skuffende 19. plass.

Muligens inspirert av trommeslageren Terry Williams som hadde erfaring fra 50-talls rockabilly, ga Dire Straits i oktober 1982 ut rock`n roll EPèn "Twisting by the Pool". Singelen ble populær på dansegulvene og hos radiostasjonene. Men den ble ikke like vel mottatt av fansen. De nådde 14. plass i England, mens i Norge og U.S.A. nådde den ikke opp. 

Deretter dro Knopfler og Terry Williams til London for å spille inn Phil Everlys album "Phil Everly".

I februar 1983 ble Dire Straits kåret til beste britiske gruppe på Brit Awards. Samme måned opptrådte de for 63.000 mennesker i Auckland, New Zealand. Ingen konsert hadde tidligere samlet så mange mennesker i det landet.

I april 1983 co-produserte og spilte Knopfler på Bob Dylans album "Infidels". Også Alan Clark deltok på plata.

12. juli opptrådte bandet utendørs i Zagreb, Jugoslavia, i den største konserten som noensinne har vært holdt der. Dagen etter opptrådte de på en utendørskonsert i Dublin, Irland. 22. og 23. juli holdt de to konserter på Hammersmith Odeon, London. Disse to konserten dannet grunnlaget for den doble liveplata "Alchemy", som kom ut i mars året etter. Da med en sterk 3. plass i England som resultat. I New Zealand og Hellas gikk den til topps. I Norge nådde den en 7. plass. Det ble også gitt ut en video, og senere en DVD fra konsertene. Dette regnes som noen av de beste konsertene Dire Straits har gjort. Plata ble spilt inn på direkten uten justeringer eller ny innspillinger.

I juli 1983 deltok Mark og John Illsley på David Knopflers soloalbum "Release". På samme tid begynte Mark å jobbe med sitt 2. soloalbum kalt "Cal". Og igjen dreide det seg om et soundtrack album. Denne gang var handlingen lagt til Irland. Noe som gjorde at Mark prøvde å få et irsk preg på plata. Til det fikk han hjelp av de irske musikerne Paul Brady og Liam O`Flynn. Han fikk også hjelp av en Guy Fletcher på keyboard, han hadde tidligere spilt med Roxy Music . Dette ble starten på et langt og godt samarbeid mellom Knopfler og Flecther der Fletcher kom til å delta på alle soloalbumene til Knopfler i årene som fulgte. Guy hadde en onkel ved samme navn som er minst like kjent, da han som låtskriver har skrevet hits som "Power to all our friends" : Cliff Richard, "I Can’t Tell The Bottom From The Top" : The Hollies og "Fair's Movin' On" : Elvis Presley.

Guy Flecther den yngre.

"Cal" kom ikke ut før i 1984, til liten interesse blant platekjøperne. På samme tid jobbet John Illsley med sitt første soloalbum kalt "Never told a Soul". Terry Williams og Mark Knopfler deltok på den innspillingen.

I november 1983 ble Mark gift med sin Marries Lourdes Salomon på Kensington Register office i London. I juni 1984 produserte han albumet "Knife" med Aztec Camera. Høsten 1984 ga han ut 12" singelen "Comfort and Joy". Singelen bestod av tre låter som var med Bill Forsyths film ved samme navn.

Høsten 1984 gikk bandet i studio for å spille inn et nytt album, kalt "Brothers in Arms" . Plata ble spilt inn i George Martins Air studios i Montserrat (de vest indiske øyer). Mark Knopfler produserte plata sammen med Neil Dorfsman. Og som ved de foregående innspillingene ble det gjort endringer i besetningen. Gitaristen Hal Lindes sluttet, og ble erstattet med Jack Sonni. I tillegg ble Guy Fletcher hentet inn som keyboardist, da det hadde vist seg å bli for mye å håndtere for Alan Clark. 

Terry Williams, Guy Fletcher, John Illsley, Mark Knopfler, Alan Clark

Også Sting deltok på innspillingen gjennom hans bidrag til "Money for Nothing". En låt han også var med og skrev. Sting er som Knopfler opprinnelig fra Newcastle. Og befant seg tilfeldigvis på Montserrat samtidig som Dire Straits drev og spilte inn plata. (Også The Police spilte inn plater i dette studioet). Et heldig sammentreff for en hel musikkverden kan man trygt si.

Kjendistreff i George Martins` studio i Montserrat. Knopfler,

Paul McCartney, George Martin og Sting.

Sting var i utgangspunktet kun invitert på middag, men etter å ha blitt overtalt av Mark, ble han med på innspillingen. De berømte ordene "I want my MTV", har klare fellestrekk med The Polices hit "Don`t stand so close to me". Låta ble også kjent for Marks gitarriff. 

Alle tekstene på Dire Straits låter er skrevet av Mark Knopfler. Med unntak av tekstlinjen "See the little faggot with the earring and the make-up" fra, "Money for nothing". Den var skrevet av bandets gitarist, Jack Sonni.

Albumet var mer variert og tilgjengelig enn de tidligere platene hadde vært. "So far away" var kul, slentrende slik fansen var vant til fra bandet. Mens "Walk of life" var en videreføring av rockabilly stilen i "Twisting by the Pool". "Your latest trick" var jazzete, og "Why worry" hørtes ut som Everly Brothers. I tittellåta "Brothers in arms" hadde de laget sin vakreste ballade noensinne. Et synthkomp fulgte Marks gitar i låta, noe som man ikke var vant til fra tidligere. Pressen var veldig positiv til plata da den kom ut. Den har i ettertid blitt stående som noe av det beste som kom ut på 80-tallet.

Men det startet ikke så bra for albumet. Singelen "So far away" ble gitt ut en måned før albumutgivelsen. Og det ble nesten full fiasko. En 20. plass i England, og unotert i U.S.A. var ikke bra. I Norge gikk det bedre med en 4. plass. Da albumet kom i mai 1985 gikk den likevel til topps i England. I Norge gikk den til topps i juni, og ble der i 8 uker. Sånn sett var alt ved det normale.

Men med utgivelsen av singelen "Money for Nothing", tok det helt av . Mark Knopfler hadde musikkvideoen i tankene da han skrev låta. Og teksten om de to flyttekarene som sliter helsa av seg, mens en ung jypling på MTV med en gitar i hånda tjener millioner av kroner, var som skapt for MTV og videomediet. Steve Barron som like i forveien hadde laget en banebrytende musikkvideo for a-ha, fikk oppdraget med å lage videoen til "Money for Nothing". Og den ble utvilsomt 80-tallets mest markante musikkvideo, med sin morsomme data animasjon. Den har i ettertid toppet mange kåringer over tidenes musikkvideo. 

	Misunnelig flyttebyrå ansatt..

Singelen gikk til topps i U.S.A. noe også albumet like etter gjorde. Og det i et land hvor Dire Straits hadde hatt problemer med å hevde seg, årene forut. I England ble som nevnt albumet det mest solgte på 80-tallet, og det 3. mest solgte gjennom tidene. Albumet gikk også til topps i  Canada, Brasil, Østerrike, Belgia, Danmark, Irland, Finland, Frankrike, Tyskland, Hellas, Island, Portugal, Spania, Sverige, Sveits, Tyrkia, Jugoslavia, Australia, New Zealand, Hong Kong, Israel, og Sør-Afrika. I Australia toppet den albumlisten i hele 34 uker! "Brothers in Arms" gikk faktisk inn på topp 10 i alle de landene den ble gitt ut i . Noe som er svært imponerende. Salget av cdèn "Brothers in arms" var også formidabelt. Noe som på mange måter ble gjennombruddet for formatet. Til sammen solgte "Brothers in Arms" 9 millioner eksemplarer. Noe som løftet dem opp i rockens toppdivisjon.

Også "Walk of Life", "Brothers in Arms" og "Your latest trick" ble gitt ut på singel, og særlig førstnevnte ble en stor hit med 2. plass i England, og 7. plass i U.S.A. Igjen ble det laget en morsom, om ikke nyskapende video for låta. "Walk of Life" har senere blitt en kjær låt for danseband over hele verden. Og ditto hatet av andre. "Brothers in Arms" ble også gitt ut som CD-singel. Noe som gjorde den til første kommersialiserte CD-singel noensinne.

Det meste av 1985 gikk med til turne virksomhet for bandet. Med 250 opptredener i 117 byer, for tre millioner fans. 22. og 23. oktober gjorde Dire Straits to konserter i Norge i Drammenshallen.

Høydepunktet på denne turneen var opptredenen på Wembley 13. juli 1985, i forbindelse med Live Aid. Hvor over en milliard mennesker så begivenheten på TV. Dette gjorde konserten til det største rock og TV showet i historien.

Mark Knopfler og Dire Straits på Live Aid i 1985.

Kl. 18.00 gikk Mark og co. på scenen, der de framførte "Money for nothing" og "Sultans of swing". Som på  "Brothers in arms" albumet fikk de hjelp fra Sting på "Money for nothing".

Sammen med Sting framførte de "Money for Nothing" på Live Aid.

Underveis på 1985 turneen forlot Alan Clarke bandet. Fletcher måtte dermed håndtere keyboardene alene. I 1985 deltok også Mark Knopfler på Bryan Ferrys nr. 1 album "Boys and Girls".

I februar 1986 ble Dire Straits kåret til beste britiske band på Brit Awards. For 2. gang. De fikk også en Grammy for beste produksjon med "Brothers in Arms". I 1986 produserte Mark to låter for Tina Turners album "Break every Rule". I juni deltok bandet på en veldedighetskonsert på Wembley, arrangert av Prinsesse Diana og Prins Charles. De spilte som endel av en supergruppe, bestående av de og Elton John, Mark King, Eric Clapton, Rod Stewart, Paul McCartney, Phil Collins og Tina Turner. Konserten ble senere gitt ut på CD. 

I september 1986 vant "Money for Nothing" prisen som beste musikkvideo på MTVs "Music Award". I 1988 ble samlealbumet "Money for Nothing" gitt ut. Og etter 10 år med sterke produksjoner var det mye bra å velge i. Plata gikk rett til topps i England, men hadde problemer med å hevde seg ellers. I Norge nådde den 3. plass.

11. juni 1988 opptrådte Dire Straits på Wembley, London sammen med artister som Jerry Dammers (Special AKA),UB40, Simple Minds, Whitney Houston, Paul Young og Eurythmics på en konsert kalt Freedomfest. Anledningen var Nelson Mandelas 70 års dag. Samtidig som konserten var ment å sette fokus på apartheid politikken i Sør-Afrika. 67 av verdens største artister opptrådte foran 72.000 mennesker. Konserten ble også kringkastet på TV rundtom. Noe som satte den i samme klasse som Live Aid konserten 3 år tidligere. Det var Jerry Dammers som i 1984 hadde en hit med "Free Nelson Mandela" som var initiativtaker til konserten. Dire Straits fikk hjelp fra Eric Clapton på scenen.

Deretter tok Dire Straits seg en lang pause, hvor medlemmene konsentrerte seg om egne prosjekter. 15. september 1980 gikk Mark Knopfler ut med en pressemelding om at Dire Straits var oppløst. (Heldigvis kom de på bedre tanker noen år senere).

John Illsley ga ut albumet "Glass" i 1988. Men først og fremst var det Mark Knopfler som brukte denne tiden til andre prosjekter. Han produserte album for Willy DeVille, Randy Newman, og Joan Armatrading. Han spilte på plater med Sting, Brendan Croker, The Judds, Tina Turner, Paul Brady, Chet Atkins og Thin Lizzy. Han ga ut soundtrack albumene "The Princess Bride" og "Last Exit to Brooklyn". Han ga ut et album sammen med Chet Atkins kalt "Neck`n Neck". Og han dannet bandet The Notting Hillbillies som i 1990 ga ut albumet "Missing…Presumed Having A Good Time". Sistnevnte nådde 2. plass på albumlistene i England. En plassering de også klarte i Norge. Plata var inspirert av amerikansk country og blues. Bandet bestod også av D.S. medlem Guy Fletcher, Brendan Croker, D.S. manager Ed Bicknell, Steve Philips og Paul Franklin. Om enn noe uformelt, hadde bandet bestått endel år før de gikk i studio for å lage plate.

De dro også på en turne sammen. Men i 1990 følte Knopfler og John Illsley at det var på tide med et nytt Dire Straits album, etter 5 år fra hverandre. Nyheten om nok en Dire Straits plate kom som en gledelig overraskelse for fansen, da Mark Knopfler 2 år tidligere hadde gått ut offisielt og sagt bandet var historie. Mark og John spilte deretter sammen med Eric Clapton på Knebworth festivalen, som musikalsk terapi som de selv kalte det. Mark dro så til U.S.A., hvor han brukte sommeren til å skrive 15 nye låter. Plata ble spilt inn i Air studios i London, med Knopfler som produsent. I tillegg var Jeff Porcaro, Neil Dorfsman og Bob Clearmountain med på produksjonssiden. "On every Street" ble gitt ut i september 1991. 

Albumet ble møtt med lunkne anmeldelser i pressen. De mente plata var for intetsigende, og fungerte best som bakgrunnsmusikk. Den inneholdt heller ikke like umiddelbare poplåter som det "Brothers in Arms" gjorde. Plata var innom både rockabilly, folk og blues. 1. singelen "Calling Elvis" hadde det samme kule, litt slentrende som "So far away" i sin tid hadde. Men den klarte ikke å bli en hit. Heller ikke de neste singlene "Heavy Fuel" og "The Bug" klarte å bli hits for bandet. Albumet ble likevel en brukbar suksess i England med 1. plass. Også i Norge gikk den til topps. Mens i U.S.A. klarte den kun en 12. plass.

23. august 1991 startet bandet på en formidabel verdensturne som inkluderte 300 opptredener, over en periode på to år. Man regnet med at 7.1 millioner mennesker så Dire Straits opptre i løpet av turneen. Bandet bestod på denne turneen av Mark Knopfler, John Illsley, Guy Fletcher, Alan Clarke, Phil Palmer (gitar), Chris White (saksofon), Paul Franklin, Chris Whitten (trommer) og Danny Cummings (keyboard). Det meste av bandet fra "Brothers in Arms" var dermed blitt byttet ut i årene mellom.

30. juli 1992 stod Dire Straits på scenen på Valle Hovin, foran 35.000 ivrige norske fans. På det tidpsunktet hadde de gjennomført rundt 180 konserter på turneen. Som oppvarmingsband hadde de fått med seg populære Was (not Was). Sammen med sine 9 musikere gjorde Mark Knopfler en flott konsert som de frammøtte satte pris på.

8. mai 1993 mottok Mark Knopfler en doktorgrad innen musikk fra Universitetet i Newcastle. 22. mai ble det gitt ut en EP og CD fra den to år lange turneen kalt "Encores" og "On the Night". Platene ble spilt inn på konsertene i Frankrike og Nederland. "On the Night" nådde 4. plass i England, og 5. plass i Norge. I U.S.A. klarte den kun en 116. plass. Dette fortalte Mark og co. at interessen for Dire Straits var synkende.

I juli 1995 ble det gitt ut et nok et live album fra Dire Straits. Det dreide seg om innspillinger på BBC fra 70-tallet. Og plata kan på mange måter markere både starten og slutten på Dire Straits. For på samme tid bestemte Mark Knopfler seg for at Dire Straits nå var historie. Uten at det kom som en overraskelse på noen. Knopfler begrunnet det bla. med at musikkbusinessen hadde endret seg radikalt på de årene Dire Straits hadde eksistert. I starten var det musikkfolk som drev plateselskapene, mens på 90-tallet var det økonomer og jurister, uten noen egentlig engasjement for musikken. Knopfler ønsket derfor å fortsette i en mindre skala, og uten press fra andre.

Året etter ga han ut sitt første skikkelige soloalbum kalt "Golden Heart". I årene etter har Knopfler gitt ut soloalbum med jevne mellomrom, der flere av dem har vært storselgere. Slik som "Sailing to Philadelphia" (2000), "Ragpicker`s dream" (2002), "Shangri-La" (2004) og "All the roadrunning" m/Emmylou Harris (2006) som alle gikk til topps i Norge, og mange andre steder i verden. Han har også besøkt Norge ved flere anledninger. Med seg på disse platene har han hatt sin faste samarbeidspartner Goy Fletcher fra Dire Straits tiden. 

Etter tiden med Dire Straits fortsatte Alan Clarke som keyboardist for andre artister, slik som Eric Clapton, Bee Gees, Tina Turner, Simply Red og Tasmin Archer. I 2005 ble han medlem av bandet Hull story, som var en hyllest til Alan Hall fra Lindisfarne. 

John Illsley som ved siden av Mark Knopfler var det mest sentrale medlemmet av Dire Straits, tok det mer med ro etter at Dire Straits ble oppløst. Istedet engasjerte han seg i kampen mot narkotika. Han driver også en pub i Hampshire i sør England. I 2005 opptrådte han live for første gang siden 1993 som medlem av keltrock bandet Cunla. De har også planer om å gi ut en plate sammen. Men først og fremst er det malerkunsten som har opptatt Illsley etter at han sluttet i Dire Straits. Han har sin egen nettside der han presenterer maleriene sine, maleri som også et tilsalgs til fornuftige priser. Det som startet som en hobby har med årene blitt et levebrød og en livsstil.

Maleriene til John Illsley er inspirert av hans musikkinteresse.

Dire Straits klarte på 80-tallet å kombinere kvalitetsmusikk med høyt platesalg. På en måte få andre artister har klart. De vil utvilsomt gå inn i musikkhistorien som et av de største navnene. Der "Brothers in Arms" vil stå som deres mesterverk totalt sett. Så får Dire Straits fansen diskutere hva som egentlig var deres beste album. Alle albumene muligens med unntak av "On every Street" ville fått bra med stemmer i en slik kåring.

Dire Straits var på samme måte som Pink Floyd et flinkis band som man kunne like eller misslike. De fleste likte dem. Og deres rene lydbilde var som skapt for digitalinnspillinger. Slik at de med sitt enorme salg av CD`en "Brothers in Arms" bidro til å løfte rocken framover.

Dire Straits er historie. Men han som på mange måter var bandet, Mark Knopfler, har fortsatt med å lage plater. Slik at Dire Straits fansen fortsatt har noe å glede seg til i mange år framover. For soloplatene hans står ikke mye tilbake for det Dire Straits laget.