Første gang jeg hørte om Depeche Mode, var på en hitplate fra 82 (samme plate som jeg 1. gang la merke til Spandau Ballet). Med låta "See You". Jeg syntes imidlertid at den var litt kjedelig. Etter det leste jeg endel om låtene fra "Construction Time Again", uten å få sjansen til å høre hele plata.  Det var med "People are People" jeg for alvor la merke til bandet. Og det var en låt jeg syntes var knallbra. Den var så annerledes. Det hørtes ut som de slo på det som var av metall. Også oppfølgeren "Master and Servant" falt i smak. Jeg kjøpte så plata "Some Great Reward". Den falt ikke umiddelbart i smak, da jeg syntes den var litt kjedelig. Men "Stories of Old" var likevel bra.

Interessen lå litt brakk en periode. Til jeg kjøpte "The Singles 81- 85"! Da fikk jeg for alvor øynene opp for dem. Jeg fikk høre hvor mye fin musikk de hadde laget på denne korte tiden. "Just Can`t get enough", "Shake the Disease", "Get the Balance right" og "Leave in Silence". Det var VIRKELIG bra. Depeche Mode var favorittbandet mitt. Ingen tvil. Jeg kjøpte deretter de gamle platene "Construction time Again" og "A broken Frame". Og de var veldig bra begge to. Særlig "A broken Frame" som inneholdt godlåtene "The Sun & the Rainfall", "Leave in Silence", "Nothing to Fear" og "My secret Garden". Den neste plata de ga ut i 1986 "Black Celebration", var annerledes. Litt mer lavmælt, men samtidig pompøs... I starten syntes jeg plata var skuffende. Men ettervert vokste den i mine ører. Med sin storslagne produksjon, og vakre låter. Den er sammen med "A broken Frame" den beste plata de har laget.  På denne tiden var jeg STOR fan. Så kom "Music for the Masses" ut. Og den var grei nok. Men låta "Never let me down again" var en klassiker.

På denne tiden var jeg så ivrig fan at jeg kjøpte opp det jeg kom over av singler og maxier med dem . Med ulike farger på vinylen. Og ulike remixer. Coveret på "Never let me down again" gjorde inntrykk på meg, med russiske stedsnavn på de norske byene. Vi var jo tross alt fortsatt ikke sikre på hva russerne kunne finne på. 

Jeg var på konsert med dem i 1988 i Drammenshallen. Det ble faktisk en liten nedtur. Da jeg syntes de virket litt arrogante. Og musikken fra sisteplata som de spilte, var ikke så bra.

Den neste plata deres "Violator", fikk jeg ikke sansen for før det var gått noen år. Men jeg ser idag at det er en av de beste platene de har laget. Velprodusert, og med et veldig sterkt låtmateriale. Digget likevel rått "Enjoy the Silence" da den kom. Jeg merket meg likevel at dette ble det store gjennombruddet for bandet. Ihvertfall i U.S.A. Etter det har jeg hatt et litt distansert forhold til bandet. "Songs of Faith and Devotion" var grei, men ikke noe mer. Og de to siste platene deres synes jeg var litt uryddig. Så det er de fine utgivelsene deres fra 80-tallet som holder interessen min oppe, og som gjør at jeg liker dem såpass godt som jeg gjør. Selv idag. 

Men jeg har i de siste årene fått mer sansen for albumene "Music for the Masses", "Violator" og "Songs of Faith and devotion". Noe som for min egen del har medført en økende interesse for bandet, etter så mange år. Et band som skal ha ros for å ha hatt evnen til å fornye seg, og fenge nye generasjoner med musikkelskere. Med sin elektrobaserte musikk. Ikke mange andre band fra 80 - tallet klarte å gå inn i 80 - tallet, eller endog 2000 - tallet, uten brukket rygg. Det eneste bandet jeg kan komme på, er U2. Hvem skulle trodd det den gangen i 1981, da Vince Clarke forlot bandet.

Jeg håper fortsatt på at de kommer opp med en ny "klassiker". Det skulle det ikke være noe i veien for at de skal kunne klare. Det virker som om de har fått mer orden på livene sine. Og fungerer bra som band.