Jeg ble ganske tidlig klar over kvalitetene til The Christians, da jeg hørte "Forgotten Town" på Super Channel på midten av 80 - tallet. Like etter at den ble gitt ut. Jeg likte låta godt, uten at det førte til noe platekjøp. Også "Hooverville" videoen ble sett, og tatt opp på videokassett. 

Det var først da jeg så "Words" på MTV at jeg skjønte dette var musikk jeg måtte ha i samlinga. Låta er noe av det vakreste jeg hører, med sin sakrale, folkaktige sound. Og Garry`s sjelfulle stemme, samt Priestman`s stemningsfulle keyboard spill. Plata "Colour" ble kjøpt inn sommeren 1990, og spilt om og om igjen på varme sommerdager. I tillegg til "Words" likte jeg "Man don`t cry", "I found out", "Greenbank Drive", og "In my hour of need" for å nevne noen. Jeg hadde aldri vært videre interessert i soul musikk. Men blandingen av engelsk pop, og amerikansk gospel soul, var utrolig flott på denne plata. Det er noe sakralt, religiøst over plata. At de kalte seg "The Christians" kunne da ikke bare ha med etternavn og mellomnavn å gjøre? Siden har plata vært en av mine absolutte favoritter. En plate jeg stadig vekk tar fram. 

På bakgrunn av at jeg likte den plata så godt, kjøpte jeg også debutplata "The Christians". Først på LP, senere på CD. Også "Colour" har jeg både på LP og CD. Da de blir mer tilgjengelig for meg da. 

Også debutplata falt i smak. "Forgotten Town" traff meg med en helt annen kraft da jeg fikk den på vinyl, enn det den hadde gjort på TV. Keyboard riffene har en veldig ren og fyldig lyd som gjorde inntrykk. Og blandingen av afro inspirert sang, og moderne komp var bra. Også låter som "Hooverville, "Ideal World", "And that`s Why" og "Born Again" likte jeg godt. En flott plate, nesten like bra som "Colour".

I 1988 hørte jeg, som så mange andre på deres cover versjon av "Harvest for the World". Jeg synes det er den låten som mest viser hvilken kraft Garry Christian  har i stemmen sin. I tillegg til at det er en ren gitarlåt. Noe som var litt uvant fra The Christians.

"Happy in Hell" ble en nedtur for meg. Plata var småfin, med greie låter som acapella låta "Happy in Hell", "What`s in a Word" og "Father". Men ikke nok til å fange den store interesse. Og etter det tok bandet seg en lang pause..

Sampleplater, og anskaffelser av de første platene deres på cd, holdt interessen ved like. Og i 2003 kom de sammen igjen på plate, for første gang på 10 år. Og da var jeg ikke sen med å få "Prodigal Sons" bestilt fra England. Det var en tilfeldighet som gjorde at jeg ble klar over at de skulle gi ut ny plate etter så mange år. Jeg drev å jobbet med denne internettsiden. Og skulle legge inn link til den offisielle Christians siden. Og da måtte jeg selvfølgelig inn på den for å kopiere adressen. Da lyste "Prodigal Sons" imot meg.

Og plata er fin den. Særlig "Prodigal Son" er et lite mesterverk av en gladlåt. Noe av det bedre de har laget. Som bonusspor på plata, får man mange av deres gamle slagere innspilt live i fine acapella versjoner. Morsomt. Interessen for bandet har fått seg et oppsving etter det. Og jeg gleder meg til fortsettelsen til dette flotte bandet som tok seg en 10 års lang pause, men som nå er tilbake.