Det er først i de senere årene at jeg for alvor har oppdaget den vakre musikken til Cat Stevens. Jeg gikk i mange år med en vrangforestilling om at han var en engelsk variant av Bob Dylan. Begge er jo dyktige låtskrivere. Men der Dylan blir for monoton for meg med sin kassegitar, er Stevens` plater mye mer stemningsfulle, med hans sjelfulle og kraftfulle sang. Gode låter blir kombinert med fine arrangement som flytter tankene til engelsk middelalder, og grønne enger. 

Stor ble derfor overraskelsen da jeg første gang leste at Stevens egentlig het Steven Demetre Georgiou, og var halvt svensk, og halvt gresk. Han hørtes jo ikke sånn ut..

Men Cat Stevens har alltid vært et navn jeg har hørt om, og låta "Morning has broken" fikk jeg tidlig et forhold til. Men det gikk mange år før jeg gikk til innkjøp av albumene "Tea for the Tillerman" og samleplata "Morning has broken". Og de ble spilt til anerkjennende nikk, men uten at det jeg fikk noen aha opplevelse av det. Men så for et par år siden, rundt 2002, tok jeg fram "Tea for the Tillerman" igjen. Og da ble det full kjærlighet. Etter det gikk jeg til innkjøp av andre album fra den klassiske perioden 1970 - 1973, med "Mona Bone Jakon", "Catch Bull at Four, "Teaser and the firecat", og "Foreigner". Og samtlige falt i smak. Jeg ble på kort tid en stor fan av Cat Stevens. Og jeg lurte på hvorfor jeg ikke hadde oppdaget ham tidligere. 

Det er sjelden man liker alt av en artist. Men alle platene jeg hittil har hørt av Cat Stevens har falt i smak. De platene han laget på 60 - tallet har et litt utgått lydbilde, med sitt pompøse, "easy listening" sound. Men låtene er likevel fine. 

Jeg føler godhet når jeg hører på Cat Stevens. Man setter pris på at det fantes artister som ham som vektlegger det enkle, stemningsfulle, med en unik evne til å skrive fine låter. Man blir rett og slett i godt humør.

Det er fortsatt album av ham jeg ikke har skaffet meg, så jeg har noe å se fram til. Selv om kritikerne er skeptiske til dem. Uansett er det synd at en så talentfull artist gir seg i en alder av 30 år. Når man ser hva langt mindre talentfulle artister klarer å dra ut av populariteten sin. 

Tilbake