Trevor Horn : Født 15. juli 1949, Durham, i nord - øst England

Geoffrey Downes : Født 25. juli 1952, Stockport, England

Trevor Horn var på 80 - tallet den mest markante produsenten i England. Med banebrytende produksjoner for Frankie goes to Hollywood, ABC, Propaganda og Yes. På slutten av 70 - tallet hadde han også stor suksess med bandet The Buggles og nr. 1 låta "Video killed the radio star". Videoen til låta ble den første som ble spilt på MTV, da de startet opp i 1981.

Horn vokste opp i vakre Durham, nærmere bestemt Stonebridge, i nord øst England sammen med foreldrene John og Elisabeth, og to søstre og en bror. Begge disse søstrene emigrerte ettervert til Canada. 

Hans far var teknisk ingeniør som på kveldstid spilte bassgitar i det lokale Joe Clarke Band. Unge Trevor var en stor beundrer av faren og var ofte tilstede når bandet hans opptrådte. Trevor : "I used to go with him and I'd sometimes play, take over from him. That was my first taste of the music business". På Johnston grammar school spilte Trevor bassgitar i skolens ungdoms orkester, i tillegg til mer tradisjonelle rockeband som han var innom. Når han var hjemme satt han i timesvis og hørte platene til The Beatles. Noe som naturlig nok gikk utover leksene, som han mer eller mindre ga blaffen i. Han ble tidlig opptatt av de små detaljene i musikken han hørte. 

På begynnelsen av 70 - tallet ble Trevor og broren fascinert av det progressive rockebandet Yes. Hvor de diskuterte variasjonene i lyden og tekstene på platene deres. De dro også på flere Yes konserter sammen.

Trevor Horn

Etter avsluttet skolegang flyttet Trevor til Leicester der han fikk seg jobb som profesjonell musiker. Her opptrådte han på ulike tilstelninger i og rundt byen. Noen av pengene han tjente brukte han på studioutstyr, da han hadde et ønske om skape sitt eget hjemmestudio. Tanken var at han da kunne bruke studioet til å gjøre små oppdrag for håpefulle talenter, eller pønkband med navn som Unwashed og Unwanted.

At han dermed var iferd med å starte sin karriere som plateprodusent, tenkte han ikke over. Horn : "One day somebody said to me that what I was doing was called record production. I realised that was what I enjoyed the most and was what I wanted to do the most".

Som studiomusiker fikk han sjansen til å spille med glamrockeren Gary Glitter. Men her fikk han sparken etter å ha slått til en politimann i alkoholpåvirket tilstand, i en bar.

Horns karriere som musiker / produsent fikk et lite løft da han begynte å date sangeren Tina Charles på midten av 70 - tallet. Han ble en slags musikalsk konsulent for henne, i tillegg til at han spilte i backingbandet hennes. De to ble også ettervert samboere. Tina Charles gikk i 1976 inn i musikkhistorien med discohiten "I love to Love". Også låter som "Dance little lady dance", "Dr. Love" og "Rendezvous" gjorde det bra på listene. 

Tina Charles

I backingbandet til Tina Charles møtte Horn Geoff Downes. De utviklet et nært vennskap, og de fant felles glede i elektronisk musikk. Sammen utforsket de ulike synther og eksperimenterte med lyder.

Geoff Downes

Downes var fra Stockport, som er en forstad til Manchester. Familien hans var svært musikalsk, der faren var kirkeorganist og moren pianist. I ungdommen fikk han skolering i pianospill. På dagtid var han elev på Stockport Grammar school. På kveldstid var han opptatt med å spille coverversjoner av kjente låter, slik som da han framførte "A white shade of Pale" (Procol Harum) og "Nights in White satin" (Moody blues) på storebror Gordons fødselsdagsselskap.

Da han ble eldre begynte han på et musikk college i Leeds i 1971. Målet var en karriere innen musikkbransjen. Både Geoff selv og familien hans var overbevist om at han kom til å gjøre det stort en dag. Allerede som 13 åring hadde han farget skoene han brukte på skolen med sølvmaling, for å skille seg ut fra de andre. 

I 1974 ble han med i sitt første ordentlige band kalt She`s french. Med sin eksperimentelle jazz - fusion musikk, inspirert av bla. Yes opptrådte de på scener rundt om i Nord England. De gjorde det også bra i en musikkonkurranse bladet Melody Maker satte opp. Men i 1975 følte Geoff tiden var inne for å gjøre noe annet, så han flyttet til London for å søke lykken som musiker i verdensmetropolen. Og det så ut som om han skulle oppleve suksess umiddelbart da han ble invitert av rockelegenden Roy Wood (The Move, E.L.O.) til å spille i glamrockbandet Wizzard på keyboard. Wizzard hadde året forut to nr. 1 singler i "See my baby jive" og "Angel fingers". Men dessverre fungerte det ikke for Downes i Wizzard, så han sluttet nesten før han hadde begynt. Det var etter dette at han traff Horn som på vegne av Tina Charles lette etter musikere til bandet hennes.

I tillegg til å eksperimentere med lyder produserte de to også discoplater for Dan-I ("Monkey chop") og The Jags ("Back of my hand"). 

 

	Back of my hand : The Jags		Monkey Chop : Dan-I

Noe annet som også ga Trevor og Geoff inntekter var reklameoppdrag der de produserte vignetter for reklamer på TV og radio. De fleste av dem ble laget på et hammond orgel Geoff hadde fått av sine foreldre til 17 års dagen. Den mest suksessrike vignetten de laget, var for en British gas reklame. Ikke akkurat den mest interessante jobben, men for to fattige musikere var den viktig nok. På den tiden bodde Geoff i en nedslitt leilighet med mose på veggen i Earlsfield, i Sør - London. Like etter flyttet han til en leilighet i Wimbledon south, i vest London. Og dette ble basen der de to skrev låter og prøvde ut nye instrumenter. Forholdet mellom Horn og Tina Charles var på denne tiden et avsluttet kapittel.

I tillegg til Horn og Downes ble også en Bruce Woolley endel av dette nyskapende musikkmiljøet. Sammen skrev de tre låter som "Video killed the radio star" og "Clean Clean" i 1977. Ideen til "Video killed the radio star" hadde de fått fra science fiction forfatteren Robert Heinlein, hvor hovedpersonen i en av hans noveller puttet lyden fra radioen i et vakuum. Horn tenkte da at musikkvideoene ettervert ville gjøre det samme med radioen. Noe han i ettertid delvis må sies å ha fått rett i. De tre skrev også discolåta "Baby Blue" som ble en mindre hit med 60 - talls ikonet Dusty Springfield da den ble gitt ut på singel i 1979.

Bruce Woolley

Da de bestemte seg for å danne et band måtte de også ha et navn. Og de endte opp med The Buggles (billene), som de hadde brukt som en intern spøk om seg selv : "They'll never be as big as The Buggles!". Det var en referanse til The Beatles i navnet. Og det var det verste bandnavnet de klarte å komme på..

I 1978 prøvde de å få napp hos plateselskapene, men ingen var interessert i musikken deres. Men ettervert som de gjorde spillejobber ble flere og flere klar over dem. De fikk også tilbud om platekontrakt med Sarm Production, men de endte opp med å skrive kontrakt med Island records og Chris Blackwell istedet, da det var et større selskap.

Sarm production var ledet av den tidligere matematikk læreren Jill Sinclair. Og selv om Horn tilslutt valgte Island hadde de to funnet tonen under kontraktsforhandlingene. Det var Jill  som tok initiativet til å gjøre noe mer ut av det da hun foreslo at de burde treffes på privat hånd. Jill : Well now that we're not doing business, you can take me out on Saturday night!". Og litt over et år senere ble de to gift med hverandre (1980). Og i motsetning til de fleste andre i musikkbransjen som gifter seg med hverandre, er de fortsatt gift (2007). De har idag 4 barn sammen. 3 jenter og en gutt. Det er også sammen henne at Trevor Horn ettervert bygde opp selskapet ZTT på 80 - tallet, som en forlengelse av hennes selskap Sarm Production.

Jill Sinclair, Trevor Horns kone.

Før Downes og Horn kom så langt som til å spille inn låtene sine, hadde Bruce Woolley sluttet i The Buggles. Istedet dannet han sitt eget band kalt Camera Club sammen med den da ukjente Thomas Dolby. Uenighet om hvordan låtene de skrev burde høres ut var årsaken til at Woolley sluttet i bandet.  Våren 1979, mens The Buggles var i studio for å spille inn sitt debutalbum ble albumet "English garden" og singelen "Video killed the radio star" gitt ut med Camera Club på Epic records. Lydbildet på "Clean Clean" og "Video killed the radio star" var litt røffere enn på Buggles sin versjon. Dessverre for Woolley og Dolby ble ikke platene noen salgssuksesser, selv om svært mange enda i dag (2007) holder de som noe av det beste som er laget.

 

	Bandet Camera Club og albumet "English garden", der "Video killed the radio star" første gang ble presentert.

Etter en U.S.A. turne ble Camera Club lagt ned, da Thomas Dolby valgte å gå videre som soloartist. Noen år senere ble han et 80 - talls ikon med albumet "The Flat Earth" og singelen "Hyperactive", der han framstod som en "synthnerd". Woolley hoppet deretter av musikkbransjen for noen år. Likefullt bidro han som låtskriver på album med artister som Jane Wiedlin, Dollar og Grace Jones. Låtene han skrev for de to sistnevnte, bla. Grace Jones` store 80 - talls hit "Slave to the Rhythm", ble til i samarbeid med Trevor Horn. Noe som viser at det ikke var vonde følelser som gjorde at de i sin tid gikk hvert til sitt. Woolley er også kreditert som musiker på The Buggles albumene "The Plastic age" og "Adventures in modern  recording". Idag er Woolley opptatt med The Radio Science Orchestra. 

Våren 1979 tilbrakte The Buggles i studio for å spille inn debutalbumet "The Plastic Age". I august 1979 ble "Video killed the radio star" gitt ut på singel i England. Og i motsetning til Bruce Woolleys versjon ble denne versjonen umiddelbart en hit i England. I løpet av sine første 4 uker ute hadde den nådd topp 10. Og i september 1979 gikk den helt til topps. Noe ikke minst Island records var glad for, da de fram til da ikke hadde hatt noen topplassering på de britiske listene. Også i land som Australia gikk den til topps, mens i Tyskland ble det 2. plass. I U.S.A. nådde den ikke opp. 

Singelen "Video killed the radio star"

Selv om den ikke gjorde seg bemerket i så mange land da den kom ut, og singelen ikke ble gitt ut på 80 - tallet, er den likefullt blitt linket til 80 - tallet der den er å finne på mange "80`s" plater. Og da spillprodusenten Rockstar skulle lage det 80 - talls inspirerte spillet "GTA Vice City", som er et av de mest populære spillene som er laget, hadde de ikke bare tatt med "Video killed the radio star" i spillet, men også lagt inn Trevor Horn. Der han med sine svært kjennetegnende røde briller spilte en av skurkene i spillet. 

Trevor Horn i spillet GTA Vice City.

Det som kanskje mer enn noe annet gjorde låta udødelig som 80 - talls klassiker, var at den ble valgt ut av musikkanalen MTV til å være den første musikkvideoen som ble spilt da de ble kringkastet for første gang i august 1981. Grunnen til at de valgte en låt som kom ut to år i forveien istedet for å ta den siste videoen til The Rolling Stones eller Diana Ross (artister som begge hadde populære låter ute på den  tiden), var åpenbar. Budskapet i Buggles låta om at musikkvideoene kom til å ta livet av radio stjernene, passet bra for en videobasert musikkanal på TV. I tillegg til at det var en fengende låt med en futurisk, tidsriktig video. For all framtid vil Buggles navnet være knyttet til MTV, og omvendt. Og når man i Trivial Pursuit får spørsmålet om hvilken video som først ble spilt på MTV forventes det at man vet om The Buggles..

For Horn og Downes var den store oppmerksomheten de fikk fra media pga. låta litt uvirkelig. Downes : "This crazy, catchy pop tune, fronted by two of the most unlikely combinations of people with a ridiculous name".

I videoen kunne man i tillegg til Downes og Horn se de to damene Debbie Doss og Linda Raoul opptre som robotaktige figurer. 

Under innspillingen av "The Age of Plastic" albumet hadde Horn fortsatt med å lage reklamevignetter. Og her hadde han kommet i kontakt med en ung tysker som også livnærte seg på den måten, i reklamebyrået Air Edelle. Hans navn var Hans Zimmer, og i likhet med Horn og Downes hadde han flyttet til London for å søke lykken som musiker. Horn fortalte om The Buggles og inviterte Zimmer til å bli med på innspillingen. Zimmer : "I would start working with Trevor at 6 PM, finish at 9 AM to get to my 10:00 session which was actually paying my rent, it was pretty harsh. Trevor was always brilliant and I really learned a lot from him, I learned how to listen."

Også Zimmer er å se i videoen til "Video killed the radio star", der han litt i bakgrunnen spiller på en synthesizer med et "tidsriktig" stivt blikk. 

En til da ukjent tangentmann ved navn Hans Zimmer deltok på "Video killed the radio star". 

Zimmer var også som snarest innom og hjalp Ultravox før han dro over til statene der han slo seg opp som en av de mest markante komponistene i filmindustrien. Der han med årene skrev musikken til filmer som "Rain Man", "Løvenes Konge", "Driving Miss Daisy", "Gladiator", "Pearl Harbor" og "Da Vinci Koden". Med årene har han vunnet 4 Grammy awards og 5 Golden Globe awards.

I januar 1980 ble bandet 2. singel "The Plastic age" gitt ut på singel. Men den klarte ikke å skape samme furore, og endte på en 16. plass i England. 

Heller ikke albumet "The Age of Plastic" som kom i februar 1980 klarte å markere seg på samme måte. 27. plass var overraskende svakt i forhold til interessen for 1. singelen, og det faktum at det var en spennende plate med gode melodier og en innovativ produksjon. Med inspirasjon fra Kraftwerk og 60 - talls pop. Skapt av noen som aldri hadde produsert en plate før, men som i løpet av kort tid kom til å bli bli blant de mest ettertraktede produsentene i britisk musikkbransje. 

Selv om de ikke var direkte fotogene ble Horn og Downes et yndet objekt for de kulørte musikkmagasinene. 

Også "Clean, Clean" (38. plass) og "Elstree" (55. plass) ble gitt ut på singel fra albumet, uten den store suksessen. 

 

	Videoen til "Clean Clean"		"Elstree"

De to gikk deretter igang med innspillingen av sitt neste album. I studioet ved siden av holdt progbandet Yes til, der de var igang med innspillingen av albumet "Drama". Trevor Horn som var en dedikert Yes fan fra barndommen av kom i snakk med Yes gutta, og tilbød dem låta "We can fly from here".  Yes manager Brian Lane som hadde stor sans for Buggles gutta tilbød dem like godt plass i Yes, da bandet nettopp hadde mistet vokalist Jon Anderson og keyboardist Rick Wakeman. Også de andre i Yes var positiv til å få Downes og Horn med i bandet. Det var Chris Squire i Yes som spurte Horn om han ville bli med. Tilbudet opplevdes som nesten uvirkelig for Horn : "My initial reaction was one of horror. I had been a Yes fan for so long. It was such a wild idea, but Chris (Squire) was so persuasive".  . Så istedet for å spille inn et nytt Buggles album endte de opp med å spille inn Yes sitt album. Innspillingen ble gjort unna på 3 måneder. De to er kreditert som låtskrivere på samtlige låter på "Drama". Deriblant "Into the Lens" som to år senere kom til å bli presentert som "I am a Camera" med The Buggles. Horn overtok rollen som vokalist i bandet, i tillegg til at han spilte bass, mens Downes spilte keyboard. Låta de i utgangspunktet hadde tenkt å gi til Yes ("We can fly from here") ble paradoksalt ikke brukt på plata.

"Drama" ble det 3. mest solgte albumet som Yes kom til å gi ut, med 2. plass i Storbritannia. I ettertid har dette albumet delt Yes fansen i synet på om det er et bra album eller ikke. Uansett bidro Downes og Horn til å gi Yes et nytt lydbilde, mer likt det de hadde senere på 80 - tallet, og ikke ulikt det Asia kom til å få.

Yes med Geoff Downes (nr. 2 fra venstre), og Trevor Horn til høyre på bildet.

På samme tid som Horn var opptatt med innspillingen av "Drama" ble han som nevnt gift med Jill Sinclair. Noe bryllupsreise ble det ikke tid til. Da Horn prioriterte studiojobbingen : "I spent my wedding night in the recording studio. (latter) I got married and two hours later, I was back in the studio. We had originally decided that for our honeymoon, we were going to spend two weeks in Miami Beach. Gradually it became ten days in Miami, a week in Miami, six days in Miami. (sigh) It ended up as three days in Bournemoth and Steve (Steve Howe, Yes medlem) came along, we had a good time actually".

Yes albumet "Drama".

Etter albumutgivelsen dro Yes på en lengre turne. Men det ble ikke noen hyggelig opplevelse for de to Buggles gutta. Fansen uttrykte flere steder sin misnøye ved å rope etter Anderson og Wakeman. Bedre ble det ikke at Chris Squire krevde at Horn som sanger skulle synge på samme måte som Jon Anderson. Dvs. flere toneleier høyere enn det som passet for ham. Så på en lengre konsert turne i U.S.A. ble stemmen hans så sliten at han knapt klarte å synge. Likevel fortsatte han turneen, noe som ga et bisarr resultat. Fansen ble så sint at de enten masserte ut av lokalet, eller kastet flasker på Horn. En grufull opplevelse for den nye vokalisten i bandet. I 1981 bestemt Horn og Downes seg for å gi seg i Yes og heller fortsette arbeidet med The Buggles. Horn har i ettertid omtalt tiden i Yes som : "one of those few things you do in life where you knew in advance that you were wrong". På den mer humoristiske siden kan det nevnes at man under turneen mikset sammen Yes låta "Man in a white car" med "Video killed the radio star". 

Horn viste at det kom til å bli vanskelig å følge opp suksessen fra "Video killed the radio star" med en ny plate. Men han var fast bestemt på å prøve. Ganske tidlig ble det klart at han og Downes hadde ulikt syn på hvordan den nye plata burde høres ut. Horn var en studiofrik som ønsket å bruke samplinger og andre syntetiske lyder : "We were just feeling our way through what you could actually do, I sort of perfected a load of production tricks on Adventures In Modern Recording.  Loads of productions tricks...". Mens Downes som var blitt inspirert av tiden i Yes ønsket å spille rock.

Selv om de fortsatt var venner var ikke deres musikalske syn forenlig, så Downes gikk ut av samarbeidet, og dannet istedet supergruppa Asia sammen med Steve Howe fra Yes, John Wetton (King Crimson) og Carl Palmer (Emerson Lake & Palmer). Og det var nok ikke noe dumt valg. For med sin prog inspirerte rock ble de et av de mest suksessrike rockebandene på 80 - tallet, der debutalbumet "Asia" gikk til topps i U.S.A. Mye takket være storhiten "Heat of the moment". 2. albumet "Alpha" nådde topp 10 både i U.S.A. og England.

Asia med Geoff Downes nr. 2 fra høyre.

Downes har i ettertid vært svært takknemlig for suksessen han opplevde med Buggles og deretter Asia. Downes : "The success with Asia came very quickly. It was if I had stepped off one bus and another came along right away".

Han er bare kreditert som musiker på et par av låtene fra albumet "Adventures in modern recording" som The Buggles ga ut i høsten 1981. I tillegg til at han bidro som låtskriver på 3 av låtene. 

Med Geoff Downes og Hans Zimmer ute valgte Horn å hente inn andre musikere til å hjelpe ham med å få ferdig plata. Bruce Woolley som hadde vært medlem av The Buggles fra starten av bidro som låtskriver på "On T.V." og "Adventures in modern recording" (låta), mens John Sinclair som var bror til Horns kone Jill, spilte på cymbaler og gitar, programmerte trommemaskinene, i tillegg til at han sang. Mer spennende var det at han på denne plata fikk hjelp av Gary Langan og Anne Dudley. To musikere som kom til å følge Horn i årene som kom, som endel av hans produksjonsteam og som medlemmer av bandet Art of Noise, som de tre dannet noe senere. 

Selv om Horn fortsatt var entusiastisk og albumet "Adventures in modern recording" var en flott plate med et spennende, dynamisk, elektronisk lydbilde, ble den ikke noen salgssuksess da den kom ut. Det virket som om tiden på en eller annen måte hadde løpt fra The Buggles. Plata ble spilt inn i konas Sarm studios London, og gitt ut på Carrere records. I 2007 ble plata gitt ut pånytt i en remastered utgave på cd for første gang. Med ekstraspor som flotte "Blue Nylon", og med et intervju fra den tiden. 

Heller ikke singlene som ble gitt ut fra albumet nådde opp i England. "I am a Camera" som var en ny versjon av "Into the Lens" fra Yes tiden var første låt ute på singel i 1981. 

Fra videoen til singelen "I am a Camera".

Deretter fulgte den glimrende "On T.V." med sine hardtslående elektroniske trommerytmer, og "Lenny", på singel i 1982. ("On T.V." er en av de beste elektrolåtene som ble laget på 80 - tallet. Den høres fortsatt like frisk ut i dag, 25 år etter at den ble gitt ut. At den ikke ble noen hit er et mysterium. : webmaster). 

På den tiden "Lenny" ble gitt ut på singel var The Buggles forlengst historie. Horn var da allerede godt igang med fase to av sin karriere, der han produserte plater for andre artister. I 1981 og 1982 var det duoen Dollar som fikk glede av Horns evner som lydmagiker. Noe som bla. resulterte i topp 5 singlene "Mirror Mirror" (skrevet av Horn & Bruce Woolley) og "Give me back my heart". 

Med Downes ute, det dårlige platesalget, og Horns manglende interesse av å gjøre konserter, var det naturlig at The Buggles ble oppløst. 

I 1982 dannet Horn produksjonsselskapet Zang Tuum Tumb sammen med kona Jill og Gary Langan. I tillegg var Anne Dudley som hadde vært med på Buggles platene med i selskapet. Navnet skulle forestille lyden man får når en kanon fyrer av et skudd.. Selskapet var lokalisert i London, med Sarm studios i vest London som stedet der selskapets utgivelse ble spilt inn. Horn hadde kjøpt studioene (4 studioer i samme bygning) fra Island records eier Chris Blackwell, der det tidligere het Basing street studios. Med årene kom Sarm studios til å bli et av de hotteste innspillingsstedene i England. Med årene utvidet Horn virksomheten til også å omfatte studioer andre steder i England, og i U.S.A.

Bygningene som Sarm studios ligger i var opprinnelig endel av en kirke. Artister som Iron

Maiden, Robert Palmer, Bob Marley, Steve Winwood og Free spilte inn plater her da Island

records eide studioet.

I april 1982 produserte Horn "Instinction" for Spandau Ballet. Da deres forrige singel hadde gjort det dårlig på lista, og de trengte hjelp til å komme tilbake. "Instinction" ble en topp 10 hit. 

Logoen til Horns produksjonsselskap ZTT records.

Men det var med albumet "The Lexicon of Love" med ABC Horns nye produksjonsselskap fikk sin ilddåp.  I utgangspunktet skulle Horn og co. produsere et par låter for ABC, men endte opp med å produsere hele plata. Og resultatet ble oppsiktsvekkende. Med en blanding av pop og disco, og Anne Dudleys symfoniske arrangementer, ble dette en plate som både platekjøperne og kritikerne trykket til sitt bryst. Produksjonen var overlegen alt annet på samme tid. Noe man best legger merke til på megahitèn "The Look of Love". 

Trevor Horn i produksjonsstolen i sitt Sarm studio.

Deretter fulgte nok en bemerkelsesverdig produksjon for gamlebandet Yes, med plata "90125" som ga bandet deres første hit på mange år i låta "Owner of a lonely heart". Den gikk til topps i U.S.A. 

På samme tid hadde Horn hørt et nytt band på radio. De var fra Liverpool og hadde ennå ikke fått noen platekontrakt. Frankie goes to Hollywood var navnet på bandet, og de spilte en uferdig versjon av "Relax". Så snart han var ferdig med Yes produksjonen, satte han i gang med å produsere dem. Dette skulle bli prosjektet som gjorde ZTT til et navn en hel musikkverden kjente til. 

ZZT var mer enn bare en produksjonsfabrikk. Paul Morley i selskapet var en gammel journalist som kjente knepene i bransjen. Han gjorde FGTH til et medieobjekt man ikke hadde sett maken til. Med lær, S & M, homosex, og provoserende uttalelser fikk han det han ville : Oppmerksomhet for bandet. Når i tillegg Horn gjorde om "Relax" til det tøffeste som noen gang hadde vært spilt på dansegulvet, var suksessen sikret. Den ble fulgt opp med "Two Tribes" og "The Power of Love". Alle tre låtene gikk til topps i England, og en rekke andre europeiske land. Da dobbelt albumet "Welcome to the Pleasuredome" kom i 1984, snakket man om 80 - tallets svar på "Sgt. Peppers". Plata ble forhåndssolgt i 1.25 millioner kopier, og gikk rett til topps da det kom ut. 

"Welcome to the Pleasuredome" : Frankie goes to Hollywood.

Både salget, albumet`s "state of the art" produksjon, og markedsføringen sørget for at FGTH gikk inn i rockehistorien som noe av det største som skjedde på 80 - tallet. 

Samtidig som "Owner of a lonely heart" toppet listene i U.S.A. gikk "Relax" til topps i England. Noe som gjorde at Horn som produsent toppet på begge sider av Atlanteren.

Parallelt med at ZTT jobbet med ulike band, hadde noen medlemmer av ZTT et hobbyprosjekt de kalte The Art of Noise. De hentet inspirasjon fra ulike sjangere :  hip-hop, rock, jazz, R&B, tradisjonell pop, og skapte post moderne lydlandskaper ut av det. Trevor Horn deltok i prosjektet i starten, men gled ettervert mer og mer ut. ZTT medlemmer som Anne Dudley, Paul Morley, Gary Langan, Johnathon J. Jeczalik, holdt prosjektet gående parallelt med produksjonsjobber i mange år. Helt fram til i dag. Debutplata "(Whose afraid of?) the Art of Noise" fikk god kritikk da den kom. Og senere har bandet hatt topp 10 hits med "Peter Gunn", "Close (to the Edit)",  og "Kiss" (med Tom Jones). Bandet har hele tiden dratt inn kjente artister og produsenter til sine albumutgivelser. 

2004 versjonen av Art of Noise : Anne Dudley, Paul Morley og Trevor Horn

(Johnathon J. Jeczalik er ikke med på bildet)

I 1985 var det tyske Propaganda som fikk gleden av ZTT`s musikkproduksjon. Også her skapte man mer enn bare musikk. Horn og co. ga bandet et 30 - talls "Metropolis" (Fritz Lange) image. I tillegg til at man laget en kompleks, pompøs musikkproduksjon i albumet "A secret Wish". Både Propaganda og Frankie goes to Hollywood er ekte ZTT produkter. 

 

Noen av bandene hvor Trevor Horns bidrag har vært viktig for suksessen de opplevde : ABC, Propaganda og Frankie goes to Hollywood.

Etter denne produksjonen gikk ZTT litt mer bort fra å totalstyre artistene de produserte. Muligens pga. den nedslående rettssaken som fulgte etter Frankie goes to Hollywoods andre plate "Liverpool". Sanger Holly Johnson ønsket å forlate bandet, og gå videre på et annet selskap. Kontrakten bandet hadde tegnet med ZTT i 1983 var en skammelig en, som nesten gjorde bandet til leilendinger av ZTT. De hadde liten med bestemmelsesrett, fikk minimalt igjen av salget, og hadde ikke mulighet til å gå til noe annet selskap på mange år. Heldigvis for FGTH satte retten kontrakten til side. 

Men både "Slave to the Rhythm" med Grace Jones (1985) og Seals plater fra 1991 og utover, var ZTT produksjoner. I årene som fulgte gjorde Trevor Horn et enormt antall prestisjefylte produksjoner for artister som Mike Oldfield (Tubular Bells II), Pet Shop Boys (Introspective), Paul McCartney (Flowers in the Dirt), Belle & Sebastian (Dear catastrophe Waitress), Marc Almond (Tenement Symphony), Eros Ramazzotti (Stile Libero), Cher (It`s a man`s world), Simple Minds (Street Fighting years), LeAnn Rimes (I need you), Faith Hill (There you`ll be), Tina Turner (Wildest dreams), Yes (Big Generator), Tom Jones (Lead and how to swing it) , Shane MacGowan & the Popes (Snake), Boyzone (A different Beat), Rod Stewart (Vagabond Hearts, A spanner in the works), Texas (careful what yoy wish for), og Pato Banton (Stay Positive). Samt endel remix arbeid for andre artister. En imponerende merittliste. I tillegg produserte han "Do they know it`s Christmas?" med Band Aid.

I 1991 kjøpte Horn og kona godset Hook end Manor i Henley-on-Thames, Oxfordshire. Eiendommen har en verdi på 130 millioner kroner (2007). Hovedhuset har hele 10 bad, og eiendommen består ellers av store landarealer. Det ble bygd på 1500 tallet for biskopen av Reading.

Horn hadde første gang vært her på tebesøk på starten av 80-tallet, da David Gilmour fra Pink Floyd eide godset. Gilmour produserte deler av albumet "Momentary lapse of reason" her, og "luftballong grisen" som er verdenskjent fra coveret til "Animals" var i mange år lagret på Hook end Manor. Pink Floyd sjefen hadde i sin tid kjøpt godset fra Alvin Lee, frontmann i bandet Ten Years after. Deretter var det musikkprodusentene Alan Winstanley og Clive Langer (bla. Madness, Elvis Costello, Lloyd Cole, Morrissey) som var de lykkelige eierne, før Horn kjøpte det i 1991. Her installerte han seg med Jill, og barna Alexandra, Aaron, Rebecca, og ettervert Gabriella. Han fikk også installert sitt eget studio, slik at godset ble endel av hans Sarm studios, kalt Sarm Hook end.

I 1992 kom Horn sammen med Hans Zimmer igjen, der de sammen skrev og produserte "The Closing of the year" til filmen "Toys". 

I de senere årene har Horn hatt størst suksess med de russiske skandalejentene i T.A.T.U., som hadde en nr. 1 hit med "All the thing she said". Låta hadde allerede vært en suksess i Russland da Horn ga den et sound som slo an i Vesten.

Trevor Horn har i det siste konsentrert seg om å produsere ZTTs egne artister. Bla. Art of Noises "The Seduction of Claude Debussy".

Der 60 - tallet hadde George Martin og Phil Spector. Hadde 80 - og 90 - tallet Trevor Horn. Med sine komplekse produksjoner, som likevel evnet å fenge lytteren. Enten det var med låtene til Mike Oldfield, Grace Jones eller Frankie goes to Hollywood. Mange vil nok sammenligne ZTT med en annen hitfabrikk på 80 - tallet. Nemlig Stock, Aitken og Waterman. Men Horn hadde større kreativitet og kvalitet enn Stock og co. som i større grad brukte samlebåndsprinsippet. Med et relativt ensartet lydbilde. De beste eksemplene er låter som "Welcome to the Pleasuredome" og "Relax" med FGTH, "P - Machinery" med Propaganda, "Owner of a lonely Heart" med Yes, og muligens "Belfast Child" med Simple Minds. De gir et godt bilde av Horns evner som produsent. En plateutgivelse med Horn, har alltid vært forbundet med interesse. For å se hva han har skapt av godbiter denne gangen. 

I 2004 fikk Horn æren av å skrive den offisielle sangen til OL i Athen, Hellas. Låta het "Pass the Flame", noe som passet bra med OLs motto "Pass the flame, unite the world".

Enda mer ære ble han til del den 11. november samme år, da en større konsert ble holdt på Wembley Arena i London for å markere hans 25 år som musiker / produsent ("Video killed the radio star" kom inn på listene i 1979). Her var mange av de største navnene Horn har jobbet med opp gjennom årene tilstede. Blant de som opptrådte denne kvelden var navn som The Buggles m/ Bruce Woolley, ABC, The Art of Noise, Belle & Sebastian, Lisa Stansfield, Pet Shop Boys, Seal, Dollar, t.A.T.u., Yes, og Frankie Goes To Hollywood (en Ryan Molloy erstattet Holly Johnson som sanger i Frankie, da han fortsatt er bitter på Horn for penger som han mener Horn snøt bandet for). Mange av disse bandene har ikke opptrådt sammen på mange år. Deriblant The Buggles med Horn, Wolley og Downes. Også kordamene Debbie Doss og Linda Raoul fra "Video killed the radio star" videoen, var med denne kvelden.

Også jubilanten selv måtte opp på scenen og framføre de gamle 

Buggles låtene. De obligatoriske brillene var også på plass.

Også opptredenen til tyske Propaganda ble et stort høydepunkt, da det i mange år hadde vært snakk om at de skulle gjenforenes med den opprinnelige tyske besetningen. Konserten ble møtt med stor interesse fra hele verden, og en redigert utgave av konserten ble sendt på TV i mange land. Overskuddet fra konserten ble gitt til veldedighets organisasjonen Princes trust. Prins Charles var også tilstede under konserten. 

Konsert plakaten utenfor Wembley Arena viste at publikum hadde mye å glede seg til.

En dobbel cd kalt "Produced by Trevor Horn" ble gitt ut på samme tid, der mange av høydepunktene i Horns karriere som produsent var tatt med.

I 2006 gjorde Horn seg bemerket da han produserte albumet "Fundamental" for Pet Shop Boys. Samarbeidet mellom Horn og bandet ble møtt med stor interesse i musikkbransjen, grunnet deres tidligere meritter. Som kjent samarbeidet de også i 1988 på albumet "Introspective" med Pet Shop Boys. "Fundamental" nådde 5. plass på de britiske listene.

Karrieren til Trevor og kona Jill hadde så langt vært en sammenhengende opptur med mange flotte opplevelser. De hadde også opparbeidet seg en stor formue, der de eide flere store eiendommer i England og U.S.A. Bla. nevnte Hook end manor i Henley-on-Thames, Oxfordshire.

Trevor i 2007 sammen med sine hunder foran sitt gods Hook end Manor.

Og det var her det 25. juni 2006 skjedde en tragisk ulykke da Jill ble skutt i nakken av sin egen sønn Aaron (22 år), som lekte seg med luftgevær. Hun ble truffet i en arterie, noe som gjorde skaden svært kritisk. Hun ble tatt under behandling på Reading hospital, og lagt i koma. En tilstand hun fortsatt er i (oktober 2007). Hun ble etterhvert flyttet til et rehabiliteringshjem.

Mine tanker går til Trevor Horn og familien som naturlig nok går gjennom en svært tøff tid (webmaster).

I september 2007 ble familiens hjem i Hook end Manor lagt ut for salg, noe som førte til endel oppmerksomhet i pressen. Med bakgrunn i hvem som har holdt til på godset de senere årene, og størrelsen på huset og tomta. Horn som nettopp hadde kjøpt seg et et hus i Primrose Hill, nordvest i London ønsket 130 millioner kroner for godset. Et tilbud på 120 mill. ble avslått. Selv måtte han ut med 80 mill. for sitt nye hus, og som på Hook end Manor har han installert et studio i huset.

Studioalbum