Bryan Ferry : Født 26. september 1945, Washington co., Durham, England

Bryan Ferry er et av de store navnene innen nyere musikkhistorie. Som frontfigur, låtskriver og sanger i det innovative glamrock bandet Roxy Music. Et band som fikk mye oppmerksomhet, både pga. listetoppere som "Stranded", "Flesh and Blood" og "Avalon". Og for sin glamorøse framtoning med ansiktsminke og fargerike klær. Senere ble bandet kjent som musikkens gentlemen, ulastelig antrukket i dress, og med luggen pent dandert over til siden. 

Bryan Ferry var alltid den man forbandt Roxy Music med. Og mange av de artistene som slo gjennom på 80-tallet nevnte han som en av sine forbilder og referanser. Bla. Japan, ABC, Simple Minds, Gary Numan m.fl. Og motsatt tenker man på Roxy Music når navnet Bryan Ferry blir nevnt. Men Bryan Ferry har hele tiden vært mer enn jobben som frontfigur i Roxy. Helt siden bandet slo gjennom har Ferry hatt en suksessrik solokarriere, som har løpt parallelt med gjøremålene i Roxy Music. Noe som idag gjør diskografien hans fyldigere enn bandets.

Roxy Music ga ut debutplata "Roxy Music" i 1972. Og allerede året etter var Bryan Ferry klar med sin første soloplate. Det var "These Foolish Things" fra 1973. En plate som salgsmessig gjorde det bedre enn Roxy`s plate. Til de andre bandmedlemmenes irritasjon. Faktisk var soloplata en av grunnene til at legendariske Brian Eno valgte å slutte i bandet like etter. "These foolish Things" bestod av Bryan`s tolkninger av andres låter. Bla. av The Beatles, Bob Dylan og The Rolling Stones. Og coverversjoner av andres låter sunget på en distingvert måte, skulle bli et kjennemerke ved Ferry i årene som fulgte. Helt fram til i dag. Roxy Music sine låter var i all hovedsak skrevet av bandemedlemmene selv, med Ferry i spissen. Men som soloartist så Ferry tydeligvis annerledes på det.  

På egen hånd er Ferry mest kjent for låter som "These Foolish Things", "Let`s Stick Together", "Slave to Love", "Don`t Stop the Dance" og "I put a spell on You". 

Selv om Ferry framtoning og antrekk gir assosiasjoner til britisk overklasse. Er det langt unna den bakgrunnen han selv kom fra. Som sønn av en fattig gruvearbeider fra den sterkt forurensede byen Washington, Durham, i Nord-øst  England

I disse gatene i  Model Dwellings, og i Gainsborough Avenue i Washington, vokste unge Bryan opp.

På den tiden Bryan vokste opp her, var rock fortsatt et ukjent begrep. Og jazzen  tilhørte fortsatt de svarte. Så lille Bryan var mer opptatt av fotball i barndommen, som keeper på Gallowgate End. 

Bryan Ferry, nr. 3, øverst.

Men i ungdommen fikk Bryan oppleve rockens gjennombrudd med Elvis Presley og The Beatles. Og i 1964, i en alder av 19 år, ble Bryan med i det lokale bandet The Banshees. Disse spilte på puber i Washington og Sunderland. I det som ble kalt "The Rust Belt of Britain", pga. den store arbeidsledigheten etter at de store verftene ble lagt ned på 50-og 60-tallet. Ferry ble på denne tiden influert av Newcastle bandet The Animals og deres "House of the Rising Sun". 

Høsten 1964 begynte Ferry på Newcastle University for å studere kunst. Utdannelse ble for mange en mulighet til å komme seg bort fra Washington, og håpløsheten som rådet der. På universitetet ble han med i bandet The Gas Board. Forbildene for bandet var svart amerikansk musikk fra 50-og 60-tallet. Bandet dannet også grunnlaget for det som senere skulle bli Roxy Music. Da både Ferry, John Porter og Graham Simpson var med i The Gas Board.

Gas Board med John Porter, Bryan Ferry og Graham Simpson i midten bakerst

Så istedet for å følge planene om å fortsette å studiene i New York, endte Ferry og co. opp i London. Med et håp om å slå gjennom som popstjerner. I starten måtte Ferry ta ulike bijobber for å livnære seg. Fritiden gikk med til øving, samtidig som de søkte etter andre musikere til bandet han og Graham Simpson ønsket å få til. I 1971 var både Brian Eno, Andy Mackay, Paul Thompson og Phil Manzanera blitt medlemmer av bandet, som de tilslutt kalte Roxy Music, da et amerikansk band allerede hadde okkupert Roxy navnet som de egentlig hadde tenkt å bruke. De fikk kontrakt med Island records, og i 1972 var Roxy Music klar for verden med platen "Roxy Music". Dessverre hadde skolekompisen Graham Simpson forlatt bandet rett før de fikk gjennombruddet sitt. 

Plata fikk stor oppmerksomhet, og solgte seg også inn på topp 10 i England, med sin banebrytende glamrock som hadde like stor betydning på denne tiden som platene til David Bowie og T-Rex.

Roxy Music gjorde seg bemerket både for musikken og utseendet sitt. 

Men allerede året etter, var det klart for det første soloalbumet i en lang rekke, fra Bryan Ferry. Mens Roxy Music med Ferry i spissen var innovativ, var Ferry som soloartist som en moderne crooner utgave av Frank Sinatra å regne. Der han sang kjente låter i langt mykere og mer distingverte versjoner enn originalene. På en elegant og vakker måte. F.eks. i en låt som Rolling Stones` "Sympathy for the Devil". Men plata falt i smak hos de engelske platekjøperne, for albumet nådde en sterk 5. plass. Mens singelen "A Hard Rain`s Gonna Fall" ble en topp 10 hit. Selv om den langt fra var like viktig musikalsk sett som debutplata til Roxy Music, solgte den likevel bedre.

Ferry fortsatte å gi ut soloplater i årene som fulgte. Men det var likevel Roxy Music som var hans hovedbeskjeftigelse på 70-tallet. 

Allerede i 1974 var han tilbake med en ny soloplate kalt "Another Time Another Place". På samme tid ga Roxy Music ut 2 album i 1973, og ett i 1974, så dette var en svært aktiv tid for Ferry. Også på dette albumet hadde han hentet fram noen klassikere, og gjort dem til sine egne. Denne gang hadde han gått enda lengre tilbake i tid. Med låter som "Smoke gets in your Eyes" og "Funny How Time slips away". På begge disse soloplatene brukte Ferry studiomusikere. Men i tillegg hadde han tatt med de tidligere Roxy Music medlemmene John Porter (studiekameraten fra bandet Gas Board, som senere kom til å gjøre seg bemerket som produsent for noen av The Smiths mest kjente plater) og Davy O`List, i tillegg til Paul Thompson som fortsatt var medlem av Roxy Music.

"Another Time another Place" ble en enda større suksess enn forgjengeren, der den gikk helt til 4. plass i England. 19 desember 1974 holdt Ferry en stor solokonsert i Royal Albert Hall, som på en måte bekreftet hans posisjon som et rocke ikon.

I 1975 ga Roxy Music ut sitt siste album på en stund kalt "Siren". Og i 1976 var Ferry tilbake med sitt 3. soloalbum kalt "Let`s Stick Together". Og igjen dreide det seg stort sett om coverversjoner. Bla. av Roxy `s "Re-make / Re-Model". Tittellåta ble en stor suksess, med bla. en 4. plass på singellisten i England. Kjæresten Jerry Hall bidro både på låta og i videoen som ble laget til den. 

Bryan Ferry med Jerry Hall

Også den gamle Everly Brothers låta "The Price of Love" ble en stor hit med en 7. plass. Den var å finne på EP-en "Extended Play". Men selv om plata inneholdt hans to største hits til da, og platekritikerne var positiv til plata, nådde den kun 19. plass i England. I Norge nådde den også 19. plass. Noe som ble hans første plassering på VG-lista. I 1976 spilte han også inn Beatles` "She`s leaving Home" sammen med The London Symphony Orchestra for albumet "All this and World War II". En plate hvor flere artister deltok. 

Fra videoen til "Let`s Stick together".

Med en uviss skjebne for Roxy Music, kunne Ferry nå konsentrere seg om å gi ut soloalbum. I 1977 ga han ut "In your Mind" som løftet ham tilbake på topp 10 (5. plass) i England. "This is Tomorrow" ble en topp 10 hit. I Norge nådde plata 12. plass. Og dette var det nærmeste man kom et Roxy Music album på denne tiden, da både Phil Manzanera, Paul Thompson, og  John Wetton (assosiert medlem av Roxy music) var med på plata. I tillegg hadde Ferry denne gang skrevet alle låtene selv. Slik han vanligvis gjorde i Roxy Music. 

I 1978 dro han til Montreux for å spille inn sin neste plate "The Bride Stripped Bare". Og dette var en plate fylt av sorg og frustrasjon. Først og fremst pga. hans tap av kjæresten Jerry Hall, som droppet ham til fordel for Mick Jagger. (Kanskje hun droppet ham fordi han nektet henne å ringe ham på 2 måneder mens Roxy Music var på turne i Japan?). Jagger hadde i lengre tid vært på jakt etter Hall, til Ferrys store fortvilelse.

Plata inneholdt både andres, og egne låter. Bla. "Can`t let go" som ble skrevet på en tid der han seriøst vurderte å legge musikken på hylla. Kritikerne syntes den var spennende, men samtidig for ujevn. Salgsmessig gikk det ikke så veldig bra, med en 13. plass i England. Og dårlige plasseringer ellers. Heller ikke singelene fra plata gjorde det så bra. Og dette skulle også bli avslutningen på kapittel 1 i Bryan Ferrys solokarriere.

For deretter skulle det gå hele 7 år før Ferry igjen ga ut et soloalbum. Dette skyldtes i all hovedsak at Ferry, Manzanera, Thompson og Mackay hadde bestemt seg for å komme sammen igjen i Roxy Music. Dette resulterte i "Manifesto" fra 1979, "Flesh + Blood" fra 1980, og mesterverket "Avalon" fra 1982. I tillegg gjorde de en coverversjon av John Lennon`s "Jealous Guy" i 1981, som gikk til topps i England. Det var også den eneste gangen en singel med Roxy  / Ferry gikk til topps i England.

Musikalsk hadde Roxy Music gjennomgått store endringer siden debutplata i 1972. For mens de i starten spilte energisk rock, var sisteplata "Avalon" noe helt annet. Elegant og romantisk, med vakre lydlandskap. Gitarspillet, synthesizerne og Ferry`s stemme hadde en mykhet i seg som man aldri hadde hørt tidligere. Plata gikk til topps i en lang rekke land. Bla. England og Norge.

Og dette skulle også vise seg å bli den siste plata Roxy Music laget sammen. Noe som kanskje var like greit, da bandet i realiteten hadde utspilt sin rolle. For det var Bryan Ferry som stod bak både låtene, arrangementene og framføringen. De andre to gjenværende medlemmene, Mackay og Manzanera var redusert til studiomusikere. Og da fant vel Ferry ut at han like godt kunne fortsette på egen hånd. Manzanera og Mackay dannet etterpå bandet The Explorers. Uten suksess.

I 1982 giftet Ferry seg med den tidligere modellen Lucy Helmore. De kom til å få 4 barn sammen.

I 1984 fikk Ferry tilbud om å synge en låt Keith Forsey hadde skrevet for ungdomsfilmen "The Breakfast Club".  Forsey hadde skrevet den med Ferrys stemme i tankene. Men han avviste låta da hanb syntes teksten var for dum. Heller ikke Billy Idol ville synge den. Istedet ble den tilbydd Simple Minds, da sanger Jim Kerr hadde en stemme som minnet om Bryan sin. Resten er historie. "Don`t you (forget about me)" ble bandets største hit med bla. 1. plass i U.S.A.

Først i 1985 var han klar med et nytt album, kalt "Boys and Girls". Plata var ment som en hylles til hans far. Og her førte Ferry videre det lydbildet han hadde utviklet på "Avalon". Noe som gjorde "Boys and Girls" til en like vakker opplevelse, med de samme myke, utsøkte lydbildene. Plata ble en stor suksess med bla. 1. plass i England. I Norge nådde den 3. plass. I tillegg ble førstesingelen valgt ut til å være med i kult filmen "9 1/2 Weeks". Der "slave to love" oppsummerte filmens innhold på en treffende måte. Det medførte at den ble en topp 10 hit over det meste av Europa. I Norge ble låta nr. 5. Også "Don`t stop the dance" ble en mindre hit.

13. juli 1985 fikk Ferry også den store æren av å opptre på legendariske Live Aid på Wembley, foran mer enn 100 millioner TV seere. I utgangspunktet var han skeptisk til å stå på scenen foran så mange mennesker, da han på denne tiden ikke hadde opptrådt på en stund. Kl. 16.07 gikk han på scenen, der han framførte "Sensation", "Boys And Girls", "Slave To Love", og "Jealous Guy". Med seg på gitar hadde han David Gilmour fra Pink Floyd

Live Aid konserten ble et av Ferrys store øyeblikk i livet.

Bryan Ferry opptrådte på Live Aid 13. juli 1985. Til stor glede for de frammøtte.

I 1986 ble han spurt om å skrive en sang for den amerikanske filmen "Legend". Noe som resulterte i singelen "Is your Love strong Enough". En fin låt som stemningsmessig ville passet godt inn på "Boys and Girls". David Gilmour spilte gitar på låta. Samme år skrev Ferry låta "Help Me" som ble brukt i filmen "The Fly". I 1986 gikk en samleplate kalt "Street Life-20 Greatest Hits" til topps i England. Plata inneholdt låter med både Ferry og Roxy Music.

I 1987 inngikk Ferry et samarbeid med The Smiths gitaristen Johnny Marr. Det resulterte i 1987 hiten "The Right Stuff". En låt som tidligere hadde eksistert i en instrumental versjon kalt "Money changes everything" fra Smiths plata "The World won`t listen". Albumet "Bete Noire" kom ut samme år. Den var produsert av Patrick Leonard, som er mest kjent for sitt samarbeid med Madonna. Og han bidro til å gi plata et mer dansevennlig preg. Men mest av alt høres den ut som "Boys & Girls Prt. II". Da den har det samme velpolerte og vakre i seg som forgjengeren. Salgsmessig ble det et steg tilbake med en 9. plass i England, og 10. plass i Norge. Men i U.S.A. fikk han overraskende nok sin største hit til da med "Kiss and Tell", der den nådde en 31. plass på Billboard. Verken Ferry eller Roxy Music har noen gang slått skikkelig gjennom i U.S.A.

Bryan Ferry i videoen til "The Right Stuff".

I 1988 dro Ferry på en verdensturne som ikke var ferdig før i 1989. Imens ble det gitt ut nok en samleplate med Ferry/Roxy Music låter kalt "The Ultimate Collection". Den nådde 6. plass i England. Det ble også laget en remix versjon av "Let`s Stick Together" som slo an i England.

I 1989 gikk Ferry i studio for å jobbe med et nytt album, som han ville kalle "Horoscope". 4 år senere var han fremdeles ikke helt fornøyd med det, og trengte en pause fra albumet. 

Istedet spilte han inn albumet "Taxi" med Robin Trower som medprodusent. På "Taxi" gikk han tilbake til formularet fra 70-tallet, med tolkninger av av andres låter. Men denne gang var resultatet enda mer utsøkt og smooth enn noe av det han gjorde på 70-tallet. Ferrys versjoner av tempolåter som "I put a Spell on You", "Girl of My Best Friend" , og "Will you Love me Tomorrow" var fylt med en verdighet og eleganse låtene ikke hadde hatt før. Pakket inn i smakfulle synth arrangementer. Bla. gjør han en respektfull og en nesten sakral versjon av "Amazing Grace". 

Han hadde på albumet alliert seg med dyktige folk på synth, som Grids` Richard Norris, og Carleen Anderson på vokal. Tidligere Roxy medlem Andy Mackay spiller saksofon på plata. Salgsmessig ble det en opptur med 2. plass i England, og en 12. plass i Norge.

Inspirert av suksessen med "Taxi" gikk Ferry tilbake i studio for å fortsette arbeidet med "Horoscope". Han forandret på noen av låtene han hadde spilt inn flere år tidligere. La til noen nye, og endret navn på plata til "Mamouna". Plata kom i 1994, 7 år etter at han først hadde påbegynt arbeidet med den. Alle låtene på albumet var skrevet av Ferry selv.

Dessverre var verken platekjøperne eller kritikerne overbegeistret for den da den havnet i butikkhyllene. En 11. plass i England, og en 12. plass i Norge ble resultatet. 

Igjen hadde han samlet et pent knippe av dyktige musikere på plata : Bob Clearmountain, Rhett Davies og Nile Rodgers deltok på produsentsiden. Og ikke minst hadde han fått med seg Brian Eno. Eno og Ferry hadde ikke samarbeidet siden de ble uvenner i 1973. Også Andy Mackay og Phil Manzanera bidro til å gjøre dette til et mini Roxy Music album. Stemningsmessig minnet den om "Taxi". 

For mange, som har tålmodighet nok til å lytte, er den kanskje den beste plata Ferry har laget, mens andre vil mene den mangler energi. Ferry som utdannet seg til kunstmaler, viser her tydelig hvordan han overfører denne kunstarten til musikken, som fargerike landskap, bygget opp lag på lag.

Det skuffende salget av plata gikk hardt inn på Bryan som hadde brukt mye egenkapital for å få plata slik han ønsket. Bla. flere år i leid studio, med dyre studiomusikere. For å dekke utgiftene ble han nødt til å selge leiligheten han eide i New York.

I 1995 ble det for 3. gang på få år gitt ut et samlealbum med Ferry / Roxy Music låter, kalt "More than This-The Best of Bryan Ferry & Roxy Music". Denne gang ble det kun en 15. plass i England. I Norge ble plata annonsert mye på TV, noe som brakte den helt til 4. plass på VG-lista.

I 1996 sang Ferry låta "Dance with Life" til filmen "Phenomenon" med John Travolta. Låta var skrevet av Elton John, Bernie Taupin og Martin Page. Samme år sang han også "Shakespeare`s Sonnet no. 18" med Michael Kamen & Orchestra. Låta ble med på tribute albumet til avdøde Lady Diana.  Og i 1998 sang han "I`ll see you again" til tribute albumet for Noel Coward.

Bryan Ferry hadde lenge ønsket å gjøre tolkninger av de store slagerne fra 30-og 40-tallet. Og i 1999 var tiden inne. "As Time goes By" bestod av kjente låter som "Falling In love again", "As time goes by", "Just one of those Things" og "I`m in the mood for Love". Flere av låtene var skrevet av den kjente komponisten Cole Porter. Ferry`s crooner aktige stemme passet perfekt til å synge disse låtene. Men istedet for å gi låtene et nytt innhold, slik han hadde gjort tidligere. Valgte han her å legge seg mest opptil original innspillingene, for dermed bevare 30-talls følelsen i låtene. Colin Good som hadde lang erfaring med stryker arrangementer, bidro til å skape denne stemningen. 

Ferry opptrådte i mange TV-show der han presenterte låtene. Noe som ble vel mottatt. Men temaet var nok for spesielt til at han kunne regne med å selge så mange plater. En 16. plass i England, og 23. plass i Norge ble resultatet. Han dro deretter på en turne hvor han framførte stoff fra denne plata. Han sang også noen av Roxy Music`s gamle hits på denne turneen. Noe fansen satte stor pris på. Dette gjorde at Ferry begynte å leke med tanken om å samle gamle bandet.

I 2000 ga han ut samleplata "Slave to Love", som inneholdt Bryan Ferrys ballader. Dette ble ikke noen større suksess. Han gjorde også en ny versjon av den gamle Roxy låta "Mother of Pearl" som ble brukt i filmen "Ordinary decent Criminal".

I 2001 ble Roxy Music samlet for å gjøre en verdensturne sammen. Dette inkluderte Ferry, Manzanera, Mackay og Paul Thompson. Turneen ble en stor suksess, noe som senere resulterte i en populær DVD. Men samarbeidet resulterte ikke i noe nytt Roxy Music album. Det eneste som ble gitt ut i 2001 var Elvis låta "Don`t be Cruel", som Ferry sang for Tribute albumet "Good Rockin` Tonight".

Deretter tok Ferry seg en liten ferie, før han pånytt dro i studio for å spille inn en plate. Denne gang ønsket han å hente fram materiale som han hadde spilt inn gjennom 90-tallet, med artister som David A. Stewart, Bjørk, Sinead O`Connor, Edwin Collins og Brian Eno. Noe av dette materialet fant veien til 2002 albumet "Frantic", som var en miks av selvskrevne låter, og coverversjoner. Hele 4 av låtene var skrevet av Ferry sammen med David A. Stewart. Mens "It`s all over now Baby Blue" og "Don`t think Twice, It`s alright" var Bob Dylan låter. Mens den vakre "I thought" var skrevet av Ferry sammen med Brian Eno. Plata var i så måte litt hummer og kanari. Den hadde ikke noe homogent lydbilde, slik mange av hans tidligere plater har. Tidsmessig var det også et stort sprang på låtene. Fra Leadbellys "Goodnight Irene", til de helt nye låtene. "Goodnight Irene" var den første låta som gjorde inntrykk på Bryan. Han hørte den da han var 10 år gammel.

Men resultatet ble oppsiktsvekkende bra. De fleste kritikere var enig i at dette var den beste plata Ferry hadde laget siden "Boys and Girls". Ferry virket mer vital og spennende enn noen gang før. Belønningen ble fine plasseringer på albumlistene rundt om i Europa. Med bla. 6. plass i England, og 4. plass i Norge.

Så på et tidspunkt der mange hadde avskrevet Ferry som soloartist, og heller ønsket en reunion av Roxy Music, slo han til med denne spennende plata som gir forhåpninger om at mannen også i framtiden vil dukke opp med nye perler. Om det vil ta 2 eller 5 år spiller ingen rolle. Man har forståelse for at den etterhvert aldrende mannen også ønsker å bruke tiden sin på andre beskjeftigelser enn å sitte i et platestudio. En ny plate er likefullt under planlegging.

Bryan Ferry i 2004

I 2003 ble han skilt fra sin kone gjennom 21 år, Lucy Helmore. Han hevdet i media at hun hadde vært utro mot ham, med en bestemt mann som han ikke ønsket å navngi. Saken endte i rettsapparatet, hvor Bryan ble dømt til å betale henne utrolige 10 millioner pund. I 2003 dro han også på en turne som han måtte avbryte etter 4 show pga. en strupekatarr.

I mai fikk Bryan den prestisjefylte prisen P.R.S. for sitt enestående bidrag til britiske musikk, på Ivor Novello awards.

I juni 2003 tok han seg tid til å besøke Norge, der han holdt en konsert i Wrightegården, Langesund. Til glede for sine mange norske fans.

Bryan Ferry i Langesund. Bildet er tatt av Kari Solberg.

I 2005 var han tilbake i Norge sammen med Roxy Music, på Norwegian Wood festivalen.

I september 2004 ble huset til eks. kona stormet av politiet, da de mente huset fungerte som et operasjonssenter for angrepet på det engelske Underhuset. I forbindelse med protesten mot loven som skulle forby revejakt. Bryan Ferry`s sønn Otis Ferry var en av hovedmennene bak angrepet. Man kan jo lure på hva fader Bryan sa til det..

Jeg vil takke Kari Solberg for utfyllende informasjon om Bryan Ferrys liv. Din interesse for siden har vært svært inspirerende.

Kari Solberg og Bryan Ferry.

I 2005 var det klart for nok en gjenforeningskonsert mellom de originale Roxy Music medlemmene. Dvs. Ferry, Mackay, Manzanera og Thompson. Begivenheten fant plass på Isle of Wight festivalen den 11. juni. Og 19. juni 2005 fant de 4 aldrende herrene veien til Oslo og Frognerbadet. Der holdt de en konsert som stod til karakter 5 i VG. 

2. juli 2005 fikk bandet æren av å delta på Live 8 konserten i Berlin. Sammen med band som ble startet over 30 år etter dem. Også i 2006 var bandet ute på veiene, med oppstart i Dublin, Irland i juli.

I mars 2006 ble det sagt at et nytt Roxy Music album var på gang, med Brian Eno som endel av besetningen. Men et år senere var fortsatt ingenting bestemt om når plata ville bli utgitt. 

I mellomtiden kunne muligens fansen glede seg med låta "The Cruel Ship's Captain" som Bryan spilte inn til albumet "Rogue's Gallery: Pirate Ballads, Sea Songs & Chanteys". Plata var ment som en forlengelse av filmsuksessen "Pirates of the Carribean". Der Ferry sammen med artister som U2, Sting og Nick Cave gjorde sine tolkninger av gamle sjørøverviser, under ledelse av produsent Hal Willner. Plata fikk mye omtale i media i forkant av utgivelsen.

I oktober inngikk Ferry et samarbeid med butikkjeden Marks & Spencer om en ny kleskolleksjon kalt Autograph, som han skulle fronte i reklamekampanjer.

Etter den oppløftende turneen sammen med Roxy music var det mange fans som håpet av Ferry og co. ville gå i studio for å spille inn et nytt Roxy Music album. Det første siden "Avalon" fra 1982. Istedet kom Ferry med et nytt soloalbum kalt "Dylanesque" i mars 2007. Og der han på tidligere album hadde gjort fine tolkninger av Bob Dylan låter, slik som "A hard rain`s gonna fall", It`s all over now Baby Blue" og "Don`t think Twice, It`s alright", valgte han her å fylle et helt album med Dylans låter (med unntak av "Baby let me follow you down"). Og resultatet ble igjen svært bra, der han gjenskapte den avslappede, folk inspirerte stilen fra "Frantic" på en fin måte. Mange vil nok si at han ikke klarte å bringe noe nytt til klassikere som "All along the watchtower" og "The times they are a-changing". Likefullt var det umiskjennelig Bryan Ferry, noe mange satte pris på. 

Ferry hadde fått med seg flere musikere med bakgrunn fra Roxy Music. Produsent Rhett Davies produserte i sin tid "Flesh + Blood" og "Avalon", mens Andy Newmark spilte trommer på de samme platene, Paul Carrack og Brian Eno på keyboard er gamle Roxy medlemmer. At Eno og Ferry samarbeidet på denne plata ga fansen et lite håp om at de også kan samarbeide om et nytt Roxy Music album. "Dylanesque" solgte bra med 5. plass i Storbritannia og 19. plass i Norge.

På samme tid som plata ble lansert fikk han endel negativ omtale i media fordi han kalte studioet sitt i London vest for Führerbunker. Noe som selvfølgelig ga assosiasjoner til Hitlers hovedkvarter under krigen. Bedre ble det ikke da han i et intervju med tyske Welt am sonntag ga nazistene honnør : "The Nazis knew how to put themselves in the limelight and present themselves. Leni Riefenstahls movies and Albert Speers buildings and the mass parades and the flags-just amazing. Really beautiful". Ikke minst i de jødiske miljøene ble dette tatt ille opp. Ferry unnskyldte seg med at uttalelsene ble gjort i et historisk perspektiv, og at navnet på studioet var skapt ut fra kunstneriske hensyn, og ikke som en hyllest til nazistene. På Ferrys egen hjemmeside tok han sterk avstand fra måten intervjuet med Welt am Sonntag var blitt gjengitt på. Det han sa om tysk kultur var ikke ment som noen støtte til nazismen.

I 2007 gjorde Ferry også en større turne der Norge var tilgodesett med hele to konserter : 30. mai i Oslo konserthus, og 3. august på Down on the farm festivalen i Halden. 

1. juli 2007 fikk han æren av å opptre på Prinsesse Dianas minnekonsert på Wembley stadion. Her framførte han "Slave to love", "Let`s stick together" og "Make you feel my love" til publikums store glede. Sistnevnte låt var henter fra Ferrys siste album "Dylanesque". I en alder av 62 år holder han seg utrolig godt, noe folk ved selvsyn fikk se denne kvelden. Andre artister som opptrådte var Duran Duran, Elton John, og Nelly Furtado.

I mai 2008 var norgesvennen Bryan Ferry tilbake i landet. 20. mai stod han på Sentrum scene i Oslo, og dagen etter var han gjest på Nattjazz festivalen i Bergen. Tilbakemeldingene fra de som var tilstede på konsertene var bra.  Noen mente likevel at 500 kr. var i overkant mye å betale for 68 minutt med  den slentrende og kule Bryan. Setlista fra konsertene var denne :

1. The 'In' Crowd
2. Kiss and Tell
3. Just Like Tom Thumb's Blues
4. Knockin' On Heaven's Door
5. Slave to Love
6. Don't Stop the Dance
7. Jealous Guy
8. Both Ends Burning
9. Body and Soul (instrumental)
10. Re-make/Re-model
11. All Along the Watchtower
12. Virginia Plain
13. Love is the Drug
14. Do the Strand
15. Let's Stick Together