|
Debbie Harry
(Deborah Ann Harry) : Født 1. juli 1945, Miami, Florida, U.S.A.
Chris Stein :
Født 5. januar 1950, Brooklyn, New York, U.S.A. Jimmy Destri
: Født 13. april 1954, New York, U.S.A. Clem Burke
: Født 24. november 1955, New York, U.S.A. Frank
Infante : Født
15.november 1951 , New York, U.S.A. Nigel
Harrison : Født
24. april 1951 ,Princes Risborough, Buckinghamshire, England
 Blondie
var et av de største bandene på begge sider av Atlanteren i
årene rundt 1980. I en spennende mix av 60 - talls inspirert
pop, og 70 - talls punk, hadde de sin egen stil som både
kritikere og publikum elsket. Med hitlåter som "Heart of
Glass", "Atomic", "Call me" og "Sunday
Girl" trollbandt de en hel generasjon musikk elskere. Bandet
ble startet i 1974 i New York av kunst student og gitarist Chris
Stein, og Debbie
Harry. De hadde møttes noen år tidligere i
et band som het The Stilettos. Og utviklet et
kjærlighetsforhold parallelt med bandet. Da The Stilettos ble
oppløst på midten av 70 - tallet valgte de å starte et nytt
band de kalte Blondie. Debbie
het egentlig Deborah
Ann Harry, og
var født i Miami i 1945. Men som 3 måneder gammel baby ble hun
adoptert av en familie i Hawthorne, New Jersey. I ungdommen gikk
hun på Hawthorne High School. På slutten av 60 - tallet
flyttet hun til New York, der hun fikk seg jobb som sekretær
hos BBC radio. Senere jobbet hun som servitør, danser på en
bar kalt Union city, og hun prøvde seg som Playboy bunny. Noe
som kom til å brukt mot henne senere i karrieren. På samme tid
ble hun med
i folk rock bandet Wind in the Willows.
|
|
|
 |
|
Blondie
som bunny. |
|
En
ung Deborah Harry på 60 - tallet, som medlem av folk
bandet The Wind in the Willows. |
Blondie
fikk også med seg Clem Burke på trommer,
Jimmy Destri
på
keyboard, og Gary Valentine
på bass. De spilte i det samme
miljøet i New York som brakte fram band som The Ramones og
Talking Heads. I 1976 ga de ut den selv titulerte plata "Blondie"
på det uavhengige selskapet Private Stock Records. Uten at det
førte til noe større platesalg. På samme tid turnerte de
som oppvarmingsband for Iggy Pop og
David Bowie. Rettighetene
til den første plata ble så solgt til Chrysalis, som også ga
ut deres neste album "Plastic
Letters". Den kom sommeren
1977. Høsten 1977 ble engelskmannen Nigel
Harrison også med i
bandet. På samme tid hadde Valentine blitt byttet ut med
Frank Infante.
De ble dermed ble en sekstett. Det som ga bandet det
store gjennombruddet, var en coverversjon av Randy & the
Rainbows låt
"Denise" fra 1963. Den gikk helt til 2.
plass i England i mars 1978 som
"Denis".
England ble dermed det landet hvor
Blondie først slo gjennom. Suksessen ble fulgt opp med en
turne i Europa og Asia samme måned. I mai gikk også "I`m
always touched by your presence Dear" inn på topp 10 i
England. U.S.A. var foreløpig ikke interessert i dette bandet
som i ettertid er blitt regnet som en av deres beste rockeband
fra denne tiden. Sommeren
1978 jobbet bandet med produsent Mike Chapman for å rendyrke
lydbildet sitt. Og å spille inn albumet "Parallel
Lines".
Chapman hadde en tøff jobb med å få bandet til å
spille slik han ønsket det. De var dårlig skolert, og ikke så
nøye på at ting skulle være samstemt. Han beskrev de som gode
musikere, men ikke så opptatt av å spille på en måte som
passet sammen det de andre. Dessuten syntes han Harry skrek for
mye. Så han ba henne legge ned toneleiet, for å få en penere
stemme. Chapman hadde hele tiden blikk for at det skulle høres
bra ut på radioen. Og være lett tilgjengelig.
|
 |
|
En
oppgitt produsent Mike Chapman i studio med Blondie. |
Allerede i august kom den sekstitalls aktige
singelen "Picture This" ut. Der nådde en 12. plass
England. Albumet kom ut i september, og mottok fine kritikker
fra pressen. Albumet
gikk i samme måned som utgivelsen, til topps i England. Som
dermed for alvor var på hektet på Blondie. For å plassere
bandet stilmessig, ble de regnet som et new wave band. Et
sjanger som hadde sitt gjennombrudd på denne tiden. Men mange
vil nok si at Blondie ligger litt på siden av hva andre new
wave band på denne tiden drev med. Jeg vil nok heller si at de
hadde sin egen greie i krysningen mellom 60 - talls pop og punk
inspirert rock. Norge
ble også oppmerksom på bandet på denne tiden, med en 16.
plass på VG lista. Men viktigere for bandet selv var det at
også hjemlandet begynte å interessere seg for dem. "Parallel
Lines" gikk
til 6. plass på albumlistene. Noe som var oppløftende. "Hanging on the Telephone"
ble en topp 5
hit i England i november 1978. Men det som løftet bandet til
nye høyder, var utgivelsen av singelen "Heart of
Glass" fra "Parallel Lines". Låta ble en
transatlantisk nr. 1 hit. (Nr.1 i både U.S.A. og England). Noe
som er en sjelden hendelse. Den solgte en million kopier i
England alene. Og populariteten til den og andre singler fra
albumet førte til at det ble solgt utrolige 20 millioner kopier
av plata. Også 4. singelen "Sunday Girl" gikk til
topps i England.
|
 |
|
Blondie i sine velmaktsdager. |
I
1978 spilte Debbie Harry inn filmen "Union
City". Etter
den voldsomme suksessen til "Parallel Lines", var
forventingene skyhøye til oppfølgeren "Eat to the
Beat". Og Blondie skuffet ikke, selv om den ikke slo an i
U.S.A. Plata kom i oktober 1979, og gikk til topps i England.
Den ga dem deres 3. listetopper i England med "Atomic".
"Dreaming" nådde 2. plass og
"Union City Blue"
klarte 13. plass.
I mellom albumene
"Eat to the Beat"
og
"Autoamerican"
samarbeidet Debbie Harry med den tysk / italienske
stjerneprodusenten / låtskriveren
Giorgio Moroder. Han står
bak mange av 80 - tallets store hits, som
"Cat People"
: David Bowie, "Flashdance" : Irene Cara, "Fame"
: Irene Cara, og "Take my Breath away" : Berlin.
Sammen skrev de låta
"Call Me"
som ble brukt i filmen
"American Gigolo".
Den ga Blondie deres 2.
transatlantiske nr. 1 hit. Og ble muligens den låta Blondie
først og fremst vil bli husket for. Debbie Harry
opptrådte også i The Muppet
Show i 1980.
Det 5. Blondie albumet "Autoamerican"
kom ut i januar i november 1980. Og selv
om kritikerne ikke likte plata like mye som de foregående, ble
det en salgsmessig suksess. Med 3. plass på album listene i
England, og 7. plass i U.S.A. "The Tide is High" ble
deres 3. nr. 1 hit i både U.S.A. og England. I tillegg gikk
"Rapture" til topps i U.S.A. En låt som var tydelig
inspirert av de nye strømningene i New York. Med rap, som i
1980 fortsatt var et ganske ukjent fenomen. Blondie kan med
"Rapture" sies å ha gitt sitt bidrag til at sjangeren
ble kjent utenfor New York. Men
samtidig hadde det utviklet seg indre stridigheter i bandet.
Deborah Harry gikk solo med med plata "Koo Koo" i
1981. Med brukbart salg som resultat. Mens Frank Infante gikk
til rettslige skritt mot Blondie fordi han ikke var brukt under
innspillingen av "Autoamerican", selv om han fortsatt
offisielt var medlem av bandet. Bandet
hadde egentlig mest lyst til å legge ned bandet etter "Autoamerican".
Men pga. klausuler i kontrakten, måtte de lage et album til.
Det ble "The Hunter"
fra 1982, som
såvidt nådde topp
10 på albumlisten i England. Den fikk også to topp 40 singler
med "War Child" og kalypso låta
"Island of lost
souls". Plata regnes jevnt over som
det dårligste de ga
ut.
|
 |
|
Verken
musikken eller hårfrisyren til Debbie slo an på "The
Hunter". |
Et
samlealbum hadde også kommet ut i 1981 med en 4. plass i
England som resultat. Dermed var Blondie historie,
tilsynelatende. Chris Stein hadde på samme tid fått en
livstruende genetisk sykdom. Så han var ikke i stand til å
gjøre noe på en god stund. Debbie Harry som fortsatt var
sammen med Stein, brukte tiden til å ta seg av Stein, og å
holde liv i sin egen solo karriere.
"Rockbird"
fra 1986 resulterte i topp 10 hitèn
"French Kissing in the U.S.A.".
Senere hadde hun i 1989 en 13. plass med
"I want that Man".
De andre medlemmene gjorde ikke så mye ut av seg i årene etter
bruddet. På
slutten av 90 - tallet begynte ryktene å gå om at Blondie på
ny skulle komme sammen. Mange andre 80 - talls band hadde gjort
det på den tiden, med blandet suksess. Men Blondie overrasket
alle med et tidstypisk og friskt album. Som fortsatt hadde
Blondie soundet inntakt. Nigel Harrison og Frank Infante var
borte fra bandet. Noe som ikke så ut til å plage de
resterende. Jimmy Destri hadde i tillegg skrevet en liten perle
av en poplåt i form av "Maria".
Og den brakte bandet ut til en ny generasjon platekjøpere da
den toppet singlelistene i England i 1999. 19 år!! etter deres
forrige nr. 1 hit. Noe som er svært imponerende. Dermed hadde
Blondie hatt nr. 1 hits i tre forskjellige tiår i England. Den
gikk også til topps i 13 andre land. Albumet "No
Exit"
nådde tredje plass på albumlistene i England. I U.S.A. gikk
det ikke så bra. Suksessen
ble fulgt opp med to turneer i Europa og U.S.A. Bla. var de
innom Norge i 2003.
|
 |
 |
|
Deborah
Harry på scenen i 2004, i en alder av 59 år. |
Clem
Burke i 2004 på Ramones konsert sammen med samboeren
Christy Morrison. |
I 2004 kom
oppfølgeren "The
Curse of Blondie" ut.
Et album som ble tatt vel imot av kritikerne. Noe som viser at
det fortsatt er liv i gamlingene i Blondie. Dessverre ble den
ikke noen salgssuksess, med 160. plasss i U.S.A. og 36. plass i
Storbritannia. Enda en låt som "Good
Boys" er
i samme klasse som det beste Blondie har gitt ut.
I janaur 2007
ble det kjent at man planlegger å lage en kinofilm om Deborah
Harrys liv. I de senere år har biografiske filmer om Ray
Charles og Johnny
Cash vært
svært populær. Og siden Deborah også har levde et spennende
liv skulle det være nok av interessante hendelser å bygge
filmen rundt. Ikke minst hennes tid i Blondie. Kirsten
Dunst som
tidligere har spilt i filmer som Spiderman
1, 2 & 3, Elisabethtown og
Mona Lisa
Smile er
tiltenkt rollen som Debbie. Noe som kan bli interessant.
|
