Albumet "Wonderful Life" var et godt kjøp. For plata inneholdt mye fin musikk. Noen raske låter, men flere melankolske, rolige låter. "The Sweetest Smile", "I just grew Tired", "Leave yourself Alone" og "Paradise" var noen av de mange fine låtene her. Det var og er en veldig ren og fin lyd på plata. Noe som den gangen gjorde det lettere å forstå at cdèr var framtiden. Ennå i dag er plata fullt spillbar, med like fin lyd. 17 år etter at jeg kjøpte den. Noe som gir meg troen på at holdbarheten på cdène er bedre enn sitt rykte.

Etter det fortsatte jeg å kjøpe platene hans ettervert som de kom ut. "Comedy" fra 1988 ble først en stor skuffelse. Da den var en tam opplevelse. Men jeg spilte den likevel veldig mye, og ettervert fant jeg ut av skjønnheten til dette albumet også. Som var enda mer lavmælt enn "Wonderful Life". "You`re a big girl now" tror jeg gjorde inntrykk på en dame jeg var sammen med på den tiden. I hele tatt blir det til at man lytter til det Vearncombe har på hjertet. Han synger ordene langsomt og tydelig med sin dype, rene stemme. Nesten litt crooner aktig. 

Jeg er glad i alle platene jeg har med Black. Selv om han av og til kan være litt intetsigende, er det likevel vakkert å høre på. Og man kommer i en god stemning. Musikken er ekte og ujålete. Gjerne kun med Vearncombe`s stemme og en kontrabass. 

Jeg mangler hans plater fra 1999 og utover, som kun har vært tilgjengelig på internett siden hans. Men nå er bestilling lagt inn. Så får vi se om han holder det han lover på siden sin,  om at platene skal være signert av ham.