Colin Vearncombe : Født 26. mai 1962, West Derby, Liverpool, England 

På 80-tallet kom det mange fine band fra Liverpool. Frankie goes to Hollywood, China Crisis, A Flock of Seagulls, O.M.D., The Christians, It`s Immaterial, og The Teardrop Explodes, for å nevne noen. I 1987 var det tid for nok et Liverpool band til å slå gjennom. Black hadde da stor suksess med låtene "Wonderful life" og "The Sweetest Smile".  

Bandet bestod hovedsaklig av sanger og låtskriver Colin Vearncombe. Selv om det gjennom årene også har vært andre medlemmer av bandet. Black, eller bare Colin Vearncombe som han etterhvert endret navn til har holdt det gående helt fram til i dag (2006) og gir fortsatt ut plater med jevne mellomrom. 

Colin Vearncombe fikk interesse for musikk da han som liten så Elvis Presley opptre i filmen "Jailhouse rock".  Et balltre fikk "jobben" som gitar, der han stor foran speilet og agerte rockestjerne. Litt senere fikk han seg en skikkelig gitar. Han brukte lang tid på å lære seg instrumentet, men etterhvert satt det.

Oppveksten i hjembyen Liverpool har Colin omtalt som tøff, der det nesten var en kamp for å overleve. Colin : "The only thing which matters for people from Liverpool it’s to have enough eating, because the unemployment is rife.” The foot and the pop music are the two ways to pull through, that’s why we take so much seriously the music".

Historien om bandet Black startet i Liverpool i 1978 da pønkbandet The Epileptic Tits ble dannet. Den 16 år gamle Colin spilte gitar i bandet. Litt senere valgte vokalisten i bandet å slutte. Og Colin som gikk i den villfarelsen at han kunne synge, tok over som vokalist i bandet. Etterhvert som han fikk trening ble stemmen bedre. Bandnavnet ble etter en stund endret til Tilt. Og i 1981 til det vi kjenner som Black. Sin første opptreden hadde de 1. januar 1981. Bandet bestod på den tiden av Colin, Jimmy Sangster og en 3. person. 

Bandets debut på vinyl, ble singelen "Human Features" fra 1981, som ble gitt ut på et lokalt selskap kalt Rox records. Bandet hadde fått tildelt et studio i 4 timer, men endte opp med å spille inn låta på to timer. Noe som gjorde at de fikk refundert betalingen for de 2 timene de ikke brukte.

Blacks første singel "Human Features". Forside og bakside.

De 1000 eksemplarene av singelen som ble laget ble raskt revet unna. Til bandets store glede. Litt senere fikk de kontrakt med Eternal hvor de ga ut singelen "More than the Sun". 

"More than the Sun".

I 1982 ble trioen splittet, og Vearncombe fortsatte under Black navnet sammen med en Dave Dix, eller David Dickie, alt ettersom. Dix hadde tidligere spilt i bandet The Last Chant. Han ble etterhvert en viktig støttespiller for Colin med sitt talent til å spille på ulike instrumenter. Han ble også en dyktig produsent. 

I 1982 dro Vearncombe og Dickie ut på turne som oppvarmingsband for Thompson Twins.

I 1983 var det pånytt tid for å bytte selskap, denne gangen til WEA. Hvor de ga ut singlene "Hey Presto", og en remixet versjon av "More than the Sun". Men de ble droppet fra selskapet pga. skuffende salg. Noe som ble en frustrerende opplevelse for de to.

4. juli 1983 opptrådte Black hos John Peel på hans John Peel show. Her framførte han og Dickie "Fast Car", "Widemouth", It`s Easy" og "Would I lie to you". 

I 1985 fikk han kontrakt med selskapet Tiny Ugly Man. Her ga han ut singelen "Wonderful Life", som ble en mindre hit (72. plass i England). 1985 hadde vært et tøft år, og "Wonderful life" og "The Sweetest smile" uttrykte hans mørke tanker på den tiden. Han har i ettertid omtalt 1985 som et råttent år. Der han opplevde kjærlighetssorg da hans tilkomne kone forlot ham. I tillegg slet flere av medlemmene av familien med sykdom, og flere av vennene hans hadde store problemer. Alt dette gikk sterkt innpå ham. Colin : "1985 was an awful year, all went wrong, at the end that went so much bad that i laughed hysterically all the time, life reached a such degree of absurdity!".

På samme tid gikk bandet over fra å være en duo, til kun å bestå av Vearncombe. Dave Dix og Colin avsluttet samarbeidet uten at det lå noen dramatikk i det. Dix hadde ønske om å prøve seg som produsent for andre artister. Han har senere bidratt på plater med bla. Alison Moyet, Annabel Lamb, The Senators, Eddie Reader, BB MACK og Melanie Garside.

Dave Dix

De vakre låtene "Wonderful Life" og "The sweetest Smile" bidro til at større plateselskap fattet interesse for Black. Og plutselig kunne han velge mellom kjente selskap som A&M og RCA. Han endte opp hos A&M, da han likte Chris Biggs som jobbet der. Den første singelen på A & M ble "Everything`scoming up roses" (78. plass), som senere ble med på debutalbumet hans.

Fra videoen til "Everything`s coming up roses".

I 1987 slo Black igjennom med "The Sweetest Smile". Låta ble en topp 10 hit med en 8. plass i juni. Like etter fikk han sin 2. topp hit med "Wonderful Life".  Låta ble en stor hit også ellers i verden, med høye plasseringer i mange land. I Østerrike gikk den til topps, mens i Tyskland, Frankrike og Sveits nådde singelen 2. plass.

Fra den stilfulle videoen til "Wonderful Life".

I september 1987 kom albumet "Wonderful life" som nådde en sterk 3. plass på de britiske listene. Det mottok også fine kritiker fra musikkpressen. Vearncombe hadde hatt stor glede av å spille inn debutplaten sin. Colin : "You’re completely self-obsessed, in a self-contained world. Recording the first album was a blissful period, joyful". 

Videoen til låta fikk også flere priser dette året som den beste musikkvideoen.

Det tidligere medlemmet av Black, Dave Dix var med og produserte albumet "Wonderful life". Et album som i dag har solgt 1.2 millioner kopier. Med sin melankolske stil, og enkle sceneopptreden, ble Black / Vearncombe en motvekt til alt det andre hippe på listene. 

 I januar ble 3. singelen "Paradise" en topp 40 hit. Også "I`m not afraid" ble gitt ut som singel. Med det hadde Black hele 4 singler ute i markedet. Og alle hevdet seg på listene rundt om i Europa, men ikke nødvendigvis i samme land. Bla. nådde "Everything`s coming up roses" 8. plass i Østerrike. Og når Black var ute på turne i Europa for å promotere singlene og albumet, måtte han framføre ulike låter etter hvilket land han var i. Colin : "I`ve got four different singles out in Europe at the same time. You never know which song you are going to have to perform."

Uansett var han lei av å framføre "Wonderful Life", ettersom han hadde sunget den så mye allerede. Det spørs om han er blitt mindre lei av låta senere, ettersom det for all tid vil være den folk forbinder ham med. Colin var også litt lei seg for at han ikke fikk sjansen til å utforske alle de spennende stedene han besøkte. For når han var ferdig med dagens gjøremål, var han så klar at han bare ville gå på rommet og slappe av.

På samme tid ble albumet "Black" gitt ut. Det bestod av låtene som ble spilt inn på WEA records i 1984. Og var vel WEAs forsøk på å melke suksessen Vearncombe opplevde nå. 

I 1988 dro Black på en lengre turne med opptredener rundt om i verden. Med seg på scenen hadde han leid inn musikere fra Liverpool band som Here`s Johnny, Grown up stranger, The Balcony og Foundation. Colin : "My band is a bit of a Frankenstein`s monster. Because they are all people who are in other bands."

Når Colin ikke var ute på turne eller i studio slappet han gjerne av på utestedet Alberts i Lark Lane i Liverpool, sammen med John Campbell og Jarvis Whitehead fra bandet It`s Immaterial. På den tiden bodde Colin like i nærheten.

I oktober 1988 kom Blacks oppfølger album "Comedy". En plate som spilte videre på det melankolsk, vakre. (Navnet på albumet skulle spille på uttrykket "svart komedie"). Samtidig var plata et uttrykk for Vearncombes negative holdning til livet på den tiden. Han hadde nettopp blitt skilt fra sin kone, og følte seg generelt avvist og desorientert. Låta "I just grew tired" ble skrevet etter at Colin hadde hørt "Take my Breath away" med Berlin på radioen. 

"Comedy" var en god plate men manglet dessverre en umiddelbar hit slik som "Wonderful Life". "The Big One" som var en ettertenksom låt ble gitt ut som 1. singel, men klarte dessverre ikke å fenge radiostasjonene og platekjøperne. I Storbritannia ble det 54. plass for singelen. Albumet nådde 32. plass på de britiske listene i oktober 1988. Og dette skulle bli siste gang Black var inne på topp 40 listene i England. Også "You're A Big Girl Now" ble gitt ut på singel (86. plass).

I 1989 skrev Colin og produsent Robin Millar tittellåta "Rich and poor" for Randy Crawfords album. Han dro også på en nok en turne dette året.

Vearncombe tok så en 3 års pause hvor han bla. giftet seg med svenske Camilla Griehsel i 1990. Griehsel er nok mest kjent for oss nordmenn som endel av Dag Kolsruds band One 2 Many, der hun bla. sang hitèn "Downtown". Vearncombe traff henne på en fest som plateselskapet deres arrangerte. I dag har Colin og Camilla 3 barn sammen og bor i London. Camilla har hatt stor suksess som soprano operasanger på scener i London, New York og Israel. 

One 2 Many med Camilla Griehsel til venstre på bildet.

I 1991 var Colin tilbake med albumet "Black.". Her hadde han fått hjelp av Sam Brown og Robert Palmer. Og med Robin Millar som produsent. "I feel like Change" ble gitt ut på singel, men med liten respons (56. plass). Colin har i ettertid hevdet at A&M bevisst sørget for at denne singelutgivelsen floppet, slik at de i ettertid kunne si til Black at han valgte feil låt som singel. De ønsket nemlig å gi ut en annen låt som 1. singel.

Også albumet solgte dårlig, selv om den mottok fine kritiker. Stemningsmessig var plata mer positiv enn de to foregående platene, der han hyllet de lyse sidene av livet. Camilla hadde utvilsomt hatt en positiv innvirkning på ham.

Etter denne plata forlot Vearncombe A & M. 

Han dro så til Frankrike med produsent Mike Hedges (Beautiful South, Marc Almond, The Associates) for å spille inn albumet "Are we having Fun yet?". Det ble i 1993 gitt ut på det nystartede selskapet Chaos reins, som Colin selv stod bak. Men platene ble distribuert gjennom Polydor. Heller ikke denne platen solgte noe særlig i hjemlandet England. (På kontinentet gikk det bedre). Muligens pga. liten aktivitet fra Polydor sin side. Samtidig måtte Vearncombe droppe navnet Chaos Reins på selskapet sitt pga. konflikt med et lignende Sony domene. Han endret da navn på selskapet til Nero Schwartz. 

Den skuffende mottagelsen av plata, og Vearncombes frustrasjon over musikkscenen på 90-tallet, med dance musikk og grunge rock som det mest populære, gjorde sitt til at han ønsket å forlate musikkscenen og heller gjøre noe annet. Han tenkte på å begynne på kunstskole, og han tenkte på å begynne som forfatter. Men han endte opp med å gjøre ingenting. Riktignok fortsatte han å skrive låter i årene som fulgte. I tiden mellom 1993 og 1999 slet han med depresjon, uten at han helt var klar over det da. 

I 1996 ble samleplaten "Master series" gitt ut av A&M der hans mest kjente låter var med. Også endel B-sider fra singelutgivelsene var tatt med, noe som gjorde plata mer interessant for fansen.

I 1998 dro Colin på et ukes opphold i Devon for å hente inspirasjon til låtskrivingen sin. Chris Difford fra popbandet Squeeze arrangerte "workshop" for å bevisstgjøre Colin på det han holdt på med. Muligens hjalp oppholdet. For i 1999 var han klar med albumet "The Accused", 6 år etter sitt forrige studioalbum. Colin skrev plata først og fremst for sin egen del. Uten tanke på om også andre ville like den. Destod større ble gleden da han skjønte at også andre likte plata. På nettet er det mye positivt å lese om "The Accused". Fra fans som har gjort en vurdering av plata. Men igjen, uten noen hitsingel var det vanskelig å få radiostasjonene til å spille noe fra plata.

Han valgte denne gang å gi ut plata under sitt eget navn, og ikke Black navnet som han hadde brukt i alle år fram til da. Delvis fordi det viste seg å være bortimot umulig å søke ham opp på internett. (Black kan jo være så mye). Likefullt liker han fortsatt å bli titulert som Black. Særlig i Frankrike fikk plata endel oppmerksomhet, i tillegg til at den solgte brukbart.

"The Accused" ble gjort tilgjengelig for platekjøperne gjennom hans hjemmeside http://www.colinvearncombe.com. Det er også gjennom denne siden han har solgt det meste av platene sine de senere årene. Colin ser denne distribusjonsmuligheten som en stor fordel. Ikke minst økonomisk. Da han slipper å dele overskuddet med et plateselskap og platebutikkene, slik han ellers måtte gjort. Også flere andre 80-talls artister har fått øynene opp for denne muligheten. Colin mener han kan selge en fjerdedel så mange plater og likevel sitte igjen med like mye i fortjeneste. I tillegg til at han kommer nærmere de som kjøper platene hans. 

Han ga også ut den akustiske plata "Abbey Road Live" i 1999. Med kun seg selv, en akustisk gitar, og Lady Black (hans kone Camilla) til å spille inn sine gamle låter i det berømte Abbey Road studioet. Han hadde også skrevet to nye låter til albumet kalt "Alive" og "I`ll give you something to cry about". Plata gjenspeilet en turne Colin hadde gjort i forkant der han også hadde framførte sine kjente låter i akustiske versjoner. 

Den akustiske plata "Abbey Road live".

I 2000 dro han på nok en mindre turne i England, med kun seg selv og gitaren. Han hadde ikke råd til å hyre et band til å spille sammen med seg, så han valgte å dra alene. I begynnelsen var det skremmende å stå alene foran publikum. Han måtte se for seg hvordan Neil Young ville gjort det når han dro rundt med sin akustiske gitar. Etterhvert som opptredenene gikk bra fikk han større selvtillit, og trivdes bedre med situasjonen. Han fikk mange hyggelige tilbakemeldinger fra folk om at stemmen hans kom tydeligere fram i de akustiske versjonene, og at tekstene ble lettere å forstå.

Samme år ga han ut albumet "Water on Snow", som også er gjort tilgjengelig gjennom internett, og Townsend records. Albumet ble gitt ut i et antall på 2000, der alle var signert av Colin selv. Plata hadde et akustisk preg der gitar, piano og Colins stemme var de viktigste ingrediensene. 

I 2001 ga han ut sin første liveplate noensinne kalt "Live at the Bassline". Den var spilt inn på Bassline, Johannesburg i Sør-Afrika. Her hadde han fått med seg sør-afrikanske musikere, og kona Camilla alias lady Black, på koring. Disse musikerne deltok også på senere album med Colin.

Live at the Bassline Johannesburg.

Tidlig i 2002 satte Colin seg et merkelig mål. Om å skrive og spille inn 30 låter i løpet av 3 måneder. Låtene skulle bli stående slik de ble spilt inn på første forsøk. Og det skulle ikke brukes flere spor oppå hverandre. Alle instrumentene skulle spilles inn under ett sammen med vokalen. Da han var ferdig, var han usikker på hva han skulle gjøre med låtene. Spille dem inn pånytt, og fordele dem utover flere plateutgivelser. Eller bare gi dem ut slik de var. Han endte opp med det siste. Resultatet ble den doble cden "Smoke Close up" fra 2002. Prosjektet var interessant, selv om resultatet ikke ble overbevisende. 

Deretter fulgte nok en periode der Colin var ute og turnerte, med ulike band besetninger. To cd`er kalt "Blackleg" Vol. 1 og 2 ble gitt ut med materiale fra disse opptredenene. 

Samtidig som Colin ga ut disse platene ble de beste låtene fra hans backkatalog gitt ut gang på på gang på ulike samleplater som Universal (tidligere A&M, Polygram) fant det for godt å gi ut. Forhåpentligvis datt det noen kroner ned i lomma til Colin også . Noe som gir Colin en pen slant med pund i lomma jevnlig, er royalities fra radiospilling av "Wonderful Life" og "The Sweetest Smile". To låter som fortsatt surrer i eteren på all verdens radiostasjoner.

Colin Vearncombe i 2005

I november 2005 var Vearncombe klart med et nytt album kalt "Between two churches". Mange av sangene på plata hadde han allerede framført for fansen på konsertene sine. Plata var dominert av gitarspill inspirert av 60-tallet. Noe man kan høre på låter som "Come out of the Rain" og "Cold chicken skin". Tempoet på låtene var også høyere enn det har vært på de foregående platene. 

Plata var spilt inn i Johannesburg og London i 2004. Plata ble spilt inn sammen med Calum MacColl (Ronan Keating, Natalie Imbruglia) og en noen unge talentfulle musikere.  I Johannesburg brukte han de samme musikerne som hadde deltatt på "Bassline" albumet. Da Colin var ferdig med plata følte han at musikken minnet om det han hadde laget på sin første plate. Colin : "I feel like I’m back at the beginning again." Han valgte derfor å presentere plata under Black navnet igjen, noe han ikke hadde gjort siden "Are we having fun yet?" fra 1993.

Colin har beskrevet denne plata som en personlig reise. Der musikken reflekterer hans inntrykk de siste 5 årene. Colin føler at han har kommet tilbake til sine røtter. Der han i større grad enn før klarer å glede seg over små ting i livet. 

Plata ble tatt vel imot av fansen. Som noe av det bedre han noensinne har laget.

"Are you having a wonderful life?" handler om den forbannelsen "Wonderful Life" på mange måter har vært for Colin, der han hele tiden blir knyttet til den låta. Og der han ofte har hatt den i hodet når han har prøvd å skrive en ny låt. 

I 2007 var Vearncombe ute på en britisk turne med et annet 80-talls band fra Liverpool, nemlig The Christians. Som en hyllest til den vellykkede turneen ble det etterpå gitt ut en samleplate kalt "Black:CV", og en liveplate fra turneen kalt "Road to Nowhere".

"Black:CV"

Dette var den første samleplata der Colin selv fikk sjansen til å velge ut låtene. Og i motsetning til andre samleplater var denne i større grad fokusert på det han har gitt ut etter 1995. Med låter fra "Accused", "Water on snow", "Smoke up close" og "Between two churches". "Road to nowhere" var tatt opp under turneen, noe som ga lytteren et fint innblikk i Colin Vearncombe live anno 2007.

Link til Colin Vearncombes offisielle side :