Stuart Adamson (William Stuart Adamson) : F. 11. April 1958 Manchester, England. Død 16. Desember 2001

Bruce Watson (Bruce William Watson) : F. 11. Mars 1961 Ontario, Canada

Tony Butler (Anthony Earle Peter Butler) : F. 13. Februar 1957  Ealing, London, England

Mark Brzezicki (Mark Michael Brzezicki) : F. 21 Juni 21 1957 London, England

Big Country var et av de mest særegne bandene som dukket opp på 80-tallets pophimmel.  Med sine "sekkepipe gitarer" skapte de et lydbilde man ikke hadde hørt før. I grenselandet mellom new wave rock og keltisk folk. Med populære album som "The Crossing" og "Steeltown" var de en periode et av de største rockebandene, både på de britiske øyer og i U.S.A. Etterhvert ble særpreget mer utvannet og populariteten dalte. De fortsatte å gi ut plater helt fram til 1999. I 2001 ble vokalist og låtskriver Stuart Adamson funnet død på et hotellrom på Hawaii, U.S.A. Noe som satte en stopper for deres videre virksomhet. Bandet huskes ennå i dag for sin keltrock. Og de er dypt savnet blant sine mange fans. 

Stuart Adamson var den som startet bandet. Han var også den kreative kraften, og frontfiguren utad i bandets levetid. I årene før han samlet sammen bandet i 1981, hadde han spilt med et annet suksessrikt skotsk band, nemlig The Skids. I februar 1979 hadde de en topp 10 hit i England med "Into the Valley". 

Stuart Adamson 2 1/2 år.

Selv om Adamson ble født i Manchester, England, var det i forstaden Crossgates, utenfor den skotske byen Dunfermline han vokste opp. En by Stuart var svært glad i. Stuart : "Dunfermline is a very nice town. But it`s being destroyed by horrible concrete (betong) shopping centres. They`re totally faceless."

Faren jobbet som maskinist på en fisketråler som pleide å fiske utenfor kysten av Canada. Faren prøvde seg også som gruvearbeider, og som telefonmontør i Saudi Arabia. Moren jobbet ved et samlebånd på en fabrikk som laget elektronisk utstyr.

Stuart hadde en lykkelig oppvekst med en mor som pleide å avse noen kroner til ham slik at han hadde råd til å kjøpe seg en singel i uka. Den første singelen han kjøpte het "¨Death of a Clown" med Dave Davies fra The Kinks. Faren lærte unge Stuart å sette pris på sjø og båtliv. Han oppmuntert også Stuart til å lese bøker slik at han kunne lære mer om verden utenfor. 

Stuart ble tidlig bevisst på sin arbeiderklassebakgrunn. Han opparbeidet seg etterhvert et oppriktig hat mot det britiske klassesystemet. Noe som senere kom til å gjenspeile seg i tekstene han skrev for The Skids og Big Country. Dunfermline hadde på den tiden nest høyest arbeidsledighet i Skottland (20 prosent). Noe som også preget unge Stuart.

Stuart hadde i oppveksten også interesse for motorsport og fotball. Favorittlaget var Dunfermline Athletic F.C. Men det var musikk han virkelig brente for. Han ble tidlig farget og inspirert av skotsk folkemusikk. Musikk som også foreldrene framførte for ham. 

Stuarts første albumkjøp ble "Paranoid" med Black Sabbath. Som 12 åring gikk han på sin første konsert, i Kirkhall i Dundee. På scenen stod  Led Zeppelin. Men etter at de hadde spilt i 4 timer, der nesten en time av konserten bestod av trommesoloer, var han lei. Stuart : "I was 13 at the time and a bit of a heavy metal fan, but this concert put me off for life. I was bored stiff."

Like etter kom faren hjem med en spansk gitar med nylon strenger. Han lærte seg å spille etter noter, og tilbrakte all ledig tid sammen med gitaren. Som 13 åring begynte han å skrive sine første sanger. Til den påfølgende julen fikk han seg en elektrisk gitar. Da han var 15 dannet han sitt første band sammen med noen kamerater kalt Tattoo. Disse spilte coverversjoner av kjente låter med bla. David Bowie, Roxy Music og Status Quo. Med et tungt gitarriff som kjennetegn. Bandet bestod av kompisen Willie Simpson (og en John og en Ian). 

William Simpson

Willie og Stuart gikk sammen på Beath High School.  Bandet øvde hjemme hos Stuart og på et institutt i Crossgates. De reiste også rundt i Skottland og opptrådte på puber og klubber. For å finansiere spillingen jobbet Stuart som potetplukker. Senere prøvde han seg også som fabrikkarbeider og snekker.

På Beath High school gikk Stuart på videregående.

Da pønken begynte å gjøre seg gjeldende i Skottland, ble Stuart fascinert av intensiteten i musikken og budskapet om å bryte ned klasseskillene. Og det faktum at man ikke trengte å være teknisk begavet på gitar for å kunne stå på en scene. Stuart : "I could go up on stage, play my guitar, the band type thing. I just didn't worry about wrong notes and the guitar being at your chin. It was a great atmosphere at the time because there were other band coming up at the time".

I 1977 valgte Stuart derfor heller å starte et nytt band kalt The Skids (en glatt overflate, noe som sklir). Det første pønkbandet fra Dunfermline området. Han fikk med seg kompisen William Simpson på bass, Tom Kellichan på trommer, og den lovende Richard Jobson på vokal. Det var på denne tiden Stuart møtte Ian Grant. En person som kom til å få mye å si for Stuart og hans valg i årene som fulgte. Som hans personlige manager i de neste 22 åra.

	The Skids : William Simpson, Richard Jobson, Stuart, og Tom Kellichan.		Selv om de var et pønkband var musikken deres kjennetegnet av gode melodier med et keltisk preg.

Besetningen endret seg hyppig gjennom bandets korte levetid. Men Adamson var hele tiden den musikalske kraften. Bandet spilte energisk pønk. Men skilte seg fra de engelske bandene da de hadde et umiskjennelig keltisk preg. Noe man hørte best på "Into the Valley".

Sin første singel kalt "Charles /Test Tube Babies / Reasons", kom i 1978 på det uavhengige selskapet No Label. I 1979 signerte de for giganten Virgin. Etter ytterligere to singler i "Sweet Suburbia" og "The saints are coming", fikk de sin første topp 10 hit på de britiske listene med den anthem lignende "Into the Valley" i februar 1979. Like etter kom debutalbumet "Scared to dance" som fikk god mottagelse i pressen. Plata nådde topp 20 på albumlistene i Storbritannia. Bandet flyttet på samme tid til London.

Tom Kellichan ble etterhvert byttet ut med Visages Rusty Egan. Som igjen ble byttet ut med Mike Baillie (ex. Insect Bites). Også Simpson ble byttet ut med en Russel Webb (etter en turbulent turne). Da bandet i 1980 ga ut albumet "The Absolute Game" var interessen for bandet synkende. For 4. gang byttet de trommeslager da Kenny Hyslop (Rich Kids, senere Simple Minds) ble med i bandet. 

Etter dette følte Adamson at mye av uskylden og entusiasmen var gått ut av bandet. Desillusjonert bestemte han seg for å flytte tilbake til Skottland og Dunfermline i 1981. Mange år senere innrømmet Stuart at han fikk et nervøst sammenbrudd på den tiden dette skjedde.

I 1981 ga The Skids ut albumet "Joy" til minimal interesse. Uten Adamson manglet bandet den substansen de trengte. I 1982 ble de oppløst. Jobson prøvde seg først som soloartist før han dannet bandet Armoury Show. I årene etter har han vært et kjent ansikt på britisk fjernsyn der han har jobbet hos Sky TV. I de senere årene har han også vært en suksessrik filmprodusent.

Selv om The Skids hadde endt opp som en vond opplevelse for Stuart, hadde han absolutt ikke mistet lysten til å spille i band. Så da han kom hjem til Dunfermline tok han kontakt med en gammel bekjent ved navn Bruce Watson. Watson hadde spilt i ulike band i Dunfermline området. Bla. pønkbandet The Delinquents. Bassisten i bandet var sammen med søsteren til Stuart Adamson. Noe som hjalp dem til å få jobben som oppvarmingsband for The Skids på deres Skottland turne. 

Selv var Stuart sammen med Sandra. Hun var søsteren til Stuarts kamerat Raymond. De traff hverandre en torsdagskveld på en danseklubb i Dunfermline kalt The Roxy. På den tiden var hun sammen med en annen fyr, men noen uker senere var det Stuart som var den heldige. Stuart : "She`s the most amazing person I know, and she`s my best friend."

De ble senere gift, og i februar 1982 fikk de sin førstefødte kalt Callum (11.juni 1985 ble Kirsten født).

Bruce Watson i en yngre og eldre utgave. Faren var opptatt med gullgraving i Timmins, Ontario,

Canada på den tiden Bruce ble født. Men etter to år bar det tilbake til Skottland og Dunfermline.

Etter at bandet ble oppløst i 1979 dannet Watson et nytt band kalt The Delinquents sammen med Tom Kellichan (som hadde spilt med Stuart i The Skids). På dagtid jobbet han på kaiene, der han hadde ansvaret for å spyle kloakktankene på ubåtene som lå til kai. En jobb han i ettertid minnes med gru. Etter å ha prøvd lykken som musiker i London, var han i 1981 tilbake i Dunfermline og gutterommet. Han tok også opp jobben på kaiene. 

	Dunfermline ligger på den skotske østkysten. Nord for hovedstaden Edinburgh.		I gammel tid var Dunfermline hovedstaden i Skottland. Byen har mange vakre bygninger som muligens har inspirert Stuart og bandet.

Han ble da med i bandet Euroset. På den tiden Stuart tok kontakt med ham var han uten noe fast band. Stuart hadde lagt merke til ham som en dyktig gitarist mens han spilte i The Delinquents. Bruce og Stuart innlosjerte seg i et lokale de leide i Townhill kommune senter for å skrive låter sammen. Og mange av de sangene som de noen år senere kom til å ha stor suksess med ble skrevet der. Låtene het "Angle Park", "Heart and Soul", "Wake", "We Could Laugh", "Harvest Home", "The Lost Patrol", "The Crossing" og "Inwards". De spilte dem inn ved hjelp av en 4 spors Tascam porta-studio. 

De funderte også på hva de skulle kalle bandet sitt. The Little Giant, Angle Park og Big Country var blant navnene de kom opp med. I starten valgte de å kalle seg Angle Park. Navnet var det Stuart som hadde foreslått, da det var navnet på et stort hus i nærheten av der han hadde vokst opp.

Big Country navnet kan ha vært inspirert av distriktet Big County, det gamle navnet på Perthshire. Et større landområde som ligger like nord for Dunfermline.

I juli 1981 gjorde bandet en demoinnspilling beregnet for Virgin records. Adamson hadde vært under kontrakt med Virgin som medlem av The Skids. De fant det derfor mest naturlig å prøve der først. Rick Buckler fra The Jam spilte trommer på innspillingen som ble gjort i Townhouse studios i Vest London. John Leckie produserte låtene. Dessverre var ikke Virgin interessert i å gi dem platekontrakt. 

Istedet ble det gjort nok en demoinnspilling, denne gang på CBS records` regning. Clive Parker fra Spizz Oil spilte trommer på låtene. På samme tid diskuterte man med David Allan fra Gang of four om han ville spille bass i bandet. Både CBS og David Allan vendte tommelen ned for Big Country.

Bandet dro deretter hjem til Dunfermline sammen med Clive Parker for å gjøre noen innspillinger på Pittencrief Park Pavillion. Brødrene Alan Wishart (bass) og Peter Wishart (keyboards) deltok også på innspillingen. Høsten 1981 utgjorde disse 5 Big Country. Ian Grant ble ansatt som manager for bandet.

Den første utgaven av Big Country. Fra venstre : Alan Wishart (bass),

Bruce (bak), Stuart, Clive Parker (bak) og Peter Wishart.

I november 1981 fikk Grant overtalt Chris Briggs hos Phonogram til å komme og høre bandet spille i Dunfermline. Han ble ikke helt overbevist, men lovte at bandet skulle få spille inn en singel på selskapet.

I januar 1982 fikk bandet sjansen til å være oppvarmingsband for Alice Cooper på hans turne. Bandet debuterte foran et større publikum på Brighton Centre. Men allerede neste kveld i Birmingham ble bandet sparket fra turneen. Årsaken er litt uklar. Men Watson har i ettertid klaget over at rytmeseksjonen ikke fungerte, og at antrekkene de hadde valgt var latterlig. Dette ble også slutten på den utgaven av Big Country. Wishart brødrene og Clive Parker ble etterpå bedt om å slutte i bandet.

Peter Wishart ble senere medlem av det skotske keltrock bandet RunRig. Han ble også etterhvert en kjent skikkelse i skotsk politikk. Som medlem av det skotske national partiet (SNP). I 2001 ble han valgt inn i House of Commons (det britiske Stortinget). Samme år dannet han bandet MP4 sammen andre medlemmer av House of Commons. Noe som naturlig nok vakte oppsikt rundt om.

"Stortingsbandet" MP4 med Peter Wishart, nede til høyre (BBC).

For å finne en ny rytmeseksjon til bandet tok Stuart kontakt med noen musikere han kjente fra tiden i The Skids. En London trio kalt On the Air, bestående av Simon Townshend (broren til Pete Townshend i The Who), Tony Butler og Mark Brzezicki hadde vært oppvarmingsband for The Skids i 1980. Allerede da spilte sammen under turneen følte Tony at han og Mark snart kom til å spille sammen Stuart. Tony : "It was funny, but at the beginning of that tour I had a feeling we would end up playing with Stuart and, after it, both bands spilt up."

Butler og Mark Brzezicki utgjorde en anerkjent rytmeseksjon sammen. De hadde deltatt på Pete Townshends soloplate, og de hadde jobbet som studiomusikere, der de kalte seg Rhythm for hire. Uten at det ga så mange kroner i kassen. Da Stuart tok kontakt med dem var bandet On the Air lagt på is, da Simon Townshend hadde fått solokontrakt med Polygram, U.S.A.

On the Air med Simon Townshend, Mark Brzezicki og Tony Butler.

Også Bruce Watson tok kontakt med Mark Brzezicki for å overbevise ham om at de burde bli med i Big Country : "Tony was so enthusiastic about it I knew it had to be good. The songs sounded so good with an instantly recognisable sound all their own. I felt I could fit in right away. Everyone in the band is a capable musician, and we can respect each other."

Dermed var den klassiske besetningen av Big Country etablert. I april 1982 dro de til Phonograms studio sammen for å lage en ny demo.

Mark Brzezicki var sønn av en polsk ingeniør og operasanger som hadde slått seg ned i England og Buckinghamshire (nordvest for London). Allerede fra han var liten fant han glede i å slå på ting for å skape en rytme. Han hadde også stor interesse for fly. Og bare ved å høre motorlyden av fly som passert over hodet på ham, kunne han fortelle hvilket fly det var. Mark : "At school I could tell which planes were flying overhead just by the engine sound. I was pretty accurate, I could just about work out the pilot`s shoe size, too."

Sitt første trommesett kjøpte han med egne penger da han var 16 år. På samme tid kjøpte brødrene hans seg gitar og bassgitar. De slo seg da sammen i et band de kalte The Flying Brzezickis. De opptrådte på forskjellige utesteder, og for pengene Mark fikk for dette kjøpte han seg et bedre trommesett.

Mark Brzezicki

Men etterhvert gikk de tre brødrene hver sin vei. Mark ble da med i bandet Silver Stream. De spilte sammen i noen år. Inntekter fikk de ved å spille på dansetilstelninger og bryllup. Etter det gikk ferden videre til nevnte On the Air, hvor han møtte Tony Butler.

Også Tony Butler hadde sin oppvekst i Sør-England (London), som en av 7 søsken. Faren døde da han var 6 år. Noe som ga ham en relativt tøff oppvekst.

Interessen for bassgitaren fikk Tony gjennom skolen. En engasjert musikklærer spurte barna hvilket instrument de ønsket å lære seg å spille. Tony som nettopp var blitt hekta på "Spirit in the sky" med Norman Greenbaum på Top of the Pops, svarte bassgitar fordi det var et annerledes instrument. Og motivert av denne musikklæreren lærte han seg å spille bass. Som 13 åring spilte han i skolebandet.

Tony Butler

Like etter ble han introdusert til guttene i Townshend familien, der de fleste var svært opptatt av musikk. Storebror var som kjent Pete Townshend i The Who. I de følgende 10 årene spilte Tony med Paul, Lenox og Simon. Etter det begynte Simon og Tony å ta musikken mer seriøst, og de dannet et band sammen kalt The Simon Townshend band. På samme tid fikk Tony seg jobb i BBC. Pengene han tjente der brukte han på en bassgitar, en svart Rickenbacker. En gitar han fortsatt bruker. 

Etter noen år tok dette bandet seg en pause. Tony benyttet da anledningen til å bli med i reggae/calypso bandet til søskenbarnet. Deretter var det tilbake til Simon Townshend. Like etter ble han spurt av Pete Townshend som trengte en bassist, om å komme og jobbe for ham. Og Townshend ble imponert over hva han hørte. Butler deltok i 1980 på Townshends album "Empty Glass". Et album der Mark Brzezicki også deltok, som en av flere trommeslagere. Det var på denne tiden Butler, Brzezicki og Simon Townshend dannet On the Air sammen.

To engelskmenn og to skotter : Bruce Watson, Tony Butler,

Stuart Adamson (bak) og Mark Brzezicki.

    

 

I desember var de oppvarmingsband for The Jam, der de spilte 5 kvelder på Wembley arena. Samme måned fikk de sin debut på britisk TV da de ble filmet live på Brixton Ace av TV4. Opptakene ble brukt i showet "Whatever you want". Bandet opptrådte over det meste av England og Skottland på denne tiden uten at det ga dem noe gjennombrudd.

 

Det var først da den velrenommerte produsenten Steve Lillywhite fattet interesse for bandet at ting begynte å skje. Lillywhite hadde fram til da produsert U2s første plater "Boy" og "October", samt plater med XTC, Peter Gabriel og Golden Earring. Også i årene etter har han produsert mange kjente plater. Noe som mest sannsynlig gjør ham til den mest markante produsenten i Storbritannia de siste 30 åra.

 

 

"Babyface" Steve Lillywhite med sin samboer med den tiden, den nå avdøde Kirsty MacColl.

Lillywhite var motstander av all den synthdominerte musikken som dominerte de britiske listene på den tiden. For ham viste Big Country at gitarer fortsatt kunne være moderne, og gi et vitalt lydbilde. og han var imponert over rytmeseksjonen i bandet (Tony/ Mark), som han mente inneholdt mye ekspertise. Han var derimot mer skeptisk til stemmen til Stuart som han mente var for svak. Men han endret snart mening om det.

 

I første omgang var det bare meningen at han skulle produsere singelen "Fields of Fire". Men kjemien mellom han og bandet var så bra at han tilbød seg å produsere hele debutalbumet "The Crossing". Lillywhite : " I suggested we go in and make a killer of an album together".

 

"Fields of Fire" ble gitt ut som singel i januar 1983. Og måneden etter var Big Country på vei mot det store gjennombruddet, da singelen nådde den britiske topp 10 lista. Det ble også gitt ut en maxiversjon av singelen.

 

Ìfølge Stuart handlet "Fields of fire" om ulike tanker man har når man er ute på en togtur. Og et tog dannet også blikkfang i musikkvideoen som ble laget til låta.

 

Angle Park navnet hadde de kuttet ut i forbindelse med den nye besetningen. Men låta "Angle Park" var å finne som B-side på "Fields of Fire".

Stuart og Tony kikker ut av togvinduet i videoen til "Fields of Fire".

Media falt pladask for Big Country og deres musikk. Men de hadde store problemer når de skulle presentere navnet på Mark Brzezicki. Så mange konsonanter i et navn, var ikke britene vant til. Det endte gjerne med at Big Countrys trommeslager ble presentert som Mark Unpronouceablename (navn som det ikke er mulig å uttale).

 

Like etter var bandet på plass hos legendariske John Peel for å gjøre innspillinger for BBC radio. Bandet spilte inn 8 låter : "Close Action", "Heart and soul", "Harvest Home", "Angle Park", "Inwards", "1000 stars", "Porroh Man" og "Close Action". Peels program med Big Country ble sendt på BBC den 9. mars. I 1998 ble innspillingene gitt ut som en Big Country cd kalt "The radio one sessions".

 

Og nå gikk ting slag i slag. I mars var de oppvarmingsband for U2 på deres "War" turne. Og 24. mars var de på Top of the Pops og framførte "Fields of Fire". I tillegg reiste de rundt i Storbritannia og holdt konserter hvor de selv var hovedattraksjonen.

 

 

På Top of the Pops

I mai gikk de i studio sammen med Steve Lillywhite for å produsere debutalbumet "The Crossing". Den ble spilt inn i det ærverdige herskapshuset The Manor i Shipton-on-Cherwell, hvor bla. Mike Oldfields klassiker "Tubular Bells" ble spilt inn i 1973.

 

Og like etter var bandets tredje singel kalt "In a big country" klar for butikkene. Og om ikke dette ble deres mest solgte singel ble det muligens deres mest betydningsfulle. I England nådde den bare 17. plass, mens i U.S.A. bidro den til å gi dem gjennombruddet der. Med 17. plass på Billboard.

Videoen til "In a big Country".

 

For å promotere singelen og den kommende platen deltok bandet i mange TV program. Slik som "Cheggar plays pop", "The Switch", "Top of the Pops" (igjen), og "Three of a kind". I juni dro de på en større britisk turne kalt "Crossing the country tour", med 34 konserter.

15. juli 1983 ble "The Crossing" lansert. Den gikk umiddelbart opp på 4. plass på den britiske albumlisten. Uken etter var den oppe på 3. plass, som ble albumet høyeste plassering. I U.S.A. ble det en fin 18. plass. Tilsammen solgte plata utrolige 3 millioner eksemplarer. Vittige tunger ville ha det til at bandet gjorde mer for å trekke turister til Skottland, enn skotsk turistindustri hadde klart på 10 år. Allerede etter denne plata fikk bandet mange trofaste fans som kom til å følge dem i årene som fulgte.

 

På denne tiden var det flere britiske band som gjorde det bra i U.S.A. Og Big Country ble gjerne nevnt som endel av den britiske bølgen. Sammen med bla. U2, Simple Minds og The Alarm. Big Country ble også sammenlignet med de nevnte bandene av en annen grunn. De kom alle fra de keltiske kultur områdene på de britiske øyene. Og mange mente man kunne høre denne tilhørigheten på musikken bandene spilte. Især gjaldt dette Big Country. Adamson hadde gjennom sin bruk av e-bow skapt seg en teknikk der el. gitaren hørtes ut som en sekkepipe. Dvs. de som hørte ham spille syntes det hørtes ut som sekkepiper, selv likte han ikke sammenligningen. Stuart syntes gitarspillet hans minte mer om en fele. Stuart : "I get really mad every time someone says the guitars sounds like bagpipes! Just because it`s not like an American rock`n roll style of guitar playing, people immediately think of some ethnic British instrument to compare it with.. It`s the bagpipes! I personally think it sounds more like the fiddle."

 

Også ellers hadde tekstene og lydbildet referanser til Skottland og dens historie. 

 

Bruk av E-bow på gitaren

"The Crossing" bestod av 10 sterke låter som i Lillywhites produksjon ble slagkraftig og tydelig. Ikke minst "In a big country" er en produksjonsmessig perle, der Mark briljerer på trommene før gitaren og Adamsons energiske vokal kommer inn. Kritikerne elsket plata. Plata fikk også to nominasjoner i U.S.A. for beste nykommer, og beste singel. På Grammy Awards, 28. februar 1984.  De opptrådte også live på showet med "In a Big Country".

 

På en konsert de hadde i Los Angeles kom Tom Petty og Bob Dylan for å høre dem spille.

 

 "The Crossing" kom i tre versjoner. Med rød, grønn og blå bakgrunn. Den blå ble etterhvert den vanlige av disse.

 

            

 

14. august opptrådte bandet på På Phoenix Park i Dublin, Irland sammen med U2, Eurythmics og Simple Minds. I september spilte de to kvelder på ærverdige Hammersmith Odeon i London, hvor Big Country var hovedattraksjonen. 

 

26. august ble også "Chance" gitt ut på singel. Som den 4. og siste fra plata. Og den ble bandet største hit så langt, med 9. plass i England. Den ble også gitt som 12" og Picture disc. Låta handlet om en jente som hadde det tøft hjemme, og som derfor gifter seg med den første og beste, for å komme seg unna elendigheten. Istedet opplever hun igjen vonde ting, da mannen hennes slår henne. Stuart : "Chance" is the story of a girl who has a hard time at home and marries the first guy who comes along. She has loads of kids and he beats her. It`s happened to a few people I know, and I think it`s absolutely disgusting."

I oktober 1983 dro bandet på en mindre europeisk turne der 7 tyske byer ble besøkt. I november og desember var de på turne i U.S.A. og Canada. To land som for alvor hadde fått øynene opp for bandet.

 

Nyttårsaften 1983 spilte de på Barrowland Ballroom i Glasgow. Konserten ble tatt opp, og er senere blitt gitt ut som livealbumet "King Biscuit Flower hour".

 

 

Innimellom alle TV intervjuene og konsertene rakk bandet også å produsere EPèn "Wonderland" i oktober. Låta "Wonderland" var ikke å finne på "The Crossing". Men den var produsert av Lillywhite, og var en naturlig forlengelse av lydbildet på plata. Heller ikke låtene "Angle Park", "All fall together" og "The Crossing" var på albumet, istedet var de å finne på denne EPèn. Videoen til låta ble spilt inn på Mount Hood i Oregon, U.S.A. Den ble gitt ut 13. januar 1984 i Europa, med en sterk 8. plass på de britiske listene som beste plassering. På samme tid nådde "Fields of Fire" 52. plass i U.S.A.

 

Big Country var nå for popstjerner å regne. Og Stuart som var sanger og frontfigur i bandet, fikk mest oppmerksomhet. Han mislikte å bli omtalt som popstjerne eller idol, enda han var det. Stuart : "I don`t think of myself as a popstar, and nobody should ever be carried along by a media-created image of themselves." På mange av bildene som ble tatt av ham og bandet, var han kledd i flanell skjorter, noe som førte til økt interesse for plagget i Storbritannia. Stuart var ikke enig i at han bidro til å skape mote, men om han gjorde det så syntes han det var bedre at fansen gikk i flanellskjorter enn i T-shirts.

 

Våren 1984 brukte de til turnevirksomhet i U.S.A. og Japan. Med seg når han var ute og reiste hadde Stuart gjerne et kamera. Han likte å ta bilder av folk han møtte, og av bandet.

 

Deretter dro Big Country til Edinburgh for å starte forberedelsene til sin neste plate kalt "Steeltown". Selve innspillingen ble gjort i Polar studio i Stcokholm, Sverige. ABBAs gamle studio. Og igjen hadde de vært så heldig å få Steve Lillywhite til å produsere platen, sammen med Will Gosling.

Steve Lillywhite

28. juni 1984 var bandet æresgjester hos Elton John da han spilte på Wembley stadium, London.

 

21. september ble "East of Eden" gitt ut som en forsmak på den nye plata.  Og like etter fikk den sin høyeste plassering med en 17. plass i England. Låtas litt dystre preg viste hva man hadde i vente på "Steeltown".

 

6. oktober startet bandet på en ny turne kalt "Town & Country Tour", med konserter i Storbritannia.

          

Stuart Adamson med sine flanell skjorter på forsiden av

musikkmagasinet Melody Maker og Smash Hits i 1983. 

19. oktober ble albumet "Steeltown" gitt ut. Til stor interesse blant presse og publikum, særlig i hjemlandet. Og plata ble umiddelbart en stor suksess, der den gikk til topps på de britiske listene i sin 1. uke (12. plass i Norge, 70. plass i U.S.A.). 

 

At dette ble en større salgssuksess enn debutplata var egentlig ganske overraskende. For låtene på "Steeltown" var ikke fengende på samme måte som "In a big Country", "Fields of Fire" og "Harvest Home". Og "sekkepipegitarene" (e-bow) var byttet ut med en mer rufsete, tyngre gitarlyd. Tekstene tok denne gang for seg de tøffe vilkårene folk levde under i hjembyen Dunfermline. Alle tekstene var skrevet av Stuart Adamson. Også familien hans ble involvert i låtene, der faren var "the man as bright and hard as a bloody sword" i "Tall Ships go". Og kona Sandra var "The Girl with grey eyes".

 

Virkelighetens "steeltown" var ifølge Adamson den engelske gruvebyen Corby i Northamptonshire. Til tross for at byen ligger i Midt-England har den et klart skotsk preg. Ettersom mange tusen skotter dro sørover på 50- og 60-tallet, for å få seg jobb i den blomstrende gruvevirksomheten i Corby. Idag har folk fra Corby en dialekt som minner mer om skotsk enn om engelsk. Og det fins mange skotske puber her, og supporterklubber for Celtic og Glasgow Rangers, de to store fotballklubbene fra Glasgow.

 

På 80-tallet ble de fleste gruvene her lagt ned av Margaret Thatcher, noe som skapte stor nød og fortvilelse i byen. Det er noe av den stemningen som rådet her som Big Country ønsket å formidle på albumet "Steeltown".

 

                    

Virkelighetens "Steeltown" : Corby i Northamptonshire.

Platas fineste spor var "Come back to me", "Just a shadow" og "Where the rose is sown". Sistnevnte ble også gitt ut på singel den 16. november (29. plass i England).

 

I desember var det Big Country sin tur til å være hovedattraksjon på Wembley, der de den 13. og 14. desember klarte å selge ut alle billettene til konsertene de holdt der. The Cult var oppvarmingsband. 24. desember holdt de konsert i Edinburgh, Skottland. En konsert som ble vist live på BBC2.

 

Bandet var nå på høyden av sin suksess.

 

1985 ble et langt roligere år for bandet. Uten de store hendelsene. Den eneste platen som ble gitt ut, var singelen "Just a shadow" i januar (26. plass i England). 

 

I mai deltok Mark, Bruce og Tony på Roger Daltreys soloalbum "Under a raging moon".

 

13. juli 1985 var en stor dag i musikkhistorien. Da ble tidenes største konsertarrangement avholdt på Wembley, England og på JFK stadium Philadelphia, U.S.A. Alle de største artistene i U.S.A. og England var invitert til Live Aid. Unntatt Big Country.. Noen i arrangementskomiteen (les : Bob Geldof) hadde vært i den villfarelse at bandet var oppløst. Bob Geldof : "I thought they`d broken up. I really did, or I probably would have called them. I think Big Country are a great group. I just thought at the time they`d broken up."

 

Big Country dukket opp på konserten likevel, til manges overraskelse. De fikk ikke sjansen til å spille, men deltok på scenen under avslutningsnummeret, der alle sang "Let it Be". Heller ikke på "Do they know it`s Christmas?" fra året før, fikk de sjansen til å bidra. Med unntak av en hilsen fra bandets medlemmer på B-siden av singelen. Det positive med det hele var at Tony og Stuart i større grad kunne bruke tiden på sine nyfødte barn, Joella Butler og Kirstin Adamson.

 

Ryktene om at bandet var oppløst ble en gjenganger i avisene utover 80-og 90-tallet. 

 

Stuart Adamson hadde allerede på denne tiden store problemer med alkoholen, noe som delvis kom til å bli hans bane mange år senere. I forbindelse med Live Aid lovte han sine nærmeste at han skulle kutte ut alkoholen. Dette ble et løfte han klarte å holde i ca. 10 år.

 

	Tony og Stuart fikk aldri sjansen til å opptre som band på Live Aid.		Men på avslutningsnummeret fikk de koret til "Let it be", sammen med bla. Adam Ant (til venstre).

 

I 1985 spilte de inn noen låter som ble med i filmen "The Restless Natives". En skotsk versjon sv "Butch Cassidy & Sundance Kid". Filmen har siden fått kult status på de britiske øyer. Tittellåta "The Restless Natives" er noe av det beste Big Country har laget. Med sin trolske stil, og fascinerende gitarspill. 

 

I utgangspunktet hadde bandet spilt inn to timer med nytt matierale til filmen, men istedet ønsket folkene bak filmen å bruke gamle Big Country låter istedet. Noe som irriterte Stuart og co. Stuart Adamson : "We had a few arguments with the director and stuff because I`d written almost two hours of completely original music, but they wanted to put on all this older Big Country stuff. I was going ' Look, I`ve written this stuff and it goes much better with what you`re trying to do."

 

Tilslutt ble de likevel enig. Men selv om Stuart ikke var helt fornøyd med hvordan musikken deres ble brukt, syntes han "Restless natvies" var en glimrende film. Stuart : "The script is excellent!"

 

   

Den skotske filmen "The Restless Natives".

 

I desember begynte de forberedelsene til det neste albumet kalt "The Seer". Robin Millar ble valgt ut til å produsere plata da Steve Lillywhite på denne tiden var opptatt med The Rolling Stones. Millar hadde fram til da produsert artister som Sade, Everything but the Girl og Fine Young Cannibals. Selve innspillingen ble gjort i Power Plant studio, og RAK studio i London. I februar 1986 var plata ferdig innspilt. Og i juli ble den lagt ut for salg.

 

Tekstene på plata var inspirert av den skotske poeten Hugh MacDiarmid. En mann som også dannet det skotske nasjonalist partiet. Stuart Adamson : "Reading his poems gave me the idea for "The Seer". He had this idea for a Scotland that was modern and vital and outward-looking. And not one that was just a sentimental picture of clans, whisky and bagpipes."

 

Tittellåta "The Seer" hadde bandet allerede spilt live i løpet av 1985. Den handlet om den skotske damen Brahan Seer. Hun er en legendeskikkelse i skotsk folklore, med sine Nostradamus lignende evner. Siden låtas hovedperson var en dame, hadde man latt en kvinnelig sanger synge med Stuart på scenen. Da de skulle spille den inn på plate ønsket de å ha med Kate Bush. Pga. spennvidden på  stemmen hennes, og den litt mytiske framtoningen. Så Stuart ringte henne, sendte henne en tape med låta, og spurte om hun ville bli med. Noe hun var svært positiv til.

 

Albumet "The Seer" var en mer tilgjengelig plate enn forgjengeren, med sterkere tilknytning til skotsk folkemusikk. Ikke minst i låter som "Eleidon" og "One great thing". To særdeles flotte låter. Og i likhet med "Steeltown" var dette Stuart Adamson sin plate. Der han skrev alle melodiene og tekstene. I ettertid har Adamson sagt at at bandet var svært fornøyd med resultatet. Adamson : "I was ecstatic. Every aspect of it-musically, lyrically, and live, it's something that's been an absolute joy to work on".

 

Som førstesingel fra plata ble "Look away" valgt ut. Med sitt sitt sterke refreng var den nok et naturlig valg. Stuart hadde fått ideen til låta etter å ha sett filmen "Harry Tracy", med Bruce Dern i hovedrollen. 4. april ble singelen gitt ut. Og ikke lenge etter var den oppe på en 7. plass på den britiske singellisten. Det høyeste de hadde vært med noen plate. På 12" versjonen av singelen hadde de funnet plass til "The Restless natives". 

 

 

Stuart Adamson i videoen til "Look Away".

Både før og etter singelutgivelsen var bandet opptatt med en turne kalt "The Seer tour". Med åpning i Nederland. Mens de var i Tyskland opptrådte de på Rock Palace, et TV show som ble vist over hele Europa.

12. mai deltok de på Montreux pop Festival i Sveits. Tilstede var også navn som a-ha, Inxs, Deperche Mode, Pet Shop boys, Eurythmics, Bonnie Tyler, og Billy Ocean. Her framførte de sine seneste hits til glede for de frammøtte, og de 500 millioner menneskene som hadde mulighet til å se showet via TV rundtom i verden.

 

Big Country i Montreux, Sveits.

6. juni ble "The Teacher" også gitt ut som singel, uten den samme suksessen (28. plass). 

 

Albumet "The Seer" kom i butikkene 14. juli. Og selv om kritikerne mumlet om at man hadde hørt dette før, var det en plate fansen trykket til sitt bryst. Som en klassisk Big Country utgivelse. I England klarte den en sterk 2. plass på albumlisten. Dermed hadde bandets tre første plater alle nådd topp 3 i England. I U.S.A. ble det 59. plass, mens i Norge ble det en grei 14. plass. Også "One Great thing" ble gitt ut på singel (19.plass i England).

 

20. juni opptrådte Big Country på Prince Charles (Prince`s trust) veldedighetskonsert på Wembley. Der inntektene gikk til vanskeligstilte ungdommer mellom 14 og 30. Dire Straits, Paul Young, Tina Turner, Paul McCartney, og Phil Collins var blant de andre artistene.

 

 

Stuart Adamson og Tiny Butler opptrådte på Wembley, til inntekt for vanskeligstilt ungdom.

"The Seer" markerte etter manges mening slutten på den klassiske Big Country stilen. Med sterk påvirkning fra keltisk musikk. På de neste albumene var det ikke like lett å skille dem fra andre rockeband. Da de her i større grad lot seg påvirke av amerikanske rockeband. Salgsmessig gikk det også mye dårligere. Med plasseringer langt nedover de britiske og amerikanske listene.

 

Høsten ble ellers brukt til konsertvirksomhet. På Knebworth festivalen spilte de foran 200.000 mennesker. Queen var hovedattraksjonen på konserten. Etter å ha gjort seg ferdig med Europa, fortsatte de turneen i U.S.A. i august. Men allerede i september var de tilbake i Europa. Med bla. konsert i Askerhallen, Norge den 15. september 1986. Konserten utenfor Oslo ble holdt i en ishockeyhall, der man la treplater oppå isen slik at publikum kunne stå der. Men med isen like under, var det mange som syntes dette ble en svært kald fornøyelse. Selv om Big Countrys musikk varmet de frammøtte.

 

11. og 12. desember fylte de Wembley arena to dager på rad.

 

Når Stuart ikke var opptatt med turne eller plateinnspillinger, brukte han mye tid på fluefiske, og turer på motorsykkelen sin. Interessen for motorsykler gjorde at han opprettet sitt eget racing team kalt Big country motorcycle racing team. Han var også ivrig tilhenger av det lokale fotballaget Dunfermline Athletic football club. Et lag han så spille så ofte han hadde muligheten. Han ble tilbudt et verv i klubben, men valgte å si nei, da han ikke hadde tid til å gjøre oppgavene som fulgte med vervet. I tillegg hadde Stuart på denne tiden blitt far til to små barn.

 

26. november ble også "Hold your heart" gitt ut på singel fra "The Seer" albumet. Uten at det ble lagt merke til  (55. plass i England). Da Stuart skrev den hadde han ønske om å skrive en litt utypisk Big Country låt, og valgte derfor å skrive en ballade. Stuart : "I wanted to write a very ballady song, something that people would never think of as a Big Country song, a very direct boy/girl lost and found song."

 

 

Fra videoen til "Hold the Heart".

 

I januar 1987 dro bandet til Los Angeles, U.S.A. for å spille inn sitt neste album. Bandet hadde samtidig skiftet plateselskap fra Phonogram til Warner / Reprise. Og de stilte med Peter Wolf som produsent til plata. Wolf var en "funky" keyboardist som tidligere hadde spilt med Frank Zappa, og produsert "Knee deep in the Hoopla" for Starship. Og akkurat lydbildet fra den plata ønsket han å videreføre på albumet "Peace in our Time". Bla. ved å piffe opp stemmen til Stuart, ved å legge på ekkoer og back up harmonier. Noe man best hører i "King of emotion". Deler av innspillingen foregikk også i REL Studios Edinburgh. Særlig Adamson har i ettertid beklaget at Wolf fikk mulighet til å produsere plata deres. Adamson : "The songs were good, but the production was unsympathetic" (motbydelig).

 

I juni fik bandet æren av å følge David Bowie på hans Glass Spider turne. Riktignok bare på 5 konserter.

 

22. september besøkte bandet den russiske ambassaden i London, med ønske om å få visum til Russland. Når de først var der, dro de likegodt igang en intimkonsert for de russiske ambassade folkene.

 

Søknaden ble innvilget, og 1. oktober var de framme i Moskva, der de holdt konsert på Palace of Sports. En stund så det ut som om konserten måtte avlyses pga. problemer med myndighetene der borte. Bandet hadde nemlig valgt å la den private arrangøren Stas Namin ordne med de praktiske tingene, istedet for å bruke det statlige byrået Goskontsert. Også de følgende 3 dagene holdt de konsert på denne arenaen. Konsertene ble brukt som ramme for videoen til låta "Peace in our time", som ble gitt ut på singel lenge etter (februar 1989). Det ble også laget en VHS kalt "Peace in our time" hvor konsertene var å finne.

 

	Big Country i Moskva.		Fra videoen til "Peace in our time".

 

I januar 1988 var de igjen tilbake i Los Angeles for å jobbe med "Peace in our time" albumet. Et år etter at de sist var der og gjorde det samme. Også februar og mars ble tilbrakt i studio. I juli dro de til Australia for å spille inn videoer til "King of emotion" og "13 valleys".

 

	King of Emotion		13 Valleys

 

9. april 1988 ble Bruce Watson gift med sin kjæreste gjennom mange år, Sandra McCallistar. Bryllupet fant sted i Los Angeles.

 

8. august ble "King of Emotion" gitt som førstesingel fra den nye plata. Med en litt skuffende 16. plass i England som resultat. I august deltok bandet også på Top of the Pops (BBC), og Music Box på MTV.

 

19. september 1988 ble omsider albumet "Peace in our time" lansert. Verken fansen eller platekjøperne ble helt overbevist av det de hørte. Selv om låter som "King of Emotion", "Peace in our time" og "13 valleys" ble godt mottatt. Salgsmessig gikk det brukbart med en 9. plass i England, og 160. plass i U.S.A. Deres siste plassering på Billboard.

 

7. desember var de igjen i Norge. Denne gang kun for å promotere bandet. Visstnok hadde de vært her på samme tid et år i forveien, i samme oppdrag. 

 

 

Våren 1989 brukte de til turnevirksomhet. Bandet var i det meste av sin levetid på farten med konserter rundt om i verden. Bandet trivdes bedre på scenen enn i studio. På scenen var de i sitt ess. De visste de var et dyktig liveband, og likte å reise rundt og vise det.

 

I februar 1989 ble den anthem lignende "Peace in our time" gitt ut på singel, med en skuffende 39. plass i England som resultat.

 

Samme måned valgte Mark Brzezicki å gi seg i bandet. Midt under denne turneen. Årsaken til at han valgte å slutte er ukjent. Men det var neppe noen personlige motsetninger, da han var tilbake i bandet noen år senere. Det var vel heller ønsket om å jobbe med andre musikere som gjorde at han valgte å slutte. Brzezicki hadde helt siden gjennombruddet for bandet vært kjent som en av de dyktigste trommeslagerne i Storbritannia. Allerede i 1986 hadde han deltatt på Ultravox` plate "U-vox". Han ble da ansett for å være medlem av bandet, som erstatter for avgåtte Warren Cann. Det bandet ble oppløst like etter. I årene som fulgte jobbet Mark med artister som Joan Armatrading, Tom Cochrane, Midge Ure, Howard Jones, Nik Kershaw, The Cult, Fish og Procol Harum. Samarbeidet med sistnevnte startet i 1991, og har fortsatt helt til i dag.

 

For å kunne fullføre turneen valgte Big Country å hente inn Pat Ahern. Han ble senere erstattet med Chris Bell (ex. Thompson Twins) som igjen ble erstattet med Simon Philips (Mike Oldfield, Toto). 

 

	Pat Ahern		Chris Bell		Simon Philips

 

Med Ahern på trommer spilte bandet inn singelen "Save Me" i forbindelse med samleplata "Through a Big Country" som kom i 1990. Etter det avsluttet de samarbeidet. Verken "13 valleys" eller "Save Me" (41.plass) nådde topp 40 i England.

 

Videoen til "Save Me".

 

15. juni 1989 var bandet igjen i Oslo for å holde konsert, som endel av deres omfattende turne i 1989. Enda bandet nesten ikke solgte plater her. 10. september opptrådte de sammen med Wet Wet Wet på scenen, under en konsert i Glasgow. I november stod Tony Butler på scenen sammen med bandet The Creatures (medlemmer fra Siouxie & the Banshees). Opptaket ble sendt på Big world TV.

 

I juni 1989 deltok Big Country på veldedighetssingelen "Spirit of the Forest" sammen med tidenes stjernerekke : Chris Rea, Debbie Harry, XTC, Fish, Joni Mitchell, Ringo Starr, Belinda Carlisle, Olivia Newton-John, Mr Mister, Bonnie Raitt, David Gilmour, Brian Wilson, Little Steven, Jon Anderson, Escape Club, Sam Brown, Iggy Pop, Donna Summer, Thomas Dolby, The B-52's, Kim Wilde, Lenny Kravitz, It Bites, The Ramones, Rita Coolidge, Was (Not Was), Taylor Dayne, Brother Beyond, Fleetwood Mac, og LL Cool J, for å nevne de mest kjente artistene.

 

Etter mange nedturer opplevde bandet en solid opptur, ikke minst økonomisk da samleplaten "Through a big country" nådde 2. plass på de britiske listene i mai 1990. Her var alle bandets hits fra "Harvest Home", til bandets siste singel "Save Me" med på plata. 2. plassen viste at låtene fortsatt betydde mye for mange briter. I andre land gikk salget mye dårligere.

 

Bandet var imidlertid raskt tilbake i hverdagen da singelen "Heart of the world" floppet med en 50. plass i England i juli 1990. Låta var ikke å finne på noen av de albumene som ble gitt ut i denne perioden. Heller ikke på senere samlealbum / raritets album er den å finne på. Men på senere utgaver av "No place like home" har de lagt den med som ekstraspor.

 

Videoen til "Heart of the World".

 

18. juli 1990 deltok bandet pånytt på veldedighetskonserten Prince's Trust, som ble avholdt på Wembley arena.

 

Utover høsten 1990 gjorde bandet flere demoinnspillinger av låtene til den neste plata. Og i februar 1991 gikk de i studio sammen med produsent Pat Moran i Rockfield studios, Wales. I vakre landlige omgivelser i Wye Valley, nær Monmouth. Moran hadde tidligere produsert artister som Robert Plant, Iggy Pop og Lou Gramm. Noe som bidro til å gi albumet et mer rockete preg. Mark Brzezicki hjalp gamle venner i nød ved å traktere trommestikkene på plata. Men for å få en mer permanent løsning til den påfølgende turneen, arrangerte bandet en session for å finne en ny fast trommeslager. Valget falt da på ex. Thompson Twins, Gene loves Jezebel trommeslager Chris Bell. På coveret av plata framstod bandet som en trio uten noen fast trommeslager.

 

And then there were three..

 

"Republican Party reptile" ble gitt ut som en teaser på den nye plata i august 1991, med en 37. plass som resultat.

 

 

Fra videoen til "Republican Party reptile".

En låt Adamson skrev etter å ha lest essayet ved samme navn. Skrevet av den høyreorienterte 

journalisten P.J. O`Rourke (U.S.A.). En mann som står i sterk kontrast til sosialisten Adamson

16. september kom albumet ut. Og dette var utvilsomt et mer vitalt album enn "Peace in our time". Med sterke låter som "We`re not in Kansas", "Republican Party reptile", "Beautiful People" og "Ships". Men fansen likte muligens ikke det faktum at bandet her beveget seg ytterligere bort fra den kelt inspirerte rocken over til mer mainstream rock`n roll. Uten at musikken var dårligere av den grunn. I England ble det en forferdelig 28. plass, mens i U.S.A. ble ikke plata gitt ut i det hele tatt. Bandet hadde igjen byttet plateselskap. Denne gang tilbake på Phonogram og Vertigo, og noe må ha kommet i veien når det gjaldt distribusjonen der borte.

 

20. september fikk de Glasgow sentrum til å stå stille, da de holdt en gratiskonsert på byens Tower records. Dessverre utartet det seg til opptøyer, der ungdom begynte å ramponere biler. Stuart ba dem om å roe seg ned, uten at det hjalp. Politiet måtte tilslutt be dem om å korte ned på spillingen. 

 

7. oktober 1991 ble 2. singel fra albumet, "Beautiful People" gitt ut. Til liten interesse.

 

Fra videoen til "Beautiful People".

 

Resten av høsten og vinteren gikk med til turnevirksomhet. Og selv om platene deres solgte dårlig, var interessen for konsertene deres fortsatt stor. Bla. solgte de ut 5 konserter på London`s Town & Country club. For å skape større interesse rundt turneen gikk de ut med en konkurranse på lokale radiostasjoner. Der amatørband kunne sende inn demoèr som ble vurdert av Stuart og co. Og der de beste bandene fikk være oppvarmingsband på hver sin del av turneen.

 

I november 1991 ble samarbeidet mellom Phonogram og Big Country avsluttet, en gang for alle.

 

I janunar 1992 gjorde bandet to konserter. Og etter det gjorde de ikke flere det året. Noe som stod i sterk kontrast til tidligere år.

 

 I mars ble det skrevet platekontrakt med Chrysalis og underselskapet Compulsion. Drevet av en Chris Biggs. I april gikk Stuart, Bruce, og Tony i studio sammen med Simon Philips for å gjøre nye versjoner av "Ships" og "We`re not in Kansas". Begge låter som opprinnelig var å finne på "No place like home". Begrunnelsen var at man ønsket å lage et nytt album beregnet på det amerikanske platemarkedet, siden "No place like home" ikke ble gitt ut der. Og da ønsket man å ha med det beste fra det forrige albumet på det nye. I september ble plata "The Buffalo Skinners" spilt inn i RAK studios, London. Albumet ble mixet i Abbey Road studios i London av Dave Bascombe og Mike Fraser.

 

Denne gang hadde de valgt å produsere plata selv. Likefullt var de omgitt av noen av Englands beste produsenter i Nigel Godrich (Radiohead, Travis, Paul McCartney), og Simon Philips (Mike Oldfield, Toto). På denne platen stod de oppført som henholdsvis lydtekniker og trommeslager.

 

Resultatet ble en plate som Adamson senere omtalte som den beste de noensinne gjorde. I tillegg til "Kansas" og "Ships" bestod plata av fine ting som "Alone", "Seven waves" og "Winding wind". Noe som gjorde at mange platekritikere dro fram superlativene når de omtalte den. Ikke minst amerikanske kritikere likte plata godt.

 

"Alone" ble gitt ut som singel fra plata i mars 1993. Med en 24. plass (England) som resultat. Albumet som kom måneden etter nådde 25. plass. Noe som var et steg opp i forhold til forgjengeren. Også nyversjonen av "Ships" ble gitt ut på singel i mai (29. plass). Med nok en topp 40 plassering. Noe som må sies å være tilfredstillende i forhold til tidligere singel utgivelser.

 

 

Stuart Adamson i hjemlige omgivelser i videoen til "Ships".

Men i U.S.A. gikk det helt galt igjen. Enda platen egentlig var beregnet på dem. Fox records, et underselskap av RCA hadde fått ansvaret for å promotere plata. Men Fox havnet i strid med RCA på den tiden, og snart etter var selskapet historie. Og Big Country og albumet "The Buffalo skinners" ble skadelidende for det. Noe bandet sterkt beklaget i ettertid. Albumet nådde ikke Billboard. Låta "The One I love" som ble gitt ut på singel der borte, ble en mindre hit.

 

Mer positivt var det at Mark Brzezicki bestemte seg for å bli med i bandet igjen på denne tiden (februar), etter å ha vært medlem av Procol Harum noen år.

 

I mai 1993 dro de på en større Europa turne hvor de opplevde at det fortsatt var stor interesse for bandet. I september fortsatte de turneen i U.S.A. Og 29. september fikk de æren av å opptre på Jay Lenos tonight show. Ingen skulle si at bandet ikke gjorde sitt for å promotere "The Buffalo Skinners" i U.S.A. Uten at det hjalp så mye.

 

29. desember spilte bandet på Barrowlands i Glasgow. Konserten ble spilt inn, og ble i juni året etter gitt ut som livealbumet "Without the aid of a safety net". Bandets første liveplate. ("King Biscuit Flower Hour" kom ikke før i 1997). Det ble også gitt ut en VHS fra konserten. Og man kan tydelig se og høre hvordan bandet har publikum i sin hyle hånd. Også deler av konsertene i Newcastle og Aberdeen de følgende dagene ble brukt på albumet.

 

                        

 

Til tross for skuffende mottagelse av de to siste platene gikk de i januar 1994 igang med sitt neste studioalbum. 

 

Men fra april og utover var det igjen turnevirksomhet som gjaldt. I april dro de på en "Highland & Island Scottish Acoustic tour". Etter det stod resten av Storbritannia for tur.

 

I september 1994 valgte Stuart å ta med seg kona Sandra og de to ungene Callum og  Kirsten, og flytte til Florida, U.S.A. Men allerede året etter var han og familien tilbake i Dunfermline.

 

I juni nådde "Without the aid of a safety net" 24. plass i England (som den siste Big Country plata til å nå topp 40). I årene som fulgte ble det gitt ut en lang rekke livealbum. 

 

I juli fortsatte de arbeidet med det nye albumet. I desember 1994 var det klart for mixing. Som produsent hadde de valgt Chris Sheldon. En rocker som nettopp hadde produsert plater med Gun, Skin og Therapy?. Han bidro til at "Why the long face" ble den mest rockete plata Big Country hadde laget. Enkelte av låtene grenset mot heavy metal. Også andre keltrock band som The Cult, Balaam & the Angel og The Alarm hadde på sine eldre dager valgt å gå over til tyngre stoff. På plata hadde de også valgt å bruke E-bow, noe som ga assosiasjoner til debutalbumet.

 

"Why the long face" ble gitt ut på det lille uavhengige selskapet Pure records. Noe som for mange viste hvor liten interesse det var for bandet. Og album tittelen "Why the long face" kunne like godt være myntet på dem selv. Men Big Country så annerledes på det. De var lei av at store plateselskap som prøvde å dytte dem i den ene eller andre retningen musikalsk. Noen ville ha dem til å spille grunge, mens et annet selskap ønsket at de skulle spille techno rock..

 

 

"Why the long face" var en spenstig plate. Den sparket ifra med den fengende "You dreamer", og fortsatte med flotte låter som "I`m not ashaimed", "Sail into nothing", "One in a million" og "God`s great mistake". Høydepunktene kom tett på denne plata. Noe også platekritikerne fikk med seg. Men dessverre kjente ikke platekjøperne sin besøkelsestid da plata var ute i butikken den 12. juni 1995. Den ble det første studioalbumet som ikke nådde topp 40 for Big Country.

 

Både "I`m not ashaimed" og "You dreamer" ble gitt ut på singel i tiden rundt albumutgivelsen. Også en EP kalt "Non!" ble gitt ut, i september. Inntektene fra sistnevnte gikk til Aksjonen mot atomprøvesprengninger. 

 

Sommeren og høsten 1995 ble brukt til turneer. Bla. spilte de med The Rolling Stones på deres Europa turne. Og de spilte med Jimmy Page og Robert Plant i Irland og England. I tillegg hadde bandet sin egen turne med 40 konserter. På denne turneen var Mark og Tonys gamle venn Simon Townshend med som oppvarmingsartist.

 

Parallelt med dette var Stuart Adamson engasjert i kampen for atomnedrustning. Der han leverte en offisiell protest til det franske konsulat i forbindelse med franskmennenes prøvesprengninger.

 

Større glede hadde den fotballgale Adamson da Big Country opptrådte live på Hampden Park, i forbindelse med den skotske cupfinalen 26. november. Mellom Aberdeen og Dundee.

 

Nyttårsaften 1995 spilte bandet på Virgin radio sammen med Mike & the Mechanics. 

 

20. og 21. mars 1996 spilte bandet på Dingwalls, Camden. Konserten ble å finne på livealbumet "Eclectic" fra samme år. Blant gjestene på konserten deres var Steve Harley , Kym Mazelle, Bobby Valentino (fele) og Carol Laula.

 

Fra konserten i Dingwalls som ble til liveplata "Eclectic".

Fra venstre : Bruce Watson, Tony Butler, Mark Brzezicki og Stuart Adamson.

Carol Laula deltok også sammen med Stuart på hans første solokonsert i Hong Kong den 13. mai.

 

I juni spilte bandet på The Fleadh festival i London. Sammen med bla. Van Morrison og Sinead O`Connor. De spilte på en lang rekke festivaler denne sommeren : Nottingham Music Festival, Guilford Folk & Blues Festival, Edinburgh Music Festival og The Mean Fiddler i London.

 

I 1996 valgte Adamson å flytte tilbake til U.S.A. Denne gang til Nashville. Han hadde nettopp blitt skilt fra Sandra. Og ønsket å starte en ny framtid et annet sted enn sitt kjære Skottland. Sandra og ungene ble igjen i Dunfermline. Bandet ble da enig om å ta en pause fra hverandre, og heller gjøre andre ting. Adamson hadde planer om å gi ut et soloalbum som han hadde jobbet med en tid. og han håpet å finne ny inspirasjon i Nashville. Også manageren Ian Grant ble med over Atlanteren. Dessverre ble oppholdet i Nashville starten på en destruktiv periode i Stuarts liv, der alkoholmisbruket han hadde klart å sette en stopper for i 1985, igjen ble et problem.

 

Selv om de tok en pause, opptrådte de sammen også i 1997. Bla. på Glastonbury festival den 28. juli. Der de spilte sammen med The Kinks. Etter denne opptredenen utviklet bandet et vennskap med Ray Davies. Noe som resulterte i et låtsamarbeid mellom Stuart og Davies på låtene "Somebody else" og "Devil in the eye" på bandets neste album.

 

I Nashville kom Adamson i kontakt med musikeren Marcus Hummon som tidligere hadde spilt i bandet Redwing. Istedet for å gi ut et soloalbum valgte Adamson å samarbeide med Hummon i et bandprosjekt de kalte The Raphaels.  Hummon hadde bakgrunn fra amerikansk country. Og Adamson håpet å fusjonere keltisk folk med country. I starten gikk duoen under navnet Blue Healer. Adamson ble svært begeistret for musikkscenen i Nashville. Stuart : "Its the first time I've ever lived in a totally creative community, and the first time I have ever co-written with other artists".  I 2001 ga The Raphaels ut albumet "Supernatural". 

 

	The Raphaels		Albumet "Supernatural".

 

Mark brukte friåret til å spille sammen med bandet The Crazy World of Arthur Brown, hvor bla. de gamle Whitesnake medlemmene Bernie Marsden og Micky Moody var med. Med disse spilte han inn en EP.

 

Tony Butler brukte tiden til å spille inn soloalbumet "The Great Unknown". I 1994 hadde han prøvd seg som tekniker på plateprosjektet "Time To Taste Bass".

 

Tony Butlers album "The Great Unknown".

  19. desember 1997 ble de 4 medlemmene av Big Country samlet på en pub i Nashville, der de spilte 5 sanger. Og 19. mai spilte bandet sammen i Nottingham på Rock City. Som første konsert på deres "Restless Natives tour". Turneen bestod av 9 konserter.

 

Både før og etter turneen gjorde Stuart konserter sammen med Marcus Hummon.

 

16. august spilte Big Country i Zagreb, Kroatia sammen med The Rolling Stones på The Soundwaves festival.

 

17. desember ble albumet "Faster than the speed of sound" med Wild Blue Yonder gitt ut. Bandet var Bruce Watsons sideprosjekt. Hvor bla. broren hans spilte trommer. I 2001 ga bandet ut albumet "Snorkelling with God".

 

	"Faster than the speed of sound"		"Snorkelling with God".

3 år etter "Why the long face" gikk bandet i studio 16. januar 1999 for å spille inn sitt neste album. Et album som skulle vise seg å bli bandets siste. Innspillingen foregikk først i Konk studios, London. Deretter i Rockfield, Wales. Før de avsluttet i Monnow Valley studios utenfor London (april 1999).

 

Deretter bar det ut på "Driving to Damascus tour". En turne som brakte bandet til Kosovo og byen Pristina, der de holdt 4 konserter i september. Oppholdet gjorde sterkt inntrykk på bandet, da de på nært syn fikk se de omfattende skadene byen var påført.  Bandet hadde forut for turneen spilt på konserten "Scotland for Kosovo" i Glasgow. De ble fløyet inn til konsertområdet ved hjelp fra Royal Air force.

 

	Big Country i Kosovo.

 

22. juli ble 1. singel fra albumet "Driving to Damascus" gitt ut. Og selv om "Fragile Thing" muligens var det vakreste bandet noen gang hadde laget, klarte singelen kun en 45. plass i England. Låta var så følsom og stemningsfull at man nesten fikk tårer i øynene ved å høre på den.

 

	Fra videoen til "Fragile Thing"		Den skotske folk sangeren Eddie Reader deltok på "Driving to Damascus".

 

27. september ble det som skulle vise seg å bli bandets siste album gitt ut. Og om ikke annet ble det en verdig avslutning på bandet. "Driving to Damascus" er en drivende god plate, hvor bandet hørtes friskere ut enn noen gang før. At medlemmene hadde spilt med andre musikere i mellomtiden, og hentet inspirasjon fra dem, var tydelig. Ikke minst Adamsons påvirkning fra amerikansk country var tydelig. De beste sporene på plata var nevnte "Fragile Thing", og de to låtene Adamson skrev sammen med Ray Davies (The Kinks).

 

Igjen var pressen svært positivt til plata. De samme kritikerne som hadde vært negativ det de mente var et stereotypt lydbilde på de første platene. Men dessverre var det få platekjøpere som fikk gleden av å oppleve den fine plata.

 

25. oktober ble "Perfect World / See You" gitt ut på singel. Bandet fikk endel oppmerksomhet på BBC i tiden etter albumutgivelsen. Der Adamson bla. deltok i musikkprogrammet Never mind the Buzzcocks.

 

"Driving to Damascus tour" ble avsluttet i desember 1999. Men allerede i april 2000 var de igang med en ny turne, kalt "Final Fling tour".

 

29. mai ble også "Somebody else" gitt ut på singel, som den siste bandet ga ut.

Bandets siste singel "Somebody else".

 

Albumet "Driving to Damascus" hadde på mange måter vært en ekstra kraftanstrengelse de gjorde sammen etter at de vel egentlig ønsket å gå hvert til sitt etter "Whyt the long face". Når heller ikke "Damascus" slo til salgsmessig følte de vel at nok var nok. Ikke minst ettersom låtskriver og leder av bandet, Stuart Adamson heller ønsket å tilbringe tiden i Nashville sammen med sine nye musikkvenner. Han var også lei av de endeløse turneene. Likefullt hadde han ønske om å fortsette arbeidet med Big Country en gang i framtiden. De andre medlemmene av bandet var inne på tanken om å fortsette Big Country uten Stuart, med en ny vokalist. Uten at det ble noe av det.

 

"Final fling tour" varte fra april til 31. oktober 2000. I Aberdeen, Skottland, spilte de for 50.000 mennesker. Den siste konserten ble holdt i Kuala Lumpur, Malaysia.

 

   

Fra turneen "Final Fling" ble det laget en dobbel live cd kalt "Come up screaming".

Den vist et oppegående band med stor spillelyst. Noe fansen satte pris på.

Den aller siste opptredenen deres ble gjort da de spilte på en session sammen med eminente musikere som Jethro Tull, Steve Vai og Joe Satriani i oktober 2000.

 

6. mars 2000 ble Stuart gift med Melanie Shelley. Innehaveren av en skjønnhetssalong. Stuart hadde blitt kjent med henne etter et besøk i salongen, like etter at han ankom Nashville. Bryllupet var av det enkle slaget. Kledd i dongeri dro paret bort til Stuarts bandkollega i The Raphaels, Marcus Hummon. Da søsteren hans var prest av yrke. Til tonene fra Marcus pianospilling ble paret viet, i Hummons bolig.

 

Men lykken skulle vise seg å bli kortvarig, for allerede i 2001 ønsket Melanie skilsmisse. Hun ønsket 0gså at Bruce skulle skrive frisørsalongen og huset de eide sammen, over på henne. Og for Stuart som allerede hadde store problemer pga. sitt alkoholmisbruk og psykiske problemer, ble dette for mye.

 

Det siste man hørte fra ham var da han i november la igjen en beskjed til sønnen Callum som var på besøk : "Back ny noon, sunday". Han tok også en telefon til en bekjent i foreningen Anonyme alkoholikere den 19. november. I begynnelsen av desember ble han observert på en pub i Atlanta, der han overvar en fotballkamp mellom Irland og Iran på TV. 

 

Den 16. desember fikk historien om William Stuart Adamson en svært tragisk slutt da han ble funnet død på et hotellrom i Best Western Plaza Hotel, Honolulu, Hawaii. Amerikansk politi kunne raskt fastslå at dødsårsaken var selvmord ved hengning.  Han ble bare 43 år.

Stuart Adamson : 11. April 1958-16. Desember 2001

En hel musikkverden mottok nyheten om Adamsons død med sjokk. Man kunne ikke forstå hva som gjorde at en som tilsynelatende hadde alt kunne gå til det fatale skrittet å ta sitt eget liv. Mannen som kjente Stuart best, manageren gjennom mange år, Ian Grant, forklarte det muligens best : "His demons have been bothering him and there has been a steady decline". Stuart hadde i alle år hadde hatt problemer med psyken. Og kombinasjonen psykiske problemer, alkohol, og de mislykkede ekteskapene gjorde at han ikke fant noen annen vei ut av problemene. 

 

En privat seremoni med 50 av Stuarts nærmeste ble holdt på Dunfermline krematorium den 29. desember. Stuarts onkel holdt en tale på vegne av familien : "Stuart touched many people's lives and will be greatly missed". Stuart hadde mens han var i live framholdt gitaristen Nils Lofgren som sin favorittartist. I begravelsen ble Lofgrens låt "Shine Silently" spilt. Noe Lofgren har følt som en stor ære i ettertid. Det ble også holdt et minutts stillhet da Dunfermline Athletic spilte hjemmekamp like etter.

 

30. mai 2002 ble det holdt en større konsert til minne om Stuart Adamson på Glasgow Barrowlands. En arena Big Country hadde hatt mange fine opplevelser. Blant artistene som opptrådte denne dagen var RunRig, Midge Ure, Steve Harley, Bill Nelson, Big Country og et gjenforent The Skids. I tillegg opptrådte sønnen Callum (17) denne dagen. Callum har med årene blitt en etterspurt musiker. Først som medlem av bandet The Delta Blues, senere som med medlem av duoen AHAB. Søsteren Kirsten har også stått på scenen sammen broren når AHAB har opptrådt.

 

	Stuart med sønnen Callum da han var liten.		Callum Adamson er idag en musiker som står på egne føtter i blues / rock bandet The Delta Blues.

Tony Butler, Bruce Watson og Ian Grant var den som stod bak minnekonserten for Stuart. I den forbindelse uttalte Butler : "The last three months have been the strangest period of my life. I have had the burden of trying to absorb and take in what has happened to a close friend while dealing with the emotions of other people as well. One of the reasons I am looking forward to the tribute is that it will give everyone the chance to put an end to this episode. The concert will be one last tribute to the public side of Stuart but the private side will never go away".

 

I tiden etter Adamsons død var Butler opptatt med å remastre albumet "Driving to Damascus". Han følte plata ikke hadde fått den gjennomslagskraften som den fortjente. Han tok den tilbake i studio der han la til noen detaljer, samt 4 låter. Resultatet ble en plate med enda flottere lyd enn 1999 utgaven. Den nye utgaven fikk navnet "John Wayne`s dream" (det samme som en av låtene fra plata). i tiden etter minnekonserten har Tony Butler jobbet som lærer på North Devon College i Cornwall. Der han forteller unge håpefulle musikere hvordan de skal takle musikkbransjen. Han har også vært eier av plateselskapet Great West records sammen med kona Jackie. 

 

	"John Wayne`s dream"		En nyere utgave av Tony Butler.

 

Mark Brzezicki som på slutten av Big Countrys levetid spilte med Procol Harum, tok opp igjen samarbeidet med Gary Brooker og bandet etter at Adamson døde. Han har deltatt på album og lengre konsert turneer sammen med Procol. Noe som brakte han og bandet til Norge der de holdt flere konserter. Bla. i Trondheim den 30. mars 2005. i tillegg bidro han som produsent, låtskriver og musiker på albumet "Vampire Suite" med Crazy world of Arthur Brown i 2003.

 

	Procol Harum med Mark Brzezicki til høyre på bildet.

 

Bruce Watson har også vært en ettertraktet musiker etter tiden med Big Country. Han har for det meste bidratt som studiomusiker på plater med kjente artister som Christina Aguilera, Cher, Lisa Marie Presley, Vonda Shepard og Fish. Med sistnevnte var han sterkt delaktig i albumet "Field of Crows". Der Bruce både skrev låtene sammen med Fish, og spilte på gitar og e-bow. Også Mark Brzezicki deltok på denne plata. 

 

Både Bruce Watson og Mark Brzezicki deltok på Fish plata "Field of Crows".

Watson ble med Fish på hans Europa turne. Under en konsert i Glasgow møtte de på Derek Forbes (ex. Simple Minds og Propaganda). Han hadde et prosjekt på gang som han kalte A few good men. Tanken bak prosjektet var å samle noen av de dyktigste skotske musikerne fra 80-tallet i et band. Og dra rundt og spille låter som de respektive musikernes band hadde hatt suksess med i det tiåret. Watson ble med i bandet sammen med Ian Donaldson (H2O), Mick MacNeil (Simple Minds / Pretenders), og Steve Harris (Gary Numan). I tillegg til at andre skotske musikere opptrådte som gjestemusikere når de var rundt og spilte. Blant dem var Jim Price (Deacon Blue). "Don`t you", "Chance", "In a big country", "Dignity", "Dream to sleep" og "Waterfront" er blant låtene bandet har opptrådt live med.

 

Med årene har dette hobbybandet endret navn til Four good men. Uvisst av hvilken grunn.

 

A few good men, med Mick MacNeil (eks. Simple Minds), Derek Forbes 

(eks. Simple Minds), Ian Donaldson (eks. H20) og Bruce Watson (Big Country).

 

I 2006 var bandet igang med å spille inn en plate med nye låter. I tillegg til at de reiste rundt i Europa og holdt konserter.

 

Livet smilte til de tre gjenlevende medlemmene av Big Country. 

 

Dessverre fikk Stuart Adamsons død en tragisk fortsettelse i rettssalen, der Adamsons 2. kone Melanie Shelley var i konflikt med barna til Stuart, Callum og Kirsten. 

 

Da Adamson døde på amerikansk jord uten å ha skrevet et testamente, tilfalte alle hans eiendeler Melanie. Ifølge lovverket i Tennessee. Verdier som noen mener utgjør bortimot 7 millioner kroner. Adamsons gamle manager Ian Grant representerte eks. kona og de to ungene i denne saken.

 

Man kan jo anta at Stuart er bedrøvet over denne situasjonen, hvor han enn befinner seg nå. Barna var det viktigste han hadde, og han ville nok at de skulle hatt sin andel av arven etter ham. Samtidig må man kunne anta at menneskene rundt de to ungene bidrar til å gi dem den tryggheten Stuart ønsket de skulle ha.

 

Minnet om Stuart Adamson lever uansett videre i de millioner av mennesker som lot seg glede av hans musikk. Musikk som også nye generasjoner av musikkelskere finner glede i.

Stuart Adamson : "I'd like to be someone's grandfather. I think that would be a fine thing to be".

I 2006 fikk Stuart Adamson og hans gamle band The Skids endel omtale i media og en fjær i hatten, da deres "The Saints are coming" fra 1978 ble sunget av U2 og pønkrock bandet Green Day i en duett. Anledningen var gjenåpningen av stadionet Superdome i New Orleans, som ble ødelagt i herjingene til orkanen Katrina i 2005. 

I desember 2006 kom Mark Brzezicki og Tony Butler sammen da de gjorde noen spillejobber. Og i februar 2007 kunngjorde Tony Butler på Big Countrys offisielle hjemmeside at han hadde planer om å komme sammen med Brzezicki og Watson igjen, for å se hva de kunne fått ut av det. Butler har i mange år vært negativ til en gjenforening av Big Country, men nå føler han tiden er inne for å komme sammen igjen. Tony Butler : The past is the past and it is to be respected, but there is still a future and that future involves me playing and writing". Det er i første omgang snakk om å booke et studio, og deretter se hva som kommer ut av det. Bruce Watson har på samme tid avsluttet samarbeidet med Four good men, noe som ytterligere forsterker inntrykket av at noe er på gang.

29. oktober 2007 ble den første Big Country plata på 7 år gitt ut, med singelen "You lift me up". Den viste at Tony, Mark og Bruce fortsatt var tro til Big Country soundet, med et refreng som det var lett å huske. De dro også ut på en turne med besøk i mellom Europa og Storbritannia. Konserten de gjorde på Bristol Thekla den 18. august samme år ble gitt ut som liveplate, kalt "Twenty five live". Her hadde man funnet plass til gamle hits som "In a big country" og "Fields of fire", i tillegg til den nye låta "You lift me up".

Liveplata "Twenty five live" fra 2007

Også et nytt studioalbum er ventet om ikke så lenge.