Marian Gold (Hartwig Schierbaum) : Født 26. mai 1954, Herford, Tyskland

Ricky Echolette (Wolfgang Neuhaus) : Født 6. august 1960, Køln, Tyskland

Bernhard Lloyd (Bernhard Gößling) : Født 2. februar 1960, Enger, Tyskland

Frank Mertens (Frank Sorgatz) : Født 26. oktober 1961, Enger, Tyskland

Alphaville var i en kort periode på 80-tallet noe av det mest populære som fantes på musikkfronten. Med albumet "Forever Young", og de tre klassiske singlene "Big in Japan", "Sounds like a Melody" og "Forever Young" var de i en periode å høre overalt. Mens som det typiske 80-talls bandet de var, forsvant de nesten like raskt som de hadde dukket opp. 

Men minnene om bandet og låtene deres lever tilsynelatende evig. For en 80-talls retro kveld er ikke det samme uten "Forever Young" eller "Big in Japan" i cd-spilleren. At artister som f.eks.  Whitney Houston solgte flere plater enn de tyske synth gutta betyr ingenting. Marian Gold og co. traff noen helt spesielle følelser med musikken sin. 

I Enger, i 70-tallets Øst-Tyskland satt to gutter og lekte seg med noen mono synthesizere de hadde kjøpt. Guttene het Bernhard Lloyd og Frank Mertens. Senere kjøpte Frank bedre utstyr som tillot dem å spille flere toner samtidig.. Inspirert av det engelske synthbandet Soft Cell, og David Bowie.

Samtidig på den vest tyske siden av grensen, i byen Munster,  sang Hartwig Schierbaum (Marian Gold) sammen med noen venner i bandet Chinchilla Green. På et besøk i Vest-Tyskland i 1982, traff Mertens og Lloyd Marian Gold i en bar. De utvekslet sine musikalske erfaringer, og fant ut at de ønsket å starte et band sammen.  

Gold het egentlig Hartwig Schierbaum, og hadde vokst opp i den vest tyske byen Herford. I oppveksten var Marian en rebel som stadig kom i opposisjon til sine foreldre. Musikken ble for ham en måte å komme bort fra alt det vonde. Allerede i 1978 skrev han sine første låter.

De tre flyttet sammen i et bokollektiv i Munster som kaltes Nelson Community. I bokollektivet bodde det tre jenter, som også dannet et band på denne tiden. De tok navnet Girls next Door. Blant disse jentene var Ariane, som senere fikk en låt dedikert til seg på "Breathtaking Blue" platen til Alphaville.

De fant ganske fort fram til de berømte tekstlinjene "Let`s dance in style, let`s dance for a while...". I starten kalte de seg Forever Young. Deres første opptreden som band, var nyttårsaften 1982 på Forum i Enger.

Bandet spilte inn flere demoer i 1983. Bla. låtene var  "Fallen Angel", "Big in Japan", en uptempo versjon av "Forever Young", og "Summer in Berlin". Disse ble sendt til ulike plateselskap. De skiftet også navn til Alphaville, etter en fransk 60-talls film de hadde sett (laget av Jean-Luc Godard). Mens de ventet på svar fra selskapene, hadde guttene ulike jobber. I desember 1983 fikk de julegaven de ønsket seg - Platekontrakt, med WEA records. Produsent for bandet ble engelskmannen Colin Pearson. Også tyskerne Andreas Budde og Wolfgang Loos hjalp til på innspillingen av debutplata. Loos hadde sitt eget data system, kalt Traumpton computer system, som "Forever Young" ble spilt inn digitalt på. Som første plate til å bli spilt inn digitalt.

Våren 1984 ble "Big in Japan" gitt ut på singel da det var låta plateselskapet var mest begeistret for.  Låta var opprinnelig skrevet av Marian Gold i 1978, og ble først tatt fram da han traff Lloyd og Mertens på 80-tallet. 

Singelen "Big in Japan".

Og den ble umiddelbart en stor hit med en 1. plass i Vest-Tyskland den 5. april 1984. Ikke lenge etter var den nr. 1 i flere mellom europeiske land, slik som i Sveits. I Sverige ble det også 1. plass, mens i Nederland og Italia ble det 2. plass. Andre gode plasseringer var 4. plass i Østerrike og Irland, og 5. plass i Sør Afrika. 

I Norge nådde "Big in Japan" 3. plass i august 1984, mens i England nådde den en 8. plass samme måned. At et tysk band nådde topp 10, var sjelden kost i England. Selv om Nena hadde toppet listene der noen måneder tidligere. I U.S.A. gikk den til topps på dance listene.

Alphaville hadde stor suksess med "Big in Japan". Men ellers er dette et negativt ladet uttrykk innen musikkbransjen. Da mange assosierer uttrykket med band som ikke har lyktes i Europa og U.S.A., men der plateselskapet skryter av at de er suksessrik ettersom de er "Big in Japan". Ikke ulikt uttrykket "Big in Norway".

Marian Gold ble spurt hva han følte da han hørte "Big in Japan" på radio for første gang. Og svarte at det fikk ham til å tenke på poteter.. , da han holdt på å lage mat da den ble spilt. Han jobbet nemlig på et restaurantkjøkken på den tiden. 

Mange har lurt på hva budskapet i låta med den merkelige tittelen var. Ifølge Marian handlet den om et kjærlighetsforhold som blir ødelagt pga. heroinmisbruk. For å få penger til narkotika må folk gjøre uverdige ting, slik som prostitusjon. Og i et forsøk på å opprettholde selvbildet må man skape et falskt selvbilde - som at man er stor i Japan. Marian : "To get money addicts do some strange jobs. Well, prostitution I mean. Then the only way they can live with themselves is to act like superstars. It`s a sort of a dream, as If they were 'big in Japan'."

Han var inspirert av synet av de narkomane i Bahnhof Zoo parken i Berlin. En park som også var sentral i den kjente tyske filmen "Kinder vom Bahnhof Zoo". 

Videoen til "Big in Japan" var laget av Dieter Meier fra det kjente sveitsiske synthbandet Yello.

Suksessen med "Big in Japan" gjorde at bandet kunne konsentrere seg om å lage musikk i stedet for å jobbe. I juli kom deres neste singel ut. Og "Sounds like a melody" ble nok en suksess i hjemlandet med 3. plass i slutten av måneden. I England fikk ikke bandet flere listeplasseringer etter "Big in Japan". Mens i Norge gikk "Sounds like a Melody" inn på topp 10 på VG-lista omtent samtidig med at "Big in Japan" debuterte. Topp 10 nådde en også i Tyrkia, Nederland, Italia, Sveits, Frankrike og Sør Afrika. I Sverige gikk singelen helt til topps. 

Alphaville i studio mens de jobbet med debutalbumet "Forever Young".

I oktober 1984 kom albumet "Forever Young". På samme tid kom også singelen "Forever Young" ut. Både albumet og singelen ble svært populære. For mange er det låta "Forever Young" som står som det beste Alphaville laget, og som noe av det beste 80-tallet hadde å by på. Som mange nok fikk med seg, handlet "Forever young" (låta) om atomkappløpet under Den Kalde krigen. 

 I Norge gikk albumet til topps i januar 1985 etter å ha ligget på listene i 12 uker. Mens singelen nådde topp 10 i Tyskland (4. plass), Norge (3. plass), Tyrkia, Sør Afrika, Sverige (1. plass) og Sveits. Til sammen har albumet solgt i hele 2 millioner eksemplarer.

Fra videoen til "Forever Young".

Samtidig som "Forever Young" ytterligere forsterker hysteriet rundt de tre tyske gutta, med masse oppslag i aviser og ungdomsblader, valgte Frank Mertens å gi seg i bandet. Han følte det ukomfortabelt å være popstjerne, med all den oppmerksomheten det medførte. Så han ble erstattet med Ricky Echolette, som var en venn av Marian fra gamlebandet Chinchilla Green. 

Ricky Echolette

I januar 1985 ga de ut en fjerde singel fra albumet med "The Jet Set", som også ble en hit i mange lamnd. I 1985 skrev de også musikk til den tyske filmen "Der Bulle Und Das Mädchen", og de deltok på det tyske nødhjelps prosjektet Band fur Afrika. Men deretter ble det stille fra Alphaville. De gjorde ikke intervju på en stund, og de opptrådte ikke live. 

Men de jobbet med innspillingen av det neste albumet "Afternoons in Utopia" i sitt eget studio i Berlin. Som produsent hadde de hentet inn Peter Walsh (Scott Walker / Simple Minds) og Steve Thompson (a-ha, David Bowie). Plata var av det ambisiøse slaget, med en lang liste av anerkjente tyske og engelske musikere til å bidra på plata. I låter som "Jerusalem", "I.A.O." og "Afternoons in Utopia", prøvde man å skape en storslått himmelsk stemning. Da produksjonen var ferdig fant de ut at de hadde nok låter til et dobbelt album. Men plateselskapet avslo dette. Slik at mange av de låtene som var til overs ble brukt som b- sider til singlene fra albumet. 

"Afternoons in Utopia" kom ut i juni 1986 sammen med singelen "Universal Daddy". I mars hadde folk fått en smakebit fra albumet med låta "Dance with Me" (4. plass i Norge, 4. plass i Sør Afrika, 5. plass i Sverige, 9. plass i Sveits, 11. plass i Tyskland).

Albumet "Afternoons in Utopia" solgte bra, om ikke i samme opplag som "Forever Young". I Norge nådde den 8. plass. Noe som skulle bli siste gang Alphaville var inne på VG-lista. 

Rett etter at de var ferdig med å lage "Afternoons", satte de i gang å jobbe med et 3. album. De ønsket i utgangspunktet å lage en soundtrack plate, men det ble det ikke noe av. På samme tid ble det gitt ut en sampleplate i Øst-Tyskland som het "Alphaville". Den var ikke lovlig, men bandet ønsket ikke å stoppe utgivelsen, da de visste at deres to andre plater ikke var så lett å få tak i for øst tyskerne.

I 1987 startet opptaket av den tredje plata "The Breathtaking Blue" med Klaus Schulze fra Tangerine Dream som produsent. Schulze kom til å bli en følgesvenn for Marian Gold og Alphaville i årene som fulgte. Der han har hatt en finger med i spillet på det meste Alphaville har laget.

Klaus Schulze

"Breathtaking blue" ble ikke klart for utgivelse før i 1989. I mellomtiden hadde ikke bandet gitt livstegn fra seg til media. Verken med tv-opptredener eller konserter. I tillegg ville ikke WEA bruke penger på å promotere plata, som dermed fikk en dårlig start. Plata solgte da også dårlig. 

Til "Breathtaking blue" var det laget en musikkvideo til hver av låtene. Disse ble lagt med i cd-utgaven. Den ble dermed den første cd  noensinne som inneholdt musikk og film. Noe som er blitt svært vanlig de senere år. 

Etter dette tok bandet seg en pause for å gjøre andre ting. Marian Gold ga ut en soloplate som het "So long Celeste". Den ga ham en liten hit i låta "And I wonder".

I 1992 ble samleplata "First Harvest 1984-1992" gitt ut. De oppsummerte de tre første albumene på en grei måte. Med hovedvekt på "Forever Young".

Arbeidet med et fjerde album kalt "Prostitute" dro ut i tid. Det skulle vært klart i 1993, men kom ikke ut før i 1994. Nøyaktig 10 år etter deres første utgivelse. "Fools" ble gitt ut som singel fra plata. Samme år brøt bandet en 10 år gammel barriere mot å opptre live, da de de stod på scenen i Beirut, Libanon. 

Etter dette tok det enda lengre tid før de pånytt var klar med et nytt album. Interessen for bandet var nå minimal. Det var kun en liten kjerne av fans som var opptatt av hva bandet drev med. Samtidig som de gamle låtene med "Forever Young" i spissen, begynte å få sin renessanse blant folk.

I 1996 ga Gold ut sitt andre soloalbum "United" i Sør-Afrika. I resten av verden kom det ikke ut før i 1999. Og i 1997 sluttet Ricky Echolette i bandet. Han bidro likevel på det som skulle bli "Salvation" fra 1998. En plate med et religiøst tilsnitt.  Plata var produsert av Andy Richards (Art Of Noise, OMD), i Sør Frankrike. "Wishful Thinking" ble gitt ut som singel fra plata. Dette skulle bli den siste plata bandet ga ut på WEA records.

I 1998 dro også bandet på en lengre turne som inkluderte mange av de europeiske landene. I Polen spilte de for 300.000 mennesker, og 17.000 i Portugal. 

Alphaville fikk også endel oppmerksomhet i norsk presse da de i januar 1999 opptrådte på Bø i Telemark (av alle steder), foran et entusiastisk 80-talls publikum. Det var nære på at det ikke ble noe av konserten, da flyet Marian Gold fløy med var 8 timer forsinket. Samtidig slet musikerne i bandet med å komme seg fram til Bø, da bilen de kjørte ikke var skodd etter norske forhold. Men konsert ble det. Dessverre måtte de kansellere en opptreden på TV2s reklamefilm show "Gullfisken". Etter å ha gjort unna konserten i Bø dro bandet videre til hovedstaden der de opptrådte på So What!

Turneen de gjennomførte i 1998 og 1999 kumulerte i liveplata "Stark naked, and absolutely live" fra 2000. 

I 1999 ga de ut sin selvproduserte cd-samling med låter kalt "Dreamscapes" . Samlingen bestod av 8 cdèr som de selv stod bak. Også coverne var laget av bandet. Her var det både ikke-utgitte låter, liveopptredener og remixer, som ikke hadde vært ute før. Platene solgte svært bra, slik at det opplaget bandet hadde tatt sjansen på å trykke opp, ble tømt. Det ble også gitt ut en enkelt cd kalt "Visions of Dreamscapes". 

I 2001 forsvant også Bernhard Lloyd ut av bandet. Alphaville bestod etter dette av Marian Gold, Rainer Bloss og Martin Lister. Begge de to sistnevnte hadde vært med bandet siden starten på 90-tallet. Lloyd gikk over til den virtuelle verden med internett siden siden atlanticpopes.de. Samme år ble remix plata "Forever Pop" gitt ut. Plata bestod av bandets mest kjente låter, remixet av kjente artister og produsenter.

Lloyd valgte å gå videre som soloartist, med prosjekter innen musikk og webdesign.

Bernhard Lloyd

I 2001 var Marian Gold også involvert i et musikkprosjekt kalt "Sputnik Roadhouse" sammen med andre tyske elektroartister som Klaus Schulze og Effjott Krüger. Sammen laget de musikk for den tyske TV serien "Klassetreffet". 

I 2002 dro Marian på turne under Alphaville navnet til land som Sveits, Ungarn, Tsjekkia, Tyskland og Østerrike. Da han var ferdig med turneen, dro han tilbake til studio for å gjøre ferdig albumet "Crazyshow". I desember fortsatte bandet turnevirksomheten. En turne de kalte "Nokia night of the Proms". 

14. febraur 2003 var omsider klar med cd pakken "Crazyshow". Cd nr. 3 kalt "Stranger than dreams" bestod av gamle låter, samt coverversjoner av andre artisters låter. Slik som The Beatles` "Something". Platene er kun gjort tilgjengelig gjennom Alphavilles hjemmeside, da ingen plateselskap ønsket å gi ut platene.

"Crazyshow " (4 cder)

Plata kom også ut i form av en enkel cd. Da under navnet "Crazyshow Excerpts".  

Første gang bandet spilte låter fra denne plata live, var på Eurorock festivalen i Belgia den 5. april 2003.

Like etter ble Marian opptatt med opera, da han fikk rollen som Utsendingen i operetten "L'invenzione Degli Angeli/The Invention Of Angels". Et stykke skrevet av vennen Klaus Schulze, og Hermann Schneider. 

I november avsluttet Gold dette engasjementet, og gikk igang med innspillingen av et nytt Alphaville album. Dette arbeidet fortsatte inn i 2004, da Gold og Martin Lister dro over til London for å spille inn noen av låtene til det nye albumet. 

2004 var ellers et år det jubileene stod i kø. Først med Marian Golds 50 års dag i mai, deretter feiringen av Alphavilles 20 første år som band. Feiringen av Alphaville foregikk i Tipi Tent i Berlin den 29. august, der venner og fans fra hele verden var tilstede. Alphaville opptrådte denne kvelden sammen med et symfoniorkester. Noe som var en stor suksess. 

Inspirert av dette valgte bandet like etter å dra ut på en jubileumsturne sammen med Berlin Salonorchester Quartet. Bandet var innom Ungarn, Tsjekkia, Slovakia, Sveits, Danmark, Sverige og Tyskland. Her presenterte de også låter fra det kommende studioalbumet.

Parallelt med dette jobbet bandet med et musikalsk prosjekt basert på Lewis Carrolls "Alice in Wonderland". Dette resulterte i et sceneshow som ble framført i Würzburg, Tyskland sommeren 2006.

Marian Gold anno 2004. Aldrende, men fortsatt glad i opptre for fansen

I 2005 fortsatte bandet arbeidet med den nye plata. I november 2005 opptrådte bandet foran 17.000 mennesker i St. Petersburg, Russland. 

Marian Gold har åpenbart ingen planer om å slutte med musikk. Så Alphaville kommer nok til å eksistere i mange år til, i en eller annen form. Som nok et 80-talls band som ikke har vett til å gi seg i rett tid. Til glede for noen, og forargelse for andre.

Våren 2006 gikk "Forever Young" til topps på de australske listene i en coverversjon gjort av bandet Youth group. Låta er spilt i bla. TV serien "The O.C.".

I desember 2006 deltok Marian Gold på TV2s populære retro program Gylne Tider. Her fortalte han om tiden da Alphaville slo gjennom i Europa. På en morsom måte gjorde han et nummer av at bandet mislikte noen norske gensere plateselskapet kom drassende med til en fotosession (se bildet under i midten). Genserne klødde og var for varme, men de fikk ikke lov til å ta dem av seg. Guttene i Gylne tider fant tonen med Marian Gold og de andre 80-talls heltene. Så sommeren 2007 dro Marian Gold, Tony Hadley (Spandau Ballet), Return, og Katrina fra Katrina & the Waves ut på en turne sammen med Gylne tider gjengen, for å glede 80-talls nostalgikere over det ganske land. Med seg på scenen hadde Marian Martin Lister på synth, David Goodes på gitar og Pierson Grange på trommer. De 4 som i 2007 utgjør Alphaville.

Marian Gold på scenen i Trondheim.

Webmaster var så heldig å få oppleve bandet under konserten de gjorde i Trondheim den 21. juli. En skjeggete Marian Gold dro igang med "Big in Japan", en av 80-tallets store slagere. Men til publikums overraskelse var det en langt mer rytmisk, techno aktig versjon man fikk presentert. Også el. gitarer ble lagt på, noe som tilsammen gjorde den gamle slageren til en spennende opplevelse. Deretter fulgte "Sounds like a melody" og "Forever Young" i tilsvarende nye versjoner. "Forever young" avsluttet også konserten, der alle de som hadde opptrådt kom opp på scenen og sang med, mens publikum veivet med armene.

Med techno inspirerte versjoner av de gamle klassikerne underholdt Alphaville Trondheimerne.

Bandet har også andre ting å glede seg over i 2007, da de skrev kontrakt med WEA records, et selskap de også tidligere har gitt ut plater på. Et nytt album er planlagt i 2007/2008. Med låter som "Gallery", "Around the Universe", "My Very Blood", og "Sweet Dreams".