Det er ikke ofte franske band klarer å hevde seg i det anglofile platemarkedet. Og om de gjør det, har det ofte kun vært med en og annen hitlåt. Som "Voyage Voyage" : Desireless, og "Joe Le Taxi : Vanessa Paradis. Et hederlig unntak har Jean - Michel Jarre vært, da han slo gjennom med sin elektromusikk på 70 - tallet. På 90 - tallet fikk han endelig sine elektroniske arvtagere i Deep Forest og Daft Punk. Som med albumene "Boheme" og "Homeworks" slo an utenfor Frankrikes grenser. De ble svært populære hos platekjøperne og kritikerne med sin nyskapende elektromusikk.

Men det mest anerkjente og suksessrike franske bandet de senere årene har likevel vært Air. De slo gjennom i 1998 med det retro - futuriske elektroalbumet "Moon Safari". Albumet oppnådde på kort tid status som noe av det beste som var laget. Mens andre album gjerne oppnår klassiker status etter mange år, figurerte denne på lister over tidenes beste album etter kort tid. Bla. i prestisjetunge Q magazine. Det har vært bemerkelsesverdig å se liste etter liste som har "Moon Safari" høyt plassert. Foran klassikere som "Blonde on Blonde" med Bob Dylan, "Dark side of the Moon" med Pink Floyd, og "Exile on main Street" med The Rolling Stones". Her hjemme hadde Platekompaniet en større kåring hvor alle platekjøperne fikk muligheten til å være med å stemme. Også her ble "Moon Safari"å finne på topp 100 listen. Så hvem er det dette franske bandet som kan komme fra det store intet og lage en slik klassiker?

Bandets to medlemmer er Jean-Benoît Dunckel og Nicolas Godin. De to møttes i skolegården da de var små, i Lycée Jules Ferry, ikke langt fra Paris. Begge fikk tidlig stor interesse for musikk. Og da særlig elektorbasert, med artister som Vangelis, Jean Michel Jarre, Francis Lai og Tangerine Dream.

I tenårene dannet de bandet Orange sammen med Etienne de Crécy (senere Motorbass) og Alex Gopher (som senere kom til å jobbe med Daft Punk). En hjemmelaget demo ble sendt rundt til de store franske plateselskapene, uten å gjøre inntrykk. I frustrasjon over dette, valgte Nicolas Godin å slutte i bandet. 

Nicolas Godin

Han ønsket heller å eksperimentere videre med synthesizere i sitt hjemmestudio. Ettervert kom han opp med en demo som inneholdt instrumental låta "Modulor". I 1995 kontaktet han Virgin, og de ble imponert over låta, og tok den med på albumet "Source Label Vol. 1". Plata var en samling instrumentale elektro låter. "Source label vol.1" ble en stor hit i Frankrike, og har i ettertid vært et yndet samleobjekt. "Modulor" var en hyllest til Godins arkitekt helt Le Corbusier. Låta ble snappet av den engelske produsenten James Lavelle. Han ga ut låta på sit eget selskap, og snart var den jevnlig å høre på britisk radio.

På samme tid tok Godin kontakt med sin barndomsvenn, og tidligere bandkollega Jean-Benoît Dunckel (kalles gjerne Darkel), som nå var blitt matte lærer, men som samtidig hadde blitt skolert på klassisk piano. De to kom fra da av til å utgjøre Air. Mens Godin var best på det tekniske, kom Dunckel til å bidra med melodiene som Godin bygde arrangementer rundt.

Jean-Benoît Dunckel

Den første singelen sammen ble "Casanova 70", som ble gitt ut sommeren 1996. Den hentet inspirasjon fra fransk easy listening fra slutten av 60 - tallet. I hele tatt kom Air til å hente mye inspirasjon fra de tre foregående tiårene. Og gjøre det om til futurisk musikk, på en genial måte. 

De fulgte opp denne med enda flere gammelmodige franske låter, og gjorde dem om til hipp, tidsriktig musikk. Engelskmennene og franskmennene var de første til å få øyene opp for bandet. I juli 1997 kom deres 3. singel "le Soleil est près de moi", som også var en instrumental låt. Disse tre, ble sammen med to andre gitt ut på mini albumet "Premiers symptômes" i 1997. 

Store stjerner som Depeche Mode og Neneh Cherry hadde også fått interesse for de franske elektroguruene. Og ville gjerne samarbeide med dem. Men det endte kun med at Air remixet noen låter for dem. Air ville heller å jobbe sammen med den 70 år gamle Jean-Jacques Perry, som i sin tid hadde vært en mester på moog (det eldste instrumentet i synthesizer familien). Noe som ble et fruktbart samarbeid. Bla. spilte de tre inn "Remember" og "Cosmic Bird".

15. april 1997 stengte bandet seg inne i Abbey Road studio for å gjøre ferdig debutalbumet sitt. (Om man ser bort fra Mini albumet). For å skape et klassisk elektronisk lydbilde brukte bandet instrumenter som moog synthesizer, Korg MS-20, Wurlitzer og vokoder. Instrumenter de også brukte på scenen når de opptrådte.

To måneder senere var "Moon Safari" ferdig. Det ble lansert i hele 40 land i januar 1998. Albumet var en miks av svulstig, stemningsfull elektro pop. Navnet "Moon Safari" var et passende navn, da man til tider føler seg hensatt til de himmelske sfærer, på en musikalsk safari i ulike lydlandskap. Alt flettet sammen på en vakker måte. Det meste var instrumentalt. Med unntak av tre vokale låter i "All I Need", "You make it Easy" og "Sexy Boy". De to førstnevnte ble sunget av en ung amerikansk dame ved navn Beth Hirsch. 

Beth Hirsch

Og albumet ble umiddelbart en stor favoritt hos musikk journalistene som skamroste den. I England nådde den 6. plass på albumlistene. Mens "Sexy Boy", "Kelly watch the stars" og "All I Need" ble store hits på singellistene. Også i U.S.A. nådde albumet høyt på Billboard. Uten at amerikanerne nok helt visste hva de hadde fått i hendene. I Norge nådde plata 13. plass. Hovedsaklig ved hjelp av jungeltelegrafen. For i avisene og TV var det få som viste interesse for bandet.

18. januar 1998 fikk mange franskmenn øynene opp for Air, da de opptrådte live på TV med "Sexy Boy".

Høsten 1998 dro bandet på en større turne som startet i Seattle, U.S.A. Som for å sette den siste spikeren i kisten til grunge rocken. Europa fulgte deretter. 

Ved årets slutt 1998, måtte bandet reise rundt og ta imot utmerkelser for albumet, bla. i hjemlandet. Den hadde da solgt  900.000 eksemplarer. 

Etter denne suksessen ble de kontaktet av den amerikanske regissøren Sofia Coppola som ønsket at Air skulle lage filmmusikken til filmen "The Virgin Suicides". Noe de slo til på. Albumet kom ut i april 2000, og hadde et enklere, mer tradisjonelt lydbilde enn forgjengeren. Plata ble heller ikke den samme suksessen. Med bla. en 14. plass i England. "Playground Love" med Gordon Tracks på vokal ble gitt ut på singel på samme tid. Låta ble også brukt i en Levis reklame. 

I forkant av denne platen hadde Virgin i 1999 valgt å gi ut deres første mini album "Premiers Symptomes" pånytt, med noen ekstra låter i forhold til originalen. Det ble også en brukbar suksess. 

Men den voksende gruppen av fans ønsket seg nå et nytt studioalbum. Og det fikk de med "10.000 Hz Legend" som ble gitt ut i mai 2001. Musikalsk var den en fin videreføring av "Moon Safari". Med et like pretensiøst lydbilde, som var innom både disco, folk og psykedelia på sin musikalske reise. Men med de enorme forventingene som var blitt skapt, slo den ikke helt til hos kritikerne. Selv om de mente den var bra. På plata hadde de bla. fått amerikanske Beck til å delta på låta "The Vagabond". Beck er en stor fan av Air, og har covret en av deres låter. Albumet nådde 7. plass i England. Mens i Norge hadde folk omsider fått øynene opp for elektrogutta. For albumet nådde en sterk 3. plass på VG-lista.

"Radio#1" og "How does it make you feel" ble gitt ut som singel fra plata. To låter som sammen med "Electronic performers" og "Don`t be light" regnes som høydepunktene på plata.

Fra videoen til "How does it make you feel".

I 2002 ga de ut remix albumet "Everybody Hertz", som hovedsaklig bestod av låter fra "10.000 Hz Legend". På plata hadde de fått med gjesteartister som Thomas Bangalter fra Daft Punk, Mr. Oizo og Modjo. 

Dunckel og Dunkel trives best når de får holde på i studio. 

I 2003 ga de ut nok et album som lå på siden av det fansen ønsket seg, da de satte musikk til Alessandro Bariccos` høytlesing fra sin bok "City". Lesingen foregår på italiensk, og Barrico har en høy stemme som gjør det vanskelig å konsentrerer seg om Airs bakgrunnsmusikk. Som her i hovedsak består av fløyter, piano, og akustisk gitar. Utgangspunktet var at de tre skulle gjøre en opptreden sammen i Roma i november 2002. Men både de selv og publikum var så henrykt at det ble en plate ut av det. En plate som aldri nådde listene.

I 2003 samarbeidet Air igjen med filmprodusenten Sofia Coppola, da de skrev låta "Alone in Kyoto" for hennes kritikerroste film "Lost in Translation". 

"Alone in Kyoto" er å finne i filmen "Lost in translation".

I 2004 var Air tilbake med studioalbumet "Talkie walkie". Et album som mottok fine kritiker da det kom. Stilmessig lå den et sted midt i mellom "Moon Safari" og "10.00 Hz Legend". Ikke så dyster som mange mener "10.000 Hz Legend" er, og heller ikke så luftig som "Moon Safari". "

"Talkie walkie"

Også platekjøperne likte plata, der den nådde høyt opp på listene. I England ble det 2. plass mens i Norge ble det en flott 3. plass. "Talkie walkie" endte opp som bandets mest solgte plate så langt. Den svært vakre "Cherry Blossom Girl" ble gitt ut som 1. singel fra plata. Og den ble raskt en hit rundt om. Også "Surfing on a rocket"og "Alpha beta gaga" ble gitt ut på singel fra plata. "Surfing" ble brukt i en Nissan Armada reklame i 2004. 

Plata var produsert av engelskmannen Nigel Godrich som ellers er mest kjent for sine produksjoner med Radiohead og Travis. Bandet gjorde også endel liveopptredener i etterkant av albumutgivelsen.

Godin og Air under en konsert i Firenze, Italia i 2004.

I tiden etter denne utgivelsen valgte Air å holde en lav profil, der de var involvert i ulike prosjekter. Air bidro med nok en låt til en Sofia Coppola film, da instrumentalen "Il Secondo Giorno" ble å finne i kinosuksessen "Marie Antoinette". I 2005 og 2006 jobbet de også med remix plata "Late night tales" som var endel av en serie ved samme navn. Her fikk Dunckel og Godin mulighet til å tolke låter med bla. Cure, Black Sabbath, Robert Wyatt og Japan. 

Remix plata "Late night tales".

Parallelt med dette var bandet involvert i innspillingen av Charlotte Gainsbourgs album "5:55". Sammen med Jarvis Cocker fra det engelske popbandet Pulp skrev de låtene på plata. De spilte også alt av instrumenter. Som produsent hadde de fått med seg nevnte Godrich. Charlotte er egentlig en kjent fransk skuespiller, men hun er også datter av Serge Gainsbourg. En sanger som i sin tid inspirerte Godin og Dunckel til å bli musikere. Og ved å bidra på datterens plate ønsket de å gi noe tilbake til ham. "5:55" ble en stor suksess i de franskspråklige land da den ble gitt ut i august 2006.  

Far og datter Gainsbourgh. 

Mens Jean-Benoît Dunckel var opptatt med innspillingen av denne plata på dagtid, brukte han nattetimene på sitt eget prosjekt kalt Darkel (mørk). Darkel var også kallenavnet hans. Sammen med musikerne Laurent Griffon, Dayan Korolic og Euston Jones laget han albumet "Darkel", en plate som fikk svært god kritikk da den kom ut i september 2006. "Darkel" var mer rufsete i lydbildet enn Air platene, selv om det var lett å se likhetstrekkene. Den hadde også klare referanser til Beatles og George Harrison. Noen storselger ble plata imidlertid ikke. 

Jean-Benoît Dunckel eget prosjekt : Darkel.

Teamet som hjalp Charlotte Gainsbourg jobbet også sammen på Airs neste plate kalt "Pocket symphony". Der Jarvis Cocker bidro både som låtskriver og sanger, mens Nigel Godrich produserte plata. "Pocket symphony" henspilte på bandets ønske om å skape symfoniske verk som i tid ikke var lengre enn en vanlig poplåt. Kritikerne mente de klarte å kombinere det storslåtte, sfæriske med det eksperimentelle. Ikke ulikt det de gjorde på "Moon safari". i tillegg til de mer tradisjonelle instrumentene brukte bandet også en japanske gulvharpe kalt koto på plata. Godin hadde lært seg å spille på instrumentet etter å ha fått en innføring fra en japansk læremester.  

Godin og Dunckel i 2007.

Plata ble gitt ut i mars 2007, mens "Once upon a time" ble gitt ut på singel på samme tid. Like etterpå dro de ut på en større turne med opptredener både i Europa, Japan og U.S.A. Norge fikk dessverre ikke besøk av franskmennene denne gangen. Turneen er ment å vare ut året.

Da man trodde at elektro popèn hadde utspilt sin rolle, og at det meste som ble laget, hadde vært gjort bedre før, kom Air med sin avslappende elektromusikk, der de tok elementer av musikken fra 60 -, 70 -, og 80 - tallet, og skapte musikk som høres kosmisk, framtidsrettet ut. Til glede for svært mange musikkinteresserte.