ABC var noe av det mest interessante som dukket opp på pophimmelen på starten av 80-tallet. Musikken var en intelligent miks av David Bowie, Bryan Ferry og Earth, Wind & Fire. Først og fremst var det en heldig blanding av bandets talent som låtskrivere og musikere, og Trevor Horns "state of the art" produksjon. Albumet "The Lexicon of Love" som var bandets største suksess står fortsatt som en av de beste produksjoner noensinne. 

Selv om de ikke klarte å følge opp suksessen til debutplata i årene etter, er ABC fortsatt et band mange mimrer til når man snakker om 80-talls musikk.  

Da ABC i 1982 slo gjennom med "Tears are not Enough og "The Look of Love", kom de tilsynelatende fra det store intet med et gjennomført image og lydbilde. Inntrykket var så overveldende at mange trodde det her dreide seg om et nøye kalkulert produkt, skapt av smarte folk i platebransjen, med produsent Trevor Horn i spissen. Realiteten var en helt annen. Både Martin Fry, Stephen Singleton og Mark White hadde bakgrunn fra det kritikerroste Sheffield bandet Vice Versa. Et band som gjorde seg bemerket på slutten av 70-tallet.

Vice Versa med Martin Fry, Stephen Singleton og Mark White.

Historien om Vice Versa, og dermed ABC, startet allerede sommeren 1977 da Stephen Singleton møtte Mark White på diskoteket Crazy Daisy Disco i Sheffield. Fram til da hadde Mark gått på skole, og jobbet på et kontor for å tjene penger til livets opphold. Stephen sluttet skolen som 16 åring, da han heller ønsket å tjene penger slik at han kunne kjøpe plater han ønsket seg. Han fikk seg jobb hos en gullsmed. Her var han i 3 år før han ble musiker på heltid.

Både Mark og Stephen hadde lyst til å skape musikk etter å ha vært tilstede på en Cabaret Voltaire konsert i Sheffield. Cabaret Voltaire var det første store electronica bandet fra Sheffield, og derfor et forbilde for lokale band som ønsket å slå gjennom. Singleton som på den tiden jobbet på et sykehus ville danne et band, men White var skeptisk til å leve et rock`n roll liv. Det medførte bare masse reising og lite fortjeneste. Likefullt var det rock`n roll White hadde lyttet til i barndommen, og da særlig glamrockeren Marc Bolan.

Høsten 1977 begynte Singleton på universitet. Under innkjøp av skolebøker møtte han en David Sydenham. Han var mer tent på ideen om å danne et band. Men i likhet med Singleton kunne heller ikke han spille på noe instrument. Sydenham kjøpte ettervert en trommemaskin og et keyboard som kom som et selvbyggersett. Singleton fikk tak i en bassgitar. Moren hadde noen kroner utestående hos en nabo. En nabo som ikke kunne gjøre opp for seg i penger, men som derimot eide en bassgitar.

De to øvde på instrumentene sine og laget mange rare lyder. For å få et bredere lydbilde ville de ha med Mark White som var god på gitar. White kom ned og spilte sammen med dem. Men han var fortsatt skeptisk til å bli med i et band. Han ble likevel overtalt til å gjøre en oppvarmingsjobb for bandet Wire i Doncaster våren 1978. Med White på vokal og gitar, Singleton på bass og Sydenham på keyboard. Dette ble en skremmende opplevelse da de ble buet av scenen. De fikk heller ikke de 10 pund som de var lovet for jobben. Singleton beklaget etterpå til White at ting hadde blitt slik de ble. Men White så annerledes på det. Han syntes spillejobben ga mersmak. Fra da av var bandet Vice Versa en realitet.

De gjorde like etter en oppvarmingsjobb for et annet lovende Sheffield band, nemlig The Human League. De ble da kjent med sanger Philip Oakey som de syntes var en raring, da han uttalte at forbildet hans var ABBA.

I september 1979 spilte de inn sin første singel kalt "Vice Versa Music 4". Den ble spilt inn hos en eldre fyr som hadde mange synthesizere og andre moderne instrument hjemme hos seg. Han hadde tidligere hatt The Future (forløperen til The Human League) på besøk. Singelen ble gitt ut på Neutron. Et selskap de tre dannet i forbindelse med utgivelsen av singelen. 

Vice Versas 1. singel : "Music 4".

Stephen Singleton hadde i forkant av innspillingen blitt stygt banket opp av en pøbelgjeng. Som voldsoffer erstatning fikk han 368 pund. Disse pengene gikk i sin helhet til å dekke utgiftene med å etablere selskapet. De trykket opp hele 1000 eksemplarer av singelen. Og uten noen distribusjonsavtale måtte de selge singelen selv på utesteder, og til folk de kjente. De sendte også to eksemplarer til radiolegenden John Peel, og musikkavisa NME. Og her ble singelen godt mottatt.

NME kalte den "singel of the Week". Mens Peel spilte den jevnlig på BBC. Plutselig fikk bandet forespørsler på singelen fra hele verden. og i løpet av kort tid var de 957 eksemplarene de ikke hadde klart å selge selv, blåst bort. I januar 1980 ga de ut en EP kalt "1980 : the first 15 minutes". I tillegg til sin egen "Gentic Warfare" hadde de fått band som Stunt kites, Clock DVA og I`m so hollow til å stille med en låt hver. Vice Versa var iferd med å få et navn i Sheffield området, og de opptrådte jevnlig.

Våren 1980 ble de intervjuet av et lokalt fanzine kalt Modern Drugs (magasin) drevet av en Martin Fry. De hadde lagt merke til ham tidligere på konserter pga. hans høyde og lange, brune skinnfrakk. De trodde han var en overlegen type, men fant ut at de hadde mye til felles. Ikke minst når det gjaldt interessen for elektronisk musikk. Fry var på den tiden nettopp utdannet fra universitet i Sheffield, med eksamen i engelsk litteratur.

Martin Fry var født i Stretford i Manchester, men vokste opp i Cheadlehulm, som er en forstad til Manchester. Martin Fry : "A suburdb where If you knock around after 11 o'clock, and you`re not in car or walking a dog, people think you`re a bit strange." Moren hans var sekretær, mens faren jobbet som salgssjef i et firma som laget verktøymaskiner. På skolen var Martin kjent som en talefør ung mann som klarte å prate seg ut av trøbbel. Tiden på universitetet ble ikke slik Martin hadde tenkt seg. Istedet for å tilegne seg kunnskap der, ble det en arena for festing og konsertopplevelser. Martin Fry : "I thought it would be a church of reason, but it turned out to be a palace for gigs."

Martin Fry skulle etterhvert bli en av 80-tallet mest markante skikkelser.

Magasinet var kun på noen få sider, med bilder av lovende Sheffield band. Både Singleton og  White ble imponert over denne Fry. Den da 18 år gamle White husker det slik :"I thought he was the tallest person I'd ever seen. He used to wear these massive 40s overcoats; he had one in leather that seemed to have a life force all of it's own. He always seemed to be carrying about a plastic bag with bits of paper in it and walked really quickly everywhere, full of energy".

Det endte med at Fry ble tilbudt plass i bandet, noe han var beæret over. Men han trodde det var scenetekniske ting han skulle bidra med. Stor ble derfor overraskelsen hans da de ville ha ham til å spille keyboard under en konsert i Middlesbrough, der Vice Versa var oppvarmingsband for Cowboy`s International. Og Fry fikk en like utrivelig debut i bandet som det White hadde fått. For Vice Versa ble buet av scenen. Uten at det skremte Fry fra å være med videre. Derimot sluttet David Sydenham på denne tiden, grunnen til det er ikke kjent. Bandet fortsatte å turnere med større hell, og Fry ble ettervert en dyktig keyboardspiller.

Fry har senere omtalt denne tiden som en tøff periode både for bandet og ungdom generelt. I hjembyen Sheffield var de fleste arbeidsledig. Noe som skapte en slags fellesskapsfølelse. For å få tiden til å gå valgte veldig mange ungdommer å bli med i et eller annet band. 

 

	Vice Versa med Martin Fry, Mark White og Stephen Singleton.		Martin Fry som keyboardist .

Med Fry i bandet ga Vice Versa ut singelen "Stilyagi" i 1980. Musikken de skapte var dominert av synthesizere. Den enkle årsaken til at de valgte denne formen for musikk var de var billigere å kjøpe enn gitarer på den tiden. Dessuten var det kun White som var god på gitar.

Andre låter de skrev var "Democratic Dancebeat" og Frys favoritt "Modern as in Mary Quant".

"Stilyagi" med Martin Fry i bandet.

På samme tid som "Stilyagi" ble gitt ut på singel, dro bandet til Rotterdam i Nederland. Martin Fry kjente en Mike Pickering (startet senere M People) som jobbet som konsert arrangør. Han ønsket å ha Vice Versa over for å gjøre spillejobber. De besøkte også et studio hvor det ble forventet at de skulle gjøre opptak. Mark White ble opptatt med å spille gitar i studioet, så han overlot mikrofonen til Martin Fry. Singleton og White ble så imponert over Frys flotte stemme at de der og da bestemte seg for at Fry heretter skulle være vokalist. White hadde ingen prestisje i det å miste denne jobben.

Mark White ofret jobben som vokalist i bandet til fordel for Martin Fry.

Bandet fikk en a-ha opplevelse etter å ha hørt Martin synge. Stemmen hans var unik, men den passet ikke til Vice Versas låter. De tok en evaluering av framtiden, og fant ut at den var funky.. De bestemte seg derfor for å lage dansevennlig musikk, framfor den eksperimentelle de hittil hadde laget.

Da de var tilbake i England fant de ut at de trengte en rytmeseksjon for å kunne lage den musikken de ønsket. De fikk da med seg David Robinson på trommer, og Marc Lickley på bass. Mens Singleton gikk over til å spille saksofon. Robinson ble raskt erstattet med David Palmer, uvisst av hvilken grunn.

Marc Lickley, et av de nye medlemmene.

David Palmer hadde vokst opp i Chesterfield, som ligger like sør for Sheffield. Han fikk sitt første trommesett da han var 10 år gammel. Og etter det tilbrakte han det meste av tiden bak trommene. Etter endt skolegang begynte han som frisør. På kveldene var han ute og spilte, som medlem av ulike band.

David Palmer startet en stor karriere som trommeslager i ABC.

På denne tiden bestemte de seg for å endre navn til ABC, slik at folk som kjente Vice Versa skulle skjønne at de fra nå av stod for noe nytt. Fry : "Vi startet fra skrætsj med de første tre bokstavene i alfabetet."

Den 20. juni 1980 står som datoèn da Vice Versa ble lagt ned og ABC startet. Fry : "We got the funk vision one morning and saw the future in beats per minute."

Deretter låste de seg inne hos Martin Fry i 3 måneder for å perfeksjonere det utrykket de ønsket å ha. Dvs. Både Fry og Singleton hadde jobber ved siden av musikken som de måtte følge opp. I tillegg jobbet de begge skift, slik at de ikke hadde mulighet til å være tilstede på de samme øvingene. Fry : "We kept in touch by boomerang."

ABC live. Med Singleton, Fry, Robinson?, White og Lickley

De skrev funky låter, øvde på å opptre, og de jobbet med visuelle utrykk. Og de promoterte seg selv via intervjuer i musikkpressen.

Ideen med å kle seg i glamorøse dresser fikk de på denne tiden. Fry har forklart klærne med et ønske om å se ut som filmstjerner. Og i mangel av en oppegående engelsk filmindustri ønsket de å kopiere de langt mer glamorøse amerikanske filmheltene. som  Også glamheltene fra tidlig 70-tall med Roxy Music og David Bowie var forbilder for Fry og co. Musikalsk var Smokey Robinson et stort forbilde. Hans "Tears of a clown" var et mål for hvordan de ønsket å høres ut. Martin Fry : "We want to do with funk what The Police did with reggae. And that means making funk acceptable to everybody."

Den første konserten som ABC ble holdt på Psalter Lane College i Sheffield i september 1980. Og med sitt nye ytre og fengende musikk tok det helt av. Folk var elleville. De som kjente dem fra Vice Versa tiden var sjokkert. Martyn Ware fra Heaven 17 var tilstede på den konserten : "They took everybody by surprice. I thought they were brilliant. It was really what we wanted to be doing".

Også andre konserter bandet gjorde ble svært godt mottatt av de frammøtte. En periode vurderte de å ikke gi ut noen plate, da de fryktet at den kunne bli en nedtur i forhold til konsertene deres. Fry : "We thought it would be a letdown after some of the reviews (anmeldelser) we`d got."

Den første singelen de ga ut var "Tears are not Enough". Den ble gitt ut på deres eget selskap Neutron, med en Steve Brown som produsent. I studio drev de Brown til vanvidd med sine perfeksjonisme og ønsker for hvordan låta skulle høres ut. Også trommeslageren fikk nok en dag, så han låste seg inn i et rom i 12 timer der han brukte tiden til å høre på en Crusaders plate. Brown kom senere til å produsere plater for Wham.

Etter å ha håndpakket 6000 singler skjønte Fry og co. at de trengte et større selskap til å ta seg av distribusjonen. Et selskap som også kunne ta seg av promoteringen av platene de ga ut, slik at de som band kunne konsentrere seg om musikken. Etter flere suksessrike konserter som ABC stod selskapene i kø for å "hjelpe" ABC. Valget falt tilslutt på Phonogram som de gjorde avtale med høsten 1981. I november 1981 ble "Tears are not Enough" gitt ut som singel på Neutron/Phonogram.

"Tears are not enough" ble den første singelen under ABC navnet.

Låta var svært fengende med et godt refreng. Martin Fry hadde også en dramatikk i stemmen som man la merke til. Den ble raskt en stor hit i England, noe som gjorde at de fikk muligheten til å opptre på BBCs populære TV program Top of the Pops, den 5. november 1981. Stephen Singleton : "I was working in a hospital doing a bit of hospital portering, and two days later I was on Top of the Pops". Den 28. november 1981 nådde "Tears are not enough" en imponerende 19. plass på de britiske listene. 

For den neste singelen "Poison Arrow" ønsket bandet å ha Trevor Horn med som produsent. Fry hadde hørt den Horn produserte "Hand Held In Black and White" med popduoen Dollar på radio, og likte det han hørte. Så han kontaktet Horn for å høre om han ville produsere den neste singelen deres. Fry : "It (Dollar låta) sounded bigger and better than everything else, so we phoned Trevor Horn and met up with him. Hit it off immediately. He understood what we wanted and we understood him."

ABC ønsket at  Horn skulle tilføre musikken deres litt glamour. Martin Fry hadde en teatralsk dramatikk i stemmen sin som man ønsket å gjøre mer ut av. Bandet var på denne tiden også blitt kjent for sine sofistikerte antrekk, i beste britisk overklassestil. 

Horn kom utover 80-tallet til å stå fram som en av de mest markante produsentene. Men på denne tiden var han mest kjent som medlem av The Buggles ("Video killed the radio star"), og som medlem av progbandet Yes.

En ulastelig antrukket Martin Fry.

Trevor Horn likte ABC og sa ja til å produsere "Poison Arrow". Han endte i ettertid opp med å produsere både "Poison Arrow", "The Look of Love", og albumet "The Lexicon of Love". Han fikk med seg et lag av musikere som kom til å følge ham i årene etter, og som hver for seg gjorde seg bemerket på mange av 80-tallets kjente album. Anne Dudley fikk ansvaret for stryker arrangementene, Jonathon Jeczalik styrte synthesizer arrangementene, med utstrakt bruk av den nyutviklede fairlight maskinen. Mens Gary Langan produserte platene sammen med Horn. Langan, Dudley og Jeczalik kom litt senere til å oppleve suksess med hobbybandet Art of Noise.

Plata ble spilt inn i Horns Sarm East studio. Fry : "We worked days and nights."

Art of Noise anno 2004 med Anne Dudley, Paul Morley og Trevor Horn.

"Poison Arrow" ble gitt ut i februar 1982, og ble bandets første topp 10 hit i England med en 6. plass. Mark Lickley var med og spilte bass både på den og "The Look of Love", men da det var tid for å gi ut låtene på singel, og bandfotos til bruk på coveret skulle tas, hadde han sluttet i bandet. Årsaken var at Lickley ikke ønsket å ofre så mye tid på bandet som det de andre var blitt enig om. Martin Fry : "It was a case of him working from nine to five. But a lot of things happen after six o'clock."

Det var imidlertid med 3. singelen "The Look of Love" at europeisk ungdom for alvor ble klar over ABC. Den nådde 4. plass i England i mai 1982. I Canada gikk den helt til topps, i Sverige ble det 8. plass, i Australia 7. plass, i Nederland 11. plass. Mens på den amerikanske dance listen gikk "The look of love" til topps.

Fra videoen til "The Look of Love".

ABC fikk mye omtale i pressen pga. sine fengende låter og "state of the art" produksjon. Også den gjennomførte stilen bandet hadde med pompøse videoer og stilfulle antrekk slo an. 

ABC var hovedoppslaget hos Smash Hits i mars 1982, og i september 1982.

Og Martin Fry imponerte alle med sin selvsikre scene opptreden. Mange trodde alt dette var et nøye kalkulert trekk fra Phonogram og Trevor Horn. Lite visste de at låtene var skrevet av bandet selv, mens imaget var skapt på gutterommet noen år i forveien.

Både i videoen til "Poison Arrow" og på coveret til albumet "The Lexicon of Love"

hadde de hentet motiv fra teaterscenen. Noe som kunne oppleves som pompøst.

Albumet "The Lexicon of Love" kom i juli 1982, og ble umiddelbart en storselger. Godt hjulpet av de foregående singlene og musikkpressen som skamroste plata. Den gikk til topps i England samme måned, og holdt seg på topp 50 listen et helt år. Den endte også opp som det 4. mest solgte albumet i England i 1982. I ettertid har dette blitt en plate man trekker fram når man skal nevne de beste utgivelsene fra 80-tallet. Og en av de beste produksjoner noensinne.

Samtlige låter på plata holdt høyt nivå. Den starter elegant med strykere på "Show Me" før den slår over i et mer funky arrangement. Man hører inspirasjon fra både David Bowie, Bryan Ferry og discohelter som Earth, Wind and Fire. Plata avsluttes med en symfonisk instrumental versjon av "The Look of Love". Elegant fra begynnelse til slutt. 

På den tiden ABC hevdet seg listene rundt om, bodde flere av medlemmene fortsatt hjemme hos sin mor og far. Bla. Mark White. Han trivdes med det, da han syntes det var praktisk. Mark White : "I like it. Mum does my laundry, and I get fish and chips on the table when I walk in." Mark var ellers den som tok seg av praktiske og økonomiske oppgaver når bandet var ute og reiste.

Også Stephen Singleton hadde definerte oppgaver utenom det rent musikalske. Han var den som tok seg av det kunstneriske, slik som platecover og bandfotos.

Mark White og Stephen Singleton.

Den romantiske "All of my Heart" ble gitt ut som 4. singel fra plata med en sterk 5. plass i England som resultat. Bruken av strykerarrangement ble tatt inn for å provosere alle de som mente at en god låt burde inneholde gitarer. Etter å ha vokst opp i en tid med pønk ble gitarer sett på som kjedelig og gammeldags. Man ønsket jo ikke å høres ut som Status Quo..

Elegant antrukket på coveret av "All of my Heart". En av mange

symfoniske låter på "The Lexicon of Love".

Den stilfulle videoen til låta ble spilt inn over tre dager. Det ble også laget en film kalt "Mantrap" hvor bandet både var skuespillere og artister. Den var laget av Julien Temple, en mann som også stod bak Sex Pistols filmen "The Great rock`n roll swindle". Filmen ble spilt endel på videokanalene og i forkant av konserter bandet holdt. Handlingen i filmen var heller tynn, med Martin Fry som gambler i et casino.

Fra filmen "Mantrap".

Etter at albumet begynte å gjøre seg gjeldende på lister verden over, ble bandet et populært intervjuobjekt i diverse medier. Det ble også bestemt at de skulle dra på en verdensturne for å møte sine nye fans. I mangel av nok låter til å fylle en hel konsert, valgte de å gjøre en cover av Frank Sinatras "I Wish I Were In Love Again", enda de var sterkt imot å gjøre coverlåter. Med seg på scenen hadde de et strykerorkester. Også Stephens søster og mor var med, da de begge var endel av apparatet rundt bandet. Stephen Singleton : "Our household is a real madhouse. Just business, business, business."

Med over 100 opptredener i Europa, U.S.A. og Japan, ble det en turne som tappet bandet for krefter og musikkglede. Fry sa etter turneen : "We must have played over a hundred dates on the tour, and after all the fame and attention we were ready to crash".

En opplevelse som virket skremmende på Martin og co. var da det satt på en restaurant i Japan for å spise middag, og restaurantvinduet ble slått inn av overivrige fans som prøvde å komme seg inn for å treffe dem. Martin Fry : "Wanting to be a popstar is very different from getting that kind of fandom."

ABC var også lei av å gå med gulldressene sine. Det gikk så langt at Martin Fry prøvde å spyle jakka ned i doen på Keio Plaza hotel i Tokyo, på den siste konserten de gjorde i Japan. Medlemmene av bandet hadde et sterkt ønske om å gjøre noe annet. 

Som en reaksjon på den frustrasjonen de følte etter den lange turneen valgte trommeslager David Palmer å hoppe av bandet da de holdt sin siste konsert på turneen i Tokyo, Japan. Han ønsket heller å jobbe sammen med det japanske synthbandet Yellow Magic Orchestra. Der ble han imidlertid ikke lenge. Senere har Palmer dukket opp som medlem av The The. Han har også deltatt som trommeslager på album med Ryuichi Sakamoto, Paul Young, Kirsty McColl, Danny Wilson, Electronic og Thompson Twins. Som en av de dyktigste trommeslagerne i England.

Med både Palmer og Lickley ute av bandet måtte de hente inn erstattere på bass og trommer. De endte da opp med Roxy Musics studiomusikere Andy Newmark og Alan Spenner. De bidro på det neste albumet "Beauty Stab", og på konserter bandet holdt, men uten å være offisielle medlemmer av ABC.

Da turneen var over dro de 3 hjem til Sheffield. Her begynte de på arbeidet med oppfølgerplaten. Og med glamouren fra "The Lexicon of love" i vranga bestemte de seg for å lage en rett fram rockeplate. I løpet av 3 måneder ble den skrevet og gjort klar for innspilling. Plata skulle markere sinnsstemningen bandmedlemmene var i. Fry : "None of us wanted to make "The Lexicon of Love Prt. 2". We wanted to be more real, like a rock band. At the same time we were angry, so most of the tracks are like protest songs, reflecting how we felt about the North-England. It felt right to use loud electric guitars. We wanted to sound like a hurricane, much more hard-edged and maniac".  Eksempler på denne holdningen finner man i "King Money" og "The Power of Persuation".

Det var opprinnelig meningen at Trevor Horn skulle produsere denne platen også. Han fikk tilsendt noen demoèr som han likte, men oppdraget med å produsere "90125" for Yes tok for mye tid til at det lot seg gjøre. Istedet ble de tilbydd Horns mann Gary Langan som produsent. Han hadde også deltatt på "The Lexicon of Love". Langan tilførte albumet "Beauty Stab" et nytt lydbilde som stod i stil med det bandet ønsket. Eks. trommeslager David Palmer bidro også på plata.

"Beauty stab" ble spilt inn i Townhouse studios i Shepherds Bush, vest-London.

ABC hadde lagt bort all glamouren på "Beauty Stab", og framstod nå som

et rett fram rockeband. Til skuffelse for mange fans.

"Beauty Stab" var en rufsete plate med live følelse. Noen mente den hørtes ut som Marvin Gaye syngende på et AC/DC album. Selv om det var mye gitarrock her, var det også  funnet plass til roligere låter som "S.O.S.", "If I ever thought you`d be lonely", den pianodominerte "United Kingdom", og den symfoniske "By Default by design". Låta som ble valgt til å presentere den nye stilen var tempolåta "That was then, but this is now". Den ble gitt ut på singel i november 1983, på samme tid som albumet "Beauty Stab" ble lansert. De som likte den gamle plata var lettere sjokkert over det nye soundet. 18. plass for singelen og 12. plass for albumet var skuffende i forhold til hva de tidligere hadde opplevd. Musikkpressen mente plata var modig, men ikke spesielt bra. New Musical Express mente den nye stilen var naiv, mens Rolling Stone magazine mente de badet i heavy metal klisjeer.

ABC på forsiden av Smash hits i november 1983.

Tittellåta "Beauty Stab" som var en instrumental, ble i 1984 brukt som gjennomgangstema i The Montreux Jazz Festival. Den litt merkelige tittelen på plata uttrykte ønsket om å ødelegge det som var vakkert, for deretter å bygge det opp igjen i en ny form. Noe de muligens følte de hadde gjort i forhold til lydbildet de hadde på "The Lexicon of Love". Martin Fry : "Smash it up and start again. Destroy in order to create."

Like etter valgte også bandets grunnlegger Stephen Singleton å gi seg i bandet. Han begrunnet det med et dårlig samhold innad i bandet. Han mente hver enkelt handlet ut fra egoistiske hensyn. I årene etter har Singleton jobbet som produsent for Bleep & Booster og Screaming Trees. Han har også remixet singler for East 17 og Suns of Arqa. I tillegg til at han har jobbet med eget materiale.

Dermed var ABC redusert til en duo.

Stephen Singleton (øverst) dannet forløperen til ABC i 1977. I 1984 var det slutt.

White og Fry bestemte seg da for å arrangere en audition hvor hele 700 musikere dukket opp for å vise seg fram. Men selv med så mange alternativ fant de ikke det de lette etter. Istedet dro de på en "studietur" til U.S.A. hvor de mottok inntrykk fra jazzscenen i New Orleans. De var også en tur innom Mexico City, før de reiste til Los Angeles. Her gjorde de flere innspillinger som ikke ble å finne på plate senere. Deretter dro de til Austin, Texas hvor de kom i kontakt med den ekstravagante personligheten David Yarritu. Yarritu hadde tidligere markert seg innen kunst, bla. ved å lage albumcover for flere band. Han hadde også vært go-go danser for bandet The Gator family. På den tiden han møtte Martin og Mark spilte han i et discoband.

Den Houston fødte Yarritu ble tatt inn som nytt medlem av ABC. Selv om han spilte litt keyboard, bidro han ikke musikalsk på det neste studioalbumet.

David Yarritu

ABC ble like etterpå utvidet til en kvarttett da jenta med kallenavnet Eden ble medlem av bandet. Eden het i virkeligheten Fiona Russell Powell, og var i likhet med Fry og White fra Sheffield i England. På denne tiden var hun en av de mest markante britiske journalistene, der hun jobbet i motemagasinet The Face. Hun hadde kjent de to i mange år, og ble valgt ut til å være med i ABC fordi de likte måten hun kledde seg på, der hun alltid skilte seg ut fra andre folk.

Eden

Heller ikke Eden bidro med noe som helst musikalsk. Med unntak av noen slibrige ord på låta "A to Z", som minnet mest om praten som foregår på sextelefoner.

Men det var heller ikke planen til Fry / White. De var ute etter å skape et nytt image som ville bli lagt merke til i musikkbladene og musikkanalene. Overklasse imaget de hadde skapt for "The Lexicon of Love" viste at de hadde evnen til å komme opp med noe som fungerte som et blikkfang. Også Fry og White endret stil slik at de framstod som karikaturer fra et tegneserieblad. Langt unna det rock`n roll imaget de hadde på "Beauty Stab". Mark White skulle forestille Bleep & booster i TV serien "Blue Peter". Mark White : "I call the look spaceabilly." Ifølge Martin Fry var det kun 60-talls bandet The Archies som tidligere hadde forsøkt å fremstå som et tegneserieband. Fry og White følte britisk musikk på den tiden var for alvorstung og humørløs, og ønsket derfor å gjøre noe med det. Fry : "At the time Mark and I felt that music in England was too humorless, too tense."

Musikken ble skrevet av Fry og White i felleskap, mens White spilte de fleste av instrumentene. Med hjelp fra innleide studiomusikere. På denne tiden bodde White og Fry sammen i en blokkleilighet i London, slik at de lettere kunne utveksle ideer og konsentrere seg om musikken. Mark White : "Being in a group should be really special, really exciting. Not like working in a factory. If it becomes like that I think you should leave."

"How to be a Zillionaire" ble spilt inn på landsbygda i Farnham, som ligger i utkanten av vest-London. Mye av opptakene ble gjort på en Mitsubishi digital maskin, som ikke fungerte slik den skulle. Lei av de tekniske problemene valgte de å gjøre ferdig plata i Abbey Road studios i London, og i Maison Rogue, London.

Tegneseriebandet ABC*

Det første bekjentskapet med dette nye imaget fikk platekjøperne i videoen til "How to be a Millionaire" i oktober 1984. Lydbildet var igjen i endring. Denne gang mer syntetisk, med bruk av samplinger. Videoen var laget som en tegnefilm med de 4 karikaturene på et supermarked hvor man kunne kjøpe det meste. Om kritikerne hadde vært skeptisk til "Beauty Stab", slaktet de denne singelen. I norske Det nye ble låta kåret til den verste singelen gitt ut i 1984. Den klarte heller ikke å notere seg på listene noe sted. En skikkelig fiasko tilsynelatende.

Men med 2. singelen "Be near me" endret ting seg. Av en eller annen grunn falt amerikanerne for denne velproduserte poplåta, som i sannhet var en liten perle. i 1985 nådde låta 9. plass på Billboard. En plassering de aldri hadde vært i nærheten av med debutplata. I 1986 ble "How to be a Millionaire" gitt ut på singel pånytt i U.S.A. Med en fin 20. plass som resultat.

Albumet "How to be a Zillionaire" ble gitt ut i oktober 1985. Ett år etter 1. singelen fra plata. Og den var enda mer dance orientert enn 1. plata. Med funky låter som "Fear of the world", "Vanity Kills", "A to Z" og "So hip it hurts" i tillegg til singlene. Plata var produsert av Fry / White selv. Med god hjelp fra programmere som Gary Moberley, Keith LeBlanc og Arthur Scargill. I tillegg til den mer kjente Julian Mendelsohn. Plata solgte brukbart i både England og U.S.A. Kritikerne var delt i synet på plata. Noen så humoren og likte den, andre slaktet den. Mange av låtene ble gjengangere på dansegulvene verden over.

Etter denne "tulleplata" gikk bandet i studio i London sammen med produsent legenden Bernard Edwards (ex. Chic). Også "orkestermester" Anne Dudley, som hadde gitt et så viktig bidrag på "The Lexicon of Love", bidro med sine strykere på plata.

På den tiden bodde Fry i Westbourne Grove, som lå "30 sekunder" unna platestudioet. Likefullt fikk plata navnet "Alphabet City", inspirert av New York city, som Martin og Mark hadde tilbrakt tid i månedene før dette.

På samme tid ble Martin Fry rammet av Hodgkins disease som er en form for kreft. Men han lot ikke det stoppe ham fra å fortsette arbeidet med den nye plata, selv om den ble kraftig forsinket pga. sykdommen.

I 1986 ble Martin gift med kjæresten Julie. I bryllupet hadde han invitert andre musikkartister fra Sheffield. Slik som medlemmene av The Human League og Heaven 17. Glenn Gregory (Heaven 17) : "There was a real meeting of the Sheffield mafia when we all went to Martin Fry`s wedding. It were a real good do."

 I 1987 var de klar med albumet "Alphabet City". Både musikalsk og imagemessig lignet den på "The Lexicon of Love". "Alphabet City" var velprodusert med flere sterke hitlåter preget av strykere og fengende danserytmer. I klesveien var de igjen ulastelig antrukket med dress, slips og lakksko. Slik man husket dem fra 1982. Borte var også David Yarritu og Eden.

Også platepublikummet likte det de hørte. 1. singelen "When Smokey sings" ble en stor hit på musikkanalene i Europa og U.S.A. I U.S.A. fikk de en enda bedre plassering med den enn "How to be a Millionaire" da den nådde 5. plass. I Englang ble det 11. plass. Låta var en fin hyllest til barndommens forbilde Smokey Robinson. En Motown sanger kjent for sine vakre soulstemme. Robinson var beæret over denne hyllesten til ham.

Et stort øyeblikk både for ABC og Smokey Robinson da de fikk møte

ham under et TV show i Nederland. 

Albumet kom i oktober 1987 og nådde 7. plass i England. Bedre enn det de to foregående albumene klarte. I U.S.A. ble det 48. plass. Også "The Night you murdered love" og "King without a Crown" ble hitsingler, som også egnet seg på dansegulvet.

En Dave Clayton var assosiert medlem av ABC på denne tiden. Han var blitt introdusert til ABC gjennom David Palmer, som han hadde spilt med i bandet Person to Person. Han bidro med sitt keyboardspill på "Alphabet city". I tillegg til at han deltok på den følgende turneen.  Senere kom han til å jobbe med kjente artister som Depeche Mode, Pet Shop Boys, Kraftwerk, Massive Attack, David Bowie, Simply Red, U2, Bomb the Bass, The Human League og Paul McCartney. Både på plate og på turne. Clayton deltok også på ytterligere to ABC album.

Etter suksessen med "Alphabet city" trakk Martin og Mark seg litt tilbake, og prøvde seg som produsent for Lizzie Tear og Paul Rutherford (ex. Frankie goes to Hollywood).

I 1989 skrev de avtale med EMI, noe som betød at et langt samarbeid med Phonogram  nå var over. Det vil si, albumet "Up" fra 1989 ble gitt ut på Phonogram som endel av den gamle avtalen. Phonogram gjorde lite for å promotere et band som ikke lenger var på selskapet, noe som gikk utover "Up".

På "Up" valgte ABC å gå ytterligere et steg i retning av dansemusikk, da de lot seg inspirere house sjangeren som var svært populær på slutten av 80-tallet. Fry : "We wanted to reflect the music we were hearing in Ô88 and Ô89 at clubs like Shoom and the Hacienda, the first days of the Rave, Ecstasy scene in the UK." De fikk hjelp fra DJene Mike Pickering (M People) og Graeme Park. I utgangspunktet hadde de tenkt å spille inn hver låt i ulike byer, men det ble det ikke noe ut av.

Martin sa i forbindelse med lanseringen av "Up" at den handlet om "Joy, Euphoria, Deep Pain and a greater sense of humanity". Han var generelt optimistisk, noe tittelen på plata indikerte : "I'm vigorously, hedonistically living in the present, looking forward to the Nineties, feeling dead optimistic about the group. I'm interested in the pursuit of happiness and I've come to some really straightforward conclusions about music".

Dessverre lot ikke platekjøperne seg rive med av ABCs forsøk på å lage house musikk. Fansen ønsket en ny "The Lexicon of Love". Det de fikk var noe helt annet. Og de som likte housemusikk hadde fordommer mot ABC. Albumet nådde ikke opp på listene verken i England eller U.S.A. I U.S.A. ble plata gitt ut med et sort cover.

32. plass (England) for singelen "One better world" var det beste de oppnådde. ABC la skylden på Phonogram som gjorde lite for å promotere plata. En plate de selv var veldig fornøyd med.

Siden avtalen med ABC var avsluttet for Phonogram sin del, valgte selskapet å gjøre som mange andre selskaper i samme situasjon. De pøste ut samleplater med bandet. Den ene mer verdiløs enn den andre. Til bandets store irritasjon. Ideelt sett hadde det holdt med den første fra 1990, kalt "Absolutely". Den viste bandets historie fra "Tears are not Enough" til "One better world" på en fin måte. Den ble også bandets siste suksess på albumlistene i England med en 7. plass. i april 1990. I reklamen het det "This is an essential record for people who want to learn their ABC". Det ble også gitt ut en remix versjon av "The Look of Love" som Fry mente var så dårlig at han oppfordret fansen til ikke å kjøpe den.

I oktober 1991 var bandet tilbake med det som skulle bli det siste albumet på 6 år, kalt "Abracadabra". Innspillingen startet i Detroit, U.S.A., fortsatte i New York, før de avsluttet i Townhouse studios, London. På veien møtte de mange musikere, og ble inspirert av musikk de hørte på amerikansk radio.

På "Abracadabra" fikk de hjelp fra Phil Manzanera (Roxy Music) på to spor. Her fortsatte de å utforske house sjangeren, iblandet litt Cole Porter. Målet var å lage en plate med perfekte arrangementer. Fry : ¨With Abracadabra, we wanted to make music that was of the highest quality, that was our best". Dessverre glemte de å skrive gode melodier til å bære låtene. Og i ettertid har ikke Fry mye positivt å si om plata.

Igjen ble det en salgsmessig fiasko. Etter denne plata valgte Mark White å gi seg i ABC, da han følte han ikke hadde mer å tilføre bandet. Han ønsket heller å gjøre andre ting. Fry beklaget hans avgang, da han ønsket å fortsette sammen med White. White forlot musikk businessen helt, og jobber idag som terapist. 

Martin Fry var innstilt på å fortsette som ABC alene. Men før han fikk muligheten til å gi ut singelen "Viva Love", hadde EMI valgt å droppe bandet. Han signerte da for det mindre selskapet Deconstruction.

I årene etter bruddet med White gjorde Fry flere ting. Han deltok på M People låta "Life" i 1991. Og han og kona Julie ble foreldre til tvillingene Nancy og Louis. Det å bli far til to jenter krevde at han roet det ned en periode. Martin : "I had twins…and it was a good opportunity to step off for awhile, really. It was a pretty intense ten-year ride, up until ’92 or ’93."

Han samarbeidet deretter med Glenn Gregory (Heaven 17) og Keith Lowndes i et prosjekt kalt The Magic Skulls. Sammen laget de 9 technobaserte låter. Glenn Gregory var fra Sheffield, og en kamerat av Fry fra langt tilbake. De hadde bla. syklet i fjellet sammen, og de var kamerater da de begge boddde i London. Martin : "We’d just been mates in London, really, so it came from that. It came from a lot of pub conversations, really."

Glenn Gregory

På samme tid spilte de to inn låta "Seven Day weekend" for filmen "When Saturday comes". Også New Order, Anne Dudley og Tony Hadley bidro med låter til soundtracket. De to spilte også inn låta "Carry me home", som ikke ble tatt med på soundtracket.

Istedet for å gi ut Magic Skulls låtene på plate, valgte de tre å starte på nytt med nytt låtmateriale til en ny ABC plate. Det ble "Skyscraping" fra 1997. En plate som kom 6 år etter det forrige ABC albumet. Martin Fry frontet plata, mens Gregory og Lowndes var assosierte medlemmer av bandet. "Stranger Things" som var en symfonisk perle ble sendt ut på markedet for å fronte plata. Og både den og albumet mottok mye fin omtale og radiospilling. Dessverre ikke nok til å få den inn på de britiske listene. Men likefullt var det et verdig comeback for Fry. 

"Skyscraping" bar preg av at de tre i forveien hadde lekt seg med synthesizere og datamaskiner. Og den var et stykke unna danseplatene "Up" og "Abracadrabra". Den minnet mer om 70-talls Human League, men med Frys melodiøse melodier til å bryte opp den kjølige stemningen. Låta "Seven day weekend" var også tatt med på plata. Glenn Gregory : "The reason that 'Seven day weekend' is on the ABC album, is that we felt the film was rubbish, but Martin still thought the track was good and deserved to be heard."

I tillegg til "Stranger Things" ble "Skyscraping" og "Rolling Sevens" gitt ut som singel. Deretter bra det ut på turne, den første ABC turneen på 14 år.

Gammelkara Martin Fry og Glenn Gregory ute på turne.

I 1997 deltok Martin Fry også på tributeplata til James Bond gitt ut i regi av David Arnold. Her sang han "Thunderball". I 1997 

I 1998 dro Martin Fry på en britisk retro turne med Culture Club og The Human League. Året etter kom liveplata "The Lexicon of Live", som inneholdt materiale fra hele Frys karriere som ABC.

I 2001 fikk ABC æren av å være oppvarmingsband for den svært populære Robbie Williams på hans britiske turne. Samme år opptrådte han på den prestisjefylte konserten Night of the Proms, med orkesterversjonen av "The Look of Love". Og han hadde sitt eget show på BBC radio der han presenterte New romantic artistene.

Martin Fry på Night of The Proms i 2001.

I 2004 ble "The Lexicon of Love" gitt ut i en deluxe 2-cd versjon. Til glede for gamle og nye fans.

I 2004 gjorde musikkanalen VH1 et forsøk på å samle 1982 besetningen av ABC i deres "Reunion" serie, der de prøver å samle oppløste 80-talls band for en reunionkonsert. Dessverre ble ikke dette noen stor suksess, da Stephen Singleton og Mark White ikke ønsket å delta. Derimot var David Palmer som sluttet i bandet i 1982, mer positiv til å være med. Dermed ble det han og Martin Fry som representerte ABC i det programmet. De to fant tonen så godt at de fortsatte å samarbeide i årene etter. Positivt var det at programmet førte til at mange amerikanere fikk frisket opp hukommelsen sin angående ABC. Noe Martin merket en dag han gikk ned Time square. Martin : "I walked across Times Square and people go, “Yeah, you’re the guy from ABC,” so that must mean something…and a lot of that came from “Bands Reunited."

I 2005 slo Martin Fry seg sammen med en annen aldrende 80-talls helt, nemlig Tony Hadley fra Spandau Ballet. Et band som knivet med ABC om oppmerksomheten på starten av 80-tallet. Med en stil som lignet på ABCs. De holdt 58 konserter over hele England våren 2005.

Tony Hadley fra Spandau Ballet og Martin fant hverandre på gammeldagene,

der de gjennomførte en turne sammen i 2005.

I 2006 kunne ABCs hjemmeside glede fansen med nyheten om at Martin Fry tenkte å gi ut et nytt ABC album. Plata skulle hete "Traffic". Fra den klassiske 1982 besetningen var David Palmer tilbake i bandet. Plata som ble planlagt gitt ut våren 2007 (endret til februar 2008) var produsert av Gary Langan. Mannen som bidro som produsent på "The Lexicon of Love" og "Beauty Stab".

På samme tid bidro Fry som låtskriver på en plate med Sonic Hub, og han fungerte som sanglærer for skuespilleren Hugh Grant for filmen "Music and Lyrics by". 

I 2006 var Fry ute på turne i U.S.A. der oppmøtet ifølge ham selv var bedre enn det han opplevde med ABC på 80-tallet. Noe som viser at en ny generasjon musikkelskere har oppdaget ABC og annen 80-talls pop.

I oktober 2006 var også Martin Fry ute på en "Hitmaker" turne i Storbritannia, sammen med andre 80-talls artister som Howard Jones og Toyah. Turneen startet i nord Wales den 11. oktober, og varte fram til desember måned. 

I januar 2008 kunne fansen lytte til bandets nye singel "The very first time" på Frys Youtube side. En låt som hadde referanser til mye av det bandet har laget gjennom årene. Positivt var det også at Frys stemme var like innsmigrende og kraftfull som tidligere. Verre var det at albumet "Traffic" igjen ble utsatt, til mars 2008. Deretter ble datoen satt til 14. april. Tilslutt skulle det vise seg at  28. april ble den faktiske datoen for lanseringen av "Traffic". Tracklista på plata var denne :

1. Sixteen Seconds To Choose
2. The Very First Time
3. Ride
4. Love Is Strong
5. Caroline
6. Life Shapes You
7. One Way Traffic
8. Way Back When
9. Validation
10. Lose Yourself
11. Fugitives
12. Minus Love

"Traffic" fikk hyggelig omtale mange steder. Bla. på BBCs nettside. En Daryl Easlea omtalte "Traffic" som en anstendig god plate. Og særlig låta "!Love is strong" falt i smak : "Traffic is an exceptionally credible record and in the track 'Love Is Strong', Fry has recorded something equalling his all-time best."

Dessverre solgte ikke plata så bra at den nådde opp på den britiske topp 40-lista. For å promotere plata og bandet dro Martin og David Palmer ut på en "Here & Now" turne i august 2008. Sammen med andre 80-talls artister som Kid Creole & the Coconuts, Toyah, Paul Young, Belinda Carlisle, T`Pau og Bananarama blåste de liv i sine gamle slagere.

Like etterpå dro ABC ut på nok en reto turne, kalt "Regeneration tour". Denne gang sammen med artister som The Human League, Heaven 17, og A Flock of Seagulls.

I november 2008 drar ABC ut på nok en retroturne, denne gang sammen med sine bysbarn i The Human league og Heaven 17. Turneen fikk det passende navnet "Steel city tour", og starter i Glasgow 30. november.

Martin Fry (ABC), Joanne, Philip, Susanne (Human League), og Martyn Ware, Glenn Gregory

(Heaven 17), i Sheffield, juni 2008, da de gjorde det kjent at de planla en turne sammen.

Turneen ble gjennomført uten Ian Craig Marsh, som ikke har hatt kontakt med Martyn Ware siden 2005. Han er hellert ikke lenger medlem av Heaven 17. I en tid der Vince Clarke og Alison Moyet i Yazoo har klart å finne tilbake til hverandre etter 25 år, håper mange at det samme skal skje med Philip Oakey og Martyn Ware. Ware har ihvertfall stilt seg positivt til et slikt samarbeid. Under hvilket navn et slikt samarbeid skulle finne sted, får tiden vise. Både Human League og Heaven 17 er for tiden uten platekontrakt.

Studioalbum