Et norsk band som prøvde å slå gjennom i England, fattet umiddelbart min interesse. At musikken deres skulle være synthbasert pop gjorde det enda mer spennende, da det var det store for meg på denne tiden. Jeg leste alt jeg kom over om dette Oslo bandet. Og jeg husker ennå første gang jeg hørte den første versjonen av "Take on Me" på radio, der jeg satt klar med opptakeren. Og første gang de opptrådte på NRK med samme låt. Det var i et program der også Paul Young opptrådte med "I`m gonna tear your playhouse down". Og låta falt i smak den, så det bar rett i platebutikken for å skaffe seg singelen. En singel jeg innbiller meg har en viss verdi, da den skiller seg fra den versjonen som a-ha slo gjennom med litt senere. Denne var mer synthete, og med et mellomparti som inkluderte "30-talls aktig radiostøy". 

Da a-ha senere gikk til topps i U.S.A. og gjorde det bra i England, var det ikke måte på hvor stolte man ble. Nesten som da Norge kvalifiserte seg til VM i fotball i 1994. a-ha var gjenstand for en enorm interesse i Norge. og jeg leste alt jeg kom over. Jeg kjøpte selvfølgelig "Hunting high and Low" da den kom ut. Men i starten ble det til at jeg mest spilte de kjente singlene. For eller syntes jeg soundet var litt tynt og intetsigende. Men etterhvert fikk jeg også sansen for fine låter som "Living a boy`s adventure tail" og "Here I stand and face the rain". "The Blue sky" og "I dream myself alive" syntes jeg nesten var pinlig dårlig. Noe jeg fortsatt mener.

Neste plate ut var "Scoundrel days". Og den var lettere å få et personlig forhold til, da den hadde mer dybde. Litt drømmende, melankolsk. Særlig likte jeg "Scoundrel days", "Soft rains of April", "Manhattan Skyline" og "The swing of things". Fortsatt mener jeg dette er den klart beste platen a-ha har laget. Rart når man tenker på hvor kjapt den ble satt sammen. a-ha dro også på turne i Norge etter den utgivelsen. Og jeg var så heldig å få oppleve dem i Leangen Ishall i Trondheim. En fin opplevelse. 

Etter dette gikk muligens dn intense interessen i a-ha over til å bli mer observerende. Kanskje ble de for mye allemannseie. Og deres neste plate kom ikke ut før i 1988. Da var jeg i militæret, og opptatt av andre ting. Så "Stay on these roads" ble likt, men aldri elsket. Selv om jeg fortsatt synes den inneholder mange fine låter. Særlig tittellåta og "The Blood that moves the body". 

Også "East of the sun, west of the moon" og "Memorial Beach" var fine plater med fine stemninger. Men de markerte nok samtidig den salgsmessige nedturen for a-ha. Mens i Norge bidro de til å styrke populariteten.

Da de gjorde comeback i 2000 med "Minor Earth, major sky" var a-ha et band jeg nesten ikke spilte lenger. Men plata ble kjøpt inn den, og selv om den ikke fascinerte så mye da, er det likevel en plate jeg jevnlig tar fram, og liker bedre og bedre for hver gang. "Lifelines" og "Analogue" som kom etter det igjen, er perler av noen plater. Låtmaterialet er bra, og produksjonene spennende.

A-ha blir gjerne sammenligner med Coldplay og Keane, men jeg synes a-ha idag fremstår som et bedre band enn de to. De siste platene viser at de endelig har fått den tryggheten de letter etter på 80- og 90-tallet. Noe som lover bra for framtiden.

Jeg har hele tiden kjøpt det meste a-ha guttene har laget. Også soloplatene deres. I tillegg til albumene med a-ha har jeg 25 singler med dem. De fleste fra starten av karrieren. Så utifra det er jeg en stor a-ha fan. 

Jeg spiller platene deres jevnlig. For platene har absolutt kvaliteter som man bør få med seg. Både fra 80-tallet og senere.