Paul Waaktaar-Savoy (Pål Waaktaar Gamst): Født 6. september 1961, Oslo, Norge

Morten Harket : Født 14. september 1959, Kongsberg, Norge

Magne Furuholmen : Født 1. november 1962, Oslo, Norge

A-ha står som et symbol på den typiske 80-talls musikken. Og som et symbol på at også norske band kan slå gjennom på den internasjonale pophimmelen, om de har talent og pågangsmot nok. Med "Take on Me" skapte de en av de mest populære låtene noensinne. Og de skrev seg inn i norsk historie som et lite eventyr fra virkeligheten.

A-ha klarte også å følge opp "Take on me" med flere svært populære låter, slik som "The Living Daylights", "Hunting High and Low", "Cry Wolf" og "The Sun always shines on T.V.". Sistnevnte gikk bla. til topps i Storbritannia i 1985. 

Med årene kan a-ha se tilbake på mer enn 35 millioner solgte plater (70 millioner plater om, man tar med singlene). 63. førsteplasser i 27 land. 9 topp 10 singler i popmusikkens Mekka, Storbritannia. Og opptreden foran 198.000 mennesker i Brasil i 1991. Det var dette Morten, Magne og Pål drømte om da de dro over til England i januar 1983.

Historien om a-ha startet allerede på starten av 70-tallet, da Magne Furhuholmen og Pål Waaktaar var 9 og 10 år gamle. De to guttene som kjente hverandre fra nabolaget i Havreveien, Manglerud (Oslo), begynte da å spille musikk sammen. Pål bodde i Havreveien 100, mens Magne bodde i nr. 80.

Blokkfløyter og blikkfat fungerte som instrumenter i den første tiden. Senere gikk de over til å spille på gitarer og billige synthesizere. De hadde også tilgang på en Dali forsterker med tremolo, etter Magnes far. Senere fikk Magne overta en gitar som bestefaren hadde brukt.

Magne vokste opp med sin mor Anne Lise, søsteren Line, og halvbrødrene Trygve og Thorstein. Faren Kåre døde i et flykrasj 1. mai 1969, da Magne var 6 1/2 år gammel. Kåre Furuholmen spilte trompet, og var leder av Bent Sølves orkester på den tiden ulykken skjedde. Bandet var på vei til Gøteborg, og en spillejobb der, da flyet de satt i ble kalt tilbake til Norge pga. dårlig vær. Med for lite flybensin og problemer med en motor, gikk flyet rett i bakken i et industriområde ved Drammen.

Paradoksalt ble flykrasjet  sett av Morten Harket og hans bror Håkon, som var på vei hjem fra hytta på Sørlandet. Sittende i baksetet på pappa Harkets toyota. Noe som betydde et flashback for Magne mange år senere, da han ble kjent med Morten.

Magne lå over til besteforeldrene den kvelden ulykken skjedde. Han våknet til lyden av bestefaren som gråt over tapet av sønnen. Magne : "Ansvaret ble overlatt til meg der og da."

Moren ble senere gift pånytt, med Terje Nøkleby. Magne gikk heldigvis godt overens med sin stefar, i tillegg til at besteforeldrene var flinke til å ta seg av ham.

Bent Sølves orkester, med Magnes far Kåre Furuholmen. Og oppslag i Aftenposten 2. mai 1969.

I barndommen hadde Magne kallenavn som Mags, Maggie, og Magsaroonie. Som popstjerne kom han til å bli kjent i en hel musikkverden som Mags, da Magne ble for vanskelig å uttale for folk utenfor Norges grenser.

Omgivelsene mente at Magne var lettere hyperaktiv som liten. Han ble fortalt at han hadde for mye energi, som han brukte på de gale tingene..

I ungdommen brakk Magne en gang armen da han svingte seg i et klesstativ, og falt ned. Årsaken var at han skulle imponere en jente han var forelsket i. Først syntes han dette var veldig flaut. Men da han kom tilbake på skolen med en stor gips rundt armen, var han nesten litt stolt.

Da Magne var 13 år var han sammen med en jente som var så sjenert at han måtte holde i nesen hennes, for å få henne til å åpne munnen, slik at han kunne kysse henne.

På vei til skolen pleide Magne å gå over en bro. Men istedet for å gå over på fortauet, pleide han å gå på utsiden av broen, ved å holde seg i rekkverket. Om natten drømte han flere ganger at han falt ned fra broen. Heldigvis skjedde det aldri virkeligheten.

Etter hvert kanaliserte Magne energien sin til musikken. En hobby han fikk en lidenskapelig interesse for. Selv mener Magne at han har arvet farens musikalske talent. Et talent faren dessverre ikke fikk sjansen til å utvikle fullt ut. I barndommen gikk interessen for musikk foran skolegang og sosiale aktiviteter.

Da Magne gikk i 7. begynte han å interessere seg for rockemusikk, med Janis Joplin, The Doors og Jimi Hendrix. Og det i en tid da hippiemusikk ikke lenger var inn. Så da han lot håret vokse lang, ble han sett på som en outsider, ettersom de andre ungene hadde kort hår.

I yngre år var Magne også interessert i tegning. Inspirert av en kamerat som senere begynte på kunstskolen i Oslo. Magne laget abstrakte, groteske tegninger. På et tidspunkt måtte han gjøre et valg, og da bestemte han seg for å bruke tid på musikken. Men som de fleste vet har Magne vendt tilbake til kunsten i voksen alder. Med flere utstillinger som har fått stor oppmerksomhet i pressen.

Et eksempel på Magnes arbeider, hentet fra innercoveret på "Past Perfect, Future Tense".

Da Magne var 15 år flyttet familien fra arbeiderstrøket på Manglerud til den finere bydelen Asker. Her begynte han på Hovedgården ungdomsskole. Selv om ungdommene her var mer streit, fant han likesinnede som han utviklet et godt vennskap med. Og selv om han ble sett på som en raring, ble han ikke mobbet.

Magne fikk også sin første kjæreste mens han gikk på ungdomsskolen, da han ble sammen med Margrethe Marsteng. En dame som også har valgt kunsten som levevei i voksen alder. De to ble kjærester gjennom skolekorpset de begge var med i. Hun var drillpike, mens Magne gikk først blant musikerne, noe som ga ham god utsikt til drillpikene.

For samarbeidet mellom Magne og Pål var flyttingen til Asker, på den andre siden av byen en liten katastrofe. Det positive var at Magnes foreldre hadde forståelse for sønnens store musikkinteresse. Og med et større hus å boltre seg i, fikk Magne og Pål disponere kjelleren til øvingslokale, og oppbevaring av instrumentene de hadde. Begge spilte gitar og keyboard, mens Pål også spilte trommer.

På 18. års dagen sin 1. november 1980 ble Magne sammen med sin tilkomne Heidi Rydjord. De to gikk i samme klasse på videregående skole.

Da Magne skulle begynne å tjene penger selv, tok han seg jobb på Dikemark mentalsykehus i Asker. Magne jobbet også som vaktmester på Høvikodden kunstsenter, noe han syntes var kjedelig. Endel år senere ble han kunstner selv, og tilbringe tid på kunstsenter ble da en naturlig del av yrket.

En ung Magne Furuholmen

Pål Waaktaar Gamst vokste opp sammen med sine foreldre Olav og Gerd Gamst, og den 2 år eldre søsteren Tonje. Hun var flink til å støtte Pål i hans ønske om å leve som musiker. Søsteren har senere jobbet i Norges astma og allergi forbund. I motsetning til Pål har søsteren valgt å beholde farsnavnet Gamst. Påls kallenavn da han var ung var Pops og Popeye.

Faren var apoteker, mens moren jobbet i et telefonselskap. Begge foreldrene hadde flyttet til Oslo fra Nord-Norge for å ta seg utdannelse. At Pål senere ikke tok en universitetsutdannelse har vært en liten skuffelse for dem.

Foreldrene Olav og Gerd var interessert i klassisk musikk, og allerede da Pål var liten ble han tatt med på konserter og operaforestillinger. I voksen alder har foreldrene vært Påls beste venner, og to mennesker som har støttet ham gjennom hele karrieren.

Påls familie bodde først på Tonsenhagen, som ligger litt nord i Oslo. Til Havreveien 100 på Manglerud kom de da Pål var et år gammel. Manglerud ligger øst for Oslo sentrum, med grense mot Østmarka. I tillegg til Magne og Pål, er også kjente musikere som Marius Müller, Trond Granlund og Knut Reiersrud herfra.

Havreveien ligger på Manglerud. En bydel øst for Oslo sentrum.

Pål har omtalt barndommen sin som normal. På barneskolen gikk det bra, uten at han klarte å engasjere seg så voldsomt i fagene. For allerede fra han var liten var det musikk som telte, særlig etter at han fikk en båndopptaker som han kunne spille inn låtene han komponerte på. I likhet med Magne hadde han en periode der han likte å tegne og male.

Pål gikk på Manglerud barneskole. Men han likte seg ikke her, så han valgte å bli flyttet over til Nordstrand skole som lå i nærheten. Nordstrand var på den tiden den siste rene gutteskolen i Norge.

I likhet med Magne følte Pål seg som en outsider på skolen, ettersom han likte å høre på Jimi Hendrix, og gikk med slengbukser, og hadde langt hår. Han hadde intet ønske om å bli slik som pappaguttene på skolen, som likte å omgi seg med dyre ting. Pål : "Jeg har alltid hatt lyst til å være annerledes."

Interessen for tangentspill fikk Pål da han var 10 år, og hørte soundtracket til musikalen "Hair". Han kunne høre på plata om og om igjen. Etter hvert bygde han seg også opp et trommesett, som han trommet på mens han hørte på platene sine. Disse trommene hadde en periode plassert i kjelleren til kameraten Harald Ødegård. Magne var klassekamerat med Ødegård, og i en periode spilte de tre sammen i band.

En ung Pål Gamst bak trommene (fra boken "Så blåser det på jorden").

I yngre år trodde Pål at han kom til å dø som jomfru, da han alltid falt for jenter som var "uoppnåelig". Og da en jente for alvor ble interessert i ham, og fikk venninnene sine til å renne ned døra til Pål, valgte han å holde seg unna hjemmet. I frykt for at han måtte åpne døra for dem.

Den første jenta Pål ble kjæreste med, var en jente Magne nettopp hadde dumpet. Og sitt første kyss fikk Pål som 18 åring da jenta kysset ham for å gjøre Magne sjalu. Han stod nemlig og kikket på at de to nusset. Etter 3 dager sammen med Pål valgte jenta å gå tilbake til Magne.

I ungdommen slet Pål med angstproblemer. Pål : "Jeg følte veldig mye på den tida, var jo rene martyren."

På videregående hadde Pål mistet interessen for skolen. Han satt bakerst i klasserommet og drømte seg bort. Hans bidrag i timene var så minimalt at læreren kalte ham "gjesten".

Arbeidserfaring fikk Pål på en campingplass, en fabrikk der han puttet piller i bokser, og på en billettstasjon på en motorvei. De fleste av jobbene han hadde mistet Pål fordi han var uansvarlig, ifølge ham selv.

Pål Waaktaar

Mye av ungdomstiden til både Pål og Magne handlet om det å spille musikk sammen. I band med navn som Black Day, Spider Empire, Black Sapphire, og Thala & the Layas Blues band. Med årene ble låtene de spilte mer intrikat og forseggjort, i takt med deres utvikling som musikere. De gikk også etter hvert over til  å spille elektrisk gitar istedet for akustisk.

Rundt 1975 skrev de sin første låt sammen, kalt "Mary Anne". Etter en jente de begge var betatt av. I 17. mai 1977 hadde Magne og Pål sin første "offentlige" opptreden, som medlemmer av Spider Empire. Begivenheten fant sted i hagen til foreldrene til Magne. Lydstyrken var øredøvende, og midt under bandets tolkning av "Smoke on the water", kom politiet og stoppet "konserten".

Da Magne og Pål var ca. 14 år gamle ble de intervjuet av en lokal Oslo avis, og allerede da var de klar på at de en dag skulle reise ut og bli internasjonale popstjerner. Oppslaget førte til endel kommentarer fra skolekameratene. Men med årene skulle det vise seg at de fikk rett. Avisoppslaget fra den gangen har de tatt vare på.

Utenom musikken hadde de til tider problemer med å kommunisere. En sommer de reiste rundt om i Europa ble de så uvenner at de ikke pratet sammen resten av turen. Dvs. de kommuniserte kun gjennom låttekstene de skrev.

Da Magne som 14 åring flyttet fra Manglerud til Vollen i Asker høsten 1977, måtte Pål ta den lange turen til den andre siden av Oslo for å kunne treffe kameraten og musikkollegaen. Først dro han med T-banen inn til Oslo sentrum, der han skiftet over til buss. Deretter måtte han traske gjennom Vollenskogen, gjerne i stummende mørke. Ifølge Pål gjorde han dette hele 5 ganger i uken. Noe som viser at han allerede da tok musikken svært alvorlig. Pål Waaktaar : "Utrolig kjedelig å sitte på bussen etter skolen og tilbake igjen på natta. Da skal du vite at du har lyst."

Pål har i alle år vært kjent som en disiplinert person, som visste hva han ville. Morten har i tillegg omtalt Pål som en arbeidsnarkoman, som gjerne kan sitte i timesvis og jobbe på de samme små detaljene i en låt. Et annet kjennetegn med Pål, er at han alltid har med seg noteboken sin, uansett hvor han er. Her noterer han seg ideer til melodier og tekster. Det kan være ord som blir nevnt på TV, ting som blir sagt i en konversasjon. Som kan gi Pål ideer til nye låter.

I 1976 dannet Magne og Pål et band de tok veldig seriøst. De kalte seg for Bridges, og hentet inspirasjon fra progrocken og The Doors. Pål Waaktaar : "The Doors lærte meg mye om arrangement. Utrolig flinke folk. Få overdubs. Enkle virkemidler utgjorde hele pakka, og jeg ble meget imponert." Både Magne og Pål var imponert av Robby Kriegers gitarspill, og ønsket å være som ham. Men noen måtte være Ray Manzarek (keyboardist).. Og Pål som var eldst bestemte at Magne var den som skulle spille keyboard i Bridges. En avgjørelse Magne visstnok aldri har tilgitt ham. Likefullt ble Magne en dyktig tangentmann. En annen årsak til at Magne endte opp som tangentmann, var at han måtte overlate mikrofonen til Pål da han kom til stemmeskiftet. Og det var mer naturlig å spille gitar når man sang, enn å spille keyboard.

I starten hadde Magne vært den naturlige lederen av bandet, men med årene tok Pål mer og mer over.

Andre medlemmer av  Bridges var Viggo Bondi på bass og Øystein Jevanord på trommer. Jevanord var en svært dyktig trommeslager, med en uortodoks spillestil. Senere kom han til å følge a-ha når de var ute på turne. Han var også medlem av De Lillos en periode.

En ung Magne Furuholmen som keyboardist i Bridges.

Sin første konsert gjorde Bridges på Chateu Neuf 27. mai 1977. De var ikke helt fornøyd med opptredenen sin pga. tekniske problemer med utstyret. Like etterpå fikk de æren av å være oppvarmingsband for Oslos new wave stolthet Kjøtt, på livestedet Dovrehallen. Mottagelsen de fikk hos new wave fansen var ikke så bra. Da var det godt for Pål ha søsteren Tonje i salen, som kunne gi ham oppmuntring etterpå.

I 1978 stilte Bridges opp i NM i rock med bla. låta "Somebody`s going away", uten å nå helt til topps. Med sviktende utstyr, og manglende erfaring som liveband hadde de i realiteten aldri en sjanse til å gå til topps.

I salen var Morten Harket, og etter konserten gikk han bort til de 4 og fortalte om den store musikalske opplevelsen de hadde gitt ham. Og at han mente Bridges hadde en strålende framtid.

Allerede på dette tidspunktet hadde som nevnt Pål klare visjoner om å slå gjennom ute i verden. Og at det beste stedet å være om man ønsket å oppnå det, var i London. Han var klar til å dra over så snart han var ferdig med gymnaset. Men Magne som var et år yngre enn ham, ønsket ikke å avbryte skolegangen. Han ville vente.

På denne tiden brukte Pål fortsatt Gamst som etternavn.

Sommeren 1980 ga Bridges ut det selvfinansierte albumet "Fakkeltog", på sitt eget plateselskap Våkenatt (etter poeten Gunvor Hofmo). Plata var spilt inn i en nedlagt fabrikk i Nydalen, i et studio kalt Octocon.

Allerede på denne plata kunne man skimte melankolikeren Pål Waaktaar, i dystre låter som "The Melancholic Chevaliers", "Scared, Bewildered, Wild", "Death Of The Century" og perlen "September". Ellers var plata preget av "intrikate linjer og symfonisk rock", som Pål selv har sagt det. Plata var ellers spesiell på den måten at side 2 hadde en stopprille midtveis, slik at lytteren måtte flytte stiften. Noe slikt hadde muligens aldri vært gjort før.

"Fakkeltog" var produsert av en Svein Erichsen. Erichsen var nabo til Magne på Vollen, og hadde i 1970 sett The Doors opptre live på Isle of Wight festivalen. Noe som selvfølgelig gjorde inntrykk på Magne og Pål.

Magne med produsent Svein Erichsen (fra boken "Så blåser det på jorden").

Coveret på plata ble skapt på kjøkkenbordet, der de tegnet, klistret og klippet, for å få det slik de ønsket.

Den etter hvert ettertraktede plata "Fakkeltog".

"Fakkeltog" som ble trykket opp i 1000 eksemplarer, ble slaktet i pressen. Likefullt solgte de ut 600 eksemplarer av platen. I ettertid har den blitt et samleobjekt, som man gjerne må betale 2-3000 kr for. For å få platebutikkene i Oslo til å ta inn plata, fikk de venner og kjente til å gå inn i butikkene og etterspørre plata. Og spille tydelig indignert over at plata ikke var å finne i hyllene. I passende tid etterpå kom bandets manager og kamerat, Peppern inn i butikkene å tilbød "Fakkeltog" til innehaverne..

Heller ikke konsertene de gjorde ble noen større suksess. Bla. opplevde de å bli pepet ut av publikum på en festival de opptrådte på. Psykedeliske hippielåter var ikke det folk ville ha rundt 1980, i det som gjerne omtales som new wave æraen. Mens andre ungdommer gikk i trange dongeri, gikk Magne og Pål i spesialsydde bukser med sleng.

Bridges rundt 1980.

På samme tid begynte den 20 år gamle Morten Harket å bli klar over sine evner som sanger. Særlig etter en rolle som Judas i en musikal i Østenstad kirke. Sin debut som sanger hadde Morten fått på en nyttårskonsert på Asker gymnas. Det første bandet Morten var innom het Laelia Anceps.

Morten Harket rundt 1979, slik han var avbildet i passet sitt.

Morten vokste opp i Jørgens vei på Gullhella i Asker sammen med brødrene Gunvald, Håkon, Kjetil, og søsteren Ingunn.

Morten Harket i et bilde fra bladet Smash hits i 1986, med brødrene Kjetil, Gunvald og Håkon.

Flere av disse har valgt kunsten som sin levevei. Faren Reidar jobbet som psykiater på et sykehus, mens moren Henny var økonomilærer.

Som liten var Morten en drømmer som levde i sin egen fantasiverden, noe som kunne være en prøvelse for moren. Han hadde problemer med å skille mellom den virkelige verden, og den han skapte i tankene sine. Da han begynte på skolen fortsatte han å drømme seg bort. Han kunne gjerne komme opp med fantasihistorier til klassekameratene, med liten rot i virkeligheten. Slik som at han hadde fanget en elg i skogen med bare nevene, og holdt den fanget. Eller da han påstod at han hadde blitt sparket av en hest så hardt at han havnet på andre siden av fotballbanen..

Slike historier satte ikke skolekameratene pris på. Morten har derfor omtalt 3-5. klasse på Heggedal skole som en tøff periode av livet, der han nesten daglig ble banket opp på skolen. "Heldigvis" hadde han lang vei hjem, slik at han rakk å børste av klærne og tørke bort tårene før han gikk inn til moren. Mer positivt var det at han var flink til å tegne, og dermed kunne uttrykke drømmeverdenen sin i bilder. En dag tegnet han seg selv på en hvit hest, der han red inn på skolegården. Bak fulgte lærerinnen hans på en annen hvit hest. En dame den unge Morten var forelsket i.

I ettertid har Morten sagt at mobbingen i barndommen gjorde ham sterkere. Slik at han i voksen alder ikke har vært redd for å skille seg ut. Og bekymre seg for hva andre måtte mene om ham. Mange vil nok  si at han fortsatt er en drømmer, som til tider lever i sin egen fantasiverden.

I barndommen ble Morten kalt hakkespetten. Mest sannsynlig fordi fuglenavnet lignet litt på harket.

Interesse for musikk fikk Morten allerede som 3 åring, da han lot seg imponere av det lokale skolekorpset. Senere tok han pianotimer, uten at det førte til noe. Faktisk var det ikke før han begynte på videregående at han fikk øynene opp for rock og pop. Før det hadde han vært negativ til alt annet enn Johnny Cash.

Det startet med at noen ga ham alle platene til Uriah Heep i gave. Og i en periode var det kun et band i verden som telte. Dette ble fulgt opp med interesse for musikken til artister som Jimi Hendrix, David Bowie, Peter Gabriel og Queen. Av disse lærte Morten mye om det å synge.

Mens han gikk på Solvang ungdomsskole ble Morten med i en kristen ungdomsforening.  Den kristne tro var noe han hadde vokst opp med, da begge foreldrene var aktive i kirken. Her fikk Morten nye venner som ikke kjente til hans problemer i barndommen. Istedet så de opp til ham pga. hans lederevner og kunstneriske talenter.

Solvang ungdomsskole

Etter ungdomsskolen fortsatte Morten på Asker videregående skole. Her hadde han problemer med å konsentrere seg om fagene, da hodet hans var fylt med andre ting. Toppkarakter i Kristendom på vitnemålet gjorde at han bestemte seg for å begynne på teologi studier på Universitetet. Men først jobbet han noen måneder som hjelpepleier på Dikemark sykehus. Deretter dro han i militæret, sommeren 1980.

Morten Harket i russetiden.

Interessen for rock, og gleden av å synge, førte til at han og noen kamerater rundt 1977 startet Laelia Anceps, etter navnet på Mortens favorittblomst. Allerede på denne tiden hadde Morten store visjoner. Så store at han spanderte et Hammond B3 orgel til 20.000 kr. på keyboardisten i bandet. Fordi tangentmannen i Uriah Heep hadde det. Orgelet ble finansiert med penger han hadde tjent på Dikemark. Men til tross for at guttene var ambisiøse, kom de seg ikke ut av bomberommet på Bondi sykehjem, der de hadde innredet øvingslokale. Innen de ble oppløst hadde de endret navn til Bird of Prey.

Nyttårsaften 1978 opptrådte Morten sammen med broren Håkon og andre håpefulle musikere på Askertun. Her ble det ikke spart på effektene. Parykker, sminke, silkekapper, og vanskelige Genesis komposisjoner stod på repertoaret. Morten spilte trommer og sang, mens publikum holdt seg for ørene.

Morten Harket på nyttårskonserten i 1978. Med Tormod Risnes og Geir Kolbu ved sin side.

(Fra boken "Så blåser det på jorden").

Sammen med kameraten Geir Kolbu spilte Morten inn plata "Spirit battle" i Cross music studio i Kristiansand. Kirkeorgelet i Trefoldighetskirken dannet basisen for plata. Morten hadde fått tilgang til orgelet, og med mikrofon og båndopptager hadde de to gjort endel opptak der. Etter først å ha justert pipene på orgelet, slik at de hørtes ut slik de ønsket. Morten viste også sine kunstneriske evner da han utformet et flott cover til plata, som aldri ble utgitt..

Morten Harkets plate "Spirit Battle", som aldri ble utgitt.

Etter dette spilte Morten sammen med brødrene Per og Dag Lien, og en Dag Sveinar. Morten spilte bassgitar. Men pga. uenighet om veivalg, og hvem som skulle gjøre hva, ble samarbeidet avsluttet.

Istedet slo Morten seg sammen med nabogutten Arild Fetveit, som Morten også hadde gått i parallellklasse med på Heggedal barneskole. Mens Morten fram til dette hadde spilt proginspirert rock, var Fetveit hekta på blues. Fetveit var skeptisk til Harket etter historien om hammond orgelet som han hadde kjøpt til keyboardisten i Laelia Anceps. Sånn gjorde man bare ikke. Fetveit hadde på et tidligere tidspunkt vurdert å spille sammen med Morten, ettersom han eide en Rickenbacker bass. Men det ble raskt klart at han ikke hadde talent for å spille på instrumentet. Men etter opptredenen i Østenstad kirke der Morten hadde rollen som Judas, skjønte Fetveit at Morten kunne bli en stor sanger. Fetveit ivret for at Morten skulle bli med i det nye bluesbandet han skulle starte sammen med Espen Farstad. Men først måtte han gjennom en audition. Etter å ha overbevist de andre i bandet ble, Morten medlem av Souldier Blue i 1981. På samme tid dimitterte han fra tjenesten ved Bolærne fort. Sin første konsert gjorde Morten med bandet i februar 1982. Musikken var bluesbasert, og de spilte på klubber og barer i Oslo området. De opptrådte også i Trondheim, Bergen og Tromsø.

Arild var sjefen i bandet. Med sin bluesrock opptrådte bandet jevnlig på Hot House i Oslo. Både innad i bandet og blant publikum var det uenighet om Mortens prestasjoner som sanger. Han låt ikke svart, og det ble et problem når han skulle prøve seg på blues- og soul klassikerne. Glansnummeret hans var en coverversjon av "Sex Machine" med James Brown. For Morten var det en stor tilfredsstillelse å få betalt for å synge.

Etter å ha holdt på i et år, valgte Souldier Blue å gi seg. Morten følte at de hadde stagnert som band, og ønsket istedet å gjøre noe annet.

Bridges spilte inn et oppfølger album til "Fakkeltog" kalt "Poem", som aldri ble gitt ut. De endret også bandnavn til Poem på denne tiden. Blant låtene på plata var tidlige versjoner av "Soft rains of April", "Scoundrel days" og "We`re looking for the whales". De hadde her valgt å legge psykedeliaen på hylla, for heller å lage tidsriktig poporientert musikk. Bildet på coveret til plata var laget av Magne. Og plata ble spilt inn i Sound art studio.

Arbeidet med den nye plata ble satt flere måneder tilbake da mye av musikkutstyret deres en dag ble stjålet. Også noen ferdiginnspilte taper ble tatt. Med lite penger på kontoen tok det tid for dem å erstatte utstyret.

Istedet for å prøve å skape seg en karriere i Norge, valgte Magne og Pål å dra til London våren 1982, i et forsøk på å slå gjennom som musikere der. Til turen hadde de spart opp 22.000 kroner, gjennom arbeide som vikar på en skole, vakt på Henie-Onstad senteret, og som trikkekonduktør. Alle planer for videre utdanning ble også lagt på hylla. Viggo Bondi og Øystein Jevanord ble igjen i Norge, da de ikke hadde lyst til å flytte til London. De var uenig i den nye musikalske retningen, og de delte ikke Magne og Påls optimisme. Magne og Pål fant ut at de kunne klare seg uten de to andre, da de klarte å skape det instrumentale kompet selv. Med bass, gitar, trommer og synthesizere. Det de manglet var noen som kunne synge. Som duo skrev de en elektronisk låt kalt "All the Planes Come in on the Quiet".

I London ble ikke ting helt som de hadde håpet på. Bla. ble de overrasket over hvor dyrt det var å leie seg et krypinn. De endte opp i St. Paul`s avenue i Willesden Green i Vest-London. Men det de sparte på å leie en hybel "utenfor allfarvei", brukte de på T-banen, som heller ikke var billig. I tillegg hadde de ikke lært seg å disponere pengene sine rett, slik at de stadig vekk var tomme for penger.

Men de var glade over å være i verdensmetropolen. De traff etter hvert viktige bransjefolk, men disse hadde ikke tid til å komme inne i stemningen i Bridges` låter. Der var det catchy poplåter på 3 minutt som telte. Likefullt lærte Magne og Pål mye i denne tiden. Ikke minst ved å se på popheltene på Top of the Pops (BBC). De forelsket seg i synthpopen og Soft Cell.

Pål og Magne ble inspirert av Soft Cell og andre synthband under sitt første opphold i London.

Det ble mye frysing i kalde leiligheter, og mye havregryn og pannekaker. Noen kroner tjente Magne ved å jobbe på puben Queensway. For å komme seg rundt måtte de haike. Pål tilbrakte mye tid på offentlige biblioteker, der han leste mye, og prøvde å være kreativ. Bla. skrev han en komplett diktsamling, kalt "Tyv i journalene". Men denne gikk tapt da de måtte rømme en leilighet de ikke hadde råd til å bo i lenger. Samlingen måtte nemlig legges igjen, da de ikke hadde plass til den i sekkene sine.

Magne satt mest i leiligheten og så på TV og lyttett til radio. De prøvde også å få tak i flere musikere til bandet sitt, bla. gjennom en annonse i musikkbladet Melody maker, men det eneste de endte opp med var en harpist. Riktignok hadde det også vært andre musikere inne i bildet. Etter et halvt år var ting blitt så trasig at de to valgte å dra hjem igjen. Men uten penger til hjemreisen måtte de to haike hjem. En hjemreise som først brakte dem til Hoek van Holland med ferje, deretter til Tyskland før de satte kursen nordover. I Tyskland fikk de bot av politiet fordi de stod langs motorveien og haiket. De passerte Svinesund, til fots! sommeren 1982.

Mens Bridges fortsatt eksisterte hadde Magne merket seg Morten Harkets evner på vokal. Og Morten kjente til Bridges musikk, etter å ha sett dem opptre på gymnaset han gikk på i Asker (i forbindelse med en konsert til støtte for ofrene etter krigen i Afghanistan). I tillegg til opptredenen de gjorde på NM i rock, der Morten som nevnt var tilstede i salen. Han kunne godt tenkt seg å synge Pål og Magnes sanger. Morten ble godt kjent med Magne, da de en kveld gikk sammen hjem til Asker fra Oslo sentrum, etter en kveld på Chateau Neuf. Underveis fant de ut at de hadde mye til felles, både musikalsk og livsfilosofisk. Morten prøvesang også for Bridges, nede i kjelleren til Magne. Og både Magne og Pål syntes han var en sanger av dimensjoner.

Så i forkant av London turen kontaktet Magne Morten for å høre om han var interessert i bli vokalist i bandet deres, og bli med over til London. Og Morten var smigret, men vegret seg fordi han var fornøyd med å være vokalist i Souldier Blue (på den tiden), samtidig som han følte at han kjente Magne og Pål for dårlig til å bli med dem til London.

Tilbake i Norge var de to fast bestemt på å overtale Morten til å bli med i bandet, og så dra tilbake til London. Første gang de tok kontakt var Morten fortsatt litt avvisende, da han var skeptisk til å dra til London på kort varsel. Han følte også at han heller burde finner ut hva han ville med livet, i forhold til utdannelse og jobb. Han var tross alt blitt en voksen kar på 23 år. Dessuten hadde han allerede lovt kompisen Arild Fetveit å bli med på øyhopping på de greske øyer. Noe som lokket mer enn London.

Pål ønsket da å dra tilbake London uten Morten, mens Magne mente de burde ha is i mage, og vente på at Morten ombestemte seg.

Og etter å ha tenkt seg om ble Morten mer positiv til tanken om å følge Magne og Pål til London. På Mortens fødselsdag 14. september 1982 troppet Magne og Pål opp hjemme hos ham i sine beste klær. Både for å gratulere ham med dagen, og for å fortelle ham at han var den nye sangeren i bandet deres.

Morten sa ja på den betingelse at de tre skulle bruke tid på å skrive låter og spille inn demoer før de dro over Nordsjøen igjen. Pål ønsket å dra med en gang, men etter en diskusjon bøyde han seg for Mortens ønske.

Foreldrene til Pål hadde en sommerhytte i Nærsnes i Røyken kommune, ikke langt fra Drammen. Og den ble base for de tre der de rigget til et provisorisk studio. Her de øvde på nye og gamle låter.

For å spe på matbudsjettet gikk de på plommeslang i nabolaget. Morten som hadde et kristent livssyn ville ikke være med på det. Men da plommene var i hus, laget han plommesyltetøy ut av dem. Andre dager var det hjemmelaget brød med salt og pepper som pålegg som stod på menyen. Utover høsten ble det kaldt å bo i hytta, da den ikke var skikkelig isolert. De klarte å holde ut i kulden helt til jul, før de valgte å avslutte arbeidet i hytta. Morten og Magne hadde fram til det vekslet mellom å være i hytta, og tjene penger til den kommende London turen. Morten som hjelpepleier på Dikemark sykehus, og Magne som lærervikar på Heggedal skole. Mens Pål var i hytta, der han konsentrerte seg om musikken.

Mens de bodde i hytta kom de opp med navnet a-ha. Det var Morten som fikk ideen etter å ha kikket i Påls notebok, der ordet var tenkt som tittelen på en låt. Morten : "Det er et flott navn. Det er hva vi burde kalle oss." Pål : "På denne tiden visste jeg ikke at Morten rotet i notatbøkene mine."

Etter å ha vurdert navnet et par uker, og sjekket opp ordet i ulike ordbøker. Fant de ut at det var et internasjonalt ord, som betydde bekreftelse/anerkjennelse. At det hadde en positiv klang, og var uvanlig, så de på som en fordel.

Etter at nyttårsfeiringen var unnagjort møttes de for å gjøre ferdig miksingen på demoen de hadde tenkt å presentere for plateselskapene i London. Det tok dem to dager og to netter hvor de ikke tok seg tid til å sove. Da de var ferdig hadde de 8 låter på kassetten.

Demoen ble skapt med billige instrumenter som Jupiter synth, en gitarsynth, og trommemaskinen Dr. Rhythm. Sistnevnte ble brukt da det var billigere å bruke den, enn å hyre en skikkelig trommeslager. Opptakene ble gjort på en 4 spors Teac opptaksmaskin som Morten eide.

Blant låtene de spilte inn var "Nå blåser det på jorden" (eller "nå blåser vi i jorden" som den senere ble omtalt som), "The Sphinx" (senere "Train Of Thought"), og "Living a boy`s adventure tail". Den norskspråklige låta ble skrevet i en tid der de ikke var sikker på om de skulle henvende seg til et norsk publikum eller et internasjonalt et. Kjøtt var et norsk band de likte, og de sang på norsk, så da ønsket a-ha også å gjøre det. Helt til de endret mening like etterpå.

Musikken de skapte var en helt annen enn den Pål og Magne hadde laget mens de var i Bridges. Den var mye mer catchy og popvennlig.

Morten

Inspirert av arbeidet med låtene var også Morten blitt overbevist om at bandet hadde en framtid, også utenfor Norges grenser. 2. januar 1983 tok Morten og Pål båten over til England, etter å ha kjøpt billetter av Stjernereisers pakketur. Magne dro til London en uke etter de andre, da han ville tilbringe mer tid sammen med kjæresten Heidi. I kofferten hadde de norske underskjorter, og de 8 låtene som de ønsket å presentere. En av dem var "Lesson One". Låta som tre år senere skulle bli kjent for en hel popverden som "Take on Me". En tidlig utgave av låta het "The Juicyfruit song". Den ble unnfanget mens de jobbet med Bridges` plata "Poem". Pål hadde kommet opp med melodien, mens Magne hadde ideen til synthriffet.

Tidlig versjon av "Take on Me" ("Lesson One") :

Senere hadde Morten og Pål ideen til refrenget, der Morten vandrer oppover lydskalaen, som for å demonstrere hva han var istand til å få til med stemmen sin. Tittelen "Take on me" ble av noen omtalt som en språklig nykonstruksjon, mens andre mente den var et eksempel på norwEnglish.

Den første tiden i London bodde de tre på et hotell i Queensway distriktet, noe som ikke var direkte billig. Deretter bodde de i et leilighetshotell i Dalgarno Gardens. Stedet viste seg å være et gledeskvarter, med hyppige besøk av både horer og konstabler.

Noe det første Morten gjorde da han kom til London, var å brenne alle klærne til Pål! da han ikke syntes de var en popstjerne verdig. Ifølge Morten ble Pål forvandlet fra en trikkekonduktør til å se ut som en popstjerne. Etter hvert begynte Pål også å bruke Mortens mascara, brunkrem og hårgele.

I motsetning til Pål var Morten svært klesbevisst, med klare ideer om hvordan de burde se ut. I London fant han seg godt tilrette, og ble raskt et moteikon som ble lagt merke til på gata, lenge før han ble popstjerne på ordentlig. Tilfeldige forbipasserende tok bilder av ham på gata, og han ble kamerat med popstjernen Steve Strange fra Visage, som også drev nattklubbene Blitz og Camden Palace. Stedene der new romantic bevegelsen ble født.

I en periode brukte Morten (og Pål) en merkelig "gråaktig guffe" i håret, som gjorde at luggen og tinningen så gråhvit ut, mens resten av håret var sort. Morten skjønte nok at dette ikke var veien å gå, og noen mote skapte han ikke med håret. Større lykke hadde han da han fikk ideen om å bruke barberblad på noen Jeans som var iferd med å gå opp i liminga.

Opprevne og hullete dongeri var en av de store motene verden over på 80-tallet. Og norske a-ha var de som hadde ideen, som Madonna og andre tok etter. a-ha hadde også ideen om å ta meterlange lærtråder og surre dem rundt håndleddene, for å skape et macho inntrykk. Også dette ble en stor hit blant ungdom verden over på 80-tallet. Lauren Savoy var ikke like fornøyd med at Pål brukte foundation på kinnene, og det tok flere år før han sluttet med det.

Senere da de ble verdenskjente, fikk a-ha sponset Bik Bok og Poco Loco klær av Ola Mæhle.

a-ha i 1983, da noen journalister var over for å se hvordan det gikk med det norske pophåpet.

Morten hadde da en "gråaktig guffe" i håret som man ikke kunne unngå å legge merke til.

Tiden i London ble igjen tøff for nordmennene. De gikk til innkjøp av "Virgin yearbook of rock" og "Melody maker`s yearbook", som inneholdt telefonnumrene til de store plateselskapene. Så begynte de å ringe rundt, uten å få napp noe sted. Decca records var interessert, men ikke så interessert at de ville gi dem kontrakt. Morten og co. kunne trøste seg med at også The Beatles i sin tid hadde blitt avvist av Decca..

For å slå ihjel tid uten å bruke for mye penger, dro de på filmklubb og så gamle filmklassikere. De viste dem om natta, med to filmer etter hverandre for ett pund. Da kunne de gjerne komme hjem halv seks om morgenen, blanke i øynene.

Litt spenning i hverdagen fikk de da to italienske jenter en kveld endte opp i leiligheten deres i Dalgarno Gardens, og nektet å dra hjem. Magne som var god og full denne kvelden gikk ut på gaten for å skaffe jentene en taxi. For å nå en taxi han så, sprintet han det forteste han kunne. At en bil etter hvert kom i veien hindret ikke Magne. Han bare hoppet opp på taket på bilen, slik at han kunne springe videre på den andre siden. Problemet var at der stod det en politimann, som Magne landet oppå. Belønningen ble en natt i arresten. Resten av natta brukte Morten og Pål på å lete etter Magne, da de ikke visste hva som hadde skjedd med ham.

Neste dag måtte Magne ha hjelp fra Pål for å komme seg ut av fengselet, mens Morten samme dag skrev kontakt med distribusjonsselskapet Lionheart. Noe som betydde at a-ha takket nei til andre forespørsler de hadde på hånden.

Samarbeidet med Lionheart førte ikke noe sted, da de verken hadde penger eller tid til å følge opp a-ha. Så de valgte å fortsette uten dem. Innad i bandet begynte også gnisningene å komme. Det toppet seg en dag da Magne dyttet Morten bakover slik at hodet hans knuste et vindu. Morten valgte da å flytte ut noen dager, og istedet bo hos Steve Strange.

a-ha var også iferd med å gå tom for penger (igjen). I leiligheten de hadde leid opplevde de stadig vekk at strømmen gikk, da de ikke hadde betalt i tide. Og om de hadde strøm, hadde de ofte ikke råd til lyspærer, slik at de måtte flytte rundt den ene som virket fra rom til rom. Etter hvor de var. Også mat kunne det til tider være dårlig stelt med. For å spare penger bakte Morten brød, noe han ifølge de andre var svært flink til.

Noen ordensmennesker var verken Pål, Magne eller Morten (fra boken "Så blåser det på jorden").

I mars 1983 fant de ut at det var best å dra tilbake til Norge for å tjene opp mer penger. Desillusjonert og lei av tilværelsen i London. Dvs. Pål ble igjen i London, mens Magne og Morten tok seg arbeid på Dikemark sykehus. I april var Magne og Morten tilbake i London, og alle tre flyttet inn i en leilighet i Queensway. De bestemte seg da for å finne et studio de de kunne lage nye og bedre demoer. Gjennom noen musikkaviser kom de i kontakt med John Ratcliffs Rendezvous studio i Sydenham, der de leide studiotid i april 1983. Mest fordi det hadde et space invader spill som Magne likte å spille på. Helt siden ungdomsårene hadde Magne vært tullete etter slike spill, og han klarte som regel å ta rekorden før han ga seg på en maskin.

John Ratcliff hadde selv vært en lovende musiker, på 70-tallet. Med eget band som skulle lanseres av EMI. Men så hadde Duran Duran dukket opp, og Ratcliffs band ble skjøvet til side. Ratcliff fikk da 10.000 pund i kompensasjon fra EMI, som han brukte til å bygge opp Rendezvous studio i Sydenham.

 På og Magne i John Ratcliffs Rendezvous studio (fra boken "Så blåser det på jorden").

Etter 5 dagers intens arbeid i studioet hadde a-ha bare klart å gjøre ferdig tre låter, "Dot the I", "The Love Goodbye" og "Nothing To It". Studioeier John Ratcliff kunne ikke forstå at de ikke klarte å gjøre ferdig flere låter på den tiden de hadde til rådighet. Men da han hørte resultatet ble han mer positiv. Han fortalte guttene at de ha kunne ha en framtid som popstjerner med slikt materiale. Og han lovte å spille låtene til viktige folk i musikkbransjen som han kjente. Paradoksalt ble ikke de tre låtene å finne på debutalbumet, og har heller aldri senere blitt gitt ut.

John Ratcliff. En mann som åpnet dører for a-ha.

Desillusjonert av alle nedturene de hadde opplevd fram til da skrev de gladelig under på en kontrakt med Ratcliff. Ratcliff på sin side introduserte a-ha for sin venn Terry Slater, som på den tiden var manager for Kajagoogoo, et annet catchy popband. Slater var også en av toppsjefene i EMI, og det var han Ratcliff hadde som kontaktperson i selskapet på den tiden han selv prøvde seg som popstjerne. Man ble enig om at a-ha skulle møte Slater i ærverdige Abbey road studio, der The Beatles hadde spilt inn sine plater.

Slater var selv gammel musiker, som på 60-tallet hadde spilt med navn som Little Richard, Everly Brothers, Fats Domino og Chuck Berry, og opptrådt på Star Club i Hamburg, på den tiden Beatles var der. På 70-tallet hadde han hatt ansvaret for navn som The Sex Pistols, Kate Bush og Blondie.

Terry Slater så potensialet i a-ha. Han ble også deres manager i mange år.

Slater kunne fortelle at han var blitt nysgjerrig på a-ha etter å ha hørt de tre låtene, og lurte på om de ikke kunne spille inn noen flere mens han var over i U.S.A. en uke. Med 2000 kroner fra Ratcliff, og skryt fra Slater, ble Morten, Magne og Pål inspirert til å gjøre nye opptak av "Take on me", "Living a boy`s adventure tail" og "Train of thought". Ratcliff betalte også en leilighet for bandet fra egen lomme, i Dartmouth road 221, Sydenham. I nærheten av studioet.

Studioet lå 200 meter unna leiligheten til a-ha gutta. Men Magne og co. klarte å kutte turen til 75 meter.. Dette klarte de ved å gå ut av et vindu på baksiden av leiligheten, og hoppe fra tak til tak til de kom til et vindu på baksiden av studioet. Snarveien fungerte bra helt til Magne en dag tråkket gjennom taket på en lagerbygning. Heldigvis landet han på noen kartonger som var stablet helt opp til taket. Ellers ville han falt rett ned 5 meter, og skadet seg stygt. I ettertid ble John Ratcliff presentert for et erstatningskrav for det ødelagte taket av eieren av lagerbygningen.

Med pengene de fikk fra Ratcliff kunne Morten, Magne og Pål fylle badet med kremtuber, sminkeskrin, hårspraykanner, bokser med gele, pensler, koster, kammer og bomullsdotter... Alt det som er "obligatorisk" når man skal bli popstjerne.

Morten, Magne og Pål i leiligheten de disponerte i Sydenham, London.

Da Slater kom tilbake fra U.S.A. og fikk høre de nye låtene ble han svært entusiastisk. Slater og Ratcliff dannet da selskapet T.J. (Terry & John) Management slik at de bedre kunne følge opp a-ha. Inntektene a-ha genererte skulle deles i 4 deler, der Morten, Magne og Pål fikk 25% hver, mens Slater og Ratcliff fikk 25% på deling.

Endelig hadde a-ha funnet folk som kunne gjøre en god jobb for dem. Slater kjente toppsjefene i de store selskapene. Og de bekjentskapene brukte han for det de var verd, for å skape interesse for a-ha.

Også Slater var godt fornøyd med avtalen. Han så store muligheter i a-ha, og sammenlignet dem med The Beatles. Terry Slater : "I work a hundred percent with a-ha, and only a-ha. They`re the only ones I want to manage. Now and forever. I`m going to make a-ha into the biggest group in the world. a-ha have the talent, looks, style and magic, and yet they could be the boys next door. They`re special, but ordinary at the same time. They have some of the same personality that The Beatles had."

Etter at a-ha og T.J. Management hadde gått flere runder med de store selskapene, endte de opp hos Warner brothers. En Andrew Wickham fra Warner var veldig ivrig på å skrive kontrakt med a-ha. Andrew Wickham : "Terry, you gotta give me these guys. You can have a million now!"

Andrew Wickham og Terry Slater, under et besøk i Norge i august 1985.

Slater : "a-ha har noe særegent som appelerer til tenåringer. Det er noe friskt og eksotisk ved dem."

I realiteten var Warner de eneste som var interessert i bandet. Slater fikk sine venner i andre plateselskaper til å ringe til Warner, for å høre om de hadde skrevet kontrakt med a-ha. Bare for å gi inntrykk av at det var mange som var interessert. Dette fikk Warner til å høyne tilbudet sitt fra 25.000 pund opp til 125.000 pund.

Nyheten om at a-ha hadde skrevet kontrakt med det multinasjonale plateselskapet Warner nådde også pressen i Norge. Og bilder av Morten og co. begynte å dukke opp hyppig i VG og andre aviser.

Slater og Wickham ønsket seg Alan Tarney (Leo Sayer, Cliff Richard) som produsent for plata a-ha skulle igang med å spille inn. Tarney var en gammel venn av Slater, med klare ideer om hvordan en plate skulle høres ut. Tarney hadde også fortid som bassist i The Shadows, i tillegg til at han var låtskriver med hits som "We don`t talk anymore" og "My pretty one" (Cliff Richard) på samvittigheten. Men Tarney var ikke så lysten på å jobbe med a-ha, da han foretrakk soloartister. Han hadde nettopp gjort et nerveslitende produsentoppdrag for bandet The Lotus Eaters. Også Duran Duran produsent Colin Thurston var på et tidspunkt aktuell.

Warner ønsket da å bruke Tony Mansfield istedet, noe også a-ha syntes virket spennende.

Mansfield var en produsent med forkjærlighet for rytmen i en låt mer enn melodien. Han hadde tidligere jobbet med artister som Naked Eyes, B-52`s, Captain Sensible, og sitt eget band kalt New musik. I 1984 hadde han nettopp avsluttet samarbeidet med nevnte Sensible, der han bla. hadde produsert nr.1 låta "Happy talk". Mansfield hadde også vært med og skrevet hiten "Glad it`s all over". Mansfield fikk 350.000 kroner + andel av platesalget for jobben som produsent på plata til a-ha. I tillegg kostet det 10.000 kroner i timen å leie Eel Pie studios ved Themsen i London.

Produsent Tony Mansfield.

Et annen årsak til at Mansfield ble valgt var at han behersket fairlight synthesizeren til fulle. En maskin produsent Trevor Horn på den tiden hadde stor suksess med på sine produksjoner for Frankie goes to Hollywood, ABC m.m. Synthen var kompleks, og vanskelig å lære. Men Magne og Pål fikk på kort tid ganske god kontroll over "instrumentet". Særlig Magne hadde talent for å spille på den, da han tok utfordringen på samme måte lekende måte som han pleide å gjøre det når han fikk et nytt dataspill mellom hendene.

Mansfield var en elektrofrik som likte elektriske duppedipper. Og Magne og Pål lot seg rive med av hans entusiasme. Det var som å slippe småunger løs i en godtebutikk.. I utgangspunktet var Warner og Wickham fornøyd med demoene a-ha hadde laget. Og ønsket derfor bare at Mansfield skulle polere låtene i et bedre studio, og gi dem et litt fyldigere lydbilde. Men etter at Mansfield hadde fått leke seg framstod låtene som veldig "synthete". Mansfield var for opptatt av å putte elektroniske lyder oppå a-has demoer, istedet for å forsøke å polere lyden. Dessuten havnet Mortens vokal for langt bak i lydbildet, da Mansfield valgte å kjøre stemmen hans gjennom fairlighten.

"Dream myself alive" hadde i utgangspunktet vært en spenstig luftrocker, men endte opp som en flat synthpop låt.

"The Blue Sky" var skrevet av Pål som en slags hyllest til restauranten The Blue sky i Westbuorne Grove, London. Et sted han tilbrakte mange dager på den tiden han ikke hadde penger til annet enn grønnsakssuppe til middag. I utgangspunktet inneholdt låta tekstlinjen "I`m dying for a cigarette in the coffee-lounge". Men Mansfield mislikte den delen av teksten så sterkt at Pål måtte endre den..

En dag kom Terry Slater på besøk for å se hvordan det gikk med innspillingen som kostet så mange penger. Han fant da Mansfield liggende på gulvet foran en skjerm, mens han slo på en blikkboks med en trommestikk. Morten, Magne og Pål var ikke å se noe sted. Mansfield kunne fortelle at a-ha gutta muligens var oppe på taket. Etter litt leting fant Slater Pål sammen med sin Lauren, Magne ved et biljardbord, mens Morten stod og kastet stein ut i Themsen. Slater ville vite hvorfor gutta ikke var i studioet som de hadde betalt så mye for bruke. Han fikk til svar at de ventet på at Mansfield skulle gjøre seg ferdig med samplingene han holdt på med. Og for Slater som var vant til både produsent og band var i studio når noe skulle spilles inn, ble dette nesten for mye.

Tony Mansfield og a-ha i Eel Pie studio i 1984 (fra boken "Så blåser det på jorden")

Det meste av albumet "Hunting high and low" ble spilt inn i løpet av 8 uker, i mai og juni 1984

Innspillingen gikk generelt ikke så bra som det a-ha og Warner hadde håpet. Og Andrew Wickham vendte tommelen ned da han hørte 4 låter som han ble presentert for. Blant andre "Dream myself alive". De friske låtene han først hadde hørt var ike til å kjenne igjen, i all sin sterile pregløshet.

I et forsøk på å gjøre ting bedre, tilbrakte a-ha tid i Vibrasound studio i Sheffield, sammen med John Ratcliff. Bla. produserte de "Love is reason" pånytt. Senere dro de tilbake til Eel Pie studios, med Ratcliff som produsent. Her fikk man flyttet Mortens vokal fram i lydbildet igjen, og tatt bort noe av "disko fiksfakseriet" som Mansfield hadde likt så godt.

Tiden/pengene var iferd med å gå tom, så de måtte bare sette sluttstrek og gi ut albumet. Ratcliff hadde fått mye kjeft fra Warner pga. den første innspillingen, i tillegg til at han personlig hadde tapt mye penger på at innspillingen dro ut i tid. Han var derfor bister på alt og alle, a-ha gutta inkludert.

I ettertid har a-ha hatt et litt blandet forhold til debutplaten sin. Noen av låtene synes de ennå er fantastiske, mens andre har de et litt mer problematisk forhold til. Magne : "Det er en plate fra et band som vil alt. Med en gang." Han framhevet låter som "Living a boy`s adventure tail", "Sun always shines on TV" og "Hunting high and Low" som sine favoritter.

"Take on me" ble gitt ut som singel i Storbritannia, den 9. oktober 1984. B-siden bestod av "And you tell me" som også ble å finne på debutalbumet. Den første versjonen av "Take on me" skilte seg ut fra den vi alle kjenner, med et tynnere og mer syntetisk komp. Midtveis i låta var det et lagt inn et parti hvor det hørtes ut som om man hadde samplet lydene fra en gammel radio. 1. utgaven av "Take on me" solgte kun i 300!! eksemplarer i Storbritannia, med en 137. plass på listene. I Norge derimot gikk det bedre, med en 3. plass i november 1984. 12" versjonen av singelen bestod av den ikke utgitte "Stop! And Make Your Mind Up" :

Den første utgavene av "Take on me" singelen.

I Norge fikk a-ha stor oppmerksomhet på denne tiden, da det ikke var så vanlig at norske band prøvde å slå gjennom i det store utland. De framførte denne første versjonen av "Take on me" på NRKs TV program Lørdagssirkus, 20. oktober 1984. Noe som nok hjalp på salget. Samme dag hadde  Aftenposten et større oppslag om a-ha, der de fortalte leserne om det lovende bandet. I TV programmet ble den "etablerte" popstjernen Paul Young spurt om hva han syntes om a-ha, og "selvfølgelig" skrøt Paul av Morten og co. Senere kom Paul og a-ha til å ferdes endel sammen, når de var ute og turnerte eller gjorde TV intervjuer. Mens de var på besøk i Lørdagssirkus hos Rita Westvik, framførte a-ha ytterligere 3 låter, som ikke ble vist på TV.

På midten av 80-tallet traff a-ha Paul Young mange ganger. Slik som her, i CBS` studio.

Opptredenen i Norge ble fulgt opp med en 18 dagers promotion turne i Storbritannia. Det første TV intervjuet med a-ha der borte, ble gjort på "Sky-fi Musicshow".

Warner brothers i U.S.A. anført av Jeff Ayeroff, ønsket ikke at det lovende bandet de hadde hørt så mye bra om skulle ende opp på denne måten. Så det ble bestemt at "Take on me" skulle spilles inn pånytt, denne gang med Alan Tarney som produsent.

Det var Andrew Wickman som sørget for at Tarney ble brakt på banen, til tross for at han noen måneder tidligere hadde sagt nei til å jobbe med a-ha. Og Tarney var ikke mer positiv denne gangen heller. Tarney : "Er ikke låta allerede innspilt?" Men etter å ha hørt a-has opprinnelige demo, og Mansfields versjon av låta, ombestemte han seg. Tarney : "Demoen er jo mer fengende enn mastertapen. Jeg tror vi kan gjøre noe Andy!"

Alan Tarney ble en viktig mann for a-ha. De fleste platene

bandet ga ut på 80-tallet var produsert av ham.

Tarney ga "Take on Me" et litt mer klassisk poppreg. Midtveis i den nye versjonen la han og a-ha inn et parti som kunne minne om den klassiske komposisjonen "Humlens flukt" med Rimsky Korsakov. Tarney måtte reise bort noen dager, mens Pål og co. prøvde å få åpningspartiet til låta slik de ville ha den. Da Tarney kom tilbake trodde a-ha at det var nå arbeidet med den nye versjonen for alvor skulle starte. Men Tarney var godt fornøyd med det de hadde gjort, og så ikke noen grunn til å gjøre større endringer. Tarney : "Fine, that`s just how it should be". Magne : "Then we`ll do it for real?" Tarney : "No, No. It`s already done!"

Tonen mellom Tarney og a-ha var mye mer harmonisk og respektfull enn det som tidligere hadde vært tilfelle. Tarney holdt seg mer i bakgrunnen og lot Pål og co. holde på med det de hadde tro på. Bare nå og da kom han med råd, når han følte at de trengte det.

Warner syntes 9 låter var litt lite å fylle en hel LP med, så det ble bestemt at Tarney og a-ha skulle spille inn en låt til. Og det ble låta med den suverent beste produksjonen på plata, nemlig "The sun always shines on T.V." .

Pål skrev låta en dag han satt på et hotellrom i New York. Pål Waaktaar : "Jeg fikk ideen til låta en dag jeg satt på hotellrommet mitt i New York og så på TV. Det kryr nemlig av konkurranser på skjermen der borte. Og vanlige mennesker blir dratt fram på scenen, og fullstendig latterliggjort. Samtidig blir alt som skjer på TV beskrevet som de reneste solskinnshistorier. 

Det meste av produksjonen på "The sun always shines on T.V." ble gjort av Pål Waaktaar selv, som briljerte i studio. Tarney ble så imponert over arbeidet han gjorde at han tok med seg Pål på en annen plateproduksjon han holdt på med.

Både "Take on me" og "The sun always shines on T.V." ble spilt inn i R.G. recording studios.

Morten Harket sammen med manager Terry Slater, og Warner sjef Jeff Ayeroff (i midten).

Warner var fornøyd med den nye versjonen av "Take on me". Det ble også laget en musikkvideo, der det ser ut som om bandet står og opptrer live. Man hadde også tenkt å ha med noen jenter som skulle forestille ivrige fans. Men de ble for lettkledde, og videoen ble for vågal. Så jentene ble fjernet fra videoen. Noen av disse jentene var profesjonelle strippere, og skulle like etterpå spille i en pornofilm. For gøy begynte de å kle seg nakne mens Morten, Magne og Pål skulle spise lunsj i bussen de hadde. Det ble tatt bilder av de nakne jentene der de holdt rundt guttene. Heldigvis for dem har ikke bildene senere kommet allmennheten for øye. Magne fant ut at det var best å komme seg bort derfra, da han syntes situasjonen ble ubehagelig.

Den første videoen til "Take on me". Med Morten i hullete singlet og dongeri, slik vi ble vant til å se ham.

Yaeroff inviterte a-ha over til Los Angeles, der hovedkvarteret til Warner lå. Og mens de var her gjorde han en liten test for å sjekke hvilken virkning a-ha hadde på jentene. Så han lot Morten og co. gå rundt i korridorene i hovedkvarteret, for å sjekke reaksjonen hos de kvinnelige ansatte. Og effekten ble som Yaeroff  håpet, damene var ville.

Den nye singelen med "Take on Me" ble gitt ut 5. april 1985, da med en 151.plass i Storbritannia som resultat. Mye av årsaken til at den igjen floppet i Storbritannia var at Warner England ikke gjorde noe for å promotere singelen. De følte seg overkjørt av hovedkontoret i U.S.A. som trakk i trådene når det gjaldt a-ha. Og foretrakk å jobbe med sine egne artister.

6. april 1985 opptrådte a-ha hos den kjente TV verten Mike Read på hans BBC show "Saturday Superstore". Uten at det hjalp på interessen for a-ha.

Det virket som om TV produsenten på "Saturday Superstore"

hadde prøvd å kopiere videoen til "Inbetween days" med The Cure

Nedturen ble gedigen for a-ha. De begynte så smått å snakke om å oppløse bandet, og heller gjøre noe annet. De kunne ved selvsyn se at også andre led pga. den manglende suksessen. Produsent Mansfield hadde kjent presset fra Warner på kroppen, slik at han nesten fikk et sammenbrudd. Ratcliff som hadde risikert alt for dem ble skilt fra kona, og fikk også problemer med høyt blodtrykk. Han begynte også å drikke tett, og ble pilleavhengig.

For å få tankene over på noe annet dro Pål over til Boston i U.S.A. for å besøke sin amerikanske kjæreste Lauren Savoy som han hadde møtt på utestedet Hippodrome i London vinteren 1983/84. Lauren var en jødisk jente fra Boston som hadde flyttet til London for å studere kunsthistorie. Hun hadde kun vært i London i to dager da hun møtte Pål.

Hippodrome hadde vært det eneste stedet Lauren visste om, og det eneste stedet Magne, Morten og Pål kom inn gratis. Ifølge Pål var Lauren den streiteste jenta der, og han hadde falt for henne tvert han så henne. Sin første date hadde de to på The Texas Lone star i Queensway. Husbandet spilte så høyt, og Lauren pratet så fort, at Pål ikke fikk med seg så mye av det Lauren sa. Men likefullt ble det treff.

Et forelsket par : Pål Waaktaar og Lauren Savoy.

Ifølge ham selv skrev Pål 500 brev til henne i løpet av 3 dager i 1984, i tillegg til at telefonregningen var på hele 33.000 kroner. En enorm sum. I ettertid har Pål gitt Lauren æren for at flere av låtene på "Hunting High and Low" har et romantisk lydbilde og tekst. Som et uttrykk for at Pål var forelsket for første gang i sitt liv.

Pål endret mening om å oppløse a-ha, da han fikk en entusiastisk telefon fra Warner, der de fortalte at a-ha fortsatt var topprioritert. Og at man ville betale for en ny og bedre musikkvideo. Warner : "We're going to have a new video made of 'Take on Me' and it's going to be fantastic!"

Til å produsere den nye videoen hadde de fått tak i et av de store navnene, nemlig iren Steve Barron. Som på dette tidspunktet kunne se tilbake på noen av de mest populære videoene fra 80-tallet. Bla. "Billie Jean" : Michael Jackson, "Don`t you want me" : The Human League, "Do you really want to hurt me : Culture Club, "Money for nothing" : Dire Straits, og "Burning up" : Madonna. Likefullt er videoen til "Take on me" den han gjerne blir husket for.

Til tross for en strålende karriere innen film- og musikkvideo produksjon, er det fortsatt

"Take on me" videoen Steve Barron huskes best for. Her er han (i midten) med a-ha.

Med seg hadde Barron filmprodusenten og animatøren Michael Patterson. Sammen laget de en "state of the art" video, med animerte effekter, som ennå idag regnes som en av de beste musikkvideoene som er laget. Ideen om å kombinere tegneserier med vanlig film, var det Warner sjef Jeff Ayeroff som hadde. Bakgrunnen for ideen var at Ayeroff syntes de tre guttene i a-ha så ut som tegneseriefigurer første gang han så et bilde av dem, på Warner kontoret i London. Ayeroff : "Who are these guys? You can`t look like this! They are cartoon figures." Det var også Ayeroff som koblet Patterson sammen med Steve Barron. Yaeroff hadde kommet over en kortfilm Patterson hadde laget litt tidligere, og kjøpt rettighetene til den. Patterson og hans team laget hele 3000 tegninger til "Take on me" videoen.

Etter å ha brukt 1.3 millioner kroner (i 1985) var videoen ferdig.

Dette er Michael Pattersons første (tegnede) utkast til det som skulle

utvikle seg til å bli gjennomgangstemaet i "Take on me" videoen.

Videoen var lagt opp som en kjærlighetshistorie mellom Morten og skuespilleren Bunty Bailey, der Morten får jenta etter først å ha blitt jaget av noen sinte motorsyklister. Bunty Bailey var fram til dette mest kjent som danser i popbandet Hot Gossip. Hun hadde også vært aktuell til hovedrollen i filmen "Flashdance". På samme tid ble hun og Morten kjærester i virkeligheten, selv om forholdet snart tok slutt. Bunty Bailey er idag gift, bor i London, og jobber som danseinstruktør. Hun har også deltatt i videoene til "To be a lover" : Billy Idol, og "Wild Boys" : Duran Duran.

Scenen med Bunty sittende på en kaffe, der tegnserien hun har foran seg plutselig blir levende, var filmet på Kim's Cafe i Wandsworth, London.

Fra videoen til "Take on Me".

Videoen til "Take on Me" ble vist på NRK TV i midten av august 1985. Etterpå uttrykte Pål Waaktaar irritasjon over at NRK kuttet videoen før den var ferdig, og sammenlignet det med å kutte Detektimen før tiden. Pål Waaktaar : "Meningsløst! Videoen vår har en historie som NRK ødela." Pål var så irritert på behandlingen både de og videoen hadde fått hos NRK, at han lovte at a-ha aldri skulle stille opp der mer. Nå ble det heldigvis ikke noe av den trusselen.

Warner hadde lang erfaring med å promotere nye artister. Og det var ikke bare en kostbar video de brukte som virkemiddel for å bringe a-ha ut til massene. Reklame for bandet i de største avisene og bladene (bla. Billboard), T-skjorter med bilde av bandet, postere, og buttons, bidro også til å skape interesse for bandet. Så mens Morten, Pål og Magne tok seg en velfortjent pause i Norge i august 1985, jobbet Slater og Warner målbevisst med å løfte "Take on Me" til toppen av listene.

a-ha buttons anyone?

30. august 1985 startet a-ha på en lengre promoteringsturne, med start i Los Angeles, U.S.A. Media der borte hadde begynt å få øynene opp for popbandet fra Arktis. Første stopp var hos Radio KROQ i Los Angeles. En stasjon som alltid var på utkikk etter nye band å spille i sine program. Og som var den første amerikanske radiostasjonen til å spille "Take on Me" jevnlig. a-ha ankom stasjonen i en svart limousin som hadde TV og egen bar. Noe som må ha stått i sterk kontrast til livet de hadde levd fram til da. Utenfor stasjonen stod hylende fans og ropte navnene deres, som om det var en prøvesmak på den nye hverdagen.

De første dagene i Los Angeles tok de det litt rolig, med bading i bassenget på Hotel Sheraton Universal. Samt at de hygget seg med eksotiske drammer i baren. De tre begynte å få sansen for det gode liv.

Etter å ha besøkt KROQ og Radio KIIS, stod CBS for tur. Her måtte de vente i gangen før de slapp til i studio, da også Paul Young skulle intervjues denne dagen. Andre dager traff de kjente artister som Dionne Warwick, Elton John og King, som var ute i samme ærend som a-ha.

Elton John og Dionne Warwick måtte bare nikke anerkjennende til det a-ha fikk til på 80-tallet.

Etter CBS fulgte opptredener i TV programmene Soul Train, American bandstand og Solid Gold. På Solid Gold framførte a-ha "Take on Me" med Gina Schock fra jentebandet The Go-Go`s på trommer. Etter opptredenen i Soul train dro Morten og co. på Paul Young konsert. Her ble det lettere kaotisk, da publikum skjønte at også a-ha var tilstede på konserten.

Los Angeles og New York ble valgt ut som strategisk viktig byer å vise seg fram for TV- og radiostasjonene.

a-ha i CBS studio, der de måtte svare "på de samme spørsmålene" igjen.

Som om de hadde kjærester, og om de var gift.

Etter en liten pause der Morten dro hjem til broren Gunvalds bryllup i Norge, Pål dro til kjæresten Lauren i Boston, og Magne traff sin Heidi, bar det tilbake til London. Byen som de fortsatt regnet som base, og der de like etter på skulle spille inn videoen til "The Sun always shines on T.V.".

"Take on Me" ble gitt ut på singel for 3. gang i England, 16. september 1985 . I U.S.A. ble den gitt ut allerede i juni. På samme tid begynte videoen til låta å rulle på de amerikanske musikkvideokanalene. Bla. på MTV. I USA ble den første gang vist på den lokale TV stasjonen V-66 i Boston.

U.S.A. var landet der ting først begynte å skje med singelen. Etter å ha gjort det bra på listene i de ulike amerikanske byene (bla. gikk de tidlig til topps i L.A.), gikk a-ha til topps på Billboard 9. oktober 1985. En merkedag i både deres egen, og norsk musikkhistorie. Morten, Pål og Magne var i London da nyheten om 1. plassen i U.S.A. ble kjent. 

Deres umiddelbare reaksjon var at "det jammen var på tide." Deretter sprang de "tulling rundt" i Londons gater. De hylte og skrek, stoppet fremmede på gaten for å gratulere, stoppet biler i trafikken, og hoppet over vannhydranter. Før de snublet ned trappene til Joe Allens restaurant i Covent Garden, London West end. Her bestilte de champagne for å feire 1.plassen. Sindige Pål knuste til og med et glass i ren glede. Også Bunty var tilstede for å feire sammen guttene i a-ha. Senere på kvelden begynte telefonene å kime fra Norge, der pressen ønsket kommentarer til det som hadde skjedd. Og Morten og co. svarte villig vekk på spørsmålene de fikk.

9. oktober 1985 er en merkedag i norsk musikkhistorie. Noe

både VG og NRK TV gjorde et stort nummer av dagen etter.

Alt slitet hadde endelig betalt seg. Verden lå nå for deres føtter. På samme tid begynte ting å skje også i Storbritannia. Bare at der stoppet "Take on me" på en 2. plass. I England fikk a-ha æren av å opptre på prestisjefylte "Top of the Pops" på BBC TV 5. november 1985, noe som nok hjalp på interessen for bandet, i deres "nye hjemland".

For Morten, Pål og Magne var det en stor opplevelse å få lov til å opptre på "Top of the Pops".

I Norge gikk den nye versjonen av "Take on me" til topps i november. Også i andre land som Tyskland (5 uker), Australia (2 uker), Sverige (4 uker), Sveits, Italia, Spania, Australia, Danmark, Canada, Østerrike, Sveits, Polen, Nederland og Belgia, gikk låta til topps. Til sammen toppet "Take on me" i hele 36 land, med 9 millioner solgte eksemplarer. Som en av de mest solgte singler noensinne i verden. Wikipedia har "Take on Me" på 36. plass over tidenes mest solgte singler, noe Morten og co. må være godt fornøyd med. Foran Beatles klassikere som "She loves you" og "Can`t buy me Love".

"Take on me" er en av de største hitene 80-tallet hadde å by på. På en større side dedisert til 80-tallet skulle folk liste opp de 10 låtene fra 80-tallet de likte best. Avstemningen gikk over flere år, og da man summerte alle topp 10 listene i en felles topp 10 liste, var "Take on me" nr.1. Foran andre store hits som "Tainted Love : Soft Cell, og "Billie Jean" : Michael Jackson.

Noen av de mange coverne som fulgte "Take on me" singelen rundt om i verden.

I 1985 opptrådte Madonna på det kjente TV programmet "Saturday Night Live", med en latininspirert coverversjon av "Take on Me".

I U.S.A. var det kun 1. singelen som klarte å markere seg. De andre singlene gjorde det på langt nær så bra. Europa ble derfor i fortsettelsen det viktigste markedet for a-ha. Sammen med Sør-Amerika.

Etter å ha gjort unna feiringen av 1. plassen i U.S.A. dro a-ha til Sydney i Australia, 11. oktober, for å promotere bandet og "Take on me". Flyturen til de andre siden av jorda tok hele 27 timer. For at de skulle få akklimatisert seg etter den lange flyturen, og vent seg til 11 timers tidsforskjell mellom England og Australia, ble de innvilget et par dagers pause av Terry Slater før de måtte gå igang med "arbeidet". På disse dagene rakk de å se det berømte operahuset, havnerestaurantene, og Sydney Harbour bridge.

Slater styrte a-has karriere med en stødig hånd. Og nøt stor respekt hos Warner for jobben han gjorde med bandet. Også Morten, Magne og Pål stolte på ham. Han kommuniserte godt med omgivelsene, og sørget for tonen var god når de var ute og reiste. John Ratcliff havnet mer i bakgrunnen idet a-has karriere tok av, etter et par uheldige manøvrer fra mannen som oppdaget a-ha. Han var likevel endel av teamet rundt bandet fram til slutten av 80-tallet.

Mens de var i Australia kunne Magne, Morten og Pål studere singellister verden over, og se "Take on Me" gjøre kraftige bykst oppover listene. Til deres store tilfredsstillelse. Magne hadde i mange år hatt en favorittstrofe : "We want the world, and we want it now", etter en Doors låt. Og akkurat på den tiden passet den bra, som et uttrykk for hva de var iferd med å oppnå.

a-ha og manager Terry Slater i Sydney, i oktober 1985.

21. oktober dro a-ha videre til Japan, for å delta på flere TV show. Under en av disse showene dro Morten en japansk jente opp på scenen, og holdt henne der til de hadde sunget ferdig "Take on Me".

I et intervju a-ha gjorde med VG - mens de var i Japan, klaget de over at de var blakke, og ikke hadde råd til mat eller gaver til vennene hjemme. Morten Harket : "Vi har nesten ikke råd til å kjøpe noen ting. Problemet er at vi ikke får pengene i lomma før i 1986.

I november 1985 ble a-ha intervjuet av Jon Skolmen på TV programmet "Heia Norge". Her framførte de "Per Spellmann", i tillegg til sine mer kjente hits. Samme måned ble "Hunting High and Low" gitt ut på CD, noe som ikke var så vanlig på den tiden.

Samme måned var de også på besøk i Stortinget, der de hilste på Lagtingpresident Sigurd Verdal. Verdal er fra Eiken i Vest-Agder, og ønsket å prate med Morten fordi han mente at slektsnavnet Harket stammet fra hans hjemtrakter. Sigurd Verdal : "Vi hadde en lang og hyggelig prat om slekt og røtter."

a-ha på besøk på Stortinget i november 1985.

Albumet "Hunting high and Low" ble lansert første gang 31. mars 1985. Men det var først på høsten samme år at den begynte å gjøre seg gjeldende på listene rundtom, etter at "Take on me" og "The Sun always shines on TV" hadde gått sin seiersgang. I Norge gikk albumet til topps i november 1985. Samme måned nådde den 2.plass i Storbritannia. Til topps gikk den også i land som New Zealand, Østerrike, Japan, og Sverige. Med årene har "Hunting high and low" solgt hele 10 millioner eksemplarer.

Selv om mange kritikere avfeide a-ha som lettvektere innen popmusikk, var det også mange som så at plata deres hadde åpenbare kvaliteter, som en sterk samling med popperler. Foruten de mest kjente låtene, ble også "Living a boy`s adventure tail" og "Here I stand and face the rain" framhevet av kritikere og fans. Mange mener at "Hunting high and low" er den beste plata a-ha har laget, og den blir gjerne trukket fram når man skal omtale 80-talls musikken.

Debutalbumet "Hunting high and Low".

I Norge ble også "Love is reason" gitt ut som singel, i mars 1985. uten at den nådde opp på VG-lista, til tross for at den solgte i 25000 eksemplarer.

Morten, Magne og Pål hadde et postervennlig utseende. Noe glossy magasiner som Topp, tyske Bravo, og engelske Smash Hits visste å utnytte til fulle. Morten Harket og a-ha havnet på veggene på tusener av jenterom, og noen gutterom. Tyske Bravo prøvde å skape en fight mellom de mer etablerte teen idolene i Duran Duran og a-ha. Noe som måtte tas som et kompliment. 

Tyske Bravo er det største musikkmagasinet i Europa. Og få har blitt

avbildet på forsiden flere ganger enn det a-ha ble på midten av 80-tallet.

De utenlandske avisene og musikkmagasinene var nysgjerrig på bandets norske opphav, ettersom Norge i utlendingers øyne er et eksotisk sted. Morten og co. måtte derfor gang på gang fortelle om hvordan det er å bo i Norge. I engelske Smash hits ble de bedt om å si noe på norsk. Og skøyeren Magne lot ikke sjansen gå fra seg : "Erm.. ok then. Dra en sau i balla.. "

En annen gang fikk Magne oppmerksomhet i samme blad, da han fortalte at han og de to andre i bandet en gang hoppet fra 2. etasje i barndomshjemmet til Magne, og ned i den myke snøen. Ifølge Magne ble han skadet da han traff noe som stod opp av snøen..

En som ikke var like glad for å bli avbildet i blader og på postere, var Pål Waaktaar. Han så ikke på seg selv som "postermateriale", og følte han ikke passet inn det bilder som ble skapt av a-ha. En periode var han redd for å bli kastet ut av bandet pga. det. Han syntes selv han hadde passet bedre i et indieband som aldri ga intervjuer, og som opptrådte på røykfylte nattklubber der ingen så noen som helst.

Warner sjef Jeff Ayeroff merket seg at Pål var en sjenert mann, som ikke hadde så lett for det i forhold til pressen. Så han ønsket å sende ham på kurs for å bli mer utadvendt, men det så ikke Pål noe poeng i. Sjenansen hadde han hatt siden barneskolen, da han var utilpass med å prate i forsamlinger. Så han så ikke noe poeng i å gjøre noe med det nå. I intervjusituasjoner har det derfor stort sett vært Morten og Magne som har tatt ordet, og kona Lauren når det har vært snakk om bandet Savoy.

Pål Waaktaar

Det var ikke bare når a-ha var ute og reiste at de fikk føle på kroppen hva det ville si å være popstjerne. De mest ivrige av fansen fant ut hvor foreldrene til Morten Harket bodde, og arrangerte bussturer dit, for å se huset han vokste opp i. Om de var heldige fikk de kanskje et glimt av Morten selv. De mest ivrige og hensynløse ringte på døren til foreldrene, eller enda verre, gikk rett inn, for å se huset fra innsiden. Moren og faren til Morten var av det vennlige slaget, og inviterte folk fra Japan og Tyskland inn på kaffe. Morten selv syntes det ble alt for mye av det gode, og hadde behov for å stenge ut denne delen av stjernetilværelsen. En periode hadde han en depressiv reaksjon pga. mediepresset han følte.

8. desember 1985 opptrådte a-ha på "The Royal Celebration Of Youth" Nyttårsgalla i  Harrogate, England. Her framførte de "The Sun Always Shines On TV". Etterpå fikk de gleden av å hilse på Dronningen av England. Showet ble sendt på britisk TV 1. januar 1986.

For å komme bort fra pressen, og for å slappe av, dro Pål og Magne på juleferie til Sahara ørkenen i desember 1985. Morten dro hjem til Norge istedet, for å feire julen sammen med familien.

I slutten av januar 1986 gikk 2. singelen "The sun always shines on T.V." til topps i Storbritannia. Som et bevis på at a-ha ikke bare var et blaff på listene. Her lå den som nr. 1 i to uker før den ble dyttet ned til 2. plass av Billy Ocean. Også i Irland, Sverige, Japan, Polen og Luxemburg gikk singelen til topps. I Norge ble det "bare" 2.plass, da Pet Shop boys` "West end girls" forhindret den ifra å toppe VG-lista. Mens i U.S.A. ble det 20. plass.

"The Sun always shines on T.V." ble også gitt ut som en "solrik" picture-disc.

I liket med "Take on Me" var det Steve Barron som hadde ansvaret for videoen til "The Sun always shines on T.V.". Opptakene ble gjort i den nedlagte katedralen St. Albany i London. Benkradene ble fylt med 650 utstillingsdukker, for å skape en visuell effekt. 50 mann var i sving for å få kulissene slik de ønsket. Videoen startet som en fortsettelse av "Take on me", der Morten stod sammen med Bunty Bailey. Før han ble "kalt tilbake til tegneserieverdenen", og videoen deretter gikk over i et nytt tema.

Fra innspillingen av videoen til "The Sun always shines on T.V.".

A-ha fikk en rekke priser etter dette fantastiske året. De vant hele 8 priser på MTV music awards, som ble avholdt den 5. september 1986, på The Palladium & Universal Amphitheatre i New York.
6 av dem var for "Take on me", mens 2 av dem var for "The Sun always shines on T.V". De fikk prisen for : "TV seernes egen favorittvideo", "beste nye artist", "beste konsept i en video", "mest eksperimentelle video", "beste regi i en video", "Beste spesialeffekter", "beste editing", og "beste filmkunst". De to siste prisene var for "The Sun always shines on T.V.".

Morten, Pål og Magne med noen av de mange prisene de mottok på MTV music awards i 1986.

At en artist fikk så mange priser var sensasjonelt. MTV mente a-ha var så dominerende at de likegodt omtalte showet som "The 1986 a-ha Is The Greatest Band On The Planet Awards". Det er kun Peter Gabriel som har mottatt flere priser på MTV music awards, i et og samme år.

På hjemmebane mottok a-ha Spellemannsprisen for årets popplate og som årets spellemann, våren 1986. Til å dele ut prisen hadde NRK Åge Aleksandersen, og den "alltid tilstedeværende", Paul Young. Historien vil ha det til at Åge og Paul klarte å miste premien i bakken rett før a-ha skulle få den overrekt. Men at de to klarte å sette den sammen igjen uten at noen la merke til det.

Åge Aleksandersen og Paul Young hadde gleden av å overrekke a-ha Spellemannsprisen.

16. januar 1986 ble a-has 2. opptreden på Top of the Pops vist på BBC, der de framførte "The Sun always shines on T.V." På samme tid opptrådte de på Wogan show med låta.

23. januar 1986 stilte a-ha opp til platesignering i den gigantiske platebutikken HMV i Oxford street i London. Og til tross for at det kun var butikken selv som hadde reklamert for at a-ha skulle komme på besøk, hadde mange tusen håpefulle fans funnet veien dit. Politiet måtte også ta veien til HMV, for å skape en viss orden i folkemassene.

HMV butikken ble fylt opp av ivrige a-ha fan, da Magne, Morten og Pål kom for å signere plater.

Eieren av butikken hadde ikke opplevd noe lignende siden 1981. Jentene hadde med seg kameraer, blomster, og til og med geitemelk youghurt! ettersom de hadde lest at a-ha guttene spiste det. Etter to timer var seansen over. Og Morten, Pål, og Magne stod der med skrivekrampe, ansiktene fulle av kyssemerker, og en opplevelse rikere. Før de hastet videre til neste oppdrag.

Det var ikke bare autografen jentene ville ha fra a-ha guttene.

a-has enorme suksess inspirerte andre norske band til å prøve å gjøre det samme. Så på 2. halvdel av 80-tallet dukket det opp mange popband i Norge med et uttalt mål om å slå gjennom i utlandet. Slik som Avalanche, One 2 Many, Coco, Fra Lippo Lippi, Tomboy, Money Talks,  Shatoo, Small Affairs, People, og 2 Brave. Band med et internasjonalt lydbilde og image som kunne minne om a-ha. 

2 Brave fra Stavanger var vel bandet som i størst grad forsøkte å kopiere a-ha, ved å flytte til London og forsøke å få platekontrakt i musikkmetropolen, uten å gå veien via Norge. I januar 1986 besøkte de a-ha i bandets studio, for å gratulere dem med 1. plassen for "The Sun Always Sines On T.V.", og for å overrekke dem en flaske champagne. 

Ole Paulsen i 2 Brave, i et intervju med Smash Hits : "Oh, they were really nice. Nice, down-to-earth blokes. Not big-headed at all."

2 Brave med Ole Paulsen og Per Kristian Ottestad besøkte a-ha for å gratulere med 1. plassen i UK.

På slutten av januar fikk a-ha endel omtale i norsk presse, da noen mente at Pål og Magne måtte inn for å gjennomføre obligatorisk førstegangstjeneste. Morten Harket hadde som nevnt gjort unna sin tjeneste tidligere. Magne valgte å vente til 1995 med sin tjeneste, da a-ha nettopp var blitt oppløst.

25. februar 1986 opptrådte a-ha på amerikanernes "Spellemannspris", Grammy awards. Her mottok de ingen priser, selv om de var nominert som "Beste nykommer". I stedet fikk de muligheten til å framføre "Take on Me" foran millioner av TV seere. Lauren Savoy satt ved siden av rockelegenden Carl Perkins under utdelingen. Han var tydelig imponert av Mortens stemme, for hver gang Morten tok den høye tonen, lente Perkins seg til kona og sa : "That guy`s got pipes! (stemme)"

a-ha på Grammy awards.

Mange av de etablerte bandene så på a-ha som en trussel. Bla. Depeche Mode. De fryktet at a-ha ville stikk av med bandets kvinnelige fans. David Gahan : "I suppose a-ha will take away everyone`s girl audience for a while because they`re hunky good looking chaps. The problem is that they probably speak funny. Andrew Fletcher : "They probably speak better English than you do. David Gahan : "Rubbish. I bet they don`t."

24. mars 1986 ble "Train of Thought" gitt ut som singel, en låt a-ha selv har omtalt som "litt for tøff i trynet". De fikk igjen sjansen til å opptre på Top of the Pops, 1. april 1986. Singelen ble en hit i Storbritannia, med en fin 8. plass. I Irland ble det 5. plass, mens i Norge nådde den ikke opp. Michael Patterson som hadde hatt ansvaret for animasjonene på "Take on Me", stod bak denne videoen også. Noe som ga de to videoene klare likhetstrekk.

Også engelskmennene trykket a-ha til sitt bryst. Noe de mange

forsidene på det populære musikkmagasinet Smash hits viser.

2. mai 1986 var Morten igjen på besøk hos TV verten Terry Wogan, denne gang for å presentere norske matretter for de engelske TV seerne.

This is a tørrfish..

I mai 1986 var Morten, Magne og Pål også på plass i Sveits for å delta på Montreux pop festival. Tilstede var også navn som Pet shop Boys, Inxs, Eurythmics, Bonnie Tyler, O.M.D., Billy Ocean og Big Country. Også norske Dollie de Luxe var tilstede her. Her framførte de sine seneste hits til glede for de frammøtte, og de 500 millioner menneskene som hadde mulighet til å se showet på TV rundtom i verden.

Flyturen fra Gatwick i London til Sveits, ble en skremmende opplevelse for guttene i a-ha, og de mange popstjernene som ellers satt i flyet. Smash hits omtalte flyets passasjerer som "a billion pound pop cargo". De kom ut for en voldsom storm, der flyet ble truffet av lyn hele 6 ganger. Morten Harket : "Det var det mest skremmende øyeblikket i mitt liv. Vi skammer oss ikke over å innrømme at vi ba til Gud når ting var som tøffest oppe i lufta. Hele flykabinene ble lyst opp av et intenst hvitt lys, og vi fryktet av vi kom til å falle ned."

I samme intervju kunne Morten fortelle at fanklubben til a-ha mottok hele 15.000 fan brev, hver dag! Og at ting var iferd med å komme ut av kontroll pga. det. I et av brevene kunne 8 jenter fra Norge fortelle at de ønsket å treffe gutta, men at de først måtte vokse opp og bli vakre, før de kunne treffe dem..

Når a-ha omsider kom seg til Sveits, fant de seg tilrette i

landskapet som ifølge Magne lignet Vestlandsnaturen.

2. juni 1986 ble tittellåta "Hunting High and Low" gitt ut som siste singel fra debutalbumet, i en remixet versjon. "Hunting High and Low" er en låt som i ettertid har gått inn i klassikernes rekker, og som mange mennesker har et svært nært forhold til. Singelen nådde 5. plass i Storbritannia i juni 1986, mens i Polen og Japan gikk "Hunting high and low"  til topps. I Irland og Frankrike ble det 4. plass, mens i Norge ble det bare 10. plass.

Videoen til "Hunting high and low" ble den 3. Steve Barron stod bak. Den formidlet den sakrale stemningen man kunne fornemme i låta, med filming av storslått natur i alpene, og noen klipper ved sjøen. I videoen blir Morten forvandlet fra å være menneske, til å bli en ørn, hai, og tilslutt en løve. Underveis var bandet avbildet i silhuetter mens de framførte låta.

I 1986 dro a-ha ut på en verdensturne som ble vellykket. Selv om starten bar preg av at de aldri hadde opptrådt live sammen før. De øvde inn turnerepertoaret på The Academy i Brixton, London i mai 1986, sammen med 3 backingmusikere. Etter 4 uker med øving var de klar for verden. Pål Waaktaar : "Vi har øvet sammen i 4 uker. Det er kanskje litt for lite."

Selve turneen startet i The Concert Hall i Perth, Australia 3. juni 1986. Årsaken til at de valgte å starte i Australia, var at de ønsket å besøke verdensdelen mens der ennå var vinter der nede - pga høysnuen de alle tre slet med. Pål Waaktaar : "Grunnen til at denne verdensturneen ble som den ble, er at vi alle tre er fryktelig plaget av høysnue. Vi blir helt kjøttkake. Derfor er hele ruten lagt opp utenom snuesesongen. Vi følger vinteren jorden rundt!"

Her viste a-ha sin uerfarenhet som sceneartister ved at alle tre hoppet ned på gulvet for å hilse på publikum, slik at det ikke ble igjen noen på scenen. Det hastet heller ikke med å komme seg opp på scenen igjen, til manager Terry Slaters store irritasjon.

10. juni 1986 holdt a-ha sin første pressekonferanse i forbindelse med verdensturneen. Den ble avholdt på Hilton Hotel i Melbourne. Samme kveld opptrådte de på Concert Hall i Melbourne - en storslått arena med utsøkt arkitektur som fikk Oslo Konserthus til å ligne på en 'gammel brakke'.

Etter 14 konserter i Australia bar det videre til Japan der de gjorde 16 konserter.

I et intervju med Smash hits i 1986 innrømmet a-ha at de aldri hadde opptrådt live før de startet opp denne turneen. Mens andre band går gradene med mange opptredener i klubber og på små scener før de oppnår berømmelse, ble a-ha kastet ut på dypt vann foran et stort publikum. Noe som bekymret bandet litt.

På en av de siste konsertene a-ha gjorde i Tokyo, Japan, var hele den japanske Warner ledelsen tilstede. Da klarte Lauren Savoy det kunststykket å tråkke på en av hovedstrømledningene, mens hun danset ved scenen, slik at det ble helt mørkt. Det tok 10 minutt før hun torde å innrømme hva hun hadde gjort, slik at de fant feilen, og fikk på lyset igjen. Scenemanager Bill Martin hadde lyst til "å drepe" Lauren, men siden hun var kjæresten til Pål kunne han ikke gjøre det.

Big in Japan.

Med seg på scenen hadde a-ha amerikanerne Michael Sturgis (trommer), Leif Karsten Johansen (bassist, og norsk etnisk) og nordmannen Dag Kolsrud (keyboard). Alle tre hadde det til felles at de hadde studert på Miami University of Music i Florida. Sturgis, Kolsrud og Johansen kom til å følge a-ha på deres turneer fram til  høsten 1987.

Johansen var den tiden kjæreste med en norsk jente, og han bodde i Norge. Det var Dag Kolsrud som opprettet kontakten mellom Johansen og Sturgis, og a-ha. Underveis på turneen fikk Johansen ansvaret for mye av det musikktekniske, i tillegg til å spille bass. Leif Karsten Johansen : "Jeg ble på en måte en link mellom teknikken og alle idéene gutta i a-ha kom opp med. Derfor ble det min oppgave å programmere alle keyboards og sekvensere."

Leif Johansen og Michael Sturgis var på denne tiden også opptatt med et annet prosjekt, da begge var medlemmer av heavyrockbandet Phenomena. Sammen med folk fra Black Sabbath, Asia og Thin Lizzy.

Leif Johansen og Michael Sturgis.

Dag Kolsrud var i 1986 et relativt ubeskrevet blad i Norge. Men da det ble kjent at Gjøvik mannen skulle følge a-ha på verdensturne, fikk han endel omtale i media. I 1988 startet han sitt eget band kalt One 2 Many, og i likhet med a-ha ble de en stor suksess, med 5 uker på toppen av VG-lista med "Downtown". En singel som også nådde topp 100 i U.S.A. Senere gjorde Kolsrud seg kjent gjennom to juleplater.

Dag Kolsrud (til høyre) og hans One 2 Many.

Mens de var i Australia begynte a-ha arbeidet med en ny plate. De skrev halvparten av låtene mens de var der nede. Hovedideene til  "The swing of things", "I`ve been losing you", "Soft rains of April", "Scoundrel days" og "We`re looking for the whales", var enten blitt til i Bridges tiden, eller under innspillingen av "Hunting High and Low" albumet. Det ble også laget demoer av låtene mens de var i Australia, da det hastet med å få plata ferdig, slik at de kunne bygge videre på interessen for bandet som "Take on Me" hadde skapt.

Pål og Magne fikk nye venner under sitt besøk i Australia.

I august til oktober 1986 gjorde a-ha (ca.) 40 konserter i U.S.A. Den første ble avholdt på Waikiki Shell, på Hawaii. I det spesielle lavalandskapet på Stillehavsøya benyttet bandet anledningen til å ta bilder til coveret av sin neste plata "Scoundrel days". Bildene ble tatt av fotograf Knut Bry.

Konsertene de gjorde på Universal Amphitheatre i Los Angeles 22. og 23. juni, dannet utgangspunkt for videoen til "I`ve been losing you". Igjen var det Knut Bry som hadde ansvaret for opptakene.

Tilstede på konsertene i Los Angeles var kjente navn som Michael Jackson og Sophia Loren.

Videoen til "I`ve been losing you" ble tatt opp på Universal Amphitheatre i Los Angeles.

I oktober 1986 ble boken "Så Blåser Det På Jorden - a-ha i nærbilder", gitt ut. Det var Mortens bror Håkon, og kameraten Henning Kramer Dahl som stod bak utgivelsen. Navnet til boken var tatt fra den eneste norskspråklige låta a-ha hadde laget (men aldri gitt ut).

Boken "Så Blåser Det På Jorden - a-ha i nærbilder".

I 1986 ble også Tor Marcussens a-ha biografi kalt "The story so far..." gitt ut. Noe som virket litt merkelig ettersom karrieren deres var helt i startgropa på det tidspunktet.

24. oktober gjorde a-ha sin siste konsert i U.S.A. på jenteskolen Archbishop Chapelle i New Orleans. Bakgrunnen for det merkelige valget av konsertarena, var at sponsoren for a-ha turneen hadde laget en konkurranse for skoleelever, der vinneren fikk oppleve a-ha på sin skole. Og vinneren var den 15 år gamle Debbie Gello, som dermed kunne invitere Morten og co. til Archbishop Chapelle.

I San Francisco benyttet Pål og Magne anledningen til å kjøre trikk.

Etter turneen i U.S.A. bar det videre til Europa. Her gjorde de konserter i Østerrike, Sveits, Frankrike, Tyskland, Belgia, Nederland, Danmark og Sverige. I desember 1986 og januar 1987 gjorde de hele 37 konserter på de britiske øyer.

Innimellom alle konsertene rakk de å gjøre ferdig albumet "Scoundrel days", slik at det kunne gis ut i oktober 1986. Michael Sturgis (trommer) og Leif Karsten Johansen (bassist) som var med på turneen fikk også muligheten til å delta på albumet. Bla. på "I`ve been losing you" som begge to spilte på.

Også Øystein Jevanord som Magne og Pål hadde spilt med i Bridges bidro med sitt trommespill, på "Cry Wolf".

Som produsent hadde de igjen valgt Alan Tarney. Pål : "Siden Alan Tarney gjorde en så bra jobb på "Take on Me" og "The Sun always shines on T.V.", ansatte vi ham." Men underveis i innspillingen oppstod det litt gnistninger mellom a-ha og Tarney, da Pål og co. i større grad enn Tarney ønsket å eksperimentere på plata. Etter deres mening var Tarney for fastlåst og selvsikkert på at han visste best. Samtidig måtte de gi ham anerkjennelse for hans kunnskap.

I Norge var både publikum og TV nysgjerrig på hvordan arbeidet med den nye plata gikk. Så i beste sendetid i Dagsrevyen fikk man høre utkast av "Scoundrel days" låta, og bandets betraktninger rundt innspillingen.

Tittelen "skurkedager" henspilte ifølge Pål på realitetene i verden rundt dem, slik de så det. Pål : "I don`t think it reflects so much back on us. It`s more like a comment on all we see around us."

Tittelåta var skrevet av Pål i Bridges tiden, mens refrenget var skrevet av Magne mange år før det igjen, på bestefarens gitar. I Bridges tiden ble låta kalt "The Leap". Også på "Manhattan Skyline" samarbeidet Magne og Pål. Magne skrev det rolige partiet i starten på låta, mens Pål skrev den "rocka biten".

Platas høydepunkt er etter manges mening den ettertenksomme "The Swing of Things". En perle som bla. Morten Harket rangere som den beste låta a-ha har laget. Også plata som helhet blir av bandet gjerne regnet som den beste de har laget. Magne : "Plata generelt : Our finest moment."

"Scoundrel days" hadde en mer melankolsk stemning i seg enn forgjengeren. Slik som i "Soft rains of April", "The Swing of things", "October", og (låta) "Scoundrel Days". Plata var på mange måter en mer helhetlig og bedre plate. Den viste også et band som på den korte tiden hadde modnet kunstnerisk.

I første omgang var ikke Warner helt fornøyd med det de fikk presentert, da de opplevde den som litt utilgjengelig og mørk. Samtidig var det dette som ga "Scoundrel days" en dybde som gjør at den har stått seg bra i årene etter.

Albumet "Scoundrel days", med motiv fra Hawaii.

Salgsmessig gjorde "Scoundrel day" det veldig bra. Med 1.plass i land som Norge, Japan og New Zealand. Det ble ikke noen listetopper i Storbritannia denne gang heller, men en 2.plass var likevel bra. Andre plasseringer var : 3.plass i Spania, 5.plass i Tyskland, 5.plass i Nederland, 6.plass i Sveits, 7.plass i Frankrike, 8.plass i Canada, 9.plass i Østerrike, 11.plass i Sverige, og 11.plass i Italia. Til sammen har plata solgt i 6.6 millioner eksemplarer.

"I`ve been losing you" ble gitt ut som første singel fra plata, 22. september 1986. Med en grei 8.plass i Storbritannia som resultat. I Norge gikk singelen til topps, noe den også gjorde i Spania. Dette var en fjær i hatten for Pål og co. da de på denne låta hadde gjort det meste av produksjonen selv.

2. singelen "Cry wolf" gjorde det bedre i Storbritannia, med en fin 5.plass. I Norge ble det 2.plass, mens i  Japan gikk singelen til topps. Ifølge Pål var historien om gutten som ropte : 'ulv! ulv!", inspirasjon for låta. Ordene : "He came from where the winds are cold, and truth is seen through keyholes", var det Magne som kom opp med.

Videoen til "Cry Wolf" ble spilt inn på et gammelt slott i Couches, i nærheten av Lyon, Frankrike. Med Steve Barron som produsent. Hovedrollen i videoen ble spilt av den lokale gutten Sebastian. Også andre fra Couches deltok i videoen.

Magne hadde vært kjæreste med Heidi siden tenårene. Mens Pål traff sin Lauren etter at de kom til London. I 1986 var det Morten sin tur til å treffe sin "store kjærlighet", da han fikk øye på den svenske modellen Camilla Malmquist på en flyplass, mens bandet var ute på turne. Han syntes Camilla var søt, og fikk en av sine livvakter til å hente henne til seg. Og like etterpå var de kjærester.

Lauren, Magne, Heidi og Pål på kaia i San Francisco i 1986.

Tidligere hadde Morten vært forelsket i Lauren Savoys søster Pamela. Bla. hadde Morten vært med Pål til Boston (som svoger) på julefeiring hos familien Savoy. Pål for å være sammen Lauren, og Morten for å være sammen med Pamela. Men den romansen ble avsluttet etter at Pål truet med å slutte i a-ha om han ikke holdt seg unna henne.

Morten hadde også vært sammen med amerikanske Patrice Burke. En dame som mot penger fortalte om sitt forhold til Morten, i avisen News of the World. Blant de 'intime' detaljene hun avslørte, var at Morten pleide å ha med seg groupies opp på hotellrommet - ikke for å ha sex med dem, men for å snakke om moralske verdier og Gud. Ifølge henne var Morten også en dårlig lytter (til det hun hadde å si), og han klaget stadig over ulike plager. Bla.  var han forkjølet 7 ganger på 3 måneder.

Altså ikke så veldig sjokkerende avsløringer.

Morten med sin Camilla.

I 1986 begynte pengene fra platesalget å renne inn på kontoene til  Magne, Morten og Pål. Magne brukte pengene til å investere i en leilighet i Vicaridge gate i London. Og her ble nyttårsaften i 1986 feiret. Tilstede var bare Morten, Magne og Pål. For anledningen hadde Magne investert i et nytt Nikon kamera som ble brukt flittig denne kvelden. Ikke minst slik at de hadde noen bilder å vise til damene sine, som ikke var med på festen. Det var mye rølping, brun drikke, og klunking på piano og gitar denne kvelden. Som for virkelig å feire alt det de hadde oppnådd de siste årene.

Også Morten og Pål gikk til innkjøp av leiligheter i nærheten av Magne.

6. desember 1986 var a-ha mødrene Anne Lise, Gerd og Henny gjester på Frokost TV på NRK. Sønnene Magne og Morten var i midten av desember opptatt med å tenne julegrana på Queen Elizabeth barnesykehus i London. Jula tilbrakte a-ha i Norge, men 29. desember var de tilbake i England, der de opptrådte i Royal Albert Hall. Også den 30. og 31. opptrådte de her.

Deretter starten de på en britisk turne, med 18 konserter. Den første ble gjort 3. januar på Conference Centre i Harrogate, England. Under konserten de gjorde i Fairfield Hall møtte de John Barry for første gang. Mannen de senere kom til å spille inn "Living Daylights" sammen med.

24. janaur 1987 var a-ha å se i Oslo Konserthus i forbindelse med Spellemannsprisutdelingen, der de var nominert for albumet "Scoundrel days" og musikkvideoen til "Hunting high and low". Det var på forhånd usikkert om Morten og co. hadde tid til å stille opp. Og da de ble kalt opp på scenen som vinnere av prisen for beste popplate, var det manager Terry Slater som dukket opp. Han takket for prisen med ordene 'Hugelig oh vare her i kvall'. Og da de også skulle motta prisen for beste musikkvideo fikk publikum se et videoopptak fra en flyplass, der Lage Fosheim fra The Monroes overrekte prisen til de tre. Men da utenriksminister Knut Frydenlund kom opp på scenen for å dele ut den prestisjefylte "Juryens hederspris" - og a-ha var vinnerne av prisen, var det slutt på ablegøyene. Morten, Pål og Magne enret da scenen til stor jubel fra salen. Etterpå framførte de "Manhattan skyline" fra bandet siste album, noe som også ble godt mottatt blant de frammøtte og folk foran TV skjermen.

Morten tok seg også tid til å være med på Spellemannsfesten. Han forklarte at han bare ville slappe av, og benytte en kjærkommen anledning til å treffe folk i uformelle omgivelser, uten pågående fotografer. Dessverre var det en pressefotograf som ikke ville respektere oppfordringen, noe som endte opp i et basketak mellom vedkommende og Mortens bodyguard Jerry Judges.

Magne, Morten og Pål dukket tilslutt opp på Spellemannsprisen, for å motta "Juryens hederspris".

30. januar 1987 stod a-ha på en norsk scene for første gang siden 1983, da Gimlehallen i Kristiansand ble besøkt. Til glede for de 4.400 menneskene i salen. Deretter fulgte Stavanger, Bergen, Bodø og Trondheim, før de avsluttet den lange turneen med 4 konserter i Drammenshallen. Den siste ble avholdt den 10. februar. Pål Waaktaar : "Vi valgte å avslutte turneen i Norge fordi det ikke hadde vært særlig morsomt å begynne hjemme med å drite seg ut."

I Trondheim var det norske IC eyes, med David Eriksen i spissen som var oppvarmingsband.

4. februar 1987 opptrådte a-ha i Leangen ishall. Til stor glede for bla. webmaster.

Etter konsertene i Norge tok Magne, Morten og Pål seg en velfortjent ferie. Morten dro til Tanania i Afrika, og han besøkte Sri Lanka. På Sri Lanka møtte han også Magne.

I 1987 fikk a-ha æren av å lage tittellåta til James Bond filmen "The Living Daylights". Noe de fleste artister drømmer om å få lov til. "The Living Daylights" ble tatt vel imot av både folka bak James Bond filmen og platekjøperne. Den hadde det bombastiske og storslåtte som man gjerne forbinder med en god James Bond låt. Og salgsmessig gikk det også bra da den ble gitt ut 22. juni 1987. Med 1.plass i land som Norge, Luxemburg, Spania, og Japan. I Storbritannia ble det en grei 5.plass. Til sammen solgte den hele 2.5 million eksemplarer verden over.

Morten Harket fikk også tilbud om å spille en liten rolle i selve filmen, som en av skurkene. Men han takket nei, da han skjønte at de kun ville ha han med pga. populariteten hans, og ikke pga. evnene som skuespiller.

James Bond singelen "The Living Daylights".

En som ikke var så fornøyd, var den legendariske musikkprodusenten John Barry. En mann som har hatt et ord med i laget på de fleste James Bond låtene opp gjennom årene. Han og a-ha var veldig uenig om hvordan ting skulle gjøres. Dessuten ønsket Barry å bli kreditert som låtskriver sammen med a-ha, enda de hadde den ferdig før de møtte Barry. Pål Waaktaar : "John Barry ville framstå som co-writer på "The Living Daylights" - uten vår velsignelse. Sangen var ferdig før vi traff ham. John ville være produsent, men han dukka aldri opp i studio. Deretter ville han legge på hundremannsorkesteret sitt, og la gale akkorder på en del av taktene. Vi måtte luke det vekk til fordel for synthesizere. Hans reaksjon var av typen "hvordan våger du å fortelle the great John Barry at han tabba seg ut?" (Puls).

Det endte med at John Barry kalte a-ha for Hitlerjugend. Han produserte heller ikke flere James Bond plater etter dette. 

Musikkvideoen til "The Living Daylights" ble spilt inn i på "007 stage" i London, med Steve Barron som produsent.

23. juni 1987 startet a-ha på den japanske delen av verdensturneen, en turne som varte fra juni 1986, til mars 1989. Og som endret navn etter hvilken plate de ønsket å promotere. Underveis la de inn en rekke pauser, slik at de kunne spille inn plater og ta seg noen fortjente avbrekk. Etter en fransk turne som ble avsluttet 12. august, tok de pause fram til mars 1988, da Storbritannia igjen stod for tur.

I august 1987 var Morten Harket på Vinstra i Gudbrandsdalen, for å motta Peer Gynt prisen, i forbindelse med Peer Gynt festivalen der.

29. november 1987 hadde VG et oppslag der de presenterte 'familien bak a-ha' - 26 personer som alle spilte en viktig rolle for at a-ha skulle kunne være i stand til å gjennomføre verdensturnen på en tilfredstillende måte. Enten man stod på scenen og sang, eller hadde ansvaret for å ta imot penger fra publikum. VG var svært fornøyd med å ha klart å samle alle involverte på samme sted til samme tid.

Under følger en oversikt over hvem som er hvem på bildet.

26. desember var Morten på besøk hos Dan Børge Akerø, og hans program "LørDan". Her pratet Morten om religion, og det å tro. Han sang også "Mitt Hjerte Alltid Vanker" og "Her Kommer Julen" sammen med Sølvguttene.

I januar 1988 mottok a-a OTTO prisen som beste popgruppe i Europas største musikkmagasin, tyske Bravo. På plassene bak kom Pet Shop Boys og Depeche mode. a-ha vant også denne prisen året før.

a-ha med sine 2 OTTO priser fra tyske Bravo. Som viste at de var det mest

populære bandet hos leserne i Europas største musikkmagasin, i 1986 og 1987.

I mai 1988 kom det tredje a-ha albumet "Stay on these Roads". Med to år på seg, hadde a-ha fått bedre tid til å lage dette albumet enn det forrige. Plata hadde ikke en rød tråd, slik man kunne føle "Scoundrel days" hadde, med sitt melankolske preg. Dette var mer en samling fengende poplåter. Og mange av dem ble hits rundt om i verden.

Igjen var det Alan Tarney som produserte plata. a-ha hadde ønsket seg noen andre, men fikk ikke tak i de produsentene som stod på ønskelisten. Pål : "Vi fikk ikke produsenten vi ville ha, og måtte vende tilbake til hitmaskinen Alan Tarney." I ettertid har Pål følt seg litt lurt av Warner, da han overfor de ytret ønske om å få en annen produsent. Warner hevdet da at Tarney var den eneste som ville jobbe med dem, og at de fikk bruke ham en gang til. I ettertid har de skjønt at også andre produsenter var interessert, men at Warner tiet om det overfor bandet. Warners motiv var at de ønsket å holde fast på formelen som hadde gitt dem store hits som "Take on me" og "The Sun always shines on T.V.".

En stund etter at "Stay on these roads" ble gitt ut, spiste a-ha middag med musikklegendene Robbie Robertson og George Harrison. Her fikk de høre hvor viktig det var å lytte til magefølelsen. Og etter utgivelsen av "Stay on these roads" var ikke den så god. Pål : "Vi satt der og hadde nettopp gjort et slapt album med Tarney, og tenkte 'fuck!'. Der skylder jeg litt på den norske greia. Du tar liksom til takke med det de gir deg, og forsøker å gjøre det beste ut av det. Du har ikke den engelske 'fuck this' holdningen." ("The swing of things" : Jan Omdahl).

Albumet "Stay on these roads"

Tittellåta "Stay on these roads" var først ute på singel, i februar 1988.Den markerte seg som en sval poplåt med Mortens høye oktav som det bærende elementet. I Norge gikk den til topps, og ble der i hele 6 uker. Til topps gikk den også i Italia, Spania, Japan, Polen og Østerrike. I Storbritannia ble det 5.plass, mens i Tyskland ble det 7.plass. U.S.A. landet der de hadde slått gjennom først, var tapt for a-ha inntil videre, da verken albumene eller singlene de ga ut etter "Hunting high and low" nådde opp.

Det var Magne som laget det første utkastet til "Stay on these roads" låta, som egentlig het "Sail on my love". Etter at Morten hadde endret litt på refrenget, presenterte de det for Pål, som i utgangspunktet var sånn måtelig interessert i låta. Ifølge bandet hadde "Stay on these roads" større potensial, men en merkelig tekst og "puddelrock produksjon" (Morten), ødela resultatet.

Videoen til "Stay on these roads" ble spilt inn på kysten av Norfolk i England, med Andy Morahan som produsent.

For å promotere singelen og det nye albumet deltok a-ha i mange TV og radioshow i England. Noe som viste at hovedfokuset for bandet var på de britiske øyer.

Ideen med å bruke motorsykler i en a-ha video, ble videreført i "Stay on these roads".

Albumet "Stay on these roads" solgte bra i mange land. I Norge gikk den til topps, noe den også gjorde i Japan. I Storbritannia ble det nok en 2. plass. 2. plass ble det også i Italia. I Tyskland og Frankrike ble det 3. plass, i Spania ble det 5. plass, mens i Sverige ble det 10. plass.

Også "The blood that moves the body", "Touchy" og "You are the one" ble gitt ut på singel fra plata. Og samtlige nådde topp 25 i Storbritannia. Med det hadde a-ha hatt 5 singler fra "Stay on these roads" inne på topp 25. Ingen av de tre siste singelutgivelsene nådde opp i Norge. I Polen gikk "Touchy" til topps, mens "You are the one" gikk til topps i Spania.

James Bond låta "Living daylights" var også å finne på albumet, men da i en versjon som stemte mer med bandets egne ideer, enn den versjonen som ble brukt i filmen. "There`s never a forever thing" var en låt Pål skrev til Lauren Savoy, da hennes stefar døde.

Selv var a-ha mest fornøyd med "The blood that moves the body", tittelåta, og "Out of Blue comes green".

20. mars 1988 dro a-ha ut på turne igjen, i noe som må kunne kalles "Stay on these roads tour". Da det meste av den nye plata ble spilt når de opptrådte. Siden sist hadde a-ha byttet ut de norsk/amerikanske musikerne med 3 engelskmenn, og en amerikaner : Ian Wherry (keyboard), Randy Hope-Taylor (bass gitar), Matthew Lettley (trommer) og Danny Gayol (slagverk). Første konsert på turneen ble gjort på Showering Pavilion i St. Austell, Cornwall.

Etter Storbritannia fulgte konserter i Italia, Frankrike, Tyskland og Japan, før de i slutten av september igjen var tilbake i England for å opptre. Mens de var i Frankrike spilte de inn videoen til "The Blood that moves the body", i sentrum av Paris. Igjen med Andy Morahan som produsent. I Frankrike (Deauville) ble også videoen til "Touchy" spilt inn. En video bandet ikke har vært sa stolte av i ettertid, med sin synkrongange og teite badedrakter.

Denne videoen kunne nok a-ha ha vært foruten. Om de fikk sjansen til å velge en gang til.

I midten av juni prøvde Morten, som enda ikke hadde tatt førekort, å gjennomføre en kjøretime i Oslo. Men pga. det store oppmøtet av fans og presse ble timen utsatt.

I 1988 fikk Morten Harket sin debut som skuespiller i barnefilmen "Kamilla og tyven". Her spilte han rollen som Christoffer. En utfordring han klarte bra ifølge filmkritikerne. Handlingen i filmen var lagt til 1913.Opptakene ble gjort i nærheten av Kristiansand. Morten sang også tittellåta til filmen, kalt "Kamilla Og Sebastian".

Suksessen ble fulgt i "Kamilla & tyven II" fra 1993, der Morten igjen spilte rollen som Christoffer. Litt morsomt var det at broren hans i filmen, også var hans bror i virkeligheten. Nemlig Kjetil Harket.

Deltakelsen i "Kamilla & tyven" filmene var en morsom opplevelse for Morten Harket.

Under oppholdet i Japan i september, deltok a-ha i en reklamefilm for kosmetikkmerket "Gatsby". Det ble også laget et telefonkort med a-ha avbildet. Årsaken til at a-ha stilte opp på dette, var at pengene gikk til veldedighetsorganisasjonen "Worldview International Foundation".

Gatsby! Because you deserve it..

I 1989 turnerte a-ha i Sør-Amerika for første gang, da de gjorde 5 konserter i Brasil. Her fikk a-ha virkelig oppleve hva det ville si å være popstjerne. Utenfor hotellene var det Beatles tilstander. Med hundrevis av skrikende ungjenter som stod klar til å rive klær og eiendeler av de norske heltene, noe som opplevdes som både fascinerende og skremmende. Mens de var på en restaurant her, fikk Mortens livvakt Jerry Judge det for seg at han skulle spise en habanero, verdens sterkeste chilifrukt. Det endte med at han lå på gulvet, rød i ansiktet av smerte, mens han prøvde å skrape ut restene av frukten fra munnen. Morten Harket fant ut at han ikke kunne være noe dårligere, og svelget en hel chili.. Like etterpå lå også han på gulvet og vred seg i smerte.

Under en konsert de gjorde på Praça da Apoteose i Rio de Janeiro, hadde arrangørene forventet at 40.000 mennesker ville møte opp. Istedet kom det 100.000 mennesker, noe som skapte totalt kaos.

I 1989 ble det gitt ut en liveplate beregnet for det sør-amerikanske platemarkedet, kalt "On tour in Brazil". Det ble også gitt ut to samleplater dette året. En for Brasil kalt "Best in Brazil", og en for Argentina kalt "a-ha en Argentina".

Liveplata "Live on tour" fra 1989. Og de to samleplatene som kom ut samme år.

11. februar 1989 ble Morten Harket gift med sin Camilla Malmquist. Begivenheten fant sted i en liten kirke utenfor Falun i Sverige. Sammen fikk de barna Jakob, Jonathan og Tomine. Sistnevnte har fulgt Morten inn i musikkbransjen. I 2004 hadde Tomine hovedrollen i musikalen "Annie". Mens i 2008 ble hun med i popgruppa Fixx. Også Camilla Harket har prøvd seg som popstjerne. I 1997 ga hun ut albumet "First Breath". Den solgte ikke så bra da den kom ut, men har med årene blitt et populært samleobjekt blant a-ha fansen.

6 dager etter bryllupet var Morten i Sveits, sammen med Magne og Bellona leder Frederic Hauge. Her presenterte de en ny bil som ble drevet av solenergi. Senere dro Morten med Frederic Hauge til Kobe i Japan for å delta på en solenergi konferanse.

29. april 1989 deltok Morten på Frokost-TV. Her hadde han gleden av møte Gro Harlem Brundtland.

Sommeren 1989 var Morten og co. opptatt med veldedighetsprosjektene Vår felles framtid, og The Green Belt Movement. De tok seg også tid til å delta i det populære arrangementet "Ta sjansen" i Holmenkollen, den 18. juni. I stedet for å opptre stilte Magne og Morten med egen båt i arrangementet - en miljøbåt, som de satte utfor renna med. Dessverre gikk det ikke så bra med båten, så de måtte berges av Frederic Hauge fra Bellona. Magne og Morten tok seg også tid til å dele ut "Eddie the eagle" fiasko prisen, og fantasiprisen.

Magne og Morten blir fraktet av Frederic Hauge bort til juryboksen, i forbindelse med "Ta sjansen".

I oktober 1990 ga a-ha ut sitt 4. album kalt "East of the Sun, West of the Moon". Allerede i september 1989 hadde Magne og Pål begynt å jobbe med demoer til albumet.

Der pressen tidligere hadde vært lunkent interessert i a-has musikk. Ble denne hyllet som en voksen, ettertenksom plate. Anført av en vakker versjon av Everly Brothers klassikeren "Crying in the Rain".

Morten fikk sjansen til å møte Don Everly fra Everly Brothers allerede i 1987,

under en konsert sistnevnte gjorde  i Royal Albert Hall.

Mens de foregående platene hadde mye synth i seg, tok a-ha her i bruk mer tradisjonelle instrumenter. Ifølge dem selv var det møtet med legenden Robbie Robertson fra The Band som fikk dem til å innse at de måtte legge pop formularet på hylla, og heller satse på musikk de selv ønsket å lage. a-ha var på denne tiden også gått litt lei av ny teknologi, og ønsket i større grad å gå tilbake til bandformularet, med bruk av mer tradisjonelle instrumenter. Slik de hadde gjort i Bridges tiden.

Med seg fikk a-ha de norske musikerne Jørun Boseberg og Per Hillestad. "East of the Sun, West of the Moon" var også en slags hyllest av den amerikanske musikktradisjonen, med The Doors og The Band. Selve albumtittelen hadde et norsk opphav, som en oversettelse av eventyruttrykket "Østenfor sol og vestenfor måne."

Morten Harket var ikke enig med de to andre i bandet når det gjaldt veivalget på denne plata. Han ønsket å fortsette der de slapp på "Stay on these roads".

Som produsenter fikk de hjelp fra Chris Neil og Ian Stanley. Sistnevnte med bakgrunn fra Tears for Fears, The Human League og Lloyd Cole & the Commotions.

Produsent Ian Stanley

Fram til dette framstod Alan Tarney som det eneste alternativet a-ha hadde når de skulle velge produsent. Denne gangen stod de friere, og mange av de største produsentene ønsket å jobbe med bandet. Stanley ble valgt fordi han etter Påls mening var "musikernes musiker" som forstod dem bedre enn andre. I tillegg var han imponert av arbeidet Stanley hadde gjort med Lloyd Cole & the Commotions. Stanley hadde med seg produsentkompisen Chris Hughes på trommer, også han med bakgrunn fra Tears for Fears. Chris Neil ble valgt for å glede Warner, som et slags "hit alibi". De to produsentene delte platen mellom seg.

På "The way we talk" fikk Magne sjansen til å synge selv for første gang. En låt han også skrev selv.

"East of the Sun, West of the Moon" gikk til topps i Norge. I Storbritannia klarte den ikke bedre enn en 12. plass. Heller ikke i andre land solgte den så bra som de foregående albumene. I Tyskland ble det 12. plass, i Italia 15. plass, i Japan og Frankrike ble det 15. plass. Mens i Sverige ble det kun 35. plass.

"East of the Sun, West of the Moon"

I oktober 1990 ble nevnte "Crying in the rain" gitt ut som 1. singel fra albumet. Og den gjorde det bra mange plasser, med 1. plass i Norge, Japan, og Argentina. I Canada ble det 4. plass, i Sverige 5. plass, og i Tyskland 7. plass. I Storbritannia ble det en litt skuffende 13. plass.

Videoen til "Crying in the rain" ble tatt opp i Timber, Montana, i U.S.A. med Steve Barron som produsent. Som en av få videoer bandet har vært fornøyd med i ettertid. De tre valgte å kjøre til filmsettet selv. Men det som på kartet så ut som en 4 timers tur, endte opp som en tur på 20 timer. Etter å ha kjørt feil, og krasjet med et rådyr. I lokalavisa ble a-ha presentert som et norsk hardrock band som skulle spille inn video i byen deres..

 Videoen til "Cryin in the Rain" ble spilt inn i Big Timber i Montana.

Til høyre ser vi a-ha i forbindelse med innspillingen av videoen.

Det ble gitt ut ytterligere 3 singler fra albumet , med "I call your name", "Early morning" (1. plass i Argentina), og "Waiting for her" (1. plass i Japan). Sistnevnte ble kun gitt ut i Japan.

Som vanlig etter en plateutgivelse, fulgte det en hektisk periode med mye reising for å promotere albumet og bandet. Denne gang med større fokus på fastlands Europa.

Musikkvideoen til "I call your name" var ikke laget av stjerneprodusenten Steve Barron. Istedet var det Påls kjæreste Lauren Savoy som fikk sjansen til å vise sine evner som videoprodusent. Selv om mange var skeptisk til å la Lauren slippe til på denne måten, ble resultatet bra. Den viste a-ha fra en mer seriøs side, som det energiske bandet de er. Istedet for å kle dem opp i matrosdress, eller teite badedrakter fra 20-tallet, var opptakene gjort i et musikkstudio. Noe a-ha var mer tilfreds med. Pål : "Her ser vi jo ut som et ordentlig band." Det ble laget to videoer. En i svart-hvitt, og en i farger.

15. januar 1991 dro a-ha ut på en ny turne, kalt "East of the Sun, West of the Moon tour". Med seg på scenen hadde a-ha de norske musikerne Jørun Bøgeberg (bassgitar), Per Hillestad (trommer), og saksofonisten Sigurd (Siggy) Køhn. Å kun være 6 musikere på scenen var en ny opplevelse for a-ha. Samtidig ga det dem muligheten til å improviserte mer på scenen. Pål : "Det har vært et kick siden vi var i Brasil, da vi strippa ned bandet. Magne måtte spille veldig mye keyboard. Da var det ingen fallskjerm lenger. Da måtte vi bare få til alt live, og da gikk temperaturen på showet vårt veldig i taket." (The Swing of things : Jan Omdahl).

"East of the Sun, West of the Moon tour"

Første stoppested var Oslo Spektrum. Deretter måtte de avlyse konserter i Sverige og Danmark pga. en ny tur til Brasil. 26. januar 1991 opptrådte a-ha foran 198.000 betalende tilskuere på "Rock in Rio II", Maracana Stadium, i Rio de Janeiro. I noe som i ettertid ble regnet som rekord på en enkeltkonsert. Denne dagen var a-ha hovedattraksjonen på Maracana. "Rock in Rio II" varte fra 18. til 27. januar. Andre dager var Guns N`Roses, Prince, George Michael, Inxs og New Kids on the Block øverst på plakaten, men disse klarte ikke å trekke mer enn 60.000 tilskuere på sine konserter.

Konserten i Rio førte til at a-ha fikk mye omtale på MTV, britisk frokost TV og andre TV kanaler.

a-ha på Rock in Rio II i 1991, der de klarte å fylle enorme Maracana Stadium.

Mens de var i Rio bodde a-ha på luksushotellet Sheraton i 14 dager. Her hygget de seg med bading og pina coladas. Etter at de var ferdig i Rio, dro a-ha til Amazonas for å besøke et miljøprosjekt i FNs regi. Morten Harket var allerede på denne tiden blitt engasjert i miljøet. På turen møtte de enken til den myrdede fagforeningshelten Chico Mendes. Møtet ble litt pinlig for Morten, da enken var mer enn gjennomsnittlig interessert i stjernen fra a-ha. Noe hun ikke la skjul på da de to satte i samme bil.

22. februar startet a-ha den britiske delen av "East of the Sun, West of the Moon tour", med konsert på Apollo Theatre i Manchester. Deretter fulgte Tyskland, Frankrike, og Storbritannia (igjen). Deretter satte de igjen kursen sørover til Sør-Amerika. 17. mai 1991 stod de på scenen på Estádio Mané Garrincha Stadium, Brasilia, i Brasil. Også Argentina og Chile ble besøkt før de avsluttet turneen 15. juni. Mens de var i Chile fikk a-ha sjansen til å kjøre på ski i Andesfjellene.

2. mai 1991 var de snartur innom Norge, der de deltok i TV programmet "Østenfor Sol, Vestenfor Måne", sammen med forfatteren Lars Saabye Christensen.

Høsten 1991 prøvde a-ha gjøre seg lekker for platekjøperne med samlealbumet "Headlines and deadlines". Låtene til albumet ble plukket ut av bandet selv, i september 1991. Dessverre ble ikke samleplata noen suksess salgsmessig. Enda fansen her fikk samlet alle låtene som hadde dominert singellistene på 80-tallet. 12. plass i Storbritannia, 36. plass i Tyskland, og en dårlig 9. plass i Norge var blant listeplasseringene. I 1989 hadde Warner planlagt å gi ut en samleplate kalt "So far", der fokuset skulle ligge på albumlåtene, og ikke hitene til a-ha. Dessverre ble det ikke noe ut av den platen.

Det ble også laget en VHS, og senere en DVD med bandets videoer, kalt "Headlines & Deadlines".

Samleplata "Headlines & Deadlines - The hits of a-ha"

I forkant av utgivelsen av samleplata ble den nye låta "Move to Memphis" gitt ut på singel. I Norge nådde singelen en fin 2. plass, mens ellers i verden ble det skuffende plasseringer. 39. plass i Tyskland, og 50. plass i Storbritannia var faktiske to av de beste plasseringene den oppnådde.

"Move to Memphis" var etter manges mening et uttrykk for a-has ønske om å fri seg fra det typiske popformularet, og heller skape et mørkere, mer kompleks lydbilde. Ifølge deres manager Terry Slater var ikke det noen suksess. Terry Slater : "Symboler for meg er 'Move to Memphis'. Det ble for selvopptatt. Det var så tydelig at de ville et annet sted. De så aldri helt hvem de var, og hvor bra de var. De ville være et annet band enn de var. Pål ville være U2. Og a-ha var ikke U2." Etter Slaters mening sluttet a-ha på denne tiden å skrive hitlåter.

a-ha på sin side var lei av å bli sendt på engelsk frokost TV av manager Slater, som var mest populær blant de yngste, og de var lei av å bli målt etter antall førsteplasser. Samtidig var de imponert av det andre synthband fra starten av 80-tallet, slik som Depeche Mode og Talk Talk, hadde fått til på slutten av tiåret. Med komplekse og lett dystre lydbilder. Pål : "Band som Depeche Mode og Talk Talk greide det. De tok tak i sine egne karrierer og gjorde de nødvendige valgene."

Andre igjen mener at det var interne stridigheter som hindret bandet å ta steget videre på slutten av 80-tallet, og 90-tallet. De jobbet ikke lenger i samme retning. Bla. konkurrerte de om å få med sine egne låter på platene. Og de var mer opptatt med å jobbe med de, framfor de andre to sine låter når de var i studio.

I okotber 1991 ga Silje Nergård ut plata "Silje". Her bidro Morten Harket med sin stemme, da han og Silje sang sammen på "Way you are".

21. desember 1991 ble også Pål Waaktaar smidd i hymnens lenker. Amerikanske Lauren Savoy hadde som nevnt møtt Pål i London før det tok av med "Take on Me". Og i 1989 ble de forlovet, på Cape Cod i U.S.A. De to ble gift på Østmarkseteren restaurant i Oslo. I bryllupet sang Pål "Angel in the snow" til ære for Lauren. Pål valgte å ta hennes etternavn. Og da de to i 1994 dannet et band sammen, kalte de seg Savoy.

Family business..

I juni 1992 opptrådte Morten sammen med Oslo Gospel Choir i Askerhallen, der de framførte "The Little Light Of Mine" og "My Tribute". Måneden etter opptrådte han i Oslo konserthus sammen bla. Dollie de Luxe, i et arrangement i regi av Wild world foundation.

8. august 1992 var det tid for 3. mann av a-ha gutta til å gifte seg. Magne og Heidi Rydjord hadde vært kjærester siden ungdomstiden, og fant omsider tiden inne for å steget. Vielsen fant sted i hagen på deres hus på Nesøya, Oslo. Med kjendisprest og artist Bjørn Eidsvåg til å foreta vielsen. Med årene har de to fått barna Thomas Vincent og Filip Clemens.

Heidi og Magne på bryllupsdagen i 1992.

I oktober dro Morten, Magne og Pål over til U.S.A. for å spille inn sitt neste studioalbum kalt "Memorial Beach". Allerede året i forveien hadde bandet presentert "unplugged" versjoner av låter fra den nye plata.

Innspillingen foregikk i Prince` velrennomerte studio Paisley Park. Et sted der Prince har spilt inn mange av sine mest populære album. Om ikke det var nok fikk a-ha også muligheten til å samarbeide med Prince produsent David Z. Som i tillegg til Prince` plater også har produsert storselgere med andre artister. Slik som "The Raw & the cooked" med Fine Young Cannibals. Og for første gang fikk de en produsent de følte seg på bølgelengde med. David Z. var en kul fyr som ikke var ute etter å lage en hitplate, men å skape en plate med god musikk, og sjel. Av ham lærte Pål og co. endel om innspillingsteknikk. I studioet fikk a-ha mulighet til å konsentrere seg om musikk 12 timer i døgnet. At det lå "ute på landet" var også en fordel, da det gjorde lettere for dem å konsentrere seg.

Morten og a-ha i studio i 1992. Morten med Pocahontas fletter (foto : Per Fronth Nygaard).

Prince hadde egentlig lyst til å møte de tre, men da han skjønte at de var mye lengre enn ham (Prince er bare 1.57 cm høy) droppet han møtet. Magne gikk seg på ham en dag, og kunne ved selvsyn se at Prince gikk med stilletthæler som var 20 cm høye. På herretoalettet på Paisley Park var det tre pissoarer, og et av dem var i barnehøyde. For moro skyld skrev Magne "Prince" på det med tusj. En påskrift som ifølge Magne ble fjernet imponerende fort. Og da Prince skulle spille inn en musikkvideo var det bare de som var under en viss høyde som fikk komme inn og se på. Til glede for Lauren Savoy som oppfylte kravet.

Herre toalettet på Paisley Park hadde tre pissoarer. To for gjestene, og et for Prince.

12. mai 1993 var a-ha på plass i Monte Carlo, på World Music awards. I tillegg til å framføre "Dark is the Night" ble de overekt prisen for "Best Selling Norwegian Artist". Mens de bodde her fikk Morten en dag besøk av kanadiske Maureen Davis, som reiste rundt og fortalte om den fortvilte situasjonen til folket på Øst-Timor. Et land som på den tiden var okkupert av Indonesia. De færreste hadde hørt om Øst-Timor, Morten inkludert. Men etter å ha pratet med damen i flere timer på hotellrommet, var Morten kampklar. Han ville gjøre det han kunne for å hjelpe folket på Øst-Timor, og bidra til at saken deres fikk omtale i media. Sammen med sine kamerater Sigurjon Einarsson fra Island, og den tyske TV journalisten Jochen Schilde startet de en kampanje, der de forsøkte å påvirke flest mulig. De lyktes best på Island, der de fikk Kvinnepartiet engasjert i saken. Islendingene fikk Josè Ramos-Horta og Biskop Belo nominert til Fredsprisen. Og i 1996 ble de tildelt prisen.

20. mai 2002 ble Øst-Timor igjen et fritt land. Slik de hadde vært i 1975.

Senere måtte Morten komme Horta til unnsetning på Gardermoen, da norsk UD ikke visste/hadde glemt at han som utenriksminister skulle komme på besøk til Norge.

Morten Harket kunne i 1996 glede seg over at Josè Ramos-Horta fikk Fredsprisen.

24. mai 1993 gjorde a-ha en promo konsert på Londons Subterrania Club, foran 600 mennesker, der de presenterte mange av sine mest kjente låter. Inntektene fra konserten gikk til Nordoff Robbins Music Therapy Centre.

"Memorial beach" endte opp som det mørkeste og mest melankolske albumet a-ha har laget. Med høydepunkt som "Dark is the night", "Lamb to the Slaughter", "Cold as stone", og en ny versjon av "Move to Memphis". "Angel in the snow" ble senere spilt i bryllupet til Pål.

a-ha selv var i utgangspunktet fornøyd med plata, men har i ettertid ment at den ble for mørk, og for mye "U2 wannabie". Det meste av arbeidet på "Memorial Beach" ble gjort av Pål, da Magne led av idetørke, i tillegg til at han følte seg litt nedfor. Likefullt skrev han den flotte "Lamb to the Slaughter".

Da "Memorial Beach" ble gitt ut 14. juni 1993, var mottagelsen blandet. Særlig utenlandsk presse avviste den som kjedelig, og mente de her prøvde å kopiere U2. "Dark is the Night" ble nevnt som eksempel på det. Et unntak var Q magazine, som mente Pål var en av de store komponistene i tiden.

For å skape blest om den nye plata i Norge, arrangerte a-ha et kombinert grillparty og konsert på Månefisken kulturverksted i Oslo, med 300 spesialinviterte gjester. Også NRK Dagsrevyen var tilstede, slik at det norske folk fikk muligheten til å høre hva a-ha hadde å by på denne gangen. a-ha dro også på en promoteringsturne i Europa med besøk hos radio og TV stasjoner, aviser og musikkmagasin. Slik som TV programmet Bravo, på tyske RTL2. De ble også intervjuet av argentinsk TV, i programmet "From Los Angeles to Argentina". I august 1993 hadde a-ha også tenkt å dra til Sør-Amerika for å promotere den nye plata, men turen ble avlyst.

Salgsmessig ble "Memorial Beach" en skuffelse. Riktignok gikk plata til topps i Norge, men ellers måtte man langt ned på listene for å finne plata. I Storbritannia ble det 17. plass,  i Japan 15. plass, i Tyskland og Frankrike 25. plass. For å nevne noen land. 750.000 (senere økt til 1.2 millioner) solgte eksemplarer er et høyt tall, og de fleste band ville vært kjempefornøyd. Men ikke a-ha, med sine 10 millioner solgte eksemplaret av debutalbumet "Hunting high and Low".

Albumet "Memorial Beach".

a-ha led samme skjebne med så mange andre popband fra 80-tallet. I en tid der dance/techno, britpop og grungerock var det store, var det ukult å like a-ha, The Human League, ABC m.m.

Da plata ikke levde opp til forventningene salgsmessig, ble det en kime til uenighet innad i bandet. Og Pål som i første rekke var den som hadde skapt plata, følte at de to andre i bandet la skylden på ham. Morten mente at Pål hadde drept gnisten hos David Z. Pål : "Du gjør ditt beste for å gi gutta litt tyngde, og så havner du på tiltalebenken." ("The swing of things" : Jan Omdahl).

Vakre "Dark is the night" ble gitt ut som første singel fra plata i mai 1993. Det beste den oppnådde var 4. plass i Norge, 10. plass i Japan, 12. plass i Polen, 19. plass i Storbritannia, og 46. plass i Tyskland. 

Som 2. singel ble like vakre "Angel in the snow" gitt ut. Det var egentlig meningen at Pål skulle ha vokalen på låta, men Warner ønsket å bruke Morten da man fant ut at den skulle ut på singel. Verken "Angel" eller 3. singelen "Lie down in darkness" klarte ikke å markere seg noe sted.

7. september 1993 startet a-ha på en "Memorial Beach tour", med start på The Roxy i Amsterdam, Nederland. Etter en konsert i Danmark, og 5 konserter i Tyskland, gjorde a-ha to konserter på Mot Laselle i Beirut, Libanon. I desember 1993. Deretter tok a-ha en pause i turnevirksomheten til februar 1994. Før jul var Morten Harket med på en julekonsert i Oslo Spektrum. I noe som utviklet seg til å bli en årlig tradisjon.

Tidlig i 1994 kom a-ha sammen for å skrive låta "Shapes that go together". Singelen som var produsert av Chris Neil,  nådde topp 40 i Storbritannia, men nådde merkelig nok ikke VG-lista, enda den var skrevet for Paralympics på Lillehammer. Opprinnelig hadde a-ha håpet at "Shapes that go together" skulle bli brukt som den offisielle OL-sangen for OL på Lillehammer. Men OL komiteen vendte tommelen ned for låta.

Under OL gjorde a-ha tre konserter. To på Stampesletta på Lillehammer, og en i Oslo.

Singelen "Shapes that go together", med bakgrunnsmotiv inspirert av OL på Lillehammer.

I slutten av februar 1994 fortsatte a-ha "Memorial beach" turneen, med start i Good Hope Centre i Cape Town, Sør-Afrika. Etter 5 konserter her dro a-ha hjem igjen, for å fortsette turneen i Norge. 15. mars 1995 stod de på scenen i Olavshallen, Trondheim. Deretter fulgte konserter i Oslo, Stavanger, Bergen, Skien, og Andøya ("Rock mot rus").

19. juni opptrådte a-ha i Russland i forbindelse med White Nights Festival i Oktyabrsky Concert Hall, St. Petersburg.

Konserten i Russland skulle vise seg å bli den siste a-ha gjorde på 6 år. For nå begynte ting å bli vanskelig for a-ha. Plateselskapet Warner hadde begynt å miste troen på bandet. Noe som førte til at de ga Pål og co. dårligere oppfølging enn tidligere. Dette opplevdes som frustrerende. a-ha som band var også inne i et blindspor der de ikke lenger visste hvilken vei de skulle gå. En annen ting som hadde skapt krangel innad i bandet, var fordelingen av inntektene. Pål som låtskriver på de fleste av bandets låter, hadde tjent mest. Noe Magne som bidragsyter til Påls låter, og Morten som frontfigur og vokalist, syntes var urettferdig.

På denne tiden jobbet Warner med planer om en solokarriere for Morten. De hadde mer tro på ham enn bandet. Terry Slater som hadde vært manager for a-ha siden de slo gjennom, ble plutselig manager for Morten Harket istedet. Og fra en sekretær hos Warner fikk Pål vite at Mortens album nesten var ferdig innspilt, uten at det var blitt sagt noe om det på forhånd. I samme periode hadde Pål jobbet med låter til et nytt a-ha album. Noe han følte ble litt bortkastet ettersom Morten hadde andre planer.

Heller ikke forholdet mellom Pål og Magne var det beste på den tiden. Magne hadde i alle år følt at han ikke ble tatt  nok seriøst som musiker. At alle forventet han skulle være den morsomme fyren med de morsomme påfunnene. Magne ønsket at Pål skulle gi ham større kredit for låtene han skrev, mens Pål følte at det Magne kom med var fragmenter, og ikke ferdige låter. Pål : "Magne ble kansje litt sur fordi enkelte låter ikke ble fulgt opp. Og kanskje var det min feil. Samtidig burde han presentert flere ferdige låter." (Puls).

Første kapittel i historien om a-ha ble avsluttet i årsskiftet 1994/1995.

I årsskiftet 1994/1995 var en æra over. a-ha var oppløst! Magne, Morten og Pål måtte nå finne ut hva de ønsket å bruke tiden til. Fram til nå hadde a-ha lagt beslag på det meste av tiden. Det var på tide for de tre å tenke nytt.

Magne valgte å endelig gjøre unna sin 1. gangstjenesten i 1995. Han fikk ordnet det slik at han kunne gjøre tjeneste på et kontor ved Henie-Onstad senteret.

Morten Harket ga ut sitt album kalt "Poetenes evangelium" i 1993. Den var først og fremst beregnet på hans norske publikum, da den inneholdt norskspråklige sanger skrevet av komponisten Øyvind Varkøy, og Kjetil Bjerkestrand. Tekstene var basert på dikt av Jens Bjørneboe, Inger Hagerup, Kai Skagen, Georg Johannesen, Erik Fosnes Hansen, Arnold Eidslott og Hævard Rem. "Poetenes Evangelium" nådde ikke VG-lista.

I 1993 sang Morten klassikeren "Can`t take my eyes off you" i filmen "The Coneheads". Etter å ha blitt spurt om å spille den inn av Steve Barron, mannen som produserte filmen. I 1997 kunne folk igjen glede seg over Morten Harkets flotte tolkning av "Can`t take my eyes off you". Da den pånytt ble brukt i en film, denne gang i "Conspiracy theory" med Mel Gibson og Julia Roberts.

Morten Harkets soloplate "Poetenes evangelium":

I 1995 ga Morten ut det internasjonale albumet "Wild Seed". Men det var nok mest i Norge den ble lagt merke til. Plata toppet VG-lista i hele 6 uker. "Wild Seed" ble anført av monsterhitèn (i Norge) "A kind of Christmas card", som lå som nr.1 i 9 uker! Noe som var bedre enn det a-has mange singler hadde klart.

I 1996 ga Morten ut sitt 3. album, med den norskspråklige "Vogts Villa". I Norge der den ble gitt ut, nådde den 21. plass. Plata ble til i løpet av tolv dager på den ubebodde dvergsøya, i havgapet utenfor Tømmerstø ved Kristiansand. Uten strøm og vann, men med flott natur til å bli inspirert av.

I 1994 dannet Pål og Lauren bandet Savoy. Det dårlige forholdet innad i a-ha var årsaken til at Pål ønsket å starte et nytt band der alt var fritt og vennlig. Som en motreaksjon til det Pål hadde vært gjennom. I utgangspunktet var det ikke meningen at Lauren som aldri hadde spilt et instrument, skulle være med i bandet. Pål hadde satt inn flere annonser i aviser i New York, men de eneste som dukket opp var en "gjeng tapere", som han selv sa det. Pål bestemte seg derfor for å gjøre en låtskriver og musiker ut av Lauren. Like etter ble også norske Frode Unneland (eks. Chocolate Overdose, Popium) med på trommer. I tillegg til å spille trommer har også Unneland fungert som et "filter" for Påls musikk, der han fra sitt hjem i Åsane utenfor Bergen har sittet på telefon om natten, og hørt på det Pål har kommet opp med av ideer i sitt studio i New York. Pål : "Når jeg har skrevet en låt, lurer jeg alltid på hvem jeg skal plage."

Pål var så fornøyd med kona Lauren og Frode Unneland, at han faktisk foreslo overfor Morten og Magne at de to burde bli tatt inn som medlemmer av a-ha, da sistnevnte ble gjenforent i 2000. Noe som fikk enkelte til å trekke sammenligning til Yoko Onos påvirkning på The Beatles. Allerede i september 1994 hadde Pål foreslått å ta inn Unneland som medlem av a-ha, som trommeslager. Men da a-ha like etter ble oppløst/tok en pause, ble ideen lagt på is.

Savoy ga ut sitt debutalbum "Mary is Coming" i 1996, på a-has gamle plateselskap Warner. Egentlig ønsket Pål å gi ut plata i 1995, men Warner ønsket å vente slik at plata ikke kolliderte med Morten Harkets utgivelse. I 1997 valgte Savoy å droppe Warner til fordel for engelske EMI.

I Norge oppnådde "Mary is Coming" 1. plass på VG-lista. Også singelen "Velvet" gjorde det bra i Norge, og ble senere tatt med på a-ha albumet "Minor Earth, Major Sky" fra 2000. Med årene har det blitt gitt ut 6 album med Savoy. "Mountains of time" fra 1999 er muligens plata som har fått best mottagelse av musikkpressen. Bla. ble den skamrost i VG og Dagbladet. VG : "Hadde legendariske Phil Spector hørt Savoys 'Mountains of time', ville vi trolig øynet tårer bak solbrillene hos eksentrikeren." Savoy fikk også Spellemannsprisen for plata i 1999. I 2001 gjentok de det med albumet "Reasons to stay indoors".

På 90-tallet (og muligens også senere) vekslet Pål og hans familie mellom å bo i Soho, New York og Vinderen i Oslo. I tillegg tilbringer de endel tid i Boston, hos Laurens familie. Både i Oslo og New York har Pål innredet studioer, som han tilbringer MYE tid i. Lauren : "Jeg overdriver ikke. Han er her hver dag fra han står opp til han legger seg."

Savoys album fra 1996 og utover.

Også Magne har skrevet mye musikk, men den har ikke blitt lagt like mye merke til. Sammen med kameraten Kjetil Bjerkestrand laget han filmmusikk under navnet Timbersound. Blant filmene de er representert på, er "10 kniver i hjertet", "Hotell Oslo", "Hermetic", og "Dragonfly".

I 2004 var var Magne ute med sitt første soloalbum kalt "Past Perfect, Future Tense". Den fikk lunken mottagelse i pressen, til tross for sin gode kvalitet. Den nådde likevel en grei 14. plass på VG-lista. Med seg på plata hadde Magne kjente musikere som Will Champion og Guy Berryman fra Coldplay, og Andy Dunlop fra Travis. I tillegg hadde han fått med seg sin favorittprodusent Martin Terefe (Ron Sexsmith, Leona Næss). Folk som alle bidro til at dette ble en tidsriktig og spennende plate.

Magne Furuholmens 1. soloalbum "Past Perfect, Future Tense"

Siden 1989 har Magne gjort seg bemerket som kunstner, med grafikk og tresnitt som spesialfelt. Sin første utstilling (kalt "Maleri") hadde Magne på Sølvberget Galleri i Stavanger. Allerede her solgte han maleri for 180.000 kroner. Da a-ha tok pause i 1995, fikk han bedre tid til å konsentrere seg om kunsten. Og antallet utstillinger økte.

Da Magne i 2004 skulle lansere albumet "Past Perfect, Future Tense", slo han det sammen med sin kunstutstilling "Payne`s Grey", som ble avholdt på Henie-Onstad kunstsenter. Som for å vise at Magne som kunstner, og Magne som musiker, var to sider av samme sak.

På 80-tallet leide a-ha et gedigent hus i Vence, Frankrike, med utsikt over den franske rivieraen. Huset falt i smak hos Magne, så han bestemte seg for å kjøpe herligheten. I ettertid har han og familien brukt huset som "hytte" for å kunne slappe av. Ellers tilbringer de tiden i huset de eier på Nesøya utenfor Oslo. Med egen strandtomt og tennisbane. Her har Magne også bygd opp sitt eget atelier.

I januar 1999 kom videoen til "Take on me" på 3.plass i en avstemning TV kanalen VH1 hadde over tidenes beste musikkvideo. Hele 100.000 menneske var med og stemte. Samme år fikk a-ha en pris i U.S.A. for å ha blitt spilt hele 2 millioner ganger på amerikansk radio.

Et annet bevis på at a-ha har gjort inntrykk på musikkinteresserte, er de mange coverversjonene som er gjort av bandets hits. Mest kjent er nok A1s tolkning av "Take on me", som gikk til topps i Storbritannia i 2000. Som kjent klarte ikke a-ha bedre enn 2.plass men sin originalversjon. I Norge er glamourjentene Divas cover av "The sun always shines on TV" kjent. Også ærverdige London Symphony Orchestra har tolket a-ha, da de i 1997 spilte inn "Hunting high and Low".

Mange mener også at U2 samplet a-has "The sun always shines on TV", i deres store hit "Beautiful day", som gikk til topps i Storbritannia i 2000. Tekstlinjen "Touch me. Take me to that other place. Teach me. I know I'm not a hopeless case", minnet veldig om åpningslinjen i a-has låt. U2 måtte i ettertid bare innrømme at det var likheter. I den forbindelse tok U2 også kontakt med guttene i a-ha, og hyllet musikken deres.

Da U2 gjestet Valle Hovin 27. juli 2005, endret de teksten på "Beautiful day" til "Touch me... The sun always shines on TV", til glede for det norske publikummet. Og sikkert også for Pål Waaktaar-Savoy som var tilstede på konserten.

Også i filmens verden er a-has musikk blitt lagt merke til. "Take on me" er brukt i mange filmer, og i TV serien "Family Guy" ble også videoen til låta "hyllet". I en episode i sesong 3 ble karakteren Christopher Griffin dradd inn i musikkvideoen til låta, på "nesten" samme måte som Bunty Bailey i sin tid ble. Med den forskjell at Griffin var i dagligvarebutikken sammen med sin mor, da noen gjemt i melkekjøla dro ham inn i videoen.

"Take on me" vs "Family Guy".

I 1998 ble Morten Harket skilt fra sin kone Camilla Malmquist, som han ble gift med i 1989. I ettertid har Camilla gitt stjernedyrkelsen av Morten noe av skylda for at det gikk galt på hjemmebane. Camilla : "Det var en rar omstilling for ham å komme hjem til sofakroken, etter å ha vært så høyt oppe på turné med så mye oppmerksomhet, og så skulle sitte og prate om bleier. Han kom jo egentlig hjem og sov, og da ble jeg frustrert. Han tok vel litt det der hjem, den der guden, liksom. Og da blir det litt skjevt i et forhold, og det er vanskelig." (Camilla i et intervju med VG).

I desember 1998 gikk det rykter om at a-ha ville opptre sammen igjen. 5 år etter deres forrige albumutgivelse. 4. desember holdt de en pressekonferanse på Frognerseteren hotell der de kunne bekrefte den gode nyheten. Både NRK og TV2 var tilstede. At det i det hele ble et a-ha comeback, var et resultat av tunge forhandlinger mellom bandmedlemmene og deres representanter.

11. desember framførte a-ha sin nye låt "Summer moved on" på konserten som ble avholdt i forbindelse med utdelingen av Nobels fredspris. De framførte også "The sun always shines on TV" denne kvelden. Med seg på scenen hadde de Per og Sven Lindvall, og Kjetil Bjerkestrand. Per Lindvall var en fast musiker i a-has turneband i mange år. Han hadde tidligere spilt med ABBA.

I utgangspunktet var comebacket ment som en engangsforeteelse, men mottagelsen de fikk fra publikum i salen, fans, og avisene, var så overveldende at de fikk lyst til fortsette sammen. De fleste var også positiv til "Summer moved on", en låt som hadde mye av det beste av a-ha i seg. Med sin melankoli og symfoniske arrangement. I "Summer moved on" satte Morten verdensrekord, da han holdt en tone i hele 20.2 sekunder.

Før man kunne gå inngang med innspillingen av et nytt album sammen, krevde Morten at inntektene i bandet skulle fordeles likt. Utifra den tankegangen at alle bidrar like mye, på hver sin måte. Han hadde ikke tro på at kravet ville bli innfridd, men det ble det.

En annen endring som ble gjort, var at de valgte å bytte ut Terry Slater som manager, til fordel for Brian Lane og hans Bandana management. En avgjørelse Terry Slater tok tungt, da han følte seg som en far for Morten, Magne og Pål. Han mente også at platene a-ha ga ut på 2000-tallet ville solgt bedre i Storbritannia om han fortsatt hadde vært deres manager. Magne hadde dårlig samvittighet overfor Slater, men mente samtidig at han rundt 1990 ikke hadde vært flink nok til å ta signaler, og forholde seg til endringer. Også Magnes fetter og Lauren Savoy kom inn i styre og stell av bedriften a-ha.

Morten Harket og a-ha på Nobel konserten i 1998, der de framførte "Summer moved on".

I februar 1999 begynte Magne og Pål arbeidet med en ny a-ha plate. Sammen spilte de inn noen demoer i Påls studio i New York. I mars dro de tilbake til Norge, der de nye låtene ble presentert for Morten. I april dro Magne, Pål, og Kjetil Bjerkestrand tilbake til New York for å jobbe videre med plata.

Det skulle drøye til 22. mai 2000 før "Summer moved on" ble gitt ut på singel. Og suksessen de opplevde med singelutgivelsen viste at fans verden over savnet a-ha. I Norge ble det 1. plass på VG-lista. Til topps gikk den også i Portugal, Kroatia, Polen, Japan, Russland, og Litauen. Den kom også inn på topp 10 lista i land som Spania, Tyskland og Østerrike. I Storbritannia ble det 33. plass.

1999 ble Magne Furuholmen lagt inn akutt på sykehus. Han besvimte i bil, og måtte behandles med elektrosjokk etter hjertetrøbbel. Litt senere opplevde han det samme da han pånytt var ute og kjørte bil. I ettertid har Magne innsett at det var de interne problemene i bandet, og særlig konflikten han hadde med sin barndomsvenn Pål Waaaktaar som førte til hjertetrøbbelet. I mange år hadde Pål hatt en verdensmesterholdning overfor Magne. I tillegg til at begge var "flinke" til å såre den andre. Noe som førte de to lenger og lenger bort fra hverandre. Også for mye alkohol og et dårlig kosthold bidro til at kroppen tilslutt sa stopp.

Det positive med det hele var at både Magne og Pål skjønte at de måtte endre væremåte. Pål viste nå en mer omsorgsfull og forståelsesfull side av seg selv, mens Magne ble flinkere til å lytte til kroppens signaler. Magne : "Hjerteflimmeret gjorde meg til et bedre menneske. Uten hadde jeg vært et monster. Det tvinger meg til å kjenne på mine egne begrensninger." (Fra boken "The swing of things" : Jan Omdahl).

I juli 2000 kom det lenge etterlengtede albumet "Minor earth, Major Sky". Til stor interesse i norsk media. Plata fikk fin kritikk i både norsk og utenlandsk musikkpresse. Man framhevet de gode melodiene, og det litt ettertenksomme, melankolske preget. Blant låtene som ble framhevet var "Little black card", "I wish I cared", "Velvet", "Minor earth Major sky", og "Summer moved on". "Velvet" var en nyinnspilling av Savoy låta fra 1996. Lauren Savoy som opprinnelig sang på "Velvet", var med og koret på denne og andre låter på "Minor earth, Major Sky". Hun var også kreditert som låtskriver på "Velvet" og "The sun never shone that day". Også Frode Unneland fra Savoy var med, der han spilte trommer på flere av låtene.

"I wish I cared" var skrevet av Magne Furuholmen, mens "Thought that I was you" var skrevet av Morten Harket. sammen med en Ole Sverre Olsen.

Interessant var det at Morten og Magne fant hverandre som låtskrivere på denne plata. De to hadde sett seg litt lei på at Pål hadde fokuset på Savoy. Samtidig som Magne hadde fått øynene opp for Morten som låtskriver, etter å ha hørt albumet "Wild seeds". Samarbeidet mellom de to kom til å slå ut i full blomst på det neste a-ha albumet, der de bla. skrev 1. singelen "Forever not yours" sammen.

Albumet "Minor Earth Major sky".

"Minor Earth Major sky" gikk til topps i Norge, der den toppet i hele 5 uker. Også i Tyskland, som er et av de største platemarkene i verden, gikk den til topps. For å skape et litt mer radiovennlig lydbilde, tilpasset tyskernes smak, ble plata remixet av en Niven Garland. Noe både bandet selv satte liten pris på i ettertid.

Plata var  i utgangspunktet produsert av bandet selv sammen med Boogieman (Andreas Herbig), Roland Spremberg og Kjetil Bjerkestrand. Det meste av innspillingen foregikk i The Alabaster room i New York, og Boogiepark i Hamburg, Tyskland. I tillegg til flere studioer i Oslo. I forkant av alt dette hadde Pål laget en en demo med flere låter, som de brukte overfor plateselskapene for å få platekontrakt.

Det var Warners datterselskap i Tyskland som fikk ansvaret med å promotere plata. Noe de gjorde på en god måte.

Også i Estland ble det 1. plass, mens i Sveits og Russland ble det 3. plass. I Østerrike 4. plass, i Spania 8. plass, i Japan 10. plass, og i Storbritannia ble det 27. plass.

Coveret med framparten av et fly, var fotografert av Bjørn Opsahl i en ørken utenfor Las Vegas. Opsahl er ellers kjent for å ha tatt bilder av Björk, Tyra Banks og Nick Cave.

Også "Minor Earth Major sky" og "Velvet" ble gitt ut på singel, uten å hevde seg i hjemlandet. I Russland derimot, gikk begge singlene til topps.

Videoen til "Velvet" ble lagt merke til pga. sitt morbide innhold. Opptaktene ble gjort på et likhus, og de tre a-ha guttene skulle forestille lik! Pål var skutt i hodet, Morten lå død i et badekar med en hårføner, mens Magne lå i en fryseboks. Sistnevnte hadde insistert på at han ville ligge i fryseren.. Videoen fikk et nekrofilt preg, ettersom noen kvinnelige sykepleiere befølte og kysset likene. "Naturlig nok" ble det bråk da videoen ble spilt på TV. Oslo biskop Gunnar Stålsett tok avstand fra videoen, og Dagbladet snakket om "nekrosjokk".

Tilsynelatende ble a-ha oppløst i 2000, etter en rekke triste dødsfall. Kort tid etter comebacket.

Det var den kjente norske filmprodusenten Harald Zwart som laget videoen. Og like etter ble "Velvet" brukt i hans film "One Night at McCool`s". Drammensbandet Bakgateguttene gjorde en coverversjon av "Velvet", der de parodierte innholdet i videoen til a-ha.

Siden "Memorial Beach" hadde Pål endret navn til Paul, slik at han nå het Paul Waaktaar-Savoy på innercoveret av "Minor Earth Major sky". Muligens var endringen fra Pål til Paul gjort av praktiske grunner. Paul bodde for det meste av tiden i U.S.A. og amerikanerne hadde nok litt problemer med å skrive Pål.

I 2000 ble Morten Harket kjæreste med Anne Mette Undlien. En dame som hadde kosthold som spesialfelt. Sammen fikk de datteren Henny i 2003.

Morten Harket og Anne Mette Undlien.

I november 2000 dro a-ha ut på en turne kalt "Minor Earth, Major sky tour". For første gang siden 1994. De startet i Ken-Min-Hall i Osaka, Japan, den 8. november, og fortsatte med besøk i Europa, Russland, og Sør-Amerika. 24. mars 2001 var det Norge som fikk gleden av å ha a-ha på "besøk", da de opptrådte i Vallhall i Oslo. Konserten ble en stor triumf, med gode kritikker i avisene dagen etter.

Mellom 1983 og 1988 hadde John Ratcliff, mannen som hjalp a-ha fram til kontrakt, fungert som en slags manager for bandet, sammen med Terry Slater. Etter det hadde forholdet mellom dem blitt forsuret. Og i 2001 krevde Ratcliff gjennom sine advokater, 7 millioner kroner, som han mente han hadde utestående hos bandet. A-ha svarte med å tilby ham 65 000 kroner. Magne og co. var både irritert og trist over at ting hadde skjært seg med Ratcliff, ettersom de alltid vil være ham takknemlig for hjelpen han ga dem i starten. Ratcliff har også truet med å publisere ikke-utgitte a-ha låter, og han har solgt håndskrevne a-ha tekster på Ebay.

3. mars 2001 mottok a-ha juryens hederspris på Spellemannsprisen for 2000, i Oslo Spektrum.

I 2001 opptrådte a-ha på Nobel konserten for 2. gang. Denne gang med "Differences" og "Hunting high and low".

i april 2002 ga a-ha ut albumet "Lifelines". Igjen viste de tre solid håndverk både på låtskriver- og produksjonssiden. På produksjonssiden hadde de fått celeber hjelp fra Stephen Hague (Pet Shop boys, O.M.D., New Order), og Clive Langer/Alan Winstanley (Madness, Elvis Costello, Dexy`s Midnight runners, Morrissey). Tre av 80-tallets store produsenter. VG mente plata var bunnsolid, men at den bygde på kompromisser mellom medlemmene av bandet. VG : "Platen har alle klassiske a-ha-trekk ved seg - fra storslåtte, halvpompøse arrangementer til Morten Harkets inderlige skjønnsang. a-ha bringer med andre ord sin tunge fortid videre inn i fremtiden."

"Lifelines"

Morten og Magne ble ytterligere trukket med som låtskrivere på denne plata. Tittellåta og førstesingelen "Forever not yours" var begge skrevet av de to. Sistnevnte med hjelp fra Ole Sverre Olsen. Magne som tidligere hadde overlatt det meste av skrivingen av låttekstene til Paul, bidro på en helt annen måte denne gangen. Tidligere hadde han ikke hatt selvtillit, livserfaring eller ork til å skrive så mange tekster. Men med denne plata følte han at ting løsnet, noe han gledet seg stort over. Magne : "Det løsna under arbeidet med `Lifelines`."

Paul hadde skrevet ca. 10 låter som han hadde forventet å få med på plata. Men han endte istedet opp med 6. "The Breakers" som han hadde stor tro på ble valgt bort av de to andre, noe som sjokkerte ham. Paul : "The Breakers" er en klassiker." Istedet endte den opp på en Savoy plate.

"Forever not yours" ble gitt ut som singel i april 2002. I Norge toppen den singellista i 3 uker. Til topps gikk den også i Russland, Latvia, Litauen, Polen, Romania, Japan, og Israel. I Canada ble det 12. plass, i Tyskland 18. plass, mens i Italia ble det 24. plass.

Også albumet "Lifelines" solgte bra rundt om. I Norge toppet den VG-lista i 4 uker. Nr. 1 ble den også i Tyskland og Latvia. I Østerrike ble det 2. plass. Tittellåta "Lifelines" og "Did Anyone Approach You?" ble også gitt ut som singel fra plata. Førstnevnte gikk til topps i Russland.

Videoen til "Did anyone.. " var filmet av Lauren Savoy. Hun har også vært regissør på musikkvideoene til låtene "Early morning", "I call your name" og "There's never a forever thing". Videoen til "Forever not yours" var spilt inn i Havana på Cuba. De lave lønningene der gjorde at man hadde råd til å bruke mange statister, som fikk i oppgave å løpe etter bilen Morten Harket satt i.

"Lifelines" var en mer nyskapende video, etter en ide Magne Furuholmen hadde. I 1991 laget Morten Skallerud kortfilmen "Året gjennom Børfjord", som var tatt opp i fiskeværet Børfjord i Finnmark. Endel år senere ble den kåret til tidenes norske kortfilm. Mye takket være den spesielle fototeknikken, der de hadde klart å kort ned et helt år i Børfjord til noen minutt. Magne Furuholmen ringte denne Skallerud og lurte på om de fikk bruke filmen hans som utgangspunkt for videoen til "Lifelines". Og Skallerud som hadde sagt nei til andre forespørsler, sa ja, da han følte at a-has ideer stemte med hans egne. I tillegg til at han fikk dekket gjelden han hadde opparbeidet seg, etter å ha tilbrakt 180 dager i Børfjord med filmteamet sitt.

a-ha presenterte norsk natur i videoen til "Lifelines".

I juni 2002 dro a-ha ut på en turne for å promotere "Lifelines" albumet. Turneen startet 8. juni på Ullevål stadion i Oslo. Etter å ha gjort flere konserter i Europa fortsatte de turneen i Russland, og Brasil, før de var tilbake i Europa med konserter i Tyskland og Storbritannia. De avsluttet i Wolfsburg, Tyskland den 13. desember 2002.

1. november 2002 feiret Magne Furuholmen sin 40. års dag på en av de bedre restaurantene i Moskva, sammen med noen nyrike russere. Etter å ha drukket noen flasker champagne, fortsatte de festen på en strippeklubb.

I 2003 ga a-ha ut sin første liveplate kalt "How can I sleep with your voice in my head". Plata summerte verdensturneen deres fra 2002. Men låtene på plata dekket kun de siste 6 ukene av turneen, der hele deres lange karriere var representert. Bel Canto sangeren Anneli Drecker var med på turneen, noe man fikk flere fine gjenhør med på denne plata. Tittelen på plata var hentet fra teksten på "The swing of things". En liveversjon av "The sun always shines on TV" ble gitt ut på singel for å promotere plata.

I Norge nådde "How can I sleep with your voice in my head" 4. plass, i Estland 5. plass, mens i Tyskland ble det 8. plass. Som de beste plasseringene for plata.

Morten Harket med Anneli Drecker på scenen.

I november 2003 gjorde a-ha to konserter i Dødens dal i Trondheim, i forbindelse med studentenes Uka. På disse konsertene var bla. amerikanske Kevin T. Damour tilstede. Han hadde tatt den lange veien over Atlanteren kun for å se a-ha opptre. Han reiste verden rundt for å følge bandet, og hadde tilbakelagt en enorm avstand i løpet av årene.

Konsertene i Trondheim ble en suksess, med gode tilbakemeldinger fra publikum. Det eneste negative var at noen dro ut hovedstrømledningen under en av konsertene, slik at lys og lyd forsvant.

I forkant av disse konsertene fikk Morten endel omtale i media da han i et intervju i Trondheim stilte spørsmålstegn ved den fysiske verden. Om den i hele tatt eksisterte. Morten Harket : "I all enkelhet tror jeg kanskje ikke lenger at den fysiske verden finnes. Det har jeg tenkt på i det siste. Det er ikke egentlig et religiøst anliggende. Det er forsøket på en logisk tankerekke som handler om ingenting, altså konseptet ingenting. Fordi ingenting finnes i denne verden, så kan jeg ikke helt skjønne hvordan denne verden kan finnes heller."

Et annet "berømt" Harket sitat, er da han i forbindelse med utgivelsen av albumet "Letter from Egypt" ble intervjuet av Anne Grosvold på NRK TV :

Anne Grosvold : "'Hvordan føler du deg nå etter å ha gitt ut ny plate?"

Morten : "Jeg har vært så fokusert nå på så mange ting, så lenge, at det du slåss mest med, min største slåsskamp, det er å klare å holde avstand, sånn at du klarer å ha et slags overblikk over hva du egentlig gjør. Det er lenge siden jeg forsto, slik jeg forstår ting da, at det er mye viktigere å kunne fokusere med sideblikket enn med selve fokus. Det er der du er i tune med alle ting. Det ser du, altså, naturen rundt deg oppfører seg jo sånn. Det er bare vi som ikke gjør det. Ville dyr vet at i det øyeblikk de slipper sideblikket, kan du si da, det som er koblet til resten av sanseapparatet, så kan de bli drept hvert øyeblikk. De fokuserer bare i et 'split second', de, så er det opp igjen."

Anne Grosvold : "Det er sånn du synes du har hatt det i det siste, da?"

Morten : "Nei."

I 2004 ble den offisielle biografien om a-ha kalt "The swing of things" gitt ut. Den var skrevet av Jan Omdahl, og var på en måte en annerledes biografi, da den fokusert mer på relasjonene innad i bandet enn på de ytre begivenhetene. Bla. gikk forfatteren innunder huden på Magne, Paul og Morten, for bedre å bli kjent med dem som personer. Som en ekstra gave til fansen var det lagt ved en cd som inneholdt 12 opptak fra a-has tidlige dager, med låter som ikke har vært offentliggjort tidligere. Og tidlige versjoner av "Take on me", "The sun always shines on TV" og "I`ve been losing you". Svakheten med boka er delen med bandets listeplasseringer, da den ikke stemmer med de reelle plasseringene.

Boken "The Swing of things". Til høyre forfatter Jan Omdahl med Pål Waaktaar (foto : Tore Berntsen).

27. august 2005 arrangerte a-ha i samarbeid med Norsk Hydro den største rockekonserten i Norge noensinne, med 120.000 mennesker i Frognerparken, Oslo. Anledningen var Hydros 100 års dag, Hydro spanderte derfor likegodt gratis inngang på alle. 

Men det var a-ha alle hadde fokus på denne kvelden. Det enorme oppmøtet viste at bandet fortsatt er høyt elsket av det norske folk. Konserten ble da også en stor suksess. Med hyggelig omtale i avisene dagen etter. VG mente hele Frognerparken sydet av god stemning til langt uti den kjølige augustnatten. Publikum fikk klassikerne de ventet på iform av "Hunting high and Low", "Crying in the rain" og "Summer moved on". I tillegg fikk de presentert materiale fra det nye albumet, med låta "Celice". 

a-ha var i storslag foran 120.000 mennesker i Frognerparken i august 2005.

"Celice" ble også gitt ut som singel, 4. oktober 2005. Den gikk da til topps på VG-lista. Til topps gikk den også i Hviterussland, og Island, mens det ble 2. plass i Russland,  og 21. plass i Tyskland.

29. oktober 2005 dro a-ha ut på en "Analogue tour", med oppstart i Køln, Tyskland. De holdt det gående til februar 2006 da de etter en konsert i London tok en pause.

I november 2005 kom albumet "Analogue". Og en samlet norsk musikkpresse hyllet plata som det beste a-ha hadde laget siden begynnelsen på 90-tallet. VG mente "Analogue" var et album spekket med flotte låter som vokser seg sterke og tydelige. "Cozy Prisons", "Birthright", "Keeper Of The Flame", "Holy Ground", "Celice" og "Analogue" var noen av disse flotte låtene på plata.

Morten, Magne og Paul var blitt rundere i kantene med årene, og mer positiv til hverandres kvaliteter. "Analogue" var utvilsomt den mest demokratiske utgivelsen deres, der alle tre bidro med sitt. Plata ble gitt ut på Universal music (de forrige utgivelsene hadde vært gitt ut på WEA, som er endel av Warner). Den gikk rett til topps på VG-lista i sin første uke da den ble lagt ut for salg i november 2005. Også på Island gikk den til topps, mens i Tyskland ble det en fin 7.plass. Oppløftende var det også at plata nådde topp 40 i Storbritannia, med en 24.plass. Deres første topp 40 plassering siden "Minor earth, major sky" fra 2000.

Studioalbumet "Analogue".

Som produsent hadde Magne overtalt de andre til å bruke Martin Terefe, som han selv hadde brukt på sin soloplate "Past Perfect, Future Tense". Også kjente produsenter/teknikere som Max Martin (Ace of Base, Rednex, Backstreet Boys, N`Sync, Britney Spears) og Flood (New Order, Erasure, Depeche Mode, U2), deltok på plata. Et annet kjent navn som deltok, var Graham Nash fra det legendariske bandet Crosby, Stills & Nash (og The Hollies). Han koret på låtene "Cozy Prisons" og "Over the treetops".

Graham Nash

Ellers hadde a-ha med seg musikere som har fulgt dem gjennom mange år. Slik som Kjetil Bjerkestrand, Per & Sven Lindvall, og Frodde Unneland (Savoy). Det stilfulle coveret til "Analogue" var laget av Stian Andersen og Martin Kvamme.

I Norge ble "Birtright" gitt ut som promosingel i oktober 2006.

Tittellåta "Analogue" ble gitt ut som singel i januar 2006. Og i februar ble den bandets første topp 10 hit i Storbritannia siden "Stay on these roads" i 1988. Også i Norge ble det 10.plass for singelen. I Tyskland ble det 33. plass.

Allerede i august 2005 hadde a-ha framført "Analogue" for norske fans, da den ble spilt på Dagsrevyen på NRK TV.

Årsaken til den nye interessen for bandet, bla. i Storbritannia, skyldtes platas opplagte kvaliteter. Sammen med dyktig promotering fra plateselskapet og bandet. Også det faktum at populære band som Coldplay og Keane flere ganger har nevnt a-ha som referanser og forbilder, har skapt interesse hos unge platekjøpere. "Living a Boy`s adventure tail" er Chris Martins (Coldplay) favoritt med a-ha.

I desember 2005 ble Morten Harket observert med sin nye kjæreste Inez Andersson. En dame som på den tiden jobbet som hans personlige assistent, og som tidligere hadde vært pressekontakt for Ari Behn og Elin Tvedt. 16. september 2008 ble de to foreldre til en jente. Morten var dermed blitt 5 barns far.

I februar 2006 var a-ha på en større rundreise i Storbritannia. Der de gjorde intervjuer, og holdt minikonserter for fansen. Bla. utenfor HMV butikken i Oxford Street, London. Her møtte det opp 400 fans som ikke hadde glemt bandet.

a-ha opptrådte utenfor HMV, til glede for sine britiske fans.

Mens a-ha var i England fikk Morten gleden av å være prisutdeler på Brit Awards (Britenes spellemannsspris). Her overrekte han prisen for "Beste britiske singel" til Coldplay for "Speed of Sound".

24. februar holdt a-ha en konsert under Festival de Vina i Chile foran et stort antall besøkende.

I februar kunne de glede seg over at albumet "Analogue" oppnådde en grei 24. plass på de britiske listene.

a-ha tilstede på Festival de Vina i Chile i februar 2006.

Deretter gikk de i tenkeboksen for å finne ut hva de skulle gjøre i fortsettelsen. De måtte bli enig med seg selv om de skulle gå i studio for å lage en ny plate sammen, eller fortsette turnevirksomheten. Det endte med at de brukte tiden på landeveien. Sommeren 2006 opptrådte de på festivaler i Liverpool, Guildford og London, England.

6. april 2006 ble "Cozy Prisons" gitt ut som 3. singel (4. singel i Norge) fra "Analogue". Låta var skrevet av Magne Furuholmen. Med seg på produksjonssiden hadde de Dave Bascombe, som tidligere har hjulpet Depeche Mode, (Tears for Fears, ABC og It`s immaterial. Dessverre nådde ikke låta opp verken i Norge eller noe annet sted.

1. mars 2006 stilte a-ha opp på veldedighetskonserten "Fotball for Afrika", i Dakar, Senegal. Det var Plan-International som arrangerte konserten der også Youssou N’dour, Alpha Blondy, Angelique Kidjo, Morten Abel, Patti Smith og Lauryn Hill deltok. Konserten som hadde 45.000 besøkende ble vist på TV2.

I mai 2006 ble det kjent at a-ha hadde valgt å avslutte samarbeidet med sin manager Brian Lane, og hans Bandana Management. En mann som etter manges mening var en sentral brikke da a-ha måtte ut og promotere seg pånytt, i forbindelse med comebacket i 2000. Han var kjent som en tøff forhandler som var flink til å få til gode avtaler med plateselskapene, og som fikk a-ha inn på noen av de største festivalene i Europa. Muligens har det vært uenighet rundt hans personlige avtale med bandet, og den prosentvise andelen av platesalget som han gjorde krav på. Lane hadde tidligere vært manager for store navn som Asia, Vangelis, og Yes. Inn i hans sted kom norske Harald Wiik, som tidligere hadde vært manager for Zeromancer, og som på 80-tallet var med i synthbandet Money Talks.

Brian Lane og Morten Harket (Foto: Gøran Bohlin)

I 2006 gjorde a-ha kun to konserter i Norge. Folk i Trondheim var så heldig å få oppleve en av dem, da bandet besøkte Lerkendal stadion den 25. august. På samme sted som Steffen Iversen og co. dunker ballen i mål på motstanderen når Rosenborg spiller, stod Morten Harket foran 14.000 trønderske fans. Og både publikum og avisene mente a-ha gjorde en glimrende konsert.

Showet bandet leverte var imponerende. Ikke minst pga. de enorme storskjermene som var plassert på hver side av bandet, i tillegg til en som stod bak. Her fikk publikum se filmer og animasjoner som gjorde at tankene gikk til U2s storslåtte turneer. 

a-ha startet konserten med "I`ve been losing you". Og fulgte opp med "Stay on these roads". Begge sikre kort denne fine fredagskvelden i Trondheim. På "Crying in the rain" fikk de hjelp av den populære sangeren Ane Brun. Spillelista fra konserten :

Magne Furuholmen fikk også noe annet å glede seg over da han besøkte Trondheim. I form av en Sesamburger, som i flere år har vært en favoritt hos Magne. Ibrahim Mansour driver en mindre hamburger restaurant i samme hus som Studentersamfundet i Trondheim. Og her har Magne vært flere ganger opp gjennom årene når han har hatt oppdrag i byen. Han har også fått burgerne sendt til Oslo når nøden har vært størst. Magne fleipet med at Sesam burgeren var hovedårsaken til at bandet la denne konserten til Trondheim. Også Paul var med Magne til Sesam-Ibrahim for å smake på den sagnomsuste burgeren.

Magne med sin Sesam hamburger (foto:Adresseavisen)

Etter konserten i Trondheim fortsatte a-ha sin "Analogue tour" i Ukraina og Russland. Etter å ha gjort 2 kmonserter i Ukraina, dro a-ha til London 30. oktober for å motta den prestisjefylte prisen Q Inspiration Award. Prisen deles ut av det store britiske musikkmagasinet Q Magazin, og er ment som en takk for lang og tro tjeneste innen popmusikken. a-ha var svært stolt over å motta prisen. Med på kjøpet fikk de også mange lovord fra band som Keane og Coldplay, samt omtale i aviser verden over.

3 stolte gutter på Q awards.

31. oktober var a-ha tilbake i øst, og 1. november stod de på scenen i Ishallen i Samara, Russland. Etter 8 konserter i Russland vendte de tilbake til Norge

I 2006 gjorde bandet også en innspilling av John Lennons "#9 Dream", for veldedighetsplata "Make Some Noise - The Amnesty International Campaign to save Darfur". Plata ble lagt ut for salg i juni 2007. På samme tid gikk det også rykter om at Morten og co. jobbet med et nytt a-ha album som etter planen skulle gis ut i 2008. Senere ble plata utsatt til 2009.

30. april 2007 hadde NRK TV et program dedisert til a-has store hit "Take on Me". Anledningen var DJ Ravis populære program "Landeplage", der han gjorde stas på de 8 mest populære norske poplåtene de siste 40 årene (6 av dem var fra 80-tallet). De andre 7 var : "Dum og deilig" - Knutsen og Ludvigsen
"Lys og varme" - Åge Aleksandersen, "Splitter pine" - DumDum Boys, "Det går likar' no" - D.D.E., "Forelska i lærer'n" - The Kids, "Svake mennesker" - Gry Jannicke Jarlum og
"Neste sommer" - deLillos. Ulike mennesker med kunnskap om musikk kom med sine vurderinger for hvorfor "Take on Me" ble en "landeplage". Også Morten Harket deltok i programmet.

6. august 2007 ble albumet "Savoy Songbook Vol. 1" gitt ut. Plata kom som en dobbel CD, der cd1 bestod av tre nye låter og nyinnspillinger av gamle låter. cd2 var mer som en ren samle CD å regne. Med blant andre "Star" og "Velvet". I Norge nådde plata en fin 7. plass på VG-lista.

Savoy : Frode Unneland, Lauren Savoy & Paul.

Det var ikke bare Paul som var opptatt med egne musikkprosjekt på denne tiden. I august 2007 ble Morten Harket observert i Lyngen i Nord-Norge, der han hentet inspirasjon fra den vakre naturen til å skrive låter til sitt kommende soloalbum.

a-ha gjorde flere enkeltkonserter i 2007. 19. august opptrådte de i Fredrikstad. 25. august var de på scenen i Tromsø, i forbindelse med Døgnvill festivalen. Mens 1. september besøkte de Haugesund.

15. september gjorde de en litt spesiell spillejobb da de underholdt tyske fans i Kiel fra en flytebrygge i havna. Konserten ble også gjort tilgjengelig for fans fra hele verden via MSN.

16. november 2007 stilte Morten Harket opp med sin nye singel "Movies" i finalen i norske Idol. Her kom han også med gode råd til deltakerne. 11. desember 2007 opptrådte han også på Nobel konserten med samme låt. Den ble gitt ut som singel, med en 3.plass i Norge som beste resultat.

Morten Harket under Nobel konserten 11. desember 2007.

I februar 2008 ble "Darkspaces" gitt ut som 2. singel fra Harkets nye album "Letter from Egypt". Sistnevnte ble gitt ut i mai 2008, og var kun tilgjengelig i Norge og Tyskland. Pga. liten interesse fra platekjøpere og plateselskaper i andre europeiske land, gjorde ikke Morten noen turne for å promotere plata. "Letter from Egypt" endte opp med et salg på kun 30.000, til tross for at den gikk helt til topps på VG-lista, i sine to første uker ute i butikkene. Endel norske musikkeksperter mente at plata markerte slutten på Morten Harket som profilert soloartist, og at han i framtiden burde konsentrere seg om a-ha. Asbjørn Slettemark i FaroJournalen : "Umiddelbart tenker jeg at det er a-ha som band som har suksess i utlandet, summen av dem sammen er mer enn tre. Hver for seg klarere de ikke oppnå samme resultater. Responsen på den siste soloplata til Morten Harket har sannsynligvis vært minimal, og jeg regner med at hvis suget hadde vært stort nok ville de gjort noen saftige forsøk på lansering i utlandet." (Dagbladet 16. september 2008).

Morten Harkets album "Letter from Egypt".

En annen årsak til at Morten valgte å nedprioritere en turne i de europeiske landene, var at han, Magne og Paul kom sammen i juni 2008 for å jobbe med den nye a-ha plata.

I januar 2008 kom Magne Furuholmen ut med sitt 2. studioalbum, kalt "A dot of black in the blue of your bliss". Som på sitt første album hadde Magne også her fått hjelp fra Coldplays Guy Berryman.

I første omgang ble den kun gitt ut som en 6 spors EP, i 300 håndmalte eksemplarer. I mai 2008 ble den gitt ut som ordinær CD, med 11. spor. Plata fikk stort sett gode kritikker da den kom ut. Stein Østbø i VG mente plata var : "en tidvis svært vakker og svært melodiøs opplevelse, om enn noe ujevn." Han ga den terningkast 4, og framhevet låter som "A Dot Of Black", "Come Back", "Time And Place" og "More Than Good Enough".

Salgsmessig ble ikke plata noen suksess, og nådde heller ikke opp på VG-lista.

"A dot of black in the blue of your bliss"

For å markere at Magne, Morten og Paul like mye var soloartister som medlemmer av a-ha, valgte de tre å gjøre en konsertserie i 2008, der de stod på samme scene, men med ulikt repertoar og musikere. For at publikum skulle forstå at det ikke dreide seg om a-ha, ble showet kalt "An evening with Morten Harket, Savoy and Magne F.". At alle tre på denne tiden hadde nye plater å presentere, gjorde det hele mer interessant. Og det var fra albumene "A dot of black in the blue of your bliss", "Letter from Egypt" og "Songbook vol.1" de fleste av låtene som ble presentert, var hentet. Magne, Morten og Paul stilte også med egne musikere. Som avslutning på showet ble 3-4 av a-has låter framført, som for å vise at dette også var en slags a-ha konsert.

Den første opptredenen hadde Morten, Magne og Paul på Rockefeller i Oslo den 19. mai 2008, der de opptrådte for spesielt inviterte gjester. Også de følgende tre dagene opptrådte de på Rockefeller.

Magne, Morten og Paul i Royal Albert Hall i mai 2008.

24. mai hadde de tre gleden av å opptre i musikkens høystue Royal Albert Hall. Konserten var solgt ut langt tid i forveien. a-ha fans hadde funnet veien til London fra alle kanter av verden, noe a-ha stolt kunne fortelle om på sin hjemmeside. Ideen om å gjøre 3 solokonserter samme kveld var noe fansen hadde snakket om i lang tid før a-ha selv bestemte seg for å sette det ut i live.

Høsten 2008 fortsatte arbeidet med den nye a-ha plata. Parallelt med dette gjorde både Magne og Morten flere opptredener uavhengig av a-ha. Morten i Tyskland, mens Magne gjorde flere enkeltkonserter i Norge. Slik som i Arendal og Oslo. 19. september stod Magne på scenen i Oslo sammen med det svært populære bandet Coldplay. Her gjorde de en versjon av "Hunting high and Low", med Magne på keyboard.

11. desember opptrådte Magne også sammen med artisten Jason Mraz, i forbindelse med Nobel konserten i Oslo Spektrum.

Høsten 2008 hadde VG en konkurranse blant sine lesere, der man skulle stemme fram det folk mente var tidenes listelåt. Anledningen var at VG-lista i 2008 fylte 50 år. Avstemningen fikk stor omtale, og foregikk over en lang periode. Selve resultatet av avstemningen skapte ikke større spenning, da "alle" skjønte at a-ha kom til å vinne med "Take on Me". Og i januar 2009 fikk de utdelt prisen for beste VG-listelåt, i forbindelse med Spellemannsprisen. Morten Harket : "Det er veldig moro, men vi har 50 låter som er vel så bra."

a-ha i forbindelse med prisutdelingen for beste VG-listelåt i januar 2009.

En av de store filmene i 2008, var britiske "Slumdog Millionaire". Den kritikerroste filmen mottok hele 8 Oscars på Academy Awards. Musikken til a-ha ble ikke brukt i selve filmen, men deres gamle hit "The Sun always shines on TV" ble brukt i trailere, kino- og tv-reklame for å markedsføre"Slumdog Millionaire". Noe a-ha gutta satte stor pris på.

I mars 2009 tok Magne, Morten og Pål pause fra plateinnspillingen, og dro ut på turne. 25. mars stod de på scenen på Credicard Hall i Sao Paolo. Konserten startet med at de framførte Edvard Griegs "Morgenstemning", før det klassiske verket gikk over i "Living a boy`s adventure tail". Tracklista på konserten var :

Publikum fikk dermed presentert tre nye spor, i "What there is", "Riding the crest" og "Shadowside". Synth-riffet på "Riding The Crest" var tatt fra Furuholmens sololåt "Running Out Of Reasons".

a-ha gjorde ytterligere to konserter i Sør-Amerika.

24. april fikk a-ha fansen en smakebit fra det kommende albumet, da singelen "Foot of the mountain" ble spilt på radio. Man kunne også høre den på Universals a-ha side. Også dette var en låt som hadde vært ute tidligere, på Magne Furuholmens soloalbum "A dot of black in the blue of your bliss". Da med tittelen "The Longest Night". Riktignok var det lagt til nytt refreng og arrangement.

I april fikk VG muligheten til å høre utdrag fra den nye a-ha plata.

De fleste likte det man hørte, pga. et flott arrangement og et vakkert pianotema. Likefullt var det flere som syntes den var litt for typisk a-ha. VG ga den en 4er på terningen.

Morten Harket og Magne Furuholmen mislikte endel av kritikkene som ble rettet mot singelutgivelsen fra musikkjournalistene. De to a-ha profilene mente ekspertene var feige, og ikke våget skrive hva de egentlig mente. Til VG sa Magne dette : "Ingen våger å si at noe er skikkelig bra eller skikkelig dårlig før de ser hvordan det går. Journalistene mangler rett og slett baller."

a-has singel "Foot of the Mountain".

a-has første album på 4 år - "Foot of the Mountain" - fulgte like etter. 19. juni 2009. På forhånd hadde a-ha gjort et nummer av at de på denne plata ønsket å gå tilbake til røttene fra 80-tallet, med synthdominerte låter. Noe de fleste syntes virket spennende, etter flere album med mer konvensjonelt lydbilde. Som produsent hadde de denne gang hentet inn Steve Osborne (New Order, Suede, Starsailor) og Mark Saunders (Erasure, The Cure). Plata ble spilt inn mellom januar og mai 2009.

Ifølge Magne Furuholmen hadde man vurdert å kalle plata "Digital", som en motvekt til deres forrige album "Analogue". Han var svært fornøyd med "Foot of the Mountain" plata, og ville gitt den en 5-er på terningen. Magne : "Jeg er veldig fornøyd med plata, og ville gitt den en 5-er på terningen. Skulle ønske vi turde å være enda mer kompromissløse, da ville det vært en 6-er."

a-ha abumet "Foot of the Mountain".

De fleste kritikere bemerket at "Foot of the Mountain" var et nedstrippet album, uten de fyldige arrangementene. Man mente også at låtmaterialet var mer enn godt nok, men at de hadde tjent på gjøre mer ut av dem. Både Dagbladet og VG ga plata karakter 4. Låter som ble framhevet var "The Bandstand", "Riding the Crest" og "Mother Nature Goes To Heaven". Britiske The Guardian ga plata 3 av 5 stjerner. Mens The Times ga den 4 av 5. Sistnevnte mente at plata var "excellent", og framhevet "Shadowside", som de mente var et pop-mesterverk.

Webmaster : "Foot of the Mountain" er en svært positiv overraskelse. Utifra kritikken den har fått kunne man få inntrykk av at a-ha ikke har klart å leve opp til forventingene. Men det stemmer ikke slik jeg ser det. Ideen om å gå tilbake til de elektroniske røttene, er spennende i seg selv. Og de gjennomfører det bra, med krystallklar elektronisk lyd. Plata er lett og fengende som en sommerbris. Med Morten Harkets lyse, vakre stemme til å toppe det hele. Borte er det meste av det innadvendte og intrikate (for denne gang), noe jeg syns kler a-ha. Det som måtte trekke ned er at plata kan minne litt for mye om Coldplay/Keane. Mest pga. tangentriffene. Men da må man vel spørre om hvem som ligner på hvem.

Salgsmessig ble albumet "Foot of the Mountain" en stor suksess, noe som viser at platekjøperne satte pris på det a-ha hadde å levere. I Tyskland gikk den helt til topps, noe a-ha er blitt bortskjemt med etter comebacket i 2000. Mer gledelig var det at plata nådde 5. plass i Storbritannia. Det høyeste de har vært der siden 1988. Til topps gikk de også i Luxemburg. I Russland ble det 3. plass, mens i Norge ble det 2. plass. Som det første studioalbumet til a-ha som ikke har gått til topps på VGs albumliste. I Østerrike ble det 11. plass, mens i Sveits ble det 12. plass.

10. juni var a-ha i Berlin, Tyskland for å promotere albumet "Foot of the Mountain".

a-ha på pressekonferansen i Berlin, Tyskland i juni 2009.

15. juni stilte a-ha opp til signering av den nye plata, på Platekompaniet butikken på Oslo City. 4 dager senere stilte de opp på den høyprofilerte VG-lista konserten, foran Rådhuset i Oslo. Ifølge VG som arrangerte konserten - gikk 90.000 mennesker av hengslene da a-ha inntok scenen. Her framførte de "The Sun alwaysshines on T,V.", "Riding the Crest", "Foot of the Mountain", og "Take on Me" - til stor glede for de frammøtte. VG var svært imponert av det a-ha hadde å by på denne kvelden. Showet ble vist på NRK1 og 2, i tillegg til VGs egen live tv.

24. juli opptrådte a-ha på ITunes live festival i Camden, London. Sammen med artister som Oasis, Simple Minds, Snow Patrol, Franz Ferdinand, Kasabina og The Saturdays. a-ha framførte "Foot Of The Mountain" og "The Sun Always Shines On". Opptakene som ble gjort denne kvelden ble tilgjengelig for nedlasting via ITunes.

25. juli 2009 gjorde a-ha en coverversjon av Depeche Modes "A Question of lust" på BBC Radio 2, i forbindelse med lanseringen av den nye plata. I den anledning benyttet Magne sjansen til å hylle det britiske synthbandet, ved å si at han følte seg mer knyttet til de enn noe annet 80-talls band. Måneden før hadde a-ha gutta vært på en Depeche Mode konsert i Berlin, Tyskland.

Allerede i april ble det klart a-ha kom til å dra ut på en europeisk turne for å promotere den nye plata. I Norge ble det spikret to konserter i Oslo Spektrum - den 6. og 7. november 2009. Dette var de første konsertene a-ha gjorde i Oslo siden 2002 (Ullevål stadion). Med seg som oppvarmingsband hadde a-ha Donkeyboy. Et band a-ha hadde gjort sitt for å promotere i utlandet. I løpet av 2009 opptrådte de også i Tyskland, Polen, England og Russland.

I slutten av juli ble det kjent at a-ha tenkte å følge opp med en verdensturne i 2010. Med start i Perth, Australia i januar 2010. Deretter stod Sør-Amerika, Canada og U.S.A. for tur. I mai og juni stod Europa på turnekartet, der de skulle opptre på ulike festivaler. Til sammen var det planlagt hele 80 konserter, med forventede inntekter på hele 300 millioner kroner.

14. august var a-ha tilbake i Tyskland - bandets kanskje viktigste marked - for å opptre på VM i fridrett i Berlin. Ved Brandenburger Tor opptrådte de foran 10.000 mennesker. "Foot of the Mountain" ble valgt ut til å være den offisielle VM-låta.

I august ble "Shadowside" gitt ut som 2. singel fra "Foot of the Mountain". Mange fans mente at de mer synthete "Bandstand" eller "Riding the Crest" ville vært bedre valg som singelutgivelser. Og muligens hadde de rett, ettersom singelen ikke nådd opp noe sted. Heller ikke i Tyskland eller Norge.

Som 2. singel fra "Foot of the Mountain" ble "Shadowside" gitt ut i august 2009.

I Storbritannia ble "Nothing is keeping you here" gitt ut som singel. I en ny og mer "uptempo" versjon enn albumutgaven.

14. september 2009 kunne "evigunge" Morten Harket feire at han var blitt 50 år. I den anledning hadde VG et to siders oppslag om ham, der han ble hyllet av kjente norske kvinner. Katrine Moholt lurte på hvem som ikke var forelsket i ham på 80-tallet. Hun syntes fortsatt at han var hot.

15. oktober 2009 kunne media over hele verden presentere den sjokkerende nyheten om at Morten, Magne og Pål hadde bestemt seg for å oppløse a-ha, etter 27 år sammen. Nyheten kom svært uventet, ettersom det virket som om bandet var i ferd med å arbeide seg opp mot gamle høyder. De hadde nettopp gitt ut et suksessrikt album, og en verdensturne stod for tur. Og tonen mellom de 3 virket gemyttlig.

Fans, og folk i musikkbransjen ble oppriktig lei seg da de hørte nyheten. Produsent David Eriksen - som i sin tid varmet opp for a-ha som medlem av I.C. Eyes - var blant disse : "Jeg er sjokkert, jeg trodde de skulle holde på til pensjonsalder."

Andre mente at det var fornuftig av dem å gi seg - etter å ha holdt på i så mange år. a-ha forfatter Jan Omdahl : "Den siste plata var bra nok til at de kan trekke seg tilbake med en viss verdighet."

Verken Morten eller Pål uttalte seg til pressen den dagen nyheten ble kjent. Istedet var det Magne som måtte prate på vegne av bandet, fra sitt oppholdssted i et galleri i Museum street i London. Han var lettet over at avgjørelsen var tatt, og var overhodet ikke vemodig. Magne Furuholmen : "Ingenting varer evig. Det har vært fantastisk å få være med på at det som begynte som en guttedrøm, har betydd så mye for så mange. Vi gir oss nå, og vi gir oss med et smil om munnen. Dette er det perfekte tidspunktet. Vi går ned med flagget til topps."

Magne var også takknemlig for at den anerkjennelsen a-ha har oppnådd både i Norge, og resten av verden. Der de har blitt hyllet av både U2, Oasis, Coldplay og Keane. Magne : "Alle vil oss vel, og vi føler oss litt som landslaget i fotball - at alle heier på oss." Og : "Når folk bruker begreper som 'en krysning mellom Talking Heads og a-ha' for å beskrive en sjanger, så har du gjort deg bemerket."

Turneen i 2010 blir dermed også en avskjedsturne for a-ha, der de fikk mulighet til å takke fansen som hadde fulgt dem i så mange år. Den siste a-ha konserten noensinne ble holdt i hjembyen Oslo, den 4. desember 2010 (Oslo Spektrum). Magne : "Det føles godt å kunne avslutte med en stor feiring sammen med våre lojale fans."

Takk for oss.

Magne poengterte at selv om a-ha var oppløst, var ikke dette slutten på trioens musikalske karrierer. Magne :  "Det er jo ingen av oss som går av med pensjon som personer. Vi velger bare å avslutte samarbeidet med et positivt fortegn."

Morten kommer til å fortsette med å gi ut soloplater, mens Pål nok vil gi ut flere plater med Savoy. Magne kommer muligens til å gi ut plater med sitt nye band The Apparatjik. Der også Coldplay bassist Guy Berryman og Mew vokalist Jonas Bjerre er med.

Mange stilte seg tvilende til om dette virkelig betydde den endelige slutten på a-ha som band. Eller om de bare tok seg en pause fra hverandre, slik de gjorde på 90-tallet. De er på mange måter blitt som tre brødre - med de motsetninger som kan være i et søskenforhold. Og da skal man ikke se bort fra at trangen til å spille sammen igjen blir så stor at et comeback blir uunngåelig. Bare tiden vil vise..

a-ha : 1982-2010

21. august 2011 gjorde a-ha comeback på scenen, i forbindelse med den nasjonale minneseremonien i Oslo Spektrum. For ofrene etter massakren på Utøya, og bombingen i regjeringkvartalet, der til sammen 77 mennesker mistet livet.

Bandet sendte ut en pressemelding i forbindelse med konserten : 

"Den 22. juli ble vi, som alle andre i Norge og resten av verden, rystet inn i sjelen av hendelsenes grusomhet og den voldsomme provokasjonen overfor alt vi står for. Vi er samtidig veldig stolte av å tilhøre et lite land der folk, politikere og kongehus samles og viser samhold i mote med en slik tragedie, og vi er takknemlige for å blir forespurt om å delta i minneseremonien.

Dette gjør vi for å hedre dem som har blitt revet vekk, hylle alle som gjorde, og fortsatt gjør, en beundringsverdig innsats, og for å vise vår medfølelse overfor de etterlatte som nå sitter igjen i sorg."

Utover denne pressemeldingen gjorde ikke a-ha noen intervjuer i forbindelse med konserten.

Blant de andre artistene som deltok på konserten, var : Susanne Sundfør, Leif Ove Andsnes, Karpe Diem, Dumdum Boys, Sivert Høyem, Jarle Bernhoft, Bjørn Eidsvåg, Ingrid Olava og Sissel Kyrkjebø.

 

a-ha framførte "Stay on these roads" under minnekonserten i Oslo spektrum.

For mange er a-ha først og fremst et godt minne fra 80-tallet. Et tiår de absolutt var med å påvirke musikalsk. Og som de kan se tilbake på med stolthet. At de samtidig plasserte Norge på det internasjonale musikkartet, skal de også ha ros for. Med en musikkstil som mange utlendinger mente gjenspeilte bandets nordiske opphav stemningsmessig. De viste også for andre norske band at alt er mulig, om man bare er talentfull nok, og har nok pågangsmot. Dessverre har ikke andre norske band klart å gjøre seg så veldig bemerket i årene etter. Selv om mange har prøvd.

     Morten Harket                                 Magne Furuholmen                         Paul Waaktaar-Savoy

1985

1986

1988

1990

1993

2000

2002

2005

2009

1. Take on Me

2. Scoundrel Days 

3. Hunting High and Low

4. The Sun always shines on T.V. 

5. Manhattan Skyline

6. Crying in the Rain 

7. Stay on these Roads

8. The Soft Rains of April

9. Velvet

10. Dark is the Night 

1. Scoundrel Days

2. Hunting High and Low

3. Stay on these Roads

4. Analogue

5. Foot of the Mountain

6. Lifelines

7. Minor Earth / Major Sky

8. East of the Sun, West of the Moon

9. Memorial Beach