U2


	The Edge (David Howell Evans) : Født 8. august 1961, Barking, Essex, England
	Adam Charles Clayton : Født 13. mars 1960, Oxford, Oxfordshire, England
	Bono (Paul David Hewson) : Født 10. mai 1960, Dublin, Irland
	Larry Mullen Jr. : Født 31. oktober 1961, Dublin, Irland
	Dick Evans : Født ?, Barking, Essex, England

Når man ser tilbake på rocken de siste 30 årene, fremstår irske U2 som et av de mest betydningsfulle bandene, muligens også det mest populære. I 3 tiår har de gledet mennesker over hele verden med sine ulike innfallsvinkler til rocken. Anført av den karismatiske sangeren Bono Vox. Platene deres har solgt i mengder, hvor hele 8 av dem har gått til topps i England. Noe som kun The Beatles, The Rolling Stones og Elvis har gjort dem bedre.

I starten framstod de som et irsk protestband, med anthem låter om irsk frigjøring. Deretter lot de seg sjarmere av den amerikanske musikktradisjonen, før de på 90-tallet hentet inspirasjon fra alt fra disco, ambient, techno, til ren pop. I tillegg til det musikalske, har bandet helt fra starten av fremstått som svært samfunnsbevisste. De har støttet den gode sak i mange sammenhenger, med Live Aid og Live8 som det mest markante. Dette har muligens bidratt til å gi budskapet i låtene en større troverdighet. Mange har likevel beskyldt Bono og U2 for å være skinnhellige i sin kritikk. At den har mer med image å gjøre enn reelt engasjement. Likefullt har de fått flere priser. Bla. av Det nasjonale borgerettighetsmuseet i Memphis i USA, som i 2004 ga Bono en frihetspris. De fleste vil nok huske da Bono ringte politikere fra hele verden fra scenen, og stilte dem kritiske spørsmål. Blant annet vår egen fiskeriminister Jan Henry T. Olsen.

Mens andre band som har holdt på en stund har gjennomgått hyppige endringer i besetningen, har U2 i alle år bestått av de fire medlemmene Bono Vox (Paul Hewson), The Edge (David Evans), Larry Mullen Jr. og Adam Clayton. Noe som er imponerende når man vet hvilke sterke personligheter de er. Det forteller mye om respekt for hverandre, og om godt vennskap i over 30 år.

Bandets historie går tilbake til 1976, da den 14 år gamle Larry Mullen Jr. klistret opp en notis på oppslagstavla på Mount Temple Comprehensive School i Dublin. Der han søkte etter musikere som ønsket å starte et band.

Blant de håpefulle som møtte opp hjemme hos Mullen i Rosemount Avenue, var Paul Hewson, Adam Charles Clayton, Dave Evans, og Dick Evans (bror av Dave). Sin første øving hadde de samme dag på Adams kjøkken. Det første navnet de kom opp med var The Larry Mullen Band, men det ble raskt endret til Feedback, fordi det var en av få tekniske uttrykk de visste om. Også Mullens venner Ivan McCormick og Peter Martin var med på denne første øvingen, men etter noen uker var de begge ute av bandet.

Det var Larry som hadde ideen til bandet. Og i starten fungerte han som en leder av bandet, men det skulle ikke vare lenge.. Bono : "It was Larry`s fault. he did start it." Larry : "Yes. And I was in charge for about three days."

Larry Mullen Jr. var født i Artane, Dublin, som ligger på nordsiden av byen. Her bodde de 500 meter fra sjøen. Foreldrene het Larry (senior) og Maureen. Faren skulle egentlig bli prest, og gikk i læra for det i 9 år. Istedet endte han opp som medarbeider i helse og miljøavdelingen i Dublin.

Larry hadde to søsken i Cecelia og Mary. Mary døde 6 år gammel i 1973. 5 år senere mistet han også moren i en trafikkulykke.

Foreldrene syntes det var en god ide at barna deres lærte å spille på et instrument, så for den 8 år gamle Larry ble det pianoøvinger. Men det tok ikke lang tid før han fattet mer interesse for trommene. Det var pianolæreren som fortalte Larry at han nok heller burde spille på et annet instrument. Larry : "The teacher was a really nice lady. One day she said 'Larry! your`re not going to make it'. She suggested I try something else." I første omgang fungerte noen gummiplater som trommer for Larry.

Da Larry var 9 år i 1970 fikk han sine første trommer av søsteren Cecilia. Settet kostet ca. 200 kr. I 1971 tok han trommetimer hos Joe Bonnie, en av Irlands mest kjente trommeslagere på den tiden. Men selv om han lærte seg å spille piano og trommer mislikte han sterkt å gjøre øvinger og bli fortalt hva han skulle gjøre. Han var generelt imot regler.

De første bandene han spilte i var Post Office Workers Union Band og The Artane Boys' Band. I sistnevnte band måtte han slutte fordi han nektet å klippe sitt lange hår kort. Han spilte også på paraden i O`Connell street i Dublin, i forbindelse med St. Patrick`s day. Det var på denne tiden han tilegnet seg den "miltære" måten å slå på trommene. Slik man kjenner det fra bla. "Sunday bloody sunday". Skolegangen sin fikk han på bla. Scoil Colmcille School of Music, Chatham Row og Mount Temple Comprehensive school. På sistnevnte skole hang han opp det etter hvert berømte oppslaget der han søkte etter musikere til et band. Det var også her han traff Ann Acheson, en jente som han har holdt sammen med i alle år etter. Sammen fikk de etter hvert barna Aaron Elvis, og Ezra. Av en eller annen grunn er de to aldri blitt gift.

Larry het egentlig Larry Mullen uten Jr. endelsen. Men etter at hans far hadde fått et gigantisk restskatt krav på inntekt som var relatert til unge Larry, bestemte han seg for å legge jr. til navnet, mens faren la til Sr. For å slippe flere praktiske misforståelser.

Larry har alltid vært kjent som den stillfarne av de 4 U2 gutta, der han sjelden sier mye i intervjuer. Det er også han som må prøve å få Bono og de andre ned på jorda igjen når ideene deres blir for luftige og pompøse. Han er en dedikert fan av Elvis Presley, det irske fotballandslaget og Harley Davidson motorsykler. I tillegg liker han hunder.

Da bassist Adam Clayton så notisen på oppslagstavlen ble han nysgjerrig, men trodde først det bare var noe skolen hadde funnet på. Men da han skjønte at det ikke var tilfelle ble Adam interessert, og ikke lenge etter satt han på kjøkkenet hjemme hos Larry der han traff Bono og de andre.

Mens de andre medlemmene av U2 er irsk og dypt religiøs, er Adam Clayton engelsk statsborger med et mer avslappet forhold til religion og synd. Noe som til tider har skapt splid innad i bandet.

Adam ble født i Oxfordshire, England i 1960. Foreldrene het Brian og Jo, der faren som jobbet som pilot i det britiske luftforsvaret var av irsk herkomst. Adam har en søster som heter Sindy og en bror som heter Sebastian. Da han var 5 år flyttet familien til Irland, nærmere bestemt Malahide ved Dublin. Årsaken var at faren hadde fått seg jobb i det private flyselskapet Aer Lingus, som ham han mente var et bedre alternativ for familien enn jobben i Forsvaret som betydde mye flytting.

I Dublin begynte Adam først på en kostskole. Her fikk han interesse for fugletitting og musikk, men lærte lite ellers. Da han sluttet på skolen fortalte han rektoren at han skulle bli komiker når han ble stor. Han fortsatte deretter skolegangen ved St. Columba`s i Rathfarnham, men her mistrives han etter hvert som han ble eldre, da skolen hadde vanskelig for å akseptere hans avslappede stil inspirert av hippie bevegelsen. Bla. ble han og to jenter tatt da de satt oppe på et fjell og røykte.

Han byttet derfor til Mount Temple Comprehensive. Mount temple var den første felleskirkelige skolen i Irland. Dvs. en skole som vektla både den katolske og protestantiske tro. Men Adam som generelt mislikte skolegang ble en enda større rebell på Mount temple. Han utmerket seg med afghan pels (som han hadde kjøpt under en måneds ferietur til Pakistan), glassperler og tykke briller. Han fant glede i musikk og ble etter hvert fast bestemt på at han skulle finne seg et band å spille i, slik at han kunne droppe skolen. Men i Max Quad band som var det eneste bandet han var innom før han ble med i Feedback, ble han sparket fordi han ikke kunne spille.

Han hadde kjøpt sin første bassgitar for 150 kroner, litt senere fikk han en bassgitar til 600 kroner av sin mor som var bedre å spille på.

Adam var først uinteressert i å bli med i Feedback, da han trodde Mullens oppslag dreide seg om noe som skulle foregå på en teit skoletilstelning. Men da han senere ble spurt direkte om han ville bli med i bandet, sa han ja. Årsaken til at han ble spurt, var at han hadde den tøffeste bassgitaren i området. Men det var fortsatt et problem, han kunne ikke spille på instrumentet. Og det kom for en dag da bandet skulle øve sammen. Bono : "There`s something wrong, and we couldn`t figure out what it was. Until suddenly we thought – it`s Adam! Adam can`t play." Heldigvis ble ting raskt bedre, og Adam ble etter hvert en god bassist.

Bono, eller Paul Hewson som han egentlig heter ble født på The Rotunda Hospital i Dublin, 4 dager etter at et amerikansk U-2 fly ble skutt ned over russisk territorium. I sine første måneder var Bono en skikkelig skrikerunge. Så ille var det at faren hans foretrakk å sitte i bilen da han kom hjem, for å kunne lese dagens avis i fred.

Foreldrene het Robert (Bobby) og Iris, i tillegg hadde han broren Norman som var 7 år eldre enn ham. Bono (Paul) vokste opp i Cearwood street i Ballymun, som ligger nord i Dublin. Her bodde de i en leilighet med 3 rom. Faren som var katolikk jobbet i postvesenet. Moren Iris var protestant, og på den tiden de to ble gift ble det ansett som uhørt at en katolikk og en protestant giftet seg. Bono : "Their love was illicit (ulovlig) at the time. But it didn`t mean anything to them. They just faced the flak and got married."

Både Bono og Norman ble oppdratt som protestanter, slik at Bono allerede i ung alder kjente på kroppen hva religionskrigen på den irske øya handlet om. Han følte seg aldri velkommen verken i den katolske eller den protestantiske kirken i Dublin.

Som liten gutt var Bono et sjarmtroll som krevde mye oppmerksomhet. Han ønsket at alle rundt ham skulle ha oppmerksomheten rettet mot ham. Da han kom i skolealder begynte han på Dublins Glasnevin National Primary School. På sin første skoledag viste Bono "handlekraft" da han slo hodet til en annen gutt inn i rekkverket på trapp, fordi vedkommende i forveien hadde bitt Bonos kamerat James Mann i øret. En annen gang utmerket han seg ved å kaste hundebæsj på den kvinnelige spansklæreren som han mislikte sterkt.

Senere gikk han over til Mount Temple High school, fordi skolen hadde større aksept for ulike religioner. På denne tiden hadde Bono en stor interesse for sjakk, og drømmen var å bli en stor sjakkspiller en dag. Bono : "I never knew what I wanted to be. One day I'd wake up and want to be a chess player -- the best. I'd read a book on it, and at twelve I studied the grandmasters, and I was fascinated".

Han likte også å male, men var mindre interessert i fotball, slik de andre guttene var.

Den 10. september 1974 døde moren Iris, noe som utløste stor sorg og savn hos den 14 år gamle Bono som var så glad i moren sin. Da han fikk beskjeden om morens bortgang, gikk han opp på rommet sitt og klimpret på gitaren, som for å bearbeide sorgen. Iris hadde noen dager tidligere kollapset i sin fars begravelse, og ble da tatt til sykehus. Det ble avdekket en hjerneblødning som viste seg å bli dødelig.

Som en reaksjon på sitt savn ble Bono en utagerende gutt, som stadig vekk havnet i slåsskamper. Broren Norman hadde flyttet ut av hjemmet på den tiden moren døde, så Bono og faren måtte klare seg på egen hånd. Men de to hadde ikke kjemien, noe som ytterligere forverret situasjonen for Bono. En dag gikk det så ille at Bono slang kjøkkenkniven etter faren, slik at den ble stående fast i kjøkkendøra.

Ved siden av skolen ble Bono med i en gruppering kalt Lypton Village, eller bare The Village, som bestod av andre rebeller, bla. Gavin Friday (som Bono i 1993 kom til å lage musikk sammen med til filmen "In The Name Of The Father") og Derek Rowan (bror til gutten på coveret av "Boy" og "War" albumene, og senere sanger i The Virgin Prunes). Dette miljøet hadde en vane for å gi hverandre kallenavn, og Bono ble ikke noe unntak. Først ble han kalt "Steinvic von Huyseman", deretter "Huyseman", så ble det "Houseman" og "Bon Murray", før han endte opp som "Bono Vox of O'Connell Street". Foranledningen var at de pleide å gå forbi butikken Bonavax i nevnte gate som solgte høreapparat, og Gavin Friday mente Bon Vox passet bra siden han sang så høyt at det virket som om at han sang for de døve. Bono likte navnet da han leste at det på latin betydde noe sånt som "god stemme". Og siden har det hengt ved ham, også i familiesammenheng. Men Vox navnet mislikte han etter hvert, slik at han idag kun kaller seg Bono.

Bonavox i Dublin som er blitt en turist attraksjon etter at Bono fikk kunstnernavnet sitt herfra.

Et vendepunkt for ham ble det da han som 15 åring ble med i en kristen forening ved skolen. Han fikk da øynene opp for andre verdier enn de han fant i gata. På denne tiden fattet han også interesse for det andre kjønn, og interessen var gjensidig. Men det var en jente han allerede på et tidligere tidspunkt hadde blitt oppmerksom på, men som hadde vist ham det kalde kinn. Hun het Alison Stewart, eller Ali som kun ble kalt. Hun var en selvstendig og meget bestemt dame, som fikk Bono til å glemme alle de andre jentene. I november 1975 ble han kjæreste med henne. De to har til tross for de store omveltningene i livene deres klart å holde sammen. Og har med årene fått 4 barn i Jordan, Memphis Eve, Elijah Bob Patricius Guggi Q og John Abraham.

Pga. Bonos dårlige forhold til faren tilbrakte han det meste av tiden hjemme hos Alison. Her fikk han mat, i tillegg til at Alison vasket og strøk klærne hans. Han ble nesten som en sønn i huset.

I 1976 ble Bono oppmerksom på oppslaget Mullen hadde satt opp. Selv om han på den tiden ikke hadde noen stemme å skryte av, og ikke kunne mer enn 3 grep på gitaren møtte han opp hjemme hos Larry Mullen. For selvtilliten var det ingenting i veien med, for i egne øyne var han en dyktig gitarist. Han følte også at han hadde det som skulle til for å bli popstjerne. På skolen markerte han seg som den første pønkeren, med den rette frisyren, lilla bukser, boots, og kjetting som hang fra nesen til øret.

Etter å ha fullført skolen tok Bono seg ulike strøjobber, blant annet på en bensinstasjon. Her var det til tider rolig, slik at Bono kunne bruke tiden til å skrive låter. Men under en bensinkrise i Irland stod det biler i en endeløs kø utenfor stasjonen, og det ble så hektisk der at Bono valgte å slutte..

I tillegg til Bono, Adam Clayton og Larry Mullen Jr. var brødrene David Howell (The Edge) og Dick Evans de to andre som ble med i Feedback, etter møtet hjemme hos Larry.

De to hadde også en søster som het Gill. Foreldrene som het Garvin og Gwenda Evans var av walisisk herkomst. David Howell (The Edge) ble født i Øst-London i 1961. Da han var et år gammel satte familien kurs for Irland og St. Mary Park Road, Malahide, Dublin. Årsaken til at de flyttet til Irland, var at faren fikk seg jobb som ingeniør her. I Dublin ble faren raskt en leder i den Presbyterianske kirken i byen. Han dannet også koret Dublin Welsh Male Voice choir.

The Edge til høyre på bildet, sammen med broren Dick, moren Gwenda, og søsteren Gill.

I Dublin begynte David etter hvert på St. Andrew`s National school. På skolen ble han kjent som en stille og innadvendt gutt som var flink i alle fag. Da David ble 11 år begynte han å ta pianotimer, men etter to år mistet han interessen for det. David : "I studiet it for two years, then packed it in at the ripe old age of 13." For på den tiden ble han mer interessert i å spille på gitar. En interesse han delte med broren Dick. Moren hadde skaffet David en gitar, som hun kun hadde betalt 12 kroner for.

Etter å ha gjort seg ferdig med St. Andrews, begynte David på Mount Temple Comprehensive School, der han traff de andre i bandet. Gitarspillet hans var allerede på den tiden anerkjent. Hah hadde også utmerket seg ved å lage en gitar på egen hånd, sammen med broren.

Som medlem av Feedback fikk han etter hvert god kontakt med Bono. Og Bono introduserte The Edge for vennene sine i Lypton Village. Og for å være med i gjengen måtte "selvfølgelig" David Howell ha et kallenavn. Det var Bono som kom opp med navnet The Edge pga. hans ansiktstrekk med skarp nese og hake. Navnet refererte seg også til hans skarpe hjerne og måten han spilte gitar på. Dessuten var han glad i å balansere på på kanten av høye hus og broer, totalt blottet for høydeskrekk. Ikke ulikt hovedpersonen i filmen "Million dollar hotel" fra 2000, som Bono skrev manuset til.

Gitarspillet hans var inspirert av artister som Rory Gallagher, Tom Verlaine, The Sex Pistols og Moody Blues. Men siden han var så dårlig til å gjenskape gitarspillet i låtene til disse artistene ble han inspirert til heller å skrive egne låter.

The Edge og broren Dick var de første som meldte seg for Larry med ønske om å bli med i det nye bandet. The Edge kom raskt i et dilemma i forhold til framtidig skolegang. Han hadde gode karakterer, og hadde også et ønske om å utdanne seg til lege. Da han tilslutt måtte velge ble det musikken som vant. Ti foreldrene fortalte han at han kun skulle ta et friår fra skolen før han fortsatte, men det ble det som kjent ingenting av.

På den tiden han ble med i Feedback traff han også Aislinn O’Sullivan, en jente han kom til å bli gift med i 1983 og få 3 barn med. De to traff hverandre på en Buzzcocks konsert. I årene etter har Aislann vært en viktig støttespiller for The Edge, som han setter stor pris på. The Edge : "She is the stabilising force in my life. The great thing about her is she`s really not particulary impressed with rock`n roll."

Feedback profilerte seg raskt som et Beatles/Stones coverband. The Edge har i ettertid omtalt versjonene de gjorde som forferdelig. The Edge : "We were the worst cover version band in the world".

I mars 1977 endret de navn til The Hype. De øvde i helgene og etter skoletid. Gjennom øvingen utviklet de også et veldig godt vennskap og en god kjemi i den kreative prosessen, noe de har holdt fast ved helt fram til i dag. Samme år oppdaget Bono pønkbandet The Clash, noe som ble en viktig inspirasjonskilde både for ham og bandet. Bono : "At 17 when I first heard The Clash they sounded like revolution to me".

Dick Evans som var eldre enn de andre, og som gikk på videregående, fant ikke helt tonen med Bono og co. Så det ble bestemt at han skulle "fases" ut. Man mente også at 4 bandmedlemmer var bedre enn 5. Den siste opptredenen bandet gjorde sammen med Dick, var på St. Patricks day i Presbyterian Church Hall i Howth, mars 1978. Han markerte sin avgang ved å forlate scenen før konserten var ferdig. Resten av konserten spilte de selvkomponerte låter. Låter som Bono hadde skrevet, inspirert av bla. Bruce Springsteen.

17. mars 1978 markerte starten på det som skulle bli U2, et av tidenes største rockeband. med Bono (vokal), The Edge (gitar), Adam Clayton (bass) og Larry Mullen Jr. (trommer) som medlemmer av bandet.

Opphavet til selve navnet U2 er det delte meninger om. Det som er helt klart er at det først og fremst var inspirert av det amerikanske rekognoseringsflyet Lockheed U-2. En Steve Averill mener at Clayton og og han hadde laget en liste med 10 navn som kunne være aktuelle som nytt bandnavn, og at U2 var det de endte opp med. Bono har i et intervju mange år senere hevdet at han aldri likte navnet. Og at de uansett aldri var meningen av navnet skulle tolkes som "you too" (deg også).

Dick Evans ble istedet med i Dublin bandet The Virgin Prunes. De spilte goth rock med en viss suksess, inntil Evans fikk nok av musikkbransjen og forlot bandet i 1984. Han valgte da å ta en akademisk utdannelse istedet.

Dick Evans (midt på bildet) dannet The Virgin Prunes etter at han sluttet i Hype (U2).

Etter å ha øvd sammen en stund fikk de sitt lokale gjennombrudd etter en talentkonkurranse i Limerick i 1978. Premien var på 500 pund. I juryen satt Jackie Hayden som jobbet hos CBS records. Han tilbød dem deretter tid i Keystone studio, slik at de kunne få laget seg en demo. Bandet traff også The Stranglers` manager Paul McGuinness gjennom Hot press journalist Bill Graham, og fikk overtalt ham til å være manager også for dem.

Fram til da hadde Adam Clayton fungert som manager for bandet, der han tok seg av det praktiske. Clayton og McGuinness kom med årene til å utvikle et nært vennskap, blant annet basert på det faktum at ingen av dem er spesielt kristne. Når det har stormet som verst rundt Clayton til tider, har det vært McGuinness som har tatt ham i forsvar. McGuinness har i alle år vært regnet som det 5. medlemmet av U2, og er fortsatt (2007) deres manager.

Et ungt band som nettopp har tegnet kontrakt med Paul McGuiness (midt på bildet) i 1978.

De sluttet deretter på skolen for å kunne konsentrere seg om spillejobber og øvinger. I starten opptrådte i Dublin området for å bli lagt merke til. I september 1979 ga de ut sin første EP kalt "Three" som var produsert av bandet selv sammen med en Chas de Walley.

Plata bestod av de tre låtene "Out of Control", "Stories for Boys", og "Boy / Girl". CBS som ga den ut, trykte den kun opp i 1000 eksemplarer. Men det var nok til at den gikk til topps på de irske listene. Idag er plata et svært populært samleobjekt. Den er blitt gitt ut pånytt 5 ganger i årene etter men er likefullt svært vanskelig å oppdrive. Låtene fra denne singelen ble presentert live for første gang i august 1979, og var endel av tracklista på konsertene deres et stykke ut på 80-tallet. Deler av "Stories of boys" ble mikset sammen med 2004 hiten "Vertigo" på Vertigo turneen de gjorde i 2005.

I juni 1979 opptrådte U2 på en julekonsert! (som muligens skulle sendes et halvt år senere). I den forbindelse skulle The Edge stille opp til radiointervju. Han ankom studioet iført nissedrakt, spisende på en is.

I desember 1979 dro de til London i et forsøk på å slå gjennom der også. Men de ble møtt med liten interesse fra publikum og kritikere. Men etter nok en listetopper i Irland kalt "Another Day", fikk de sin første internasjonale kontrakt med Island records i mars 1980.

I oktober 1980 kom debutalbumet "Boy" ut. Det var produsert av Steve Lillywhite. En mann som allerede da hadde gjort seg bemerket gjennom produksjoner med XTC, Ultravox og Status Quo. Han kom også senere til å bli en følgesvenn for bandet.

Steve Lillywhite var en av de mest markante britiske produsentene på 80-tallet.

I utgangspunktet var det meningen at den legendariske Joy Divison produsenten Martin Hannett skulle produsere plata. Han produserte også bandets første internasjonale singel "11 O`clock Tick Tock". Men med Ian Curtis` (Joy Division) død den 18. mai 1980, valgte Hannett å trekke seg tilbake i sorg.

Plata var inspirert av punken som hadde hatt sin storhetstid i årene i forveien. I så måte var U2 ganske så lik mange andre new wave band som slo gjennom rundt 1980. Men med et mer atmosfærisk lydbilde, blandet med Bonos tekster om tro, spirituelle opplevelser, og om døden, skilte den seg likevel ut. Den handlet også om Bonos oppvekst, med identitetskrise, ukontrollerbart sinne og om sex. "I will follow" og "Out of control" handlet om savnet etter moren, noe også senere låter som "MoFo" og "Lemon" gjør.

Plata hadde en friskhet som fenget både kritikere og platekjøpere. Også gitarspillet til The Edge ble lagt merke til. Plata inneholdt låter de hadde spilt live i tiden før utgivelsen. Og "Out of control" hadde vært med på "Three" EPèn.

Den alvorstunge gutten på forsiden av albumcoveret, kom til å bli et kjennemerke på bandet i første halvdel av 80-tallet. Han dukket også opp på coveret av 3. albumet "War", og en samleplate mange år senere, og ble brukt som bakgrunnsbilde på konsertene de holdt. Gutten heter Peter Rowan, og var broren til Guggi, en barndomskamerat av Bono (fra The Village). Bono så gutten da han var hjemme hos Guggi, og tenkte at han med uskyldige blikk og søte utseende ville være et fint blikkfang på platene deres. I første omgang på EPen "Three" fra 1979.

Bandet dro så på en turne til Mellom-Europa og U.S.A. Noe som gjorde at de raskt opparbeidet seg en fanbase også utenfor de britiske øyer. "Boy" klarte aldri å nå de britiske listene. Men i U.S.A. nådde den en fin 63. plass i 1981. Under turneen i U.S.A. ble Bono frastjålet tekstene han hadde skrevet for det kommende "October" albumet.

Utover 80-tallet kom U2 til å fremstå som en motvekt i forhold til all den synthbaserte popmusikken som ellers dominerte listene.

Oktober året etter var de tilbake med et nytt album, kalt nettopp "October". En plate spilt inn på kun 6 uker. På den tiden rakk de også å skrive låtene til plata. På forhånd hadde de kun refrenget til "Gloria" sånn noenlunde klart.

"October" fulgte opp lydbildet fra debutplata med sitt energiske gitarspill. Men samtidig var den også mer lavmælt og ambisiøs. Bono ønsket her å markere sine synspunkt innen politikk og religion. Ikke minst i låta "Gloria", hvor Bono bruker salmevers i refrenget, som for å vise hvor gode kristne gutter de var. Noe endel syntes ble for skinnhellig.

Både Bono, The Edge og Larry Mullen Jr. hadde fra barnsben av et klart forhold til sin tro. Derimot var Adam Clayton en ikke-troende. Og i motsetning til de tre andre hadde han som nevnt heller ikke røttene sine i Irland. Han ble i årene etter kjent som "den slemme gutten" i bandet. Og en fyr som levde ut rock`n roll livet med alkohol og narkotika.

På tiden da "October" ble gitt ut gjennomgikk bandet en personlig krise. Med unntak av Clayton var alle de andre medlemmer av den katolske sekten Shalom. Og de var lenge svært tvilende til om livet som kristen var kompatibelt med deltakelsen i et rockeband. Man begynte å stille seg spørsmål om verdien av musikken. Bono : "We thought U2 might break up. I just lost interest. I thought rock`n roll was a bit of a waste of time." Det var manageren deres som fikk dem til å tenke gjennom saken litt mer, og ihvertfall gjennomføre turneen de hadde planlagt, før de tok en avgjørelse.

For Adam som ikke hadde det samme forholdet til Bibelen som de tre andre, ble dette en vanskelig periode. De tre satt og diskuterte ting som stod i Bibelen, mens Adam mer eller mindre ble ignorert. Adam Clayton : "I think it sent me a bit batty (gal) for probably a year or so." På den tiden var Adam mer fascinert av new-romantic bevegelsen som foregikk i London, og ønsket å bli endel av den. Men det var utenkelig for de tre andre. Adam : "I would have liked to have been part of the fashion scene that was going on in London then. Being the weakest member of the band emotionally, I wanted to do that, but I couldn`t."

Larry, The Edge og Bono skjønte etter hvert at man gjennom musikken kunne hjelpe folk, og bringe ut et budskap på en måte man ellers ikke ville hatt mulighet til. Så de valgte å fortsette.

Deltakelsen i Shalom hadde startet med at noen av Bonos gamle venner i Lypton village hadde blitt med i foreningen, og like etter ble de tre U2 guttene med. Der de deltok på møter to ganger i uken. Bono og The Edge ble til og med døpt ute i sjøen.

"October" som igjen var produsert av Steve Lillywhite fikk ikke den samme overstrømmende mottakelsen som "Boy" hadde gjort. Og i U.S.A. solgte den atskillig dårligere enn "Boy". Derimot ble de omsider oppdaget i England. Først med singelen "Fire" som ble deres første plassering på britisk topp 40. Deretter med albumet som nådde en sterk 11. plass i oktober 1981. Selv om "Gloria" aldri nådde listene, ble videoen til låta spilt mye på MTV, Sky Channel m.m. Noe som gjorde at folk fikk et forhold til bandet. Også "I will follow" fra førsteplata ble hentet fram da bandet ble mer kjent, og spilt mye på musikkanalene på TV.

Selv om de nå nærmet seg et større gjennombrudd, var inntektene fortsatt små. De bodde fortsatt hjemme hos foreldrene, og hadde ikke råd til egne biler.

I 1982 var økonomien blitt bedre, og de fikk råd til egne husvære. Blant annet benyttet Bono og Ali anledningen til å gifte seg med hverandre den 21. august 1982 i The old Catholic Guinness Church, i Raheny, noe som naturlig nok fikk en god del oppmerksomhet i pressen. Adam Clayton ble valgt som forlover til Bono, enda han og Adam i forveien hadde hatt en krangel som holdt på å gjøre slutt på bandet. Noen mente Bono med dette ønsket å sette strek på uenigheten mellom de to. Bryllupsreisen gikk til Jamaica, der Bono benyttet anledningen til å skrive tekster til det kommende albumet.

Det store gjennombruddet for bandet kom i 1983, med utgivelsen av albumet "War". Plata debuterte på førsteplass på de britiske listene. I U.S.A. ble det en sterk 12. plass. Og i Norge ble dette deres første plassering på VG-lista med en 15. plass. Albumet ble en stor favoritt ikke bare hos platekjøperne. Kritikerne trykket også albumet til sitt bryst, og kalte den et mesterverk. I en tid med mye synthbasert musikk på listene var det ikke vanskelig å legge merke til U2. Med sine gitarer og protestsanger var de ifølge media ute på et korstog. I ettertid har albumet kommet høyt på kåringer over tidenes beste album. Rolling Stone magazine hadde den på 221. plass over tidenes beste album i 2003.

Albumtittelen "War", og den alvorlige gutten på forsiden av coveret fortalte mye om hva denne plata dreide seg om. Den startet med militært trommespill på anthem låta "Sunday bloody sunday", som handlet om den forferdelige søndagen i 1972, der 13 sivilister ble drept i en demonstrasjon i Londonderry, Nord-Irland.

Bono (til bladet Det Nye, i 1983) : "Indirekte handler "Sunday bloody sunday" om konfliktene i Nord-Irland. Det var først da vi reiste hjemmefra at vi begynte å tenke på hjemstedet.. Men vi bryr oss ikke om hvilken side som har rett, i denne låten. Kanskje heller ikke om Irland, men mer dette at folk kan gjøre slikt mot hverandre - Hva er det som skjer? Det ligger dypt."

U2 ble tidlig kjent som et band som stod på barrikadene mot vold og urettferdighet i verden.

Den frustrasjonen og aggresjonen det britiske nærværet på den irske øya har medført, var hovedtemaet på denne plata. Selv om den også hentet temaer fra kristendommen, slik som i "40", hvor teksten er en gjengivelse av bibelverset Psalm 40. "Sunday bloody sunday" har helt fram til disse dager vært en av de mest populære låtene når bandet har holdt konsert. Den ble også gitt ut som bandets 3. singel, men da kun i Tyskland og Nederland. På baksiden av singelen gjorde Adam Clayton en sjelden vokalprestasjon på "Endless deep". Også The Edge fikk prøve seg bak mikrofonen på denne plata, med "Seconds" som omhandlet faren for en atomkrig : "It takes a second to say goodbye. Push the button and pull the plug, say goodbye".

Den vakre "New Years Day" var første singel fra albumet i januar 1983. Og den ble deres første topp 10 plassering i Storbritannia. Også den rytmiske "Two hearts beat as one" ble gitt ut som singel fra plata med 18. plass i Storbritannia. Andre fine låter på plata var "Like a song", "Drowning man" og "Surrender".

"War" var i likhet med de to første platene produsert av Steve Lillywhite. Med unntak av "The Refugee" som var produsert av irske Bill Whelan - en mann som senere opplevde enorm suksess med sin "Riverdance". Et annen uventet gjesteopptreden ble gjort fra Kid Creoles backingband The Coconuts. Jentene koret på låtene "Red light" og "Surrender", noe som bidro til å skape en myk stemning i et ellers smådystert landskap. Bakgrunnen for at de ble med på innspillingen av plata var at man trengte noen kvinnelige sangere. Lillywhite kontaktet derfor Kid Creole ettersom begge bandene var på Island records. I utgangspunktet hadde Lillywhite vært negativ til å produsere "War", da han hadde en policy om å ikke produsere mer enn to album med et band. Men ettersom de ikke fant noen andre ledig som var kvalifisert for jobben overtalte de ham til å gjøre et 3. album med U2.

Og i likhet med de to andre albumene ble også "War" spilt inn i The Windmill Lane Studios i Dublin. Et studio som er blitt et valfartssted for U2 fans fra hele verden, til tross for at det ligger i et av Dublins slumområder.

Plata var mye røffere i lydbildet enn den mer ettertenksomme "October", en røffhet som stod i stil med budskapet i låtene. Det skulle gå 21 år ("How to dismantle an atomic bomb") før de laget et nytt album med samme råhet i seg.

1. desember 1982 startet de en mindre turne i Glasgow, Skottland. Og allerede 24. desember avsluttet de turneen i hjembyen Dublin, underveis hadde de også rukket å opptre i Norge (Oslo) for første gang, den 16. desember. De spilte kun tre låter fra det (da) kommende "War" albumet. Turneen har gjerne blitt omtalt som "pre-tour", den offisielle "War Tour" startet først februar året etter. Med 29 konserter i Europa, og 48 i U.S.A. De gjorde også 5 festivaler i løpet av turneen. Bla. Kalvøya festivalen den 21. august 1983.

Som oppvarmingsband på denne turneen hadde de valgte det walisiske bandet The Alarm. De fikk like etter sitt gjennombrudd i England sammen med skotske Big Country. Og sammen med Simple Minds og U2 ble disse bandene plassert under kategorien kelt rock. Pga. sin keltiske bakgrunn og fellestrekk i lydbildet. Alle disse bandene kom etter kort tid til å bevege seg bort fra det soundet de hadde rundt 1983.

Live albumet "Under a blood red sky" fra november 1983 gir en fin stemningsrapport fra denne turneen. Den viser hvilken markant scenepersonlighet Bono var blitt. U2 hadde på kort tid fått status som en av de beste livebandene i verden. Plata var spilt inn i U.S.A. og Tyskland, og nådde 2. plass i England.

Tirsdag 12. juli 1983 var det The Edge sin tur til å gå opp kirkegulvet sammen med barndomskjæresten Aislinn O'Sullivan. Begivenheten skjedde i vakre Enniskerry, sør i Dublin. Som forlover hadde han valgt Bono. Også produsent Steve Lillywhite var tilstede i bryllupet, noe også bandet The Virgin Prunes var. Bryllupsreisen gikk til Sri Lanka. I 1985 fikk paret sitt første barn i Hollie, senere fikk de også barna, Arun, og Blue Angel.

I 1984 roet U2 det litt ned med det stemningsfulle, ettertenksomme albumet "The Unforgettable Fire". Borte var rocke produsent Steve Lillywhite. Istedet hadde de hentet inn Daniel Lanois og Brian Eno (David Bowie, Roxy Music, Ultravox, solo) som bidro med et mer syntetisk lydbilde, med utstrakt bruk av keyboard. Noe man hører best i tittellåta "The Unforgettable Fire". Plata betydde en ny retning musikalsk, mot et mer ambient lydbilde. Dette var en retning bandet hadde ønsket å ta da de fryktet for å ende opp som et klisjefylt arena rock band. Kunstrock var et ord bandet brukte om musikken de nå ønsket å lage. Bono og co. ønsket også en forandring på produsent siden for å komme i kontakt med dyktige folk som kunne gi dem nye impulser. Noe Lanois og Eno gjorde.

De to ga plata et fyldigere, mer elektronisk preg, med orkestrale arrangement. Mange mener at bandets fascinasjon for Amerika begynte på denne plata, med låter som "MLK" (Martin Luther King), "Elvis Presley and America", og "4th of July" (USAs nasjonaldag). Under deres "War tour" ble de kjent med dette kontrastfylte og storslåtte landet.

Selve albumtittelen "The Unforgettable fire" var hentet fra noen maleri de hadde sett på Fredsmuseet i Chicago, der overlevende etter Hiroshima og Nagasaki bombene hadde uttrykt sine opplevelser gjennom maleriene. Samme museum hadde en utstilling som var dedikert til Martin Luther King.

Plata ble spilt inn i Slane Castle i Meath county. Og på coveret av albumet er det bilde av et gammelt slott, men det er ikke Slane castle. Derimot er det Moydrum castle i Westmeath, Irland som ble bygd på 1700-tallet.

"Bad" ble til i studio etter litt jamming sammen med Eno. Låta var bandets kommentar til utviklingen i Dublin på den tiden, der alt for mange unge tok i bruk dette dødelige narkotiske stoffet heroin. Selv om "Bad" aldri ble gitt ut på singel har den vært en favoritt hos mange fans, ikke minst når de har opptrådt live.

Igjen klarte U2 å skape en storselger. "The Unforgettable fire" gikk til topps i England, mens den nådde 6. plass i Norge, og 12. plass i U.S.A. Mange har plata som en favoritt, der den også markerte en ny retning i bandets lydbilde.

Singelen "Pride (in the name of Love)" ble også bandets første store hit med en 3. plass i England. Andre fine låter på plata var "A sort of Homecoming", "The Unforgettable fire" og "MLK".

25. november 1984 stilte Bono og Adam Clayton opp i Sarm West studios i London sammen med andre popstjerner for å spille inn veldedighetslåta "Do they know it`s Christmas?". Bono fikk æren av å synge solo på strofene "Well, tonight, thank God it's them, instead of you". Singelen ble en gigantisk storselger, som den mest solgte i Storbritannia på 80-tallet. Det ble også starten på et langt og godt samarbeid mellom Bono og initiativtakeren til prosjektet, Bob Geldof.

Ved ankomst til innspillingen ble Adam Clayton og Bono overfalt av pressen. Adam benyttet da anledningen til å minne om behovet for hjelp til de sultende, og viktigheten av at media holdt fokus på sultkatastrofen. Adam Clayton : "The fact that hunger is a permanent thing, you give a bowl of rice in the morning, you need another later on in the day and the next day... So I think the important thing about the whole project is that it will help to keep public interest turned on this problem, and that can only be a good thing. Front page news changes daily and it`d be criminal if people forget about what`s going on over there."

29. august 1984 dro bandet ut på en "The Unforgettable fire tour", med start i Christchurch, New Zealand. I Sydney, Australia solgte de hele 60.000 billetter. Deretter dro de tilbake til Europa der de gjorde 21 konserter, før de dro over til U.S.A. og gjorde 50 konserter. Også Norge ble besøkt på denne turneen, da de på del 2 av Europa turneen opptrådte i Drammenshallen 23. januar 1985. Til sammen gjorde de hele 123 konserter i løpet av turneen. Denne og andre turneer er det som har lagt mye av grunnlaget for den enorme suksessen U2 har opplevd gjennom årene, der de gang på gang er ute og besøker fansen enten de bor i New York eller Norge.

Etter turneen ble det gitt ut nok en liveplate kalt "Wide awake in America". Den bestod av to studiolåter, og to live låter. Bla. den svært populære "Bad". I forbindelse med utgivelsen av albumet ble de omtalt som "band of the eigthies" av Rolling Stone Magazine.

Høydepunktet for bandet i 1985 var opptredenen på Live Aid, Wembley den 13. juli, der U2 markerte seg som et av de mest populære bandene den kvelden. 17.20 gikk de på scenen, der de framførte "Sunday bloody sunday" og "Bad", samt utdrag av låter som "Satellite Of Love", "Walk On The Wild Side" (Lou Reed), og "Ruby Tuesday", "Sympathy for the Devil" (The Rolling Stones ).

Mange vil nok si at det definitive gjennombruddet for U2 kom med deres opptreden

på Live Aid sommeren 1985. Her gjorde Bono og co. et sterkt inntrykk på folk.

På albumet "The Unforgettable fire" hadde "Bad" vært en stemningsfull låt på 6 minutt. På Live Aid dannet låta bakteppe for Bonos sjarmoffensiv overfor publikum, i en versjon som varte i 12 minutt. Blant annet gikk han ned til publikum der han fant en jente som han danset med. Til vaktenes irritasjon. Pga. denne langvarige seansen ble det ikke tid til å framføre "Pride (in the name of love)", som det på forhånd var avtalt at de skulle spille.

Bono skapte rot i rekkene for vaktene da han gikk ned til publikum for å danse med en jente.

Ikke lenge etter Live Aid dro Bono sammen med sin kone Ali til Etiopia for å følge opp pengene fra Live Aid prosjektet. Og ifølge Bono ble dette starten på hans sterke sosiale engasjement. Bono : "It opened my mind. On the last day at the orphanage a man handed me his baby and said please take him with you. He knew that in Ireland his son would live and in Ethiopia he would die. I turned him down. That was the rules. But in that moment I started the journey".

I januar 1986 sang Bono en vakker duett med det irske folkbandet Clannad kalt "In a Lifetime". Dette er en låt som har blitt hentet fram på listene med jevne mellomrom i årene etter. U2 var fan av Clannad, og hadde deres "Theme from Harry the Game" som avslutningsnummer på mange av konsertene de gjorde på den tiden. Under innspillingen av videoen til låta, der Bono stilte med sin egen humber bil skrev Bono låta "The Poison Glen", inspirert av innspillingsstedet for videoen.

På samme tid dannet Bono også sitt eget plateselskap kalt Mother. En av de første artistene Bono signerte på dette selskapet, var det irske bandet Hothouse Flowers. Utover 80 -, og 90-tallet ble også disse en stor eksportartikkel for Irland. Anført av hitèn "Don`t go".

I 1986 gikk bandet i studio for å spille inn sitt neste album, men underveis ble innspillingen avbrutt ved av bandet takket ja til å stille opp for Amnesty International på deres A Conspiracy of hope tour i U.S.A. Der de sammen med artister som Peter Gabriel, Sting, Lou Reed og Bryan Adams opptrådte i 6 amerikanske byer. Konsertene ble en viktig inspirasjon for bandet i deres pågående plateinnspilling. Også en reise Bono gjorde til San Salvador og Nicaragua gjorde inntrykk. Her fikk han på nært hold se konsekvensene av amerikanernes innblanding i regionen. Noe som inspirerte ham til å skrive den politiske "Bullet the Blue sky".

17. mai 1986 opptrådte U2 også på irenes veldedighetskonsert Self Aid. Sammen med artister som The Pogues, The Boomtown rats, Thin Lizzy og Clannad stilte bandet opp gratis for å samle inn penger til de 250.000 arbeidsledige irene på den tiden. Konserten varte i hele 14 timer. Det ble også gitt ut en plate kalt "Live for Ireland", der pengene gikk til prosjekt for å få arbeidsledige tilbake i arbeid.

Bono på scenen under Self Aid, sammen med Mairè Brennan (Clannad), Bob Geldof, og Chris de Burgh.

Om U2s album fram til nå hadde vært store salgssuksesser, var det ingenting i forhold til hva de kom til å oppleve med "The Joshua Tree"som kom ut i mars 1987.

Det lydbildet de skapte på "The Unforgettable Fire", ble videreutviklet på denne plata. Igjen med Eno/Lanois som produsenter. Men denne gang var låt materialet mye bedre. I et intervju i 1986 fortalte Bono at de ønsket å gå tilbake til et basic lydbilde på plata. Han ville ha det enkelt, og gjort på "gammelmåten", da han mente at det fortsatt var best. Bono : "It's just got to be simple from now on. I know Trevor Horn is probably the best technical producer in the world, using every frequency there is, but all that doesn't really matter. It's either got that feeling or it hasn't. Charlie (Whisker, the hears driver) has got me into a lot of old blues records. I didn't realise but my vision as regards music has been so blinkered, there's so much out there. Some of those records are ancient and they're full of scratches and they're in mono and THEY SOUND GREAT!"

Før de gikk i studio for å spille inn plata øvde alle 4 i bandet hjemme hos Larry, i hans hus i Dublin. En kassett walkman og et soverom fungerte her som innspillingsstudio.

Temaet på den nye plata var bandets beundring for den amerikanske kulturen, med blues, country og gospel, som de nettopp hadde oppdaget. I forveien hadde de blitt kjent med Bob Dylan og Van Morrison, og de inspirerte bandet til å lete etter rockens røtter i Amerika. Det var også en hyllest til Amerikas storslåtte natur og frihetstanke.

Til Rolling Stone Magazine uttalte Bono : "America's the promised land to a lot of Irish people", som en forklaring på den litt overraskende "hyllestplata" til Amerika. Albumet kan også sees på som en reise i etterdønningene av krigen i "War". Der man prøver å finne fornuft og håp i desperasjonen.

Albumnavnet "The Joshua tree" tok bandet fra det amerikanske treet ved samme navn, som på mange måter står som et symbol på amerikanernes standhaftighet. Treet vokser i ørkenlignende landskap i California, Utah, Arizona og Nevada. Det fins også en egen "Joshua tree nasjonalpark". For forbinder denne parken med Gram Parsons, countryrock helten som etter sin død i 1973 ble brent her av kompisen Phil Kaufman. Også U2 var fascinert av Parsons og den merkelige historien rundt hans "begravelse". Noe som kan ha vært en medvirkende årsak til at de valgte treet som tema for coveret og album navnet. Selve treet på coveret av plata ble tatt av bandets faste fotograf Anton Corbijn som hadde vært med dem siden "War" albumet. I ettertid ble treet et yndet valfartssted for bandets fans. Det døde visstnok i år 2000.

Plata oppnådde svært gode kritikker da den kom, og ble umiddelbart betegnet som en klassiker. I årene som fulgte har den flere ganger kommet høyt opp på lister over tidenes beste album. I 2003 kom den på 26. plass over de 500 beste albumene noensinne i en kåring i Rolling Stone magazine. Samme magasin mente også at det var det 3. beste albumet som ble gitt ut på 80-tallet. Channel 4 hadde en kåring der albumet kom på 2. plass, mens det prestisjefylte musikkmagasinet NME hadde "The Joshua tree" på 11. plass i en tilsvarende kåring.

Salgmessig gikk det også svært bra, med topplassering for albumet i U.S.A, England, og 20 andre land. Bare i U.S.A. solgte plata i hele 10 millioner eksemplarer, som det mest solgte albumet deres noensinne. I U.S.A . gikk i tillegg "With or without you" og "I still haven`t found what I`m looking for" til topps på singellistene. I Norge ble det "bare" 4. plass for albumet.

Deretter bar det ut på turne igjen med start den 2. april 1987 i Arizona State University Activity Center i Tempe, Arizona. Det var også i Tempe at turneen ble avsluttet i desember samme år. Etter å ha gjort unna en rekke konserter i Europa i løpet av sommeren.

Under denne turneen spilte U2 fansen et lite pek, ved å opptre som country & western bandet The Dalton Brothers. Under konsertene de gjorde i Indianapolis (1. november), Los Angeles (18. november) og Hampton (12. desember), var de kledd ut som rednecks, med langt hår. The Dalton brothers var oppvarmingsband for U2, og Bono og The Edge hadde for anledningen lagt an en bred amerikansk aksent så ikke folk skulle skjønne hvem det var som egentlig stod på scenen.

Bono (Alton Dalton), Adam Clayton (Betty Dalton) og The Edge (Luke Dalton) lurte publikum i U.S.A.

Den amerikanske delen av turneen ble foreviget på film av Phil Joanou. Noe som i ettertid resulterte i filmen "Rattle & Hum" som ble satt opp på kino rundt om. Her får man innblikk i U2s verden bak scenen, deres møte med Amerika, og selvfølgelig mange live opptredener. Underveis på turneen skrev de også mange nye låter. Så i tillegg til filmen "Rattle & Hum" (som kan oversettes som : litt av hvert) ble det i 1988 gitt ut et dobbelt album ved samme navn. Og her var det virkelig fugl og fisk på plata. Med coverversjoner av både egne og andres låter. Noen live låter, og flere nye studio låter. De mest markante var "When love comes to Town", "Angel of Harlem", "All I want is you" og "Desire", som alle ble gitt ut på singel. Salgsmessig gikk det veldig bra, med førsteplass for albumet i bla. U.S.A. og England. I Norge hvor de tidligere hadde hatt problemer med å hevde seg, toppet dobbeltalbumet VG-lista i 3 uker. I England fikk de sin første topplassering på singellisten med "Desire". Også de tre andre singlene nådde topp 10 lista. På "When love comes to town" hadde de fått meg seg det amerikanske ikonet B.B.King i den blues inspirerte låta. Vakre "Van Diemens land" som hørtes ut som en gammel folkesang var skrevet av The Edge. Det var også han som sang låta på plata.

"Silver and Gold" var skrevet allerede i 1985, av Bono, under et opphold i U.S.A. Innspillingen av låta ble gjort unna på første forsøk. Bono : "I did it in one take. I just went in with an acoustic guitar-which I'm useless at-and a steel cap on my boot, like the old blues men used to have to tapand keepe time, and i just did it. I'm really pleased with the way it turned out. It sounds really live." I første omgang ble den å finne som B side på "Where the streets have no name", og på Little Stevens` protestplate "Sun City". Da i en versjon spilt inn sammen med Ron Wood og Keith Richards fra The Rolling Stones. Den ble også framført live på "The Joshua Tree tour", og det er i en live versjon den ble å finne på "Rattle & Hum".

U2 fråtset i amerikansk musikkultur på "The Joshua Tree" og "Rattle & Hum".

Men kritikermessig var det nesten full slakt. Det var ikke måte på hvor mye som var galt med albumet. Om forgjengeren var inspirert av Amerika, var det nesegrus beundring for amerikansk musikk og kultur som møtte lytteren på "Rattle & Hum". Noe mange kritikere og fans mislikte.

På samme tid deltok bandet på hyllest albumet til de amerikanske folk artistene Woody Guthrie og Leadbelly. To artister som hadde sin storhetstid på 20-tallet. Her sang U2 Guthries` "Jesus Christ". Noe som ytterligere forsterket inntrykket av at U2 ønsket å bli forbundet med de amerikanske musikk røttene.

Etter dette tok bandet en liten pause. Albumet betydde også en avslutning på det lydbildet som startet med "The Unforgettable Fire".

Høsten 1989 deltok bandet på juleplata "A very special Christmas". Her sang de den Phil Spector skrevne låta "Christmas (Baby please come home)".

Nyttårsaften 1989 holdt U2 en konsert på Point Depot i Dublin, som ble kringkastet til hele verden. Bono uttalte da at det var på tide å : "go away and dream it all up again". Noe som ble tolket som at U2 skulle oppløses. Men dette viste seg heldigvis ikke å stemme.

Oppløst ble derimot ekteskapet mellom The Edge og Aislinn O'Sullivan, i 1990. Men pga. av strenge regler i forhold til skilsmisse i den katolske kirke ble de ikke offisielt skilt før i 1996. Heldigvis klarte de å fortsette å være venner i årene etter, og de samarbeider godt om de tre barna de har sammen. Likefullt ble dette en tøff tid for The Edge, der han slet med mørke tanker. Bono som stod ham nær var vitne til dette, og hans sorg på vegne av kameraten ble uttrykt i låter som "So Cruel", "Who's Gonna Ride Your Wild Horses" og "Love Is Blindness".

U2 ønsket nå å komme seg bort fra den Amerika inspirerte rocken, og heller dra til Berlin for å bli inspirert av europeisk rock. En by hvor David Bowie, Iggy Pop og Brian Eno hadde laget noen av sine beste album.

Høsten 1990 møttes bandet og produsentene Eno / Lanois i Berlin, Tyskland for å produsere det neste U2 albumet. Og "Achung Baby" som kom ut i 1991 hadde klare referanser til David Bowies album "Low" og "Heroes". The Edges gitareffekter var lik de som hadde blitt brukt, ikke minst i låtene "Zoo station" og "Even better than the Real thing". Brian Eno hadde jo i sin tid produsert de to Bowie platene i samme studio som U2 nå var i.

Men mer viste albumet en helt ny side av U2. Borte var protestsangen og beundringen av amerikansk musikk og tradisjon. Istedet fikk fansen en plate som viste et band som var mer lekent enn noen gang før, uten ambisiøse budskap. Bandet hadde tydeligvis latt seg inspirere av klubb musikken på denne tiden. Selv beskrev de lydbildet på plata som "four men chopping down the Joshua Tree". Noe som også markerte at de med denne plata ville si farvel til stilen fra 2. halvdel av 80-tallet.

Mens de på 80-tallet hadde vært en motvekt til den elektroniske musikken, var de på 90-tallet blitt endel av den, noe "Achtung Baby" viste med all tydelighet. "Achtung baby" var en viktig utgivelse for U2, da den i det nye tiåret viste at de fortsatt var nyskapende, og et band å regne med.

Både fansen og kritikerne likte den nye plata godt. Sammen med "The Joshua Tree" har den blitt stående som den beste plata i U2s diskografi. I 1998 kom den på 15. plass i en kåring Q magazine gjorde, TV kanalen VH1 hadde den på 65. plass i en tilsvarende kåring, mens NME hadde den på 40. plass.

Også salgsmessig gikk det bra med 1. plass i U.S.A. (2. plass i England). I Norge ble det "bare" 4. plass, men den har fortsatt å selge bra i årene etter, og var inne på VG lista både i 1992, 1997, 2001, 2002 og 2005.

Også imagemessig fremstod U2 som et annet band enn tidligere. I videoen til "The Fly" var Bono iført store sorte bie lignende solbriller, og svart lær drakt. Noe som ytterligere forsterket inntrykket av at Bono ikke tok seg selv like høytidelig lenger. Men det var også en praktisk side ved bruken av solbriller. I et intervju han gjorde med Rolling Stone forklarte Bono at han hadde svært sensitive øyne i forhold til blitslys. Bono : I have very sensitive eyes to light. If somebody takes my photograph, I will see the flash for the rest of the day. My right eye swells up. I've a blockage there, so that my eyes go red a lot. So it's part vanity, it's part privacy, and part sensitivity".

En låt som muligens ikke fikk den store oppmerksomheten da den kom ut, men som i ettertid er blitt stående som noen av det fineste U2 har laget, er balladen "One". Hvor The Edges gitar, og Bonos sang, skaper en stemning som går rett i hjerterota. "One" er senere blitt populær å bruke i bla. begravelser, fordi avdøde har hatt et så nært forhold til låta.

"One" ble til etter at The Edge hadde kommet opp med gitarriffet til låta, før Bono skrev en passende melodi til gitarriffet. I forkant av dette hadde innspillingen av "Achtung baby" gått litt dårlig, da medlemmene var uenig om lydbildet på plata. Bono og The Edge ønsket et mer dance basert sound, mens Mullen Jr. og Clayton ville ha mer rett fram rock`n roll. Men etter innspillingen av "One" ble alle tilstede i studio veldig oppglødd over hva de hadde fått til. Og resten av tiden i studio gikk uten større uenighet. Siste del av innspillingen ble gjort unna i Dublin. "One" har i ettertid fått klassikerstatus på linje med det beste fra The Beatles, og lever i dag sitt eget liv nesten uavhengig av bandet bak låta.

Fra videoen til "One" med trabant bilen som bandet brukte som en visuell effekt på Zoo TV tour.

"Until the end of the World" fra albumet, ble også brukt som tittelmelodi i Wim Wenders film "Until the end of the World".

I 1991 deltok også bandet på tributeplata til Cole Porter. En homofil låtskriver som hadde sin storhetstid på 40-50-tallet. De sang her hans "Night and Day". Overskuddet fra albumsalget gikk til AIDS forskningen.

I 1992 dro bandet ut på en større turne kalt Zoo TV. På turneen brukte bandet det som var av moderne utstyr innen multimedia . Bla. var scenen fylt med TV skjermer. Turneen ble ellers husket for Bonos telefonoppringinger til kjente personer innen politikken. Bla. Bill Clinton, og vår egen Jan Henry T. Olsen. Så selv om U2 fortsatt hadde ambisjoner om å redde verden, hadde de i det minste skjønt at de måtte gjøre det på en uhøytidelig, humoristisk måte for at det skulle fungere. Mange mener dette er den mest storslåtte turneen som noensinne har vært. Q magazine omtalte den i 2002 som "the most spectacular rock tour staged by any band".

Fra å være et enkelt rockeband fra Dublin, framstod U2 som et pompøst hi-tech band på Zoo Tv turneen.

Turneens første del ble gjennomført i U.S.A. med start i Lakeland, Florida den 29. februar 1992. Den andre delen ble gjort i Europa, og her hadde de fått med seg danseren og koreografen Morleigh Steinberg. The Edge fikk under turneen et godt øye til den høye, mørke amerikanske damen. De to ble etter hvert et par, og i 1997 fikk de sitt første barn sammen i Sian, i 1999 fikk den nok et barn i Levi.

Zoo TV tour varte helt til desember 1993 da den ble avsluttet i Tokyo den 10. desember. Da hadde hele 5.4 millioner mennesker fått sjansen til å se dem opptre live. Underveis hadde turneen endret navn til Zoo TV – The Outside Broadcast (Amerika), Zooropa (Europa), og Zoomerang (Øst Asia). Zooropa navnet ble også brukt på deres neste album. Norge var så heldige å få besøk av Sirkus U2 da de holdt konsert på Valle Hovin 29. juli 1993. Det var denne kvelden Bono tok den berømte telefonen til fiskeriminister Jan Henry T. Olsen.

Før de tok fatt på den europeiske delen, gikk de igjen i studio for å spille inn et album. "Zooropa" var i utgangspunktet kun tenkt som en EP. Men endte opp som et fullverdig album. Den spilte videre på lydbildet fra "Achtung Baby", muligens med et enda sterkere preg av techno og dance musikk. Ikke minst i den europop inspirerte "Lemon".

Førstesingel fra albumet var "Numb", hvor The Edge stod for hovedvokalen, Bono hører man bare i bakgrunnen. Men istedet for sang, var det monoton tale The Edge hadde å by på, til lyden av en trommemaskin rytme som var hentet fra Leni Riefenstahl film Olympia. Om det var sært, var det muligens enda mer sært at singelen ble gitt ut som video singel i juni 1993, og ikke på cd plate, noe som naurlig nok la en demper på interessen for å kjøpe låta. "Numb" nådde da heller ikke opp på listene i U.S.A. England og Norge da den ble gitt ut. Likefullt har den vært en populær låt på konsertene i årene etter.

Som et avbrekk fra alt det hippe, ble plata avsluttet med den country inspirerte låten "The Wanderer", der man hadde fått legenden Johnny Cash til å synge. Låta er kanskje platas flotteste spor, og muligens noe av det fineste Cash har lånt stemmen sin til.

Plata gikk til topps i både U.S.A. og England (3. plass i Norge), men den falt deretter fort nedover listene. Et albumsalg på to millioner var dårligere enn på mange år for U2.

Etter at albumet var gitt ut, fortsatte bandet på Zoo TV turneen. Med den forskjellen at Bono skiftet alter ego fra The Fly til smådjevelen MacPhisto.

Deretter tok U2 pånytt en pause. Men selv om det skulle gå tre år før bandet ga ut et album igjen, lå ikke medlemmene på latsiden i årene i mellom.

Allerede i desember 1993 var Bono klar med sitt første oppdrag utenom U2, da han sang duett med Frank Sinatra på Cole Porters gamle hit "I`ve got you under my skin". Den nådde en fin 4. plass i England, noe som skulle vise seg å bli den siste listeplasseringen Ole` Blue eyes oppnådde før han døde i 1998. En annen spesiell ting var at Bono aldri møtte Sinatra under innspillingen. Bono spilte inn sin del i Dublin, mens Sinatra spilte inn sin del av sangen i U.S.A. De møttes ikke før året etter, under en prisutdeling.

I 1995 spilte bandet inn låta "Hold me, Thrill Me, Kiss me, Kill Me" for filmen "Batman forever". Den ble også gitt ut som singel. I U.S.A. ble det kun en 16. plass, mens i England nådde den 2. plass. I Norge gikk den til topps.

I 1995 deltok også de fire medlemmene av bandet på Brian Enos prosjekt The Passengers. Her laget de soundtrack-låter til filmer som ikke eksisterer, slik som "filmen" "Elvis ate America". I tillegg gjorde de en duett med operasangeren Luciano Pavarotti i hyllingslåta "Miss Sarajevo". Denne ble gitt ut på singel med stor suksess på listene. Men albumet, som ligger nært opp til å være et offisielt U2 album, floppet da det ble gitt ut. Mye av årsaken var at det var preget av Brian Enos ønske om å lage eksperimentell musikk. Noe som i sin tur gjorde at Island records nektet å gi det ut under U2 navnet, i frykt for å "skremme" bandets fans. Passengers ble da et navn som noen kom opp med i full fart før albumet "Original Soundtracks 1" ble gitt ut. Prosjektet ble avsluttet etter denne ene platen.

I 1996 hadde de to mest anonyme medlemmene av U2, Adam Clayton og Larry Mullen Jr. stor suksess med filmmusikken til Tom Cruise filmen "Mission : Impossible". Albumet ble gitt ut på Bonos selskap Mother. Singelen ved samme navn gjorde det bra på listene rundt om, med bla. en 7. plass i England, og en 4. plass i Norge.

Våren 1996 dro bandet i studio for å spille inn et nytt studioalbum. Tanken var at den skulle bli gitt ut samme år. Men den ble ikke ferdig før i mars 1997. I mellomtiden hadde materiale fra plata funnet veien til internett. Noe som gjorde at førstesingelen "Discotheque" for mange fans allerede var kjent da den kom ut. Likefullt gikk den til topps i England, Norge, og Canada, for å nevne noen land.

Albumet "Pop" gjorde det like bra da den kom, der den gikk til topps i hele 28 land, bla. Norge, England, U.S.A. og Canada. Igjen hadde U2 laget et album som var inspirert av techno, dance og electronica. Selv ønsket bandet å fusjonere lydbildet til band som The Chemical Brothers og Underworld med deres egen gitarrock. Men ingen kunne hevde at plata var like nyskapende som det "Achtung Baby", og delvis "Zooropa" hadde vært. Likefullt var det et album på det jevne. Med fine spor som "Please", "If God will send his Angels", "Last night on Earth", og den Oasis inspirerte "Staring at the Sun". Sistnevnte nådde en fin 3. plass i England.

Denne gang hadde de droppet Eno/Lanois som produsenter til fordel for ukjente Howie B. (Swing out sister, Bjørk), og Flood (Erasure, Depeche Mode). Begge hadde samarbeidet med U2 tidligere, Howie B. på "Mission Impossible" låta, og Flood på "The Joshua tree".

Bandet selv var i ettertid misfornøyd med albumet. De hadde i forkant booket en turne som startet før de var ferdig med å spille inn plata. Noe som gjorde at plata etter deres syn hadde flere mangler da den ble sluppet ut på markedet. I tillegg lå Larry Mullen Jr. på sykehuset da innspillingen av plata startet. Noe som tvang bandet til å bruke trommemaskiner.

Deretter bar det ut på turne igjen for U2. Denne gang kalt "PopMart Tour". Bandet ønsket ikke å fremstå like politiske korrekte som de hadde gjort på de turneene på 80-tallet. Så denne gangen hadde den kun et mål for øyet, nemlig å underholde publikum. Og det gjorde de bla. med en 50 * 17 meter stor TV skjerm, en 12 meter høy "motorisert sitron", og mange andre spesialeffekter. Når turneen var ferdig hadde de opptrådt for over 2 millioner mennesker. Mange fans trodde turneen var sponset av de store kjedene K-Mart og McDonalds pga. den visuelle bruken. At det var ironisk ment var det mange som ikke forstod.

Også kledningen deres på denne tiden der de så ut som skuespillere i en dårlig actionfilm fra 70-tallet, var humoristisk ment. For The Edge medførte dette en endring i klesstil og image som varte lengre enn "Pop" æraen. Borte var cowboy hatten som han tidligere hadde gjort til sitt varemerke. Han hadde også lagt an en voksen mustasje, og klærne var Mexican retro.

I 1998 ga bandet ut sin første samleplate kalt "The Best of 1980-1990". Låtene var fordelt på 2 cdèr, der den ene bestod av de kjente albumlåtene fra denne perioden, mens den andre bestod av B-sider og andre rariteter. Slik som coverversjoner av "Unchained Melody" og "Everlasting Love".

"The Sweetest Thing" som tidligere hadde vært på B-siden av "Where the streets have no name" i 1987, ble i en ny versjon gitt ut som singel fra samleplaten. Singelen gikk til topps i Canada, og nådde 2. plass i England. Opprinnelig var "The Sweetest thing" skrevet av Bono som en gave til kona Ali, da han pga. innspillingen av "The Joshua tree" albumet ikke hadde mulighet til å være hjemme på fødselsdagen hennes. Ali deltok i musikkvideoen til låta, og fikk andel av platesalget. Penger hun senere ga til barneofre etter Tsjernobyl ulykken. Samleplaten gikk til topps i England og Canada, og nådde 2. plass i U.S.A. og Norge.

Tidlig i 1999 gikk bandet i studio for å spille inn nytt materiale. Med seg som produsenter hadde de igjen Brian Eno og Daniel Lanois .Mer eksklusivt var det at de fikk med seg Salman Rushdie, mannen bak boken "Sataniske vers" til å skrive tekst til låta "The Ground beneath her feet".

Men istedet for en ny U2 plate, spilte de inn enkeltlåter for soundtracket til "The Million Dollar Hotel", en film Bono hadde skrevet manuset til. (Bono deltar som bargjest i filmen). Den kom ut i mars 2000. Også dette kan regnes som et uoffisielt U2 album, da de sammen med Eno / Lanois har regien bak det meste av det som foregår på plata. Dessverre ble både albumet og filmen en fiasko.

Innimellom arbeidet med det neste studioalbumet, var Bono opptatt med å bidra til en bedre verden gjennom opptredener på G8 (verdens 8 rikeste land) møtet i Tyskland, hvor han oppfordret lederne til å slette gjelden til U-landene. Han var hjemme hos Paven. Han deltok på en AIDS konsert for Afrika, og han deltok på en Net Aid konsert.

I oktober 2000 var albumet "All that you can`t leave behind" klar for markedet. I tilleg til Eno / Lanois, hadde de hentet inn Mike Hedges (Marc Almond, The Cure, The Beautiful South) som produsent. Og etter flere oppfordringer fra fansen hadde de her valgt å gå tilbake et lydbilde som lå nærmere det de hadde på midten av 80-tallet, uten at de prøvde å være like politiske som de var den gangen. Etter den pop inspirerte forgjengeren ønsket også bandet selv å gå tilbake til sitt "egentlige" lydbilde. Man skjønte at man burde holde seg til det man kunne best. Nemlig å lage rett fram rock.

Plata gikk til topps i 22 land, noe som viste at fansen likte plata. Forut for utgivelsen var singelen "Beautiful Day" sendt ut på markedet. Med bla. 1. plass i England og Norge.

Låta "Elevation" ble valgt ut til å være med på soundtracket til filmen "Tomb Raider". I tillegg til "Beautiful Day" nådde hele 3 av singlene fra albumet topp 5 i England. I Canada gikk tre av singlene til topps på listene. Mens i U.S.A. virket det som om man var iferd med å gå litt lei av U2.

I 2000 ga de ut liveplata "Hasta la Vista, Baby!: Live From Mexico City". En plate som kun var tilgjengelig gjennom hjemmesiden deres Propaganda Fan Club.

I 2001 dro bandet på en verdensturne de kalte "The Elevation Tour", med et mye enklere sceneshow enn det de hadde hatt i årene forut. Låtene var også mer rett fram rock`n roll enn de disco inspirerte de hadde prioritert tidligere. Turneen startet i Fort Lauerdale, Florida den 24. mars 2001, og ble avsluttet 2. desember 2001 i Miami, Florida. Turneen var som på Zoo TV tour delt opp i tre deler, der del 2 av turneen foregikk i Europa. Dessverre ble ikke Norge besøkt denne gangen. I Nord Amerika gjorde de 80 konserter, noe som ga en billettinntekt på hele 700 millioner kroner.

De som ikke var tilstede på en av disse konsertene fikk muligheten til å oppleve dem gjennom DVDene "Elevation: Live from Boston" (2001) og "U2 Go Home: Live from Slane Castle" (2003).

21. august 2001 døde Bonos far av kreft. Selv om han og faren hadde hatt mange feider opp gjennom årene, og til tider ikke pratet med hverandre, ble tapet av ham en tøff opplevelse for Bono.

I 2002 opptrådte de med tre låter i pausen på Super Bowl. Samme år ga de ut den doble samleplaten "Best of 1990-2000". Oppskriften var den samme som forrige gang, med en cd for A-sider, og en for B-sider. Og på mange måter var denne samlingen mer interessant enn den forrige, da den inneholdt singler som tidligere ikke hadde vært på noe U2 album, slik som "Miss Sarajevo", og "Hold me thrill me kiss me Kill me". I tillegg var det laget to helt ny låter til albumet. "Electrical Storm" ble gitt ut som singel og nådde 5. plass i England, og 4. plass i Norge. Den andre het "The hands that built America", og var med i Martin Scorseses` film "The Gangs of New York" med Leonardo Di Caprio. En låt U2 vant en Golden Globe for. Albumet nådde 2. plass i England og Norge, 3. plass i U.S.A. og 1. plass i Canada.

22. juni 2002 ble en svært hyggelig dag for The Edge, da han ble gift med sin kjæreste gjennom mange år, Morleigh Steinberg. De hadde på dette tidspunktet allerede fått to barn. De to ble viet i en jødisk seremoni i Eze Village i Sør-Frankrike, og som sist var Bono forlover for The Edge.

Bono hadde vært en av de sentrale personene på innspillingen av "Do they know it`s Christmas?" i 1984, og i 2004 ble det gjort en ny innspilling av låta, med datidens popstjerner. Bono, Paul McCartney og George Michael var de eneste som hadde vært med i 1984 som fikk være med også denne gangen. Det ble uenighet i studio hvem som skulle synge de berømte ordene "Tonight thank God it's them, instead of you". Justin Hawkins fra Darkness hadde allerede spilt inn strofene da Bono ankom studio og krevde sin rett. Og slik ble det, naturlig nok. 2004 versjonen av "Do they know it`s Christmas?" gikk til topps i Storbritannia, som den mest solgte singelen det året. Også i Norge gikk den til topps.

I november 2004 var U2 klar med et nytt studioalbum kalt "How to Dismantle an Atomic Bomb". Tittelen spilte på følelsen Bono hadde hatt noen år tidligere da faren hans døde. Personlig var det som å utløse en atombombe iflg. Bono.

I forkant av utgivelsen ble det store medieoppslag rundt det faktum at en kopi av nesten hele albumet forsvant mens de var i Sør Frankrike. Det var The Edge sin kopi som ble stjålet, noe som gikk tungt innpå ham. Media spekulerte i at de uferdige låtene nå ville bli spredt utover internett, men merkelig nok skjedde ikke det. Hvor demoen er idag er det ingen som vet.

Førstesingelen "Vertigo" gikk umiddelbart til topps i England da den kom ut i november 2004. I Norge ble det 2. plass. Albumet fikk strålende kritikk av musikkjournalistene som mente at U2 her ytterligere hadde gått tilbake til sine røtter. Borte var alle danserytmer og synthesizere. Istedet leverte de et album med tett rock`n roll. Ikke ulikt det de i sin tid gjorde på "Boy" og "War".

Salgsmessig ble albumet en kjempesuksess med 1. plass i England, U.S.A. Norge, og en lang rekke andre land. "How to dismantle an atomic bomb" debuterte på 1. plass i hele 32 land. I tillegg ble flere av de andre singelutgivelsene fra plata også storselgere. I England gikk "Sometimes you can`t make it on your own" til topps i februar 2005. Mens "City of blinding lights" (2. plass) og "All because of you" (4. plass) også nådde topp 10. "Sometimes.. " gikk også til topps i Canada, og en lang rekke andre land. U2 har aldri solgt flere plater enn det de gjorde på denne tiden.

Etter snart 30 år sammen virket U2 å være mer vital enn noen gang. De fire etter hvert aldrende herrene fant fortsatt glede i å spille sammen. Og platekjøpere verden over var stadig like begeistret over hvert nytt album de kom med.

14. mars 2005 ble U2 udødeliggjort da de ble endel av Rock`n roll hall of fame, under en seremoni i museet som ligger i Cleveland, Ohio. Om man besøker museet er to trabant bil som henger ned fra taket i lobbyen, noe av det første man vil se. Bilene var endel av sceneshowet på U2s Zoo Tv tour.

2. juli 2005 var Bono og U2 sentrale i serien av konserter som ble kalt Live 8. Bonos kamp for rettferdig fordeling av verdens ressurser ble ekstra viktig denne dagen, da lederne av verdens 8 rikeste land skulle ha møte i Skottland. Sammen med Bob Geldof fikk han muligheten til å møte George Bush og de andre topplederne, og diskutere fattigdomsproblematikken. Etter at lederne hadde gjort sine bindene vedtak kunne Bono og Geldof koste på seg et smil. De hadde oppnådd det de på forhånd hadde håpet på.

U2 holdt sin konsert i London. Og til tross for at toppnavn som Madonna, Elton John, Paul McCartney, Coldplay og R.E.M. opptrådte, var det U2 som fikk størst oppmerksomhet da de entret scenen. Her oppfordret Bono folk til å engasjere seg i fattigdomsspørsmålet, gjennom å påvirke politikerne i sine land.

I et intervju med BBC Radio 4 en tid senere innrømmet Bono at de andre i bandet hadde vanskelig for å fordøye hans engasjement utenfor musikken. Bono : "De andre har hevet øyebrynene. Det kom til et punkt da jeg trodde jeg skulle bli kastet ut av bandet på grunn det jeg holdt på med".

Likefullt har The Edge, Adam Clayton og Larry Mullen Jr. støttet ham åndelig og økonomisk i Bonos kamp for en mer rettferdig verden. Både Bono og bandet har opplevd å bli hånet åpenlyst pga. dette. Men at de nå har funnet en balanse mellom musikk og veldedighetsarbeid. Bono : "Vi har innsett at vi må være veldig forsiktige så jeg ikke beveger meg for langt vekk".

I juli 2005 fikk også Norge et besøk av rockegigantene fra Irland. I forbindelse med deres Vertigo turne. Onsdag den 27. juli entret de scenen på Valle Hovin, Oslo foran 40.000 mennesker. Bono og bandet var i storslag, til publikums og pressens store glede. Konserten ble belønnet med en 6èr i VG. U2 presenterte stoff fra en lang og suksessrik karriere, ispedd noen politiske opprop.


	Halden jenta Pernille Jørgensen fikk sitt livs opplevelse da hun ble innvitert opp på scenen av Bono.		Bono hadde publikum i sin hule hånd denne kvelden.

Interessen for U2 har aldri vært større i Norge. Mye takket være denne konserten. Om de klarer å holde interessen ved like får framtiden vise.

Bandets Vertigo turne fikk en brå slutt i mars 2006, pga. sykdom i et av medlemmenes nærmeste familie. Bandet ville ikke ut med hvem av medlemmene som har fått sykdom i familien. 10 opptredener ble droppet pga. dette. Noe som gikk utover fans i New Zealand, Australia, Japan og Hawaii. U2s PR agent Arthur Fogel uttalte : "Enhver U2 tilhenger vil forstå at dette ikke har vært en enkel beslutning for bandet. Vi vil komme med nærmere detaljer så snart vi kan". I ettertid viste det seg at det dreide seg om sykdom hos The Edges datter Sian. Konsertene i Østen ble istedet gjennomført i november og desember 2006.

I mars 2006 fikk U2 oppmerksomhet gjennom det faktum at de er verdens rikeste rockestjerner. I 2005 hadde de en inntekt på utrolige 1 milliard! kroner. Det meste av inntektene kommer fra innbringende turneer, da det er der pengene ligger. Inntekter fra platesalg er for de fleste artister en synkende inntektskilde.

Mer penger inn på kontoen fikk Bono da han deltok på en duett med Mary J Blige, der de sammen tolket U2 låta "One". De presenterte den første gang under Grammy utdelingen i 2006. Og i april var den blitt en stor hit over det meste av den vestlige verden, med bla. en 2. plass i England. I Norge toppet den singellista i 6 uker, med hele 30 uker inne på topp 20. Ikke alle var like fornøyd med at Bono lånte bort "One" til noen andre. For mange er dette blitt en klassiker, med et nesten sakralt preg.

Også Adam Clayton hadde grunn til å glise, da han planla bryllup med sin kjæreste gjennom 10 år, kanadiske Susie Smith. Begivenheten skulle ifølge pressemeldinger finne sted en gang i 2007, men ettersom det ble slutt mellom dem i februar 2007 fikk ikke pressen den godbiten å se fram til.

Bono har i mange år likt å stå fram i media for å få fram budskapet sitt. Enten det dreide seg om en ny U2 plate, ny turne eller et veldedighetsprosjekt han var involvert i. I mai 2006 fikk han sjansen til å ta den "helt ut". Som redaktør av den engelske avisen The Independent fikk han bestemme hva som skulle stå på forsiden av avisen tirsdag den 16. mai. Og ikke uventet rettet Bono søkelyset med Afrika og AIDS katastrofen der. På forsiden stod det med stor skrift øverst : "Ingen nyheter idag". Lenger ned på siden stod det imidlertid med liten skrift "Bortsett fra at 6.500 afrikanere har mistet livet av hiv / aids". Bono hadde også gjort intervjuer med flere kjente politikere i denne forbindelse.

I august 2006 bidro Bono med låta "Dying Sailor to His Shipmates" på albumet "Rogue's Gallery: Pirate Ballads, Sea Songs & Chanteys". Plata var ment som en forlengelse av filmsuksessen "Pirates of the Carribean". Og sammen med artister som Bryan Ferry, Sting og Nick Cave gjorde Bono tolkninger av gamle sjørøverviser. Under ledelse av produsent Hal Willner.

I oktober 2006 lot Bono seg avbilde sammen med TV stjernen Oprah Winfrey i en handlegate i Chicago for å promotere produktserien "Product Red", der overskuddet av salget av varene går til kampen mot AIDS. Mange av verdens mest kjente merker har laget spesielle produkter for å "Product red", bla. en rød Ipod Nano.

and Irish rocker Bono, frontman for U2, walking down Chicago's "Magnificent Mile" for a shopping spree to promote his new Red product line.

I november 2006 kom U2 til manges overraskelse med nok en samleplate kalt "18 singles" (4. plass i England, 5. plass i Norge, 12. plass i U.S.A.). Kun 4 år etter den forrige (The Best of 1990-2000"). Plata inneholdt bandets største hits fra "Sunday bloody sunday" (1983) fram til "Vertigo" (2004). I tillegg inneholdt plata bandets duett med Green Day på coverversjonen av The Skids gamle hit "The Saints are coming". En låt som ble framført sammen med nevnte band på gjenåpningen av Velodromen i New Orleans 25. september 2006. Studioversjonen av låta ble spilt inn i Abbey Road studio i London allerede i februar (2. plass i England). Også den anthem lignende "Window in the skies" som var ny på albumet, ble gitt ut på singel med en sterk 4. plass i England (8. plass i Norge).

The Edge sammen med Billie Joe Armstrong under innspillingen av "The Saints are coming".

U2 benyttet anledningen til å kopiere The Beatles når de var i Abbey Road.

Det mange bet seg mest merke i forbindelse med samleplata, var at U2 hadde valgt å droppe Island records etter å ha samarbeidet med de i 27 år. Istedet hadde de inngått kontrakt med Mercury records (Universal).

I juni 2007 fikk Bono mye oppmerksomhet i media verden over da han sammen med Bob Geldof hamret løs på verdens ledere i forbindelse med G8 møtet i Heiligendamm i Tyskland. Årsaken var at mange land, slik som Italia og U.S.A. ikke hadde fulgt opp løftene fra det forrige G8 møtet. Et møte som fikk mye oppmerksomhet gjennom G8 konsertene på samme tid. Ordbruken fra Geldof of Bono var til tider så sterk at TV selskap som kringkastet uttalelsene deres direkte måtte beklage den overfor seerne. At President George Bush i forkant av møtet hadde vært full av lovord om Bono med uttalelser som : "Where's Bono? Bono for president", hjalp ikke på humøret.

Bono opptrådte også på konserten "Din stemme mot fattigdom", arrangert av det alternative toppmøtet. Foran 70.000 mennesker opptrådte Bono på scenen sammen med artister som Campino fra Die Toten Hosen, Herbert Grönemeyer, og Bob Geldof.

I juni 2007 bidro U2 på veldedighetsplata "Make some noise, save Darfur". Der kjente artister som Duran Duran, Green Day og a-ha gjorde tolkninger av John Lennons mange klassikere. Inntektene gikk til Amnestys arbeid for ofrene etter krigen i Darfur, Sudan. U2 valgte å covre "Instant Karma".

Høsten 2007 ble det kjent at U2 planla et nytt studioalbum. Som produsent hadde de visstnok valgt et av de store navnene i bransjen, nemlig Rick Rubin. En mann som på 80-tallet produserte mange av de største utgivelsene innen hip hop. Senere har han hjulpet artister som Red Hot Chili Peppers, AC/DC, Tom Petty og System of a Down. Det var også han som stod bak "American" serien til Johnny Cash. Men senere ble det sagt at Brian Eno og Daniel Lanois som har produsert mange av bandets tidligere plater, også skulle produsere denne. Adam Clayton : "I'm excited about what's happening here because I feel that the strength Eno and Lanois bring to us has matured. Both as players and creative people there seems to be a great synchronicity between where we are at and where they are at."

På den nye plata ville U2 igjen bevege seg over i nytt territorium, med inspirasjon fra trance og dance. Likefullt kunne Bono love fansen at Edges gitarspill fortsatt vil være et bærende element, selv om også gitarlyden ble behandlet elektronisk. Bono : "There's some trance influences. But there's some very hardcore guitar coming out of The Edge. Real molten metal. It's not like anything we've ever done before, and we don't think it sounds like anything anyone else has done either."

Arbeidet med plata startet i Fez, Marokko der de skrev en 40 låter. Man lot seg også inspirere av den arabiske musikken som preget byen. De fortsatte deretter i Èze i Sør-Frankrike, før de endte opp i Abbey road studio i London. Manager Paul McGuinness mente plata som vil bli U2s 12. studioalbum ville være ute i butikkene i oktober 2008. Nå viste det seg at dette ikke skulle holde stikk, da utgivelsen av albumet ble utsatt til 2009.

Blant låtene plata var den gitardominerte "No Line On The Horizon". Underveis i innspillingen ble hele 50 nye låter blitt festet til tape.

I mars 2008 inngikk U2 en avtale med selskapet Live Nation til en verdi av hele 500 millioner kroner. For det fikk selskapet rettighetene til inntektene fra U2s internettside, salg av effekter (skjorter m.m.), og sponsorinntekter. Inntektene fra platesalget ble imidlertid holdt utenfor avtalen. Madonna har inngått en lignende avtale med Live Nation.

27. februar 2009 ble albumet som fikk navnet "No Line On The Horizon" gitt ut i Irland. 3 dager senere ble den gitt ut i resten av Europa. Plata kom i en rekke formater, slik som vanlig CD, digipak, LP, magasin format, og CD boks. I tillegg til at den var tilgjengelig for nedlasting via Itunes. U2 fans som skulle ha "alt" av U2, måtte nok grave dypt i lommeboka.

Digipaken inneholdt kortfilmen "Silent" som Bono og fotograf Anton Corbijn hadde ideen til. Filmen var spilt inn i svart-hvitt.

Coveret til "No line on the Horizon" med himmelen som møter sjøen i et svart-hvitt bilde, var laget av den japanske fotografen Hiroshi Sugimoto.

"Get on your boots" ble gitt ut som første singel fra plata, 16. februar. Salgsmessig ble ikke låta den salgssuksessen U2 hadde håpet på, med en skuffende 12. plass i Storbritannia, 37. plass i U.S.A. og 5. plass i Norge. Til topps gikk den kun i Spania og Irland.

I februar 2009 opptrådte U2 på prestisjefylte Grammy awards med "Get on your Boots". De mottok ikke noen pris denne gangen. Men med 19 Grammy awards fra tidligere år, er de uansett blant de mestvinnende her.

"No line on the Horizon" fikk stort sett hyggelig omtale i pressen, da den ble gitt ut. De to store musikkmagasinene Mojo, Q og Uncut, ga plata henholdsvis 4, 4 og 5 stjerner. Ut av 5 mulige. Låter som ble framhevet var "Breathe", "Stand up comedy", "Magnificent" og "White as snow".

Jeg vil framheve "No Line On The Horizon" som det beste U2 albumet på mange år, med mange gode enkeltlåter. Det er mer variert enn tidligere, og man fornemmer ikke at de ønsket seg i noen bestemt retning, da man kjenner igjen elementer fra flere av U2s tidligere plater (Webmaster).

Salgsmessig ble plata en stor suksess, med 1. plass i U.S.A., Canada, Norge, Storbritannia og 26 andre land. Som muligens den plata de har gitt ut som har gått til topps i flest land. Likefullt var ikke Bono fornøyd med salget av plata, som i den første tiden etter release var på hele 5 millioner eksemplarer. Forklaringen på det "dårlige" salget var ifølge Bono mangel av en hitsingel ("Get on your boots" nådde kun 12. plass i Storbritannia), og at plata var for komplisert å komme under huden på, for folk som var vokst opp på en pop-diett.. Bono : "We felt that the 'album' is almost an extinct species, and we tried to create a mood and feeling, and a beginning, middle and an end. And I suppose we've made a work that is a bit challenging for people who have grown up on a diet of pop stars."

I forbindelse med lanseringen av den"No Line On The Horizon", kunne Bono fortelle at de hadde spilt inn nok låter til et nytt album - et album som ville være ute i butikkene i 2010. Plata som muligens ville få navnet "Songs of Ascent", skal ifølge Bono være et mer ettertenksomt album - som om det var en pilegrimsferd. Kanskje som en forlengelse av den vakre balladen "White as Snow" på "No line on the Horizon".

Også "Magnificent" og "I'll Go Crazy If I Don't Go Crazy Tonight" ble gitt ut som singler fra "No line on the Horizon", uten å nå opp noe sted. Sistnevnte låt var skrevet sammen rapperen will.i.am fra Black Eyed Peas.

30. juni 2009 dro U2 ut på en verdensturne kalt "U2 360° Tour". Som navnet indikerer, valgte U2 å sette opp en scene som er 360 grader i bredde. Uten noen front eller bakvegg. Med de utfordringene det ga i forhold til publikum. Turneen startet i Europa, og fortsatte i Nord- Amerika i september. 31. juli opptrådte de i Gøteborg, Sverige. Som arenaen som ligger nærmest Norge.

U2s konsertscene i forbindelse med "360° Tour", der folk stod rundt dem i 360°sirkel.

18. oktober hadde norsk TV2 et oppslag om en prest i Ris kirke i Oslo som hadde byttet ut de kristne salmene med U2 låtene "Pride", "Beautiful Day", "Sunday Bloody Sunday" og "I Still Haven't Found What I'm Looking For". I et forsøk på å fornye den kristne Gudstjenesten. De fleste som var tilstede i kirken syntes det var morsomt med litt forandring, mens enkelte eldre kirkegjengere ikke var like begeistret.

25. oktober 2009 fikk U2 stor oppmerksomhet rundt om, da konserten de gjorde på Pasadena Rose Bowl i Los Angeles ble kringkastet live på Youtube. I 2 og en halv time opptrådte U2 foran 96.000 mennesker som var tilstede, og hele 900.000! mennesker som så konserten på Youtube.

Årsaken til U2 valgte å lav folk se konserten gratis, var at de syntes det var hyggelig om flere fikk mulighet til å ta del i konsertopplevelsen. Paul McGuinness : "U2 har hatt lyst til å gjøre noe slikt veldig lenge. Fans reiser ofte langt for å se U2, nå kan U2 komme til fansen."

Bono og co. i forkant av - og under - konserten de gjorde den 25. oktober på Rose Bowl.

I januar 2010 begynte innspillingen av filmen "Killing Bono". En komedie basert på Neil McCormicks bok "Killing Bono : I Was Bono's Doppelgänger", fra 2004. Neil McCormick vokste opp sammen med Bono i Dublin på 70-tallet. De gikk også i samme klasse. Begge spilte i band som drømte om å bli verdenstjerner. Men der Bono faktisk oppnådde stjernestatus som rockemusiker, endte McCormick opp som en mislykket "wannabie", som brukte ti år av sitt liv på å følge drømmen om å bli rockestjerne. Boken handlet mer om McCormick enn om Bono, der forfatteren på en morsom måte forteller om sitt liv i "sex, drugs & rock`n roll".

Den merkelige boktittelen om å ta livet av Bono har bakgrunn i en samtale mellom Bono og kameraten McCormick. der McCormick beklager seg over at Bono har oppnådd alt det han selv drømte om å bli. Til dette svarer Bono at han egentlig er McCormicks dobbelgjenger. Og om han ønsket å ta livet sitt tilbake, måtte han drepe ham først. Bono : "I'm your doppelganger. If you want your life back, you'll have to kill me."

Nå har ikke livet til Neil McCormick vært helt håpløst. Han endte opp som en av de mest respekterte musikkritikerne i Storbritannia, med daglig virke i avisen The Daily Telegraph.