FALK NEWSLETTER NR. 02/97 - JUNI 1997.

Regjeringen Jagland fortsatt unnfallende.
Regjeringen Jagland ser ingen grunn til å instruere en unnfallende Riksadvokat til å sette igang ny etterforskning av «Kielland»-katastrofen. Dette er status på Falk’s henvendelser av jan/feb i år til tidligere justisminister Anne Holt, fungerende justisminister Jørgen Kosmo og sittende justisminister Gerd Liv Valla. Unnfallenheten er graverende.

Regjeringen må gå.
Dokumentasjon om årsaken til havariet og eksplosjonsbruddet i stag D4 er sammen med informasjon om selve sabotasjen og etterfølgende dekkoperasjon gjort tilgjengelig på FALK’s hjemmesider på Internet: http://www.multinet.no/~falk/ FALK oppfordrer alle til å legge press på regjeringen til å vise handlekraft. Hvis ikke må regjeringen gå av. Likeså må riksadvokat Rieber-Mohn skiftes ut.

Stortingsrepresentantene må ta affære.
Hvis ikke regjeringen er seg sitt ansvar bevisst må Stortinget pålegge regjeringen å instruere riksadvokaten. Dette kan Stortingsrepresentanten(e) gjøre ved å fremlegge et Dokument 8 forslag til vedtak i Stortinget med krav om ny etterforskning i saken. FALK forventer at Stortinget er seg sitt ansvar bevisst, spesielt når regjeringen er unnfallende. Skulle statsminister Jagland vegre seg for å følge en anmodning fra Stortinget må regjeringen skiftes ut.

Korrupsjon bak sabotasjen?
Under sitt engasjement for den av regjeringen i mars 1979 oppnevnte komite for "Kostnadsanalyse av Norsk Kontinentalsokkel", også kjent som "Moe-komiteen" etter komiteens leder dr. techn. Johannes Moe, informerte FALK’s president Ole C. Østlund om at han var gjort kjent med korrupsjonsmistenkelige forhold i Statoil. Dette gjaldt kontrakter i Statfjord B sammenheng og involverte i tillegg til Statoil entreprenørselskapene Kværner og Brown & Root. "Moe-komiteen" påpekte i sin rapport som ble offentliggjort i april 1980 at bl.a. utbyggingen av Statfjord B plattformen ble langt dyrere, ca. 4-5 milliarder 1980 kr., enn nødvendig. Komiteens arbeidsgrupper avsluttet sitt arbeide 15, februar 1980, 6 uker før «Kielland»havariet. Til hvem informasjonen om korrupsjon tilfløt utover komiteformann Johannes Moe er ikke kjent. Tenkelig er imidlertid oppdragsgiver, ved daværende olje og energiminister Bjartmar Gjerde og andre sentrale personer som de tidligere styreformenn i Statoil, den i forbindelse med overvåkningsdebatten sentrale Jens Chr. Hauge, og tidligere industriminister og leder av Forsvarets Forskningsinstitutt Finn Lied.

Dagspressen slo opp rapporten i et par dager i slutten av april 1980 for så å forstumme. Bergens Tidende hadde et stort oppslag 30.04.1980 Der nevnes spesielt at samarbeidskonstellasjonen Brown & Root og Norwegian Petroleum Consultants(NPC) i forbindelse med Statfjord B ikke har fungert tilfredsstillende. Kværner Engineering hadde på dette tidspunkt sterk innflytelse innen NPC. Kritikken forstummet imidlertid raskt bl.a. grunnet i «Kielland»-havariet og tretthetsbruddet som «begrunnet» større satsing og bruk av økonomiske midler på økt sikkerhet og sterkere konstruksjoner.

Senere har vi erfart Mongstadskandalen, Stolt-Nielsen affæren, Mannesmann og Idavoll sakene. Stolt Nielsen fikk seg tildelt en rammekontrakt for dykkertjenester i Nordsjøen av Statoil hvis tildeling ble sterkt kritisert. Var dette som gjentjeneste for at Stolt Nielsen lot seg bruke i forbindelse med etterforskningen av havariårsaken til «Kielland» og senere snuing? Avskjæring av bruddflatene på D4 og DE staget fra D-leggen ble utført av dykkere fra Stolt Nielsen. Disse ble sammen med de andre bruddflatene transportert til Statoils laboratorium. Statoil sendte aldri prøvestykker fra eksplosjonsbruddet i stag D4 til Sintef i Trondheim for undersøkelse. Sintef fant på grunnlag av det tilsendte materiale kun feil ved tretthetsbruddet i stag D6. Stagdelen av D4 ble sammen med andre stagdeler sendt i smelteovnene i Mo i Rana allerede før undersøkelseskommisjonen hadde avgitt sin rapport. Det satt imidlertid igjen en del av ekplosjonsbruddet på riggen som ved en vellykket snuing kunne vekke oppmerksomhet, dersom det ble synlig over vann. Det første snuforsøket mislyktes. Det andre var behengt med større tekniske mangler som først ble tatt alvorlig etter Ole Østlund’s henvendelse til H.M.Kong Olav V sommeren 1983. Snuingen lyktes, men plattformen lot seg ikke heve slik at eksplosjonsbruddet i stag D4 ble synlig over vann. Planlegging av dette andre snuforsøket ble utført av Kværner Engineering og snuoperatør Stolt Nielsen. Teknisk leder hos Stolt Nielsen kom fra Brown & Root. Ved den senere senking av plattformen i Nedstrandsfjorden ble der benyttet en sprengningsekspert fra Halliburton som er moderselskapet til Brown & Root.

Anmeldelse av mulig sabotasje mot «Kielland» ble ikke tatt alvorlig av påtalemakten. Fornyet anmeldelse basert på metallurgisk undersøkelser av prøver fra eksplosjonsbruddet ble innlevert desember 1986. Riksadvokat Rieber-Mohn avviste å gå inn i sakens realiteter. Rieber-Mohn var statsadvokat i Stavanger frem til like før «Kielland»-havariet da han av daværende Justisminister og tidligere Mot Dag-ist Andreas Cappelen ble utnevnt til ekspedisjonssjef i Justisdepartementet.

Skriftlig henvendelse til Økokrim, ved dets opprettelse våren 1989, førte ikke frem. Henvendelsen gjaldt sannsynlig korrupsjon i Statoil, Kværner og Brown & Root i forbindelse med Statfjord B med navns nevnelse. Økokrim var imidlertid fullt opptatt med å etterforske en tidligere fagforeningsleder som hadde stukket hånden ned i foreningskassa og hadde ikke ressurser til å ivareta folkets interesser i oljevirksomheten. Senere har daværende leder for økokrim Lars Oftedal Broch av regjeringen blitt utnevnt til høyesterettsdommer. Riksadvokat Rieber-Mohn er også kandidat til høyesterett.

Økt rettssikkerhet mot korrupsjon.
Korrupsjonsskandalene i Statoil har med jevne mellomrom rullet over det norske folks TV-skjermer for så å forstumme uten nevneverdig debatt om statsoljeselskapet rolle i norsk oljevirksomhet.

Stortingets målsetning da organisering av oljevirksomheten ble fastlagt i første halvdel av 70-tallet, var at oljen skulle komme hele folket til gode. Vi opplever imidlertid en stadig sterkere utvikling av at oljen kommer statskapitalismen og privilegerte i og rundt Statoil til gode. Tidligere sekretær for Willoch og senere NHO-direktør, Terje Osmundsen advarte mot en slik utvikling i sin bok "Gjøkungen - Skal Statoil styre Norge ?" utgitt i 1981. Gjennom Statoil og et fåtall hovedkontraktører er statskapitalismen gitt mulighet til å bestemme hvem som skal slippe ("kjøpes") inn i «varmen», og hvem som skal holdes utenfor. «Den som ikke er med på leken får smake steken», og kritikken forstummer. Mulighet for offentlig innsyn er sterkt begrenset gjennom aksjeselskapsform og hemmeligholdelse.

Det er ikke mulig å holde kontroll med korrupsjon i store selskaper fra utsiden. De folkevalgte på Stortinget har ingen innflytelse på den daglige virksomheten i Statoil. Det har bare selskapets styre og ledelse. Noen kontroll på hvor godt eller dårlig selskapet er har Stortinget heller ikke. Det er bare en realistisk måte å begrense misbruk i lengden. Gjennom fri og uavhengig konkurranse uten særfordeler fra staten. Fri konkurranse fører til at de ansvarlige på alle ledd må skjerpe seg for at ikke selskapet skal fremstå som taper .

For staten skulle det være en fordel å ha flere uavhengige selskaper å støtte seg til. For industrien, samfunnet og forbrukeren vil et større mangfold med flere norske og andre uavhengige oljeselskaper føre til større frihet og mindre avhengighet av statskapitalismen. Flere uavhengige oppdragsgivere og hovedleverandører vil skape et sunnere oppdragsmarked med økt rettssikkerhet også for småbedriftene og den enkelte. Større mangfold og privatisering av Statoils operative virksomhet vil skape et sunnere klima i næringen. Korrupsjonen vil da primært være selskapets problem, og de folkevalgte og regjeringen vil fristilles til å gi konsesjon til de/det oljeselskap som til enhver tid vurderes mest hensiktsmessig . Dette var blant de tiltak som ble diskutert under det avsluttende arbeide med «Kostnadsanalysen - Norsk Kontinentalsokkel». Debatten druknet i kjølvannet etter «Kielland»-katastrofen.

Særlig graverende er det når avsløringer og protest mot uriktige disposisjoner som «Kostnadsanalysen» blir møtt med mobbing av dem som gjør sin plikt. Mobbeteknikkene er mange og i tillegg til bakvaskelser, planting av desinformasjon, boikott og svartelisting, direkte hærverk og skade på legeme og eiendom. Sabotasjeaksjonen mot «Kielland»er et skrekkinngytende eksempel i så måte.

Media.
Medias rolle er av avgjørende betydning. Men det er sterke krefter som arbeider for å hindre åpen debatt og korrupsjonsbeskyttelsen er omfattende og ekstrem. Prof. dr. juris Carl August Fleischer har uttrykt at korrupsjon minner om narkotikaforbrytelser og bakmennene der. De beskytter sine egne og fremhever de som så bra mennesker - utenkelig at han/hun kan ha gjort noe slikt - dårlig gjort å kritisere. I USA er strafferammen for bestikkelser høy i form av bøter og fengsel. Bestikkelser er konkurransehindrende og i strid med amerikansk konkurranselovgivning (Antitrust Act). Bedriften kan ikke betale personlige bøter.

Riksadvokaten inhabil.
Mediaoppslag angående Riksadvokat Georg Fredrik Rieber-Mohn’s rolle i den såkalte «Furre»-saken retter søkelyset på riksadvokatens habilitetsforhold til regjeringen og fremgangsmåten ved utnevnelse av Riksadvokat i Norge. Det samme gjelder utnevnelse av dommere til Høyesterett. Under Stortingsdebatten om innføring av særskatt på oljen med tilbakevirkende kraft sommeren 1975 ble det påpekt at det norske rettssystem ikke oppfyller de krav som Den internasjonale juristkommisjon stiller til et land for at det skal kunne kalle seg en rettsstat, idet Høyesterettsdommere i Norge utnevnes av regjeringen. For å øke rettssikkerheten bør utnevnelse av Riksadvokat og Høyesterettsdommere godkjennes av Stortinget med 2/3 flertall. Dette for å hindre uønsket maktkonsentrasjon i det norske samfunn. «Kielland»-saken er et eksempel i så måte.

Litteratur.
«Sabotasjen mot Kielland» av Ole C. Østlund. FALK forlag, boks 799, 7001 Trondheim.